>Anmeldelser Prosa 03|10

Ikke et tall for alt

Kristin Asdal

Nordmenn har denne våren blitt servert en rekke forslag til hva som er «tankene og tilfeldighetene bak den rådende fornuft» innen forskning og politikk. La oss håpe mange nysgjerrige finner veien til boka Ligningen for lykke.

<empty>

Maria Reinertsen
Ligningen for lykke. Tallene, tankene og tilfeldighetene bak den rådende økonomiske fornuft
208 sider
Cappelen Damm 2010


Anmeldt av
Kristin Asdal

Man kan si hva man vil om selve utførelsen. Men Harald Eias tv-serie «Hjernevask» representerer en tradisjon for kritisk forsk­ningsjournalistikk som det har vært fint lite av i Norge. Det er en form for forskningsjournalistikk som ikke bare er ute etter å presentere forskningens resultater, men som også er interessert i å undersøke veien fram til resultatene, altså forskningsmetodene, samt forskningens blinde flekker, de spørsmålene bestemte forskningstradisjoner ikke stiller i sin egen forskning. Journalistens fremste redskap for å gjøre dette arbeidet er en kritisk inngang til sin egen fagbakgrunn. For Eias del er det sosiologien. For Maria Reinertsens del i boka Ligningen for lykke er det sosialøkonomien, eller samfunnsøkonomien, som faget nå er omdøpt til.
    Til daglig er Maria Reinertsen journalist i Morgenbladet, hvor hun, som det heter i bokpresentasjonen av henne, skriver om økonomiske temaer for folk som ikke nødvendigvis er interessert i økonomi. Boka hun har skrevet, er ikke uten videre enkel å plassere rent genremessig. Den tar for seg en serie aktuelle økonomisk-politiske temaer og er skrevet i en essayistisk, undrende, personlig og lett slent­rende, til tider ganske fantasifull, stil. Det er en stil i tråd med bokomslaget, som er formet som et litt naivt regnestykke hvor alt står litt på skjeve og ingen bokstaver er helt like.

Politikk + økonomi Men la deg ikke lure. Dette er like fullt en gjennomgående kritisk og kontrollert analyse av de økonomiske teorienes plass i politikken, samtidig som det er en bok om politikken i selve økonomifaget, i de til enhver tid rådende økonomiske modellene og teoriene. Ved en kombinasjon av disse tilnærmingene tar Reinertsen for seg temaer som finanskrisen, middelklassen, de rike, Pisa-undersøkelsene, debatten om de uføretrygdede, oljefondet, Stoltenberg og klimakvoter og det spillteoretiske grunnlaget for veldig mye i økonomifaget. Hvert av temaene behandles over ti til femten sider. Men det er glidende overganger og vekslinger mellom dem.
    Hvordan gjør hun det? La oss ta oljefondet. «Money talks» er overskriften på dette essayet, plassert i bokas del 4 som har «Setninger» som gjennomgående tema (de andre setningene og dermed essayene i denne delen er «Den voldsomme veksten i uføre», «Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent»). Det er altså setninger i form av økonomisk-politiske utsagn og påstander det handler om. For forfatteren handler det om å gå bak denne typen utsagn, pirke litt borti dem, vri og vende på dem: Hvordan ble de formulert sånn? Er det virkelig sånn det henger sammen (at det er en sånn voldsom vekst i uføre, for eksempel), og om så var: Hva da?
    «Money talks» handler, som daværende finansminister Kristin Halvorsen formulerte det, om «å bruke de penga vi har» for å påvirke verden i best mulig retning gjennom etiske retningslinjer for hvor det norske oljefondet skal kunne plassere sine penger. Altså om å få pengene til å snakke for seg. Gjennom å gjenfortelle historien om veien fram til etikkens inntog i fondet, er essayet i seg selv et eksempel på hvordan myten – om at økonomi ikke handler om politikk og verdier (det boka som helhet ønsker å slå hull på) – ikke holder: De sa (for eksempel Norges Bank og regjeringen Jagland) at det ikke var mulig eller tjenlig å forene krav til etikk og økonomi, i dette tilfellet kapitalplasseringer. Det ville gå utover avkastningen. Børs må ikke blandes med moral og politikk.
    Det er derfor underholdende å lese om hvordan senere årsrapporter understreker hvordan de etiske aktivitetene er de mest lønnsomme på lang sikt, og hvordan kampen mot barnearbeid er viktig også «finansielt sett».
    Men Reinertsen stopper ikke der, og anvender det grepet hun med hell gjør bruk av gjennom flere av bokas essays: Hun problematiserer det som er blitt tatt-for-gittheter om økonomisk-politiske sammenhenger, gjennom lesninger av økonomifagets egne klassikere. Hva om det ikke stemmer at etikk lønner seg, spør hun, og viser til Adam Smith (Wealth of Nations 1776) og hans poeng om at dem som lever av profitt ikke har den samme forbindelsen til samfunnets generelle interesser som andre samfunnsgrupper. Profittraten er alltid høyest i de landene som blir raskest ruinert. Kanskje er det sånn at vi som lever av profitt har det best når resten av verden går som verst, undrer Reinertsen – og åpner med det for at kapital og moral ikke går opp i noen enkel ligning. Det handler om politikk og verdier på et mer fundamentalt nivå.

Underholdende Det er ikke noe nytt i å kritisere økonomifaget og dets modeller slik Maria Reinertsen gjør i mange av sine essays. Innenfor den økonomiske sosiologien for eksempel, er det to hovedretninger: Den ene har tradisjonelt pekt på i hvilken grad modellene og forutsetningene (for eksempel om den rasjonelle økonomiske aktøren) ikke stemmer med virkeligheten. Den andre legger i langt større grad vekt på hvordan økonomiske teorier og modeller bidrar til å forme den virkeligheten, inkludert de aktørene, den beskriver. Uten at hun i særlig grad refererer til noen av disse fagtradisjonene, gjør Reinertsen selv bruk av begge disse inngangene. Det er underholdende når hun tar oss med inn i forelesningssituasjonen der studenter i økonomi lærer om spillteori og teorien om fangens dilemma, og hvordan forskning (og Mrs. Dalloway) har vist at reelle aktører gjerne handler langt mer uselvisk enn det som ville lønne seg ut ifra teorien de blir presentert for her (men det siste er ikke en del av studentenes pensum). Og det er tankevekkende når hun viser til at de som fanges av teorien og opptrer i tråd med den, er økonomistudenter selv. I essayet om Pisa-undersøkelsene om skoleelevers ferdigheter, tas disse inngangene videre: Forenklede incentivmodeller om skolevirkeligheten former forståelsene av hva som er problemet i norsk skole og de tiltakene som blir fremmet for å bøte på det. Ifølge Reinertsen er problemet her i første rekke den delen av virkeligheten som ikke innfanges i modellen og som dermed heller ikke får plass i løsningen.

Still spørsmål! At en økonomisk modell ikke er «realistisk», har tradisjonelt ikke vært et argument for økonomer for ikke å ta den i bruk. Det viktige er, som Milton Friedman formulerte det, at man kan forklare mye ved hjelp av lite. Ifølge Friedman (Essays in Positive Economics 1953) er økonomisk teori å forstå som en motor for å analysere verden, ikke en fotografisk reproduksjon av den.  Andre har siden argumentert for at økonomisk teori må forstås som en motor i en mer fundamental, samfunnsomformende forstand.
    Desto viktigere i så tilfelle med bøker som denne. Still spørsmål ved forutsetningene og argumenter for politikkens plass der vi for lengst har begynt å omtale markedet som en determinerende naturkraft, sier Reinertsen. For økonomene selv ser helst at vi går på autopilot: ikke stiller spørsmål ved de økonomiske sammenhengene og gjør politikk av det. Her er det økonompolitikeren Jens Stoltenberg som gjennomgående må stå mest til rette.
    Dette er altså ingen klassisk gravebok i næringslivsjournalistikk-sjangeren: Ingen skjulte bankbokser, hemmelige nettverk og evige formuer (selv om det også er en bitte liten tår av dette i det tankevekkende essayet om hvordan de rikeste fortsatt ble de rikeste i historien om de heltemodige kaffebar-gründerne). I stedet er det en avslørende bok om økonomiske sammenhenger som berører oss alle. Sjangeren den er skrevet i, den lettbente, korte og undrende formen gjør at verken boka eller essayene for seg er heldekkende. Og det kan gå litt fort noen ganger: Det er ikke, som det hevdes, innført tellekanter i akademia for å formidle, selv om det blir diskutert. Og stilen (som er influert av at mange av tekstene er omarbeidede, aktuelle aviskommentarer) har sin pris: Selvsagt er det flere enn Stoltenberg og en norsk lærebok i økonomi som er opphavet til klimakvotene. Sammenhengen mellom finansminister Brofoss som skulle opplære oss alle i økonomiske sammenhenger, og dagens økonomer som på samme vis ønsker at vi skal gå på autopilot, er interessant, men helt uforklart.
    Men dette er ingen tyngre innvending. Nettopp den lette stilen er bokas store styrke: Du kan ta et lite essay til morgenkaffen. Dermed har du noe å tenke på resten av dagen. Sammenligningen med Harald Eia var selvsagt urettferdig. Dette er også forskningsjournalistikk om hjernevask. Men ingen blir lykkelige av Harald Eia. Dette, derimot, er forskningsjournalistikk til å bli litt lykkelig av.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>