>Bokessay Prosa 03|10

Kroppen, vårt hjem på jorden. Om helse i norsk sakprosa

Elisabeth Swensen

Hva er helse? Om dette produseres det en mengde sakprosa hver eneste dag. Omfanget av bøker og nettsteder om helse øker, og ønsket om god helse er et av de viktigste premissene for beslutninger på individ- og samfunnsnivå – fra valget mellom Nugatti eller leverpostei for den travle småbarnspappaen med handlevogn, til helsereformen som avgjorde president Obamas politiske ettermæle. Kampen om sykelønnsordningen er et hett politisk tema, samtidig som eliten frivillig trener seg til hjertesykdom. Finnes det noen enighet om hva som er vegen til et langt og godt liv?

Prosa 0310

Per Fugelli og Benedicte Ingstad
Helse på norsk
495 sider
Gyldendal 2009

John Gunnar Mæland
Hva er helse
160 sider
Universitetsforlaget 2009

Barbara Ehrenreich
Livets lyse sider
236 sider
Oktober 2010

Paul Moxnes
Hva er angst
160 sider
Universitetsforlaget 2009

Magnus E. Marsdal
Sykelønn ABC
106 sider
Manifest 2010

David Sandoval
Den grønne supermaten
Oversatt av Nina Kraft
192 sider
Cappelen Damm 2010

Thorbjörg Hafsteinsdottir
Spis deg yngre
Oversatt av Ann Høydalsnes
216 sider
Aschehoug 2010

Menneskets bevissthet om sin egen forgjengelighet gir seg ulike uttrykk avhengig av tid og sted. «Det var spådd frå gammal tid at Øyvære skulde gå under.» Slik åpner Olav Duuns roman Menneske og maktene. «Her hadde dei levd, ja. Øyvære hadde aldri gått under, kva ein elles kunde seie om det.» I Øyvære hadde Vårherre plassert dem. Så fikk det bli som det måtte og kunne. Beveger vi oss noen få generasjoner tilbake, eller noen timer med fly, handlet og handler helse om overlevelse på svært kort sikt. Basert på tilgjengelig statistikk har flertallet av Prosas lesere grunn til å forvente et langt liv under forutsigbare og historisk sett uslåelige betingelser. Flaks med timingen, rett og slett. Truslene mot vår eksistens – atombomben, klimakrisen, pandemiene – er reelle nok, men de opptrer som teoretiske systemvariabler snarere enn opplevd lidelse på egen kropp. Logisk nok oppfatter derfor den enkelte seg prognostisk trygg inntil katastrofen eller tragedien rammer i form av sykdom og død. Jeg har arbeidet som allmennlege i en norsk bygd i snart 30 år. En av mine yrkessykdommer er lett tvangspreget nærlesing av dødsannonser og nekrologer i husstandens mange aviser. Hver dag, helst alle, før nyheter og kultur. Jeg undrer meg ganske ofte over retorikken rundt alminnelige lidelser og forventede dødsfall. Som om de berørte er overrasket, snytt, eventuelt til slutt beseiret. Jeg skriver dette uten kynisme. Visst gör det ondt. «Life is hard. Then you die. Then they throw dirt in your face. Then the worms eat you. Be grateful it happens in that order,» skriver den amerikanske science fiction-forfatteren David Gerrold.

Å være ved god helse
Helse er på samme tid selvsagt og ugripelig. Det finnes ingen allmenn enighet om definisjonen av helse. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er helse en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og defekter. Utopisk og ubrukelig. Helsen er subjektiv og underforstått. Den synliggjøres og kommuniseres tydeligst når den er truet, som sårbarhet og sykdom. Angst og skadefryd gjør dårlige helsenyheter om til godt stoff i media. Sportsnyhetene eksemplifiserer dette på nesten tragikomisk vis med sine bulletiner om kroppselitens ustabile ledd, pustebesvær og diarétendenser. (Et av de mer bisarre nyhetsinnslagene på radio siste uke handlet om at sportsutøvere, i en gren jeg ikke fikk med meg, nå klager over stress og at mange ikke lenger har lyst til å vinne, fordi førsteplassen medfører at de må avlegge urinprøve, mens kontrollørene stirrer rett på dem.) Under den såkalte svineinfluensaen høsten 2009 oppviste mediene regelrett fråtsing i verstefallstenking og krisemaksimering om en sykdom som forløp fredeligere enn en ordinær sesonginfluensa. Det finnes med andre ord sakprosa i overflod om dårlig helse. Finnes det et språk for god helse? En felles forståelse? «Helse fremstår som et tomt begrep i dag. Begrepet helse er effektivt tømt for et opprinnelig og erfaringsnært innhold og erstattet med termer hentet fra vitenskapen om sykdommer,» skriver min kollega Eivind Merok, med referanse til den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer, som hevdet at «helsens dypeste vesen er utilgjengelig for språket»1.

Norske fortellinger
Professor i sosialmedisin Per Fugelli og professor i medisinsk antropologi Benedicte Ingstad har tatt utfordringen med å avdekke helsens vesen. Sammen har de skrevet Helse på norsk med undertittelen God helse slik folk ser det. Råstoffet til boken har de hentet ved å reise Norge rundt, til «Nordvær», «Småby», «Storby», «Fjellbygd» og «Vestlandsbygd». Til sammen 80 personer er intervjuet om sine forestillinger om helse. Utvalget av informanter gjør ikke krav på å være representativt. Forfatterne redegjør for, men problematiserer ikke nevneverdig, sine avgrensninger. Våre nye landsmenn er utelatt, sammen med fattige og andre utstøtte. Forfatterne har valgt blenderåpning og utsnitt slik at det skal bli mulig å fange det motivet de ønsker å fremstille. Det vi ser er et arrangert bilde med nostalgisk koloritt. Som sådan har det verdi. Alle samtalene åpnet med spørsmålet: «Hva er god helse?» Det er forfatterne selv som spør, og det er ikke uvesentlig for svarene. Per Fugelli er en kjent og allestedsnærværende våpendrager mot medikalisering og risikofokusering, til forsvar for det gode, syndige og besværlige livet. Dette har selvsagt preget samtalene så vel som utvalget av sitater, og forfatternes stemme høres tydelig i det som syntetiseres og presenteres som folkets røst. Jeg opplever det åpent og selverklært subjektive utgangspunktet som en styrke ved boken. I disse tider må man være takknemlig for fagfolk som stiller seg til skue og ikke gjemmer sin agenda bak en ugjennomtrengelig kappe av evidens-speak. Den gode helse unndrar seg dessuten kvantitativ, dobbeltblind, randomisert tilnærming nettopp fordi den ikke er definert. Fugelli og Ingstad vil bidra profesjonelt og personlig i kampen for et humant helsebegrep som gir rom for det uperfekte og oppnåelige. De vil fravriste medisinen definisjonsmakt og gi den tilbake til helsens rette eier, subjektet. «Vi håper at vi i denne boken kan makte å formidle nettopp noe av denne folkelige klokskap som på så mange måter langt overgår de akademiske definisjoner og betraktninger rundt helsebegrepet,» skriver de. Informantenes fortellinger blir tolket ut fra det norske, det moderne og det medisinske. Helse ses i sammenheng med sentrale livsdimensjoner som familie, arbeid og religion.
    ’N får værra som ’n er når’n itte vart som’n sku, heter det i mine hjemtrakter. Fugelli og Ingstad konkluderer med at pragmatisme og individualisme er de to hovedkjennetegnene ved folks egen oppfatning av god helse. Forfatterne ber likevel i innledningskapitlet om tilgivelse for at de på sett og vis mistet ballen undervegs: «Som dere kommer til å se, setter informantene våre nærmest likhetstegn mellom helse og det gode liv. Det betyr at bokens tema blir stort, som livet selv.» «40-åring fra Nordvær» sier: «God helse … det kommer an på kem du e, ka slag personlighet du har, på samfunnet rundt dæ, men ikkje minst på den personen du e. E du ein rolig person … eller ein som like fart og spenning? Det finnes ikkje noen fellesnevner. Det som e bra for ein kan ikkje hjelpe to tusen.» «50-åring i Fjellbygd» oppsummerer det hele: «Det går på om du har det alminnelig bra. Det trur eg at eg legger i god helse.»
    1–0 til Gadamer, med andre ord.

Det utvidede mandat
Helse på norsk formidler et helsebegrep nær knyttet til dyder som nøkternhet, moderasjon og forsoning. Professor i sosialmedisin John Gunnar Mæland står i samme tradisjon som Fugelli og Ingstad. I Universitetsforlagets serie «Hva er» utfordres profilerte fagpersoner til å gi svar på krevende spørsmål innenfor rammen av 150 små sider. Hva er helse er en lavmælt, sober gjennomgang av ulike helsedefinisjoner, deres implikasjoner og konsekvenser. Forfatteren er lojal mot sitt oppdrag og polemiserer ikke, men i oppsummeringskapitlet legger han tyngden på én fot. Den heter besinnelse. Kritikerne av en reduksjonistisk medisinsk helsedefinisjon, basert på fravær av sykdom, har lenge hatt vind i seilene. Definisjonene er blitt stadig mer innholdsrike med vekt på opplevd livskvalitet og selvrealisering. «Har helse noen grenser?» spør Mæland mot slutten av boken. Han siterer den danske historikeren Troels Frederik Troels-Lund som allerede i 1900 skrev at «intet emne er saa vagt og vidtsvævende … som Begrepet Sundhet. Det er næppe den Sag mellom Himmel og Jord, hvor man ikke med en viss Ret kan henføre Sundheten». Mæland bekymrer seg for en helsedefinisjon uten magemål: «Ambisiøse og altomfattende helsedefinisjoner kan begeistre og inspirere, men samtidig virke forvirrende og desillusjonerende i praksis. De åpner for grenseløse oppgaver og uoppnåelige forventninger. En alvorlig bivirkning av vide helseoppfatninger er at de legitimerer helsearbeideres rett (og plikt) til å utvide sitt virksomhets- og kompetanseområde.» Med blikket på egen profesjon blir jeg usikker. Er den største utfordringen i dag at helsearbeidere utvider sitt mandat og tar seg til rette der de ikke har noe å gjøre? Eller er det at de snevrer inn sitt mandat til det som passer deres format og ikke i tilstrekkelig grad erkjenner sitt samfunnsoppdrag? Jeg tror svaret er ja på begge.

Mot i brystet Helse
, slik jeg selv møter begrepet, omsatt i daglig praksis hos den befolkningen jeg har fulgt i en generasjon, er nær forbundet med evnen til å romme og utholde lidelse. Det forutsetter at lidelsen er erkjent og integrert. Den amerikanske forfatteren og journalisten Barbara Ehrenreich fikk brystkreft. Med sykdommen fulgte også en nærmest sjokkartet erkjennelse av en kultur der positive thinking er mantra og lidelse blir betraktet som politisk ukorrekt. Selv ble hun redd og sint, naturlige reaksjoner knyttet til en potensielt dødelig diagnose. Blant sine kreftrammede medsøstre møtte hun liten forståelse. Sykdommen ble utelukkende omtalt i positive vendinger, som en gave og kilde til åndelig vekst. Hun ville bli frisk hvis hun trodde nok og beholdt motet. Ytringer som ble oppfattet som negative – for eksempel tvil om behandlingen virket, eller skuffelse over et dårlig prøveresultat – ble møtt med sanksjoner i form av utstøting fra fellesskapet og advarsler om at hennes negativitet kunne forverre sykdommen. Den amerikanske brystkreftmafiaen med sine rosa sløyfer, infantile bamser og smilefjesblogger kommuniserer effektivt at den som ler sist, eventuelt ikke ler i det hele tatt, dør først, og dertil bare har seg selv å takke. Man feirer the survivors og tier om de døende og døde.  
     Ehrenreichs Livets lyse sider går systematisk til verks i analysen av den positive retorikken som etter hvert har gjennomsyret amerikansk næringsliv og politikk. Hun viser også hvordan akademia, hvis eksistensberettigelse nettopp er evnen til kritisk refleksjon, gradvis har inntatt samme ukritiske posisjon og sett det som sin rolle å gi «de positive kreftene» vitenskapelig legitimitet. Hennes påstand er at såkalt positive thinking har underminert det amerikanske samfunnet. Sunn skepsis og rasjonalitet er erstattet med irrasjonell fornektelse og en helt bokstavelig tro på at «du kan få det du vil hvis du ønsker det sterkt nok». Historisk representerte positive thought-bevegelsen et opprør mot kalvinistisk livsfornektelse og ufrihet, men videreførte paradoksalt nok mange av de samme prinsippene. I stedet for frigjøring ble resultatet et nytt undertrykkende sett av regler og påbud.

Smile or die For livets glade gutter går solen angivelig aldri ned. George W. Bush gjorde det ikke særlig godt akademisk eller sportslig på universitetet, men han var en fantastisk cheerleader og best kjent for å skape god stemning. Heller ikke som verdens mektigste president hadde han sans for dårlige nyheter. Ehrenreich peker på konsekvensene det fikk for politiske avgjørelser: «I think the big one was Iraq. We all remember the optimistic predictions of what would happen when the American troops went into Iraq, the cakewalk idea. And Condoleezza Rice told Bob Woodward that she occasionally wanted to raise some questions or doubts, but she was afraid to because the president hated pessimists.»2
    De som orker å se den kyniske optimismen utspille seg i fri dressur i næringslivet, anbefales å få med seg teaterforestillingen Enron, for tiden spilt i London. Her er ingen naivitet. Den positive retorikken utnyttes for det den er verd av selskapets ledelse, mens regnskaps­føreren fôrer velociraptorene i selskapets kjeller med gjeld og røde tall.

Ja til angs
t Mot en bakgrunn av Ehrenreich og Enron er det derfor befriende å lese professor i organisasjonspsykologi Paul Moxnes. I Hva er angst, også den i Universitetsforlagets «Hva er»-serie, bedriver han regelrett PR-virksomhet for det å være redd. Angst er intelligens. «I både den eksistensialistiske, den funksjonalistiske og den darwinistiske skoleretningen er angsten intellektets trofaste følgesvenn, dets allestedsnærværende skygge.» På samme måte som Ehrenreich advarer mot ubegrunnet optimisme, peker Moxnes på det han kaller usikkerhetsunnvikelse. Troen på at noen vil komme og redde oss, er en grunnleggende gruppefantasi basert på avhengighet. Moxnes bruker banknæringen som eksempel og konkluderer med at det er mangelen på frykt, ikke frykten i seg selv, bankene hadde grunn til å frykte etter avreguleringen av næringen midt på 1980-tallet. «Etter terrorangrepet 11. september 2001 og finanskrisen som oppsto høsten 2008 kan følgende opphøyes til nytt credo for vår tid: There is nothing to fear but the lack of fear itself ...» Moxnes går til felts mot psykiatriens og den farmasøytiske industriens annektering av angsten. Han anklager Freud for å ha gjort mye av hverdagsangsten til en sykdomstilstand som det er på tide å ta tilbake som en integrert del av vår vitalitet. Det er et paradoks at Norge ligger på topp i målinger av livskvalitet samtidig som vi rapporterer mer kronisk smerte og spiser mer antidepressiva enn nesten alle andre europeiske land. Hver fjerde nye uføretrygdede har en psykisk lidelse som primærdiagnose. På helsemyndighetenes nettsider kan vi lese at ett av fem barn trenger hjelp for psykiske problemer. Psykisk helse er en vekstnæring der ulike profesjoner skaper seg sin nisje i markedet, godt hjulpet av en legemiddelindustri som både leter opp nye diagnosegrupper, tilbyr diagnostiske verktøy og produserer legemidler. Moxnes tror ikke på mer behandling, snarere mindre. Angstmestring er en hverdagslig øvelse for de fleste av oss. Vi trenger både trygghet og angst. Trygghet for at vi skal tørre, angst for at vi skal endre.

Bedre rik og frisk
Hvordan plasserer helse seg politisk? «Næringslivets statussymbol nummer én er lav hvilepuls,» skrev journalist Per Valebrokk i sin E24-spalte i august i fjor. «De gladtrente holder sammen. Flere hodejegere sier til Dagens Næringsliv at det er en fordel med trening på CV-en.» Helse slik den kommer til uttrykk i forventet levealder, har en klar sosial gradient. De relative helseforskjellene i Norge mellom de på toppen og de på bunnen i det sosiale hierarkiet er blant de høyeste i Europa, og forskjellene øker.3 Menn på Oslos vestkant kan nå regne med å leve i overkant av sju år lenger enn menn på østkanten av byen. I 2004 kom boken Status Syndrome. How your social standing directly affects your health and life expectancy av den engelske epidemiologen Michael Marmot.4 Hans påstand er at ulikhet i seg selv skaper uhelse, noe som også er hovedtesen i den omfattende forskningen til sosialmedisinerne Richard Wilkinson og Kate Pickett, som i fjor utga boken The Spirit Level. Why More Equal Societies Almost Always Do Better. Materialet og forskningen i disse bøkene er omfattende og overbevisende. Marmot mener å ha vitenskapelig belegg for at den psykologiske opplevelsen av ulikhet har dyptgripende effekter på de store systemene i kroppen. Det er mot denne bakgrunnen jeg leser Magnus E. Marsdals pamflett Sykelønn ABC. Den er et innlegg i den pågående debatten om sykelønn. Boken inneholder mange og godt underbygde fakta om utviklingen i sykefraværet og de ulike aktørenes omgang med statistikk for egne formål. Det som imidlertid interesserer meg i denne sammenhengen, er Marsdals betraktninger om helse og sykdom. Han baserer sin argumentasjon utelukkende på det som blir ham fortalt fra de som føler seg truet av endringer – det vil si kutt – i sykelønnsordningen. Økte belastninger på jobb, brutalisering av arbeidslivet og omstillinger på arbeidsplassen postuleres uten forbehold eller dokumentasjon som direkte årsak til sviktende helse og deravfølgende sykefravær. Det stemmer dårlig med de komplekse årsaksmekanismene jeg ser blant mine egne langtidssykemeldte og uføretrygdede pasienter. Kan det tenkes at Marsdal gjør saken og de han slåss for en bjørnetjeneste ved sin insistering på forenklede forklaringer og bastante årsakssammenhenger? Jeg er på Marsdals lag – for et romslig, humant arbeidsliv med gode velferdsordninger og et finmasket sikkerhetsnett – men medikalisering av politiske og samfunnsmessige problemer er ingen bærekraftig strategi.

Forskning viser
Få om noen aspekter ved moderne eksistens er så gjennomsyret av scientisme – vitenskapsovertro – som helse. I 1896 ble radioaktivitet oppdaget. Ikke lenge etter var radioaktiv klysterbehandling på moten, man badet i radioaktivt vann, og den tyske tannkremen Doramand ble gjort radioaktiv ved tilsetning av toriumoksid og markedsført under slagordet Meine Strahlen massieren das Zahnfleisch. Selv husker jeg med stor glede hvordan jeg og mine to små brødre som barn på 1950-tallet ble samvittighetsfullt og regelmessig helkroppsbestrålt med en diger UVA/UVB-kanon, en såkalt «høyfjellssol». Mine foreldre var et moderne etterkrigspar som på denne måten omsatte ny viten om D-vitaminer og sollys i antatt helsebringende praksis. Kanskje var det skadelig, kanskje oppveide fryden og omsorgen i prosjektet de eventuelle skadevirkningene.
    For en utenforstående er det lite umiddelbar fryd å spore i David Sandovals anvisninger i boken Den grønne supermaten. Supermaten skal optimalisere ytelse, ikke nytelse. Dersom du følger hans resept og beholder troen, skal det gå deg godt og du får leve lenge i landet. Eventuelt i USA. Der Fugelli, Ingstad og Mæland kom til kort i et klart svar på hva helse er, er Sandoval sikker i sin sak. Svaret er klorofyll.
    I forordet takker Sandoval sin bestefar som kom til USA som fattig innvandrer og innprentet i den unge David at han kunne få til hva som helst. Morens gudstro er også en grunnpilar. Men først og fremst er det hvete­gressterapiens mor Ann Wigmore og iris­diagnostikkens far dr. Bernhard Jensen som er Sandovals inspirasjonskilder og åndelige foreldre. Dr. Bernhard Jensen døde ung av kreft (!) og blir omtalt i et eget følelsesladet takksigelsesavsnitt: «Det er han som er opphavsmann til uttrykket: Hvis du er grønn inni, er du ren inni (If you are green inside, you are clean inside).» Monica Øien, kjent fra «TV-pastoren» på TV2, skriver i det norske forordet at en fordel med David Sandoval er at han, i motsetning til mange andre hun har lest og hørt om, er opptatt av vitenskapelig dokumentasjon. Selv en alminnelig norsk landsbylege uten spesielle forutsetninger får bakoversveis av Sandovals frimodige omgang med referanser til forskning og vitenskapelige miljøer. Han er en entusiastisk autodidakt som henter ut, redigerer, setter sammen og legger til uten snev av respekt for det vi vanligvis forstår med forskningsformidling. Lest med antropologiske briller er det både lærerikt og fornøyelig, særlig etter Ehrenreichs innføring i den tradisjonen Sandoval er en karismatisk representant for. At et norsk forlag har gitt ut boken og omarbeidet den for norske formål – med Sandovals egenreklame for helsekostprodukter på annen hver side og kontaktinformasjon til hans Oasis Retreat i California – er dessverre forståelig, men ikke fullt så fornøyelig.
    David Sandoval mener at alderdommen er en sykdom som kan bekjempes med riktig kosthold. Han er ikke alene. Thorbjörg Hafsteinsdottir er 50 år gammel, men ser ut som om hun er 30 på omslaget av sin nye kokebok Spis deg yngre. Boken i seg selv er ikke noe annet enn en ganske vanlig, litt mager oppskriftssamling, riktignok med økologiske råvarer. Det spesielle er retorikken. «Boken inneholder ingen oppskrifter som stjeler energi, gjør deg forvirret, senker forbrenning eller gir lår- og rumpecellulitter.» Det skulle bare mangle! Men mistanken er vekket: Er maten i Familiekokeboka fra våre egne Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen skadelig?5 Mens gutta gir anvisninger på utbening av lammelår og vegen til suksessterte, kan Hafsteinsdottir by på detoxbrunsj med misosuppe og linfrø. Takke meg til rumpecellulitt. Er det bare dårlig håndtert misunnelse når jeg synes det er noe aggressivt over hele prosjektet? Den danske forfatteren – opprinnelig fra Island – presenteres som sykepleier og ernæringsterapeut, dertil utdannet coach og medlem av Institute for Functional Medicine samt «supermor til tre døtre». Hennes spesial­felt er anti-ageing. Det gjør meg rasende. I kroppen. Min er 59 år gammel, har produsert fire barn, løpt maraton og gått tre-delt legevakt. Den tikker trofast mot sin hemmelige deadline mens den samler minner og arr. Kan man være motstander av alderdom? Hvordan tenker Hafsteinsdottir og hennes likesinnede om de som faktisk er gamle?

Elsk din skjebne
Ivan Illich er en av moderne medisins skarpeste kritikere.6 Hans definisjon av helse skal få stå som et punktum. Det er ikke tilfeldig at denne teksten om helse, skrevet av en lege, åpner og ender med en påminnelse om forgjengeligheten. Mine barn ler vennlig av velkomstmeldingen jeg har lagt til meg selv på mobiltelefonen: Amor fati, memento mori. Elsk din skjebne. Husk at du skal dø. «Helse er evnen til å tilpasse seg skiftende omgivelser, til å vokse og til å eldes, til å hele det som er skadet, til å lide og til å se døden fredfylt i møte.»

Noter
1    Merok E. «Om helsens skjulte natur». Tidsskrift for Den norske lægeforening 2001; 121: 1610–2.
2    US News 13.11.09. «The Negative Power of Positive Thinking». Barbara Ehrenreich intervjuet av Jessica Rettig.
3    Strand B.H., Næss Ø. «Forskning på sosial ulikhet i helse i Norge». I: På liv og død. Helsestatistikk i 150 år. Oslo: Statistisk sentralbyrå, 2007.
4    Marmot M. Status Syndrome. London: Bloomsbury, 2004.
5    Gausdal T.V., Alfsen O.M. Familiekokeboka. Oslo: Press forlag, 2009.
6    Illich I.D. Medical nemesis: the expropriation of health. London: Calder and Boyars. Norsk utgave (1975): Medisinsk nemesis. Oslo: Pax forlag.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>