>Anmeldelser Prosa 03|10

Sterk råkost, uraffinert helhet

Tove Flack

I dokumentarboka Fordi jeg fortjener det? har Kristin Oudmayer gjennom blogger, Facebook og Twitter samlet inn en mengde mobbehistorier. Resultatet er mange sterke enkelthistorier, i en vel uredigert og rå helhet.

<empty>

Kristin Oudmayer
Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar
245 sider
Humanist forlag 2010


Anmeldt av Tove Flack

«Kor lenge går det an å stå, taus og urørleg, attmed eit bosspann uten at nokon av menneska rundt legg merke til det? Mange. Mange såkalla friminutt. Mange dager. Mange veker. Månader. Eit skuleår.» Slik begynner fortellingen «Einsemd», ett av de 44 bidragene i denne dokumentarboka om mobbing. Budskapet i fortellingen trenger inn og skjærer dypt fordi den fortelles av den som opplevde det selv. Vi må gjøre noe, tenker vi. Vi kan ikke tillate at dette skjer.

Konsekvenser og unnfallenhet De fleste tekstene i boka er tilbakeskuende. Vi møter i hovedsak voksne mennesker som forteller om mobbing som de opplevde på et tidligere tidspunkt i livet. Vi blir kjent med personer som har fått urin kastet over seg, personer som har blitt innestengt, tatt på puppene, kneblet, bundet, lurt, oversett, utestengt, baksnakket osv. Noen innlegg river ekstra. Som historien til «Ida», jenta hvis navn ble det verste skjellsord medelever kunne ta i sin munn. Å være en «Ida» var mer krenkende for andre enn å bli stemplet som gorilla eller hore, forteller hun.
    Det sterkeste og mest fremtredende budskapet som går igjen i alle tekstene er beskrivelsene av skadevirkningene mobbing gir. Bidragsyterne lever i og med konsekvensene av den mobbingen som foregikk for lenge siden. Hver eneste dag. Formidlingen av skadevirkningene er troverdig. Vi leser om hvordan reaksjonene på mobbing er like mangfoldige som mobbeteknikkene. Vi hører om ekstremt destruktive reaksjoner som selvskading og selvmordsforsøk, fysiske reaksjoner som kvalme, angst og spiseforstyrrelser, følelsesmessige reaksjoner som depresjon og personlig kulde, utadrettede følelsesreaksjoner som hat, ønske om hevn, følelse av å være en tikkende bombe. Vi hører også om de som har klart å vende opplevelsen til styrke ved å etablere en evne til å takle motgang.
    Samfunnets – både det nære og storsamfunnets – handlingslammelse overfor mobbing er en annen fellesnevner i tekstene. Unnfallenheten, den manglende evnen til å avdekke og stoppe mobbing, gir tragiske konsekvenser. Som mobbeforsker finner jeg at boka beskriver mobbeteknikker slik vi kjenner dem, skadevirkninger slik de er identifisert og handlingslammelsen slik den dessverre fremtrer. Utover bidragsyternes særegne refleksjoner omkring mobbingen kommer det ikke frem så mye nytt tematisk. Styrken ligger i de autentiske enkeltfortellingene. De når lenger inn og kan aktualisere temaene på en annen og mer slagkraftig måte enn annen faktakunnskap og statistikk ofte kan.

Rent og rått Oudmayer opplyser at hun med hensikt har latt være å redigerte tekstene i boka. Hun har ønsket å slippe den enkelte stemme til, på sin egen måte, rent og rått. Det er et forståelig ønske. At hun presenterer bidragene uredigert har gitt boka en autentisitet den ikke ville hatt med mer gjennomarbeidede tekster. Men denne «antiredigeringsstrategien» har sine omkostninger. Selv om enkelte av bidragene utmerker seg med godt språk, fin fortellerevne og god oppbygning, så bærer boka preg av å være skrevet av amatører. At leseren ikke tilbys en gjennomført språklig og litterær nytelse er likevel ikke så viktig. Tekstene river i sjela, og det er ikke de språklige og stilistiske blemmene som forårsaker dette.
    En viktigere svakhet er at tekstene virvler opp så mange meninger om mobbeopplevelser og ettervirkninger som forfatteren verken samler eller setter inn i en sammenheng. Til Oudmayers forsvar kan man fremholde at hun gjør det klart at dette ikke skal være en «tung fagbok og heller ikke en lærebok», men en dokumentar. Boka kunne likevel vært atskillig sterkere  om forfatteren hadde brukt faglige innspill til å balansere og diskutere noen av de vesentlige temaene og meningene som fremkommer i boka. Det er viktig å være klar over at mennesker som har opplevd mobbing ikke nødvendigvis blir de beste rådgivere for andre, nettopp fordi de har så mange følelser knyttet til egen opplevelse.
    I stedet for fagfolk har Oudmayer sluppet til noen politikere, som Venstres Olaf Thommessen og SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen – uten at dette fremstår som gjennomtenkt. Halvorsen har ifølge presentasjonsteksten «med svært kort svarfrist» takket «sporty ja til å skrive et bidrag». Innlegget hennes er imidlertid godt og kan relateres til de personlige stemmene i boka. Halvorsen synliggjør på en klar og tydelig måte alvoret med mobbing og hva hun mener må til for at vi skal komme mobbingen til livs. Thommessens innlegg blir hengende litt malplassert i lufta midt imellom de personlige tekstene – selv om han skriver om et viktig tema: medienes ansvar.

Forfatterstemmen Å lage en dokumentar om mobbing er en glimrende idé og et fint initiativ. Kristin Oudmayer fyller rollen som den som binder sammen tekstene og stiller spørsmål. Dessverrer faller hun litt for ofte for fristelsen til å gå utover denne funksjonen, både ved å karakterisere innhold i enkelttekster og hevde mye om mobbing for egen regning. «Jeg er den som undrer seg, stiller spørsmål og snakker med folk. Det har gitt meg privilegiet det er å være subjektiv og samtidig vise at jeg har en agenda og en politikk jeg vil føre,» skriver hun i bokas innledning. Problemet oppstår når hun presenterer diskutable påstander som fakta. For eksempel påstår Oudmayer at det ligger makt i offerrollen. Hun underbygger ikke påstanden med henvisning til fagbøker eller forskning, men ved blant annet å vise til en mor som fortalte hvorledes datteren tolket alt som mobbing og derfor ikke tålte noen ting av andre. Forskningen sier at overfortolkning er en vanlig psykologisk mekanisme som kan fremkomme hos barn som blir utsatt for mobbing. De kan bli så vare overfor avvisning at alt tas opp i verste mening. Dette ses som en av skadevirkningene ved mobbing – at mobbe­utsatte barn blir mistenksomme og usikre i alle sosiale sammenhenger. Det har trolig lite med maktmisbruk å gjøre.
    Forfatterens håndtering av mobbedefinisjonen er et annet eksempel på en noe sviktende bakgrunnskunnskap om det tema hun presenterer. Flere av historiene i boka tar opp problemer som ut fra dagens gjeldende definisjon av mobbing faller utenfor eller ligger i skjæringspunktet mellom mobbing og andre sosiale problemer. Slik mobbing presenteres i boka, kan leseren bli forvirret eller misledes til å tro at all opplevelse av krenkelse er mobbing. Slik blir boka rett og slett for lettvint. Den er ikke godt gjennomtenkt, gjennom­arbeidet eller faglig forankret.

Rått, men mye godt! Trenger man en bok som gir gode og pålitelige råd om å håndtere og bekjempe mobbing i omgivelsene, må man søke andre steder enn til Fordi jeg fortjener det? Likevel er dette en bok med gode kvaliteter. Den kan være et glimrende bidrag som diskusjonsgrunnlag og refleksjonsgrunnlag fordi den kaster opp så mange tanker om aktuelle tema på måter som egner seg til å skape debatt. Til tross for at boka er et ikke spesielt godt redigert eller strukturert råmateriale, har den tyngde og berettigelse fordi stemmene er kraftfulle i seg selv.
    «Vi kan drepa livsgnisten i augo eller få gnisten til å stråla som stjerner,» sier en av bidragsyterne i boka. Denne setningen oppsummerer godt det jeg oppfatter at Oudmayer ønsker å formidle: Vi har et felles ansvar for å behandle hverandre med respekt – fordi vi alle fortjener det.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>