>Anmeldelser Prosa 03|10

Nordmenn i koloniale Afrika – en oversett historie

Randi Solhjell

Kan det virkelig stemme at nordmenn i Afrika har vært annet enn misjonærer, bistandsarbeidere og FN-soldater? Ja, sannelig. Tre nye bøker om nordmenn i koloniale Afrika forteller om enkeltpersoners virke og skjebner i Fristaten Kongo og Britiske Øst-Afrika, og om eventyr og business som førte nordmenn til «nye» land under fjerne himmelstrøk.

<empty>

Bjørn Godøy
Solskinn og død. Nordmenn i kong Leopolds Kongo
246 sider
Spartacus 2010

Kirsten Alsaker Kjerland
Nordmenn i det koloniale Kenya
352 sider
SAP/Spartacus 2010

Kirsten Alsaker Kjerland og Knut Mikjel Rio (red.)
Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet
319 sider
Spartacus 2009


Anmeldt av
Randi Solhjell

Det er på høy tid at norsk historie under kolonitiden blir skrevet og gjort tilgjengelig for et større publikum. Kolonialisme var og forblir et skjellsord og noe som passer dårlig inn under omdømmet Norge har prøvd å skape som fredsnasjon. Dette imaget har vært bygget på et fundament om at Norge har vært et utenforland uten en svertende kolonihistorie. Tre nye bøker viser både den økonomiske integrasjonen i verdensøkonomien og den europeiske mentaliteten til vår unge nasjon, der nordmenn hadde slaver, deltok i korstog og kjøpte store landområder uten lokalbefolkningens samtykke. I tillegg er det utvilsomt fascinerende å lese om disse norske kolonialistenes reiser og liv så sent som til midten av 1900-tallet – og ikke minst kikke på alle bildene. Hvis man i tillegg er interessert i utenrikspolitikk og kritisk til den norske «godhetstanken», får man i disse tre bøkene både i pose og sekk.

Solskinn og død Fristaten Kongo, kanskje best kjent som kong Leopolds Kongo (ca. 1885–1908), er en historie om en enkeltmannserobring av det enorme landområdet i Sentral-Afrika og den groteske utnyttelsen av lokalbefolkningen og deres naturressurser. Bjørn Godøys bok har skapt en del entusiasme blant norske journalister, sannsynligvis mye på grunn av interessen for de to nordmenn Joshua French og Tjostolv Moland, og på grunn av det eksotiske i bokens blodige historier om slavedrift, massakrer og andre grusomheter ledet av norske offiserer under den enerådende kong Leopold.
    Hovedbudskapet i Bjørn Godøys bok er å moralsk ansvarliggjøre Norge overfor vår historie: Vi både aksepterte og støttet i praksis kolonimakten, og enkelte nordmenn deltok også aktivt som kolonister i Kongo.1 Akkurat som man ser tendenser til i dagens norske utenrikspolitikk, var perioden preget av et gap mellom ord og handling – norske myndigheter omfavnet ikke nødvendigvis kolonimaktens virke, men viste sin støtte i praktisk politikk, for eksempel gjennom å innvilge permisjonsstøtte til norske offiserer som ville til Kongo.
    I kapitlet «Grusomhetene» er det tydelig at Joseph Conrads Heart of Darkness/Mørkets hjerte atter en gang har satt seg fast som hovedreferanse i en vestlig forfatters forsøk på å forstå «voldskulturen» blant kongoleserne. Ifølge Godøy «bør man kunne gå ut fra at disse europeerne [som var kjent for sine grusomheter] ble inspirert i sitt makabre virke av de lokale voldskulturene som de møtte i Kongo» (s. 88). Godøy skriver utfyllende om denne gjensidige brutaliteten og voldsforherligelsen i møtet mellom europeere og kongolesere, men uten å gi noen referanser til hvor han har fått sitt plutselige innsyn i kultur- og historieforståelsen av kongolesiske samfunn – et land på størrelse med Vest-Europa og med 70 millioner innbyggere. Conrads bok er en hvit manns fortelling fra 1902 om det han opplever som farlig, usivilisert og annerledes – Mørkets hjerte er en like lite gyldig beskrivelse av kongoleseres natur som Folk og røvere i Kardemomme by er det av nordmenns natur.

Nordmenn i det koloniale kenya Som et ledd i et større forskningsprosjekt, omtalt nedenfor, har Kirsten Alsaker Kjerland skrevet en svært grundig, personorientert og variert bok om nordmenn i det koloniale Kenya. Boken er spekket med bilder forfatteren har klart å samle fra gjenlevende og slektninger av avdøde bosettere, og den viser videre til gode referanser for lesere som er ekstra interessert. Hensikten hennes er å få frem en lite kjent, men viktig utvandringshistorie, og synliggjøre nordmenns deltagelse i europeisk kolonialisme – ikke kun misjonsvirksomhet og bistand. Sistnevnte historie fremheves imidlertid mot slutten av boken, for å vise at en epoke har ebbet ut og en ny inntrer.
    Kjerland forklarer hvordan hun har måttet balansere det å kunne nå informanter og bruke deres historie offentlig, mot det å formidle historien uten fordømme eller gi en politisk analyse av nordmenns deltagelse. Med andre ord, leseren må selv gjøre opp sine meninger på bakgrunn av historiske fakta. Forfatteren har tidligere mottatt kritikk for dette, og en avisanmelder mener boken «minner om en jubileumsberetning til en lokal seilerklubb».2 Dette er overhodet ikke denne anmelders inntrykk. Det er befriende å kunne få innsyn i historien uten å få det moralske ansvaret presset over oss av forfatteren. Verden er nemlig ikke svart/hvitt, og man må tørre å ta opp nordmenns kolonihistorie på en faktabasert, saklig måte.
    Boken kan minne en del om Bjørn Godøys, men det er klare kvalitetsforskjeller. Kjerlands bok er betraktelig sterkere i alt fra bakgrunnsarbeid, kunnskap, innsikt og formidlingsevne. Resultatet er en bok som får frem hvem disse nordmennene var, hvilken bransje de var i, hvor godt eller dårlig integrert de var, klasseforskjeller, og ikke minst endringer over tid; både for enkeltindivider og omgivelsene. En ting som biter seg fast, er, i tillegg til den velkjente rasismen under kolonitiden, rovjakten på dyr for sportens skyld.3 Nordmenn som arrangerte og selv deltok i safarijakt, viser et fullstendig fravær av forståelse for de langsiktige konsekvensene for omgivelsene.

Kolonitid
Om man har behov for en bredere oversikt over nordmenns og Norges aktivitet knyttet til kolonitiden fra 1870 til 1950, bør man oppsøke Kolonitid av Kirsten Alsaker Kjerland og Knut M. Rio (red.). Dette er et samarbeidsprosjekt med tretten eksperter på ulike deler av denne historien. De ulike fors­kerne klarer med litt varierende suksess å formidle skipsfart, nød4, eventyr og «big business». Boken vil, bredere enn de to foregående, spre kunnskap om Norges rolle under kolonitiden og vise at nordmenn var integrert både økonomisk og ideologisk med kolonialistene. I tillegg kan det nevnes at Norge, som ikke var en kolonimakt, utvidet sitt geografiske område betydelig under kolonitiden. Selv om dette gjaldt Svalbard, var det ifølge Kolonitid tilfeldigheter som førte til at Norge ikke fikk sin egen lille afrikanske koloni. Kjerland og Rio bemerker tørt (s. 6): Dette er «noe som utviltsomt hadde gitt oss en ganske annen plass i verdens kolonihistorie».
    Sjøfart og tilknyttet virksomhet er et nøkkelord for kolonitiden. Norge var og er en sjøfartsnasjon. Imidlertid var grov utnyttelse av mennesker ikke noe som bare skjedde blant befolkningen i kolonier, men også blant norske sjøfolk. Sosial dumping var en måte norske skipsredere kunne konkurrere mot internasjonal og teknologisk overlegen sjøfartsvirksomhet. Virksomheten var også noe som rent praktisk åpnet opp nye muligheter for nordmenn til å bosette seg og starte egen business i fjerntliggende strøk i Afrika og i stillehavsområdet. Tilfeldigheter og entreprenøregenskaper gjorde at enkelte nordmenn klarte å skape nye muligheter og etablere langvarige handelsforbindelser innenfor blant annet trelast og hvalfangst. Flere av Kolonitids forfattere gjør en politisk analyse av denne businessen og av ulike samfunnsforhold – enten det gjaldt fagforeninger, holdninger eller konsekvenser skapt av norske kolonialister og andre nordmenn. Vi får også et inntrykk av hvem de afrikanske arbeiderne var, hvilke forbindelser de hadde til sine «arbeidsgivere», og vi får kunnskap om sosial mobilitet i blant annet Sør-Afrika og Zanzibar. Det man i dag kaller globalisering, og utvidelsen av verdensøkonomien som skjedde rundt forrige århundreskifte, er også blant temaene man blir klokere på.

Likhet og forskjell Selv om det utvilsomt er likhetstrekk mellom temaene i de tre bøkene, er det tydelige forskjeller. Godøys bok er avgjort den mest populærvitenskapelige, og hans ønske er nok mer rettet mot å ta et oppgjør med ugjerninger og de brutale virkemidlene nordmenn tok i bruk overfor kongolesere. Ifølge Godøy var nordmenn «like ille som kolonialistene». Dette gir han en lettlest begrunnelse for, men boken mangler tidvis dybde og referanser, og man får lite inntrykk av kongolesere annet enn gjennom mer eller mindre rasistiske utsagn fra våre forfedre.
    I Kjerlands bok kan leserne derimot forsyne seg grådig av historien til foregående generasjoner nordmenn i Kenya, med omfattende referanser og mer nyanserte skildringer. Men det bør poengteres at det kan være urettferdig å sammenligne Kenyas og Kongos kolonihistorie – den er utvilsomt ulik selv om en del grunnleggende elementer (som rasistiske holdninger og økonomisk utnytting) er til stede i begge historier. Forskjellene i koloniene påvirker selvsagt også hva slags type mennesker som ble tiltrukket av Kongo og Kenya, hvilket virke de bedrev og hvordan de ble påvirket av systemet rundt.
    Artikkelsamlingen Kolonitid retter blikket utover en enkelt koloni og bidrar, i tillegg til nevnte temaer, til økt kunnskap om norsk utenrikstjeneste og forholdet mellom konsulatvirksomhet og diplomati.5 Det er også imponerende at flere av bidragsyterne klarer å kombinere såpass mange detaljer med større historiske linjer og analyse. Leseren sitter igjen med mye innsikt uten å drukne i historier om enkeltindivider.
    Kort sagt – for en historisk oversikt: Les artikkelsamlingen Kolonitid. For en detaljert bok om en viktig kolonihistorie i norsk sammenheng: Les Kjerlands Kenya-historie. For en mer actionpreget bok om brutalitet og utnyttelse: Les Conrads Mørkets hjerte.

Noter
1    Totalt var det ca. 200 nordmenn i Kongo i fristatens periode, hvorav 54 norske offiserer tjenestegjorde under kong Leopold. 28 av disse fikk fornyet sitt engasjement, ifølge Godøy.
2    Ivo de Figueiredo, Aftenposten, 7. mars 2010.
3    Eksempelvis kan forfatteren vise til at i løpet av en enkelt jakttur i Kenya klarte Theodor Roosvelt og hans sønn å drepe hele 500 villdyr.   
4    Fattigdom, tropiske sykdommer som malaria, og tidlig død var svært vanlig blant nordmenn i denne perioden.
5    Se spesielt kapitlet til Stein Ivar Angell, «Konsulatspørsmålet og kolonialisme» (s. 111–127).


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>