>Anmeldelser Prosa 03|10

Norske filmskvulp

Øyvor Dalan  Vik

I Den norske filmbølgen friskmeldes norsk film på vaklende grunnlag.

<empty>

Gunnar Iversen og Ove Solum
Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus
350 sider
Universitetsforlaget 2010


Anmeldt av
Øyvor Dalan Vik

«Norsk film er i dag en suksess,» er det første forfatterne Gunnar Iversen og Ove Solum slår fast i boken Den norske filmbølgen. Fra Orions belte til Max Manus. Iversen og Solum er henholdsvis professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim og professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. De burde altså vite hva de snakker om. A
    Boken er inndelt i tre deler, med en rask gjennomgang av norsk filmhistorie i sprett og spring som innledning. Der nevnes blant annet et moment som kan være verd å ha i mente, nemlig at det i 1962 ble laget en rankingliste over de mest populære filmene i Norge mellom 1950 og 1962: På de fire øverste plassene tronet norske komedier, den første amerikanske var Charlie Chaplins «Limelight» på femteplass. Av de 30 mest populære film–ene var 18 norske. Det såkalte septembermordet under filmfestivalen i Skien i 1980, der en samlet kritikerstand satte spørsmålstegn ved behovet for en norsk filmproduksjon overhodet, var ennå langt unna.

Det er vanskelig
å tenke seg at noen i dag skulle kunne utgi et filmtidsskrift med slag­ordet «For ytringsfriheten og den nasjonale kulturen, mot all spekulasjon og imperialisme», slik Filmavisa – utgitt av den venstreradikale filmorganisasjonen Norsk Filmsenter – gjorde i 1977. Men muligens var det den middelmådige eller aldeles elendige idéfilmen som førte til septembermordet. Og det er i stor grad handlingsfilmen som har restituert den norske filmens rykte.
    For mordet har ifølge forfatterne ført til et mirakel. Som kontrast til dagens suksess bruker de en anekdote om filmprodusenten Aage Aaberge, som regelrett ble kastet ut av en drosje da han fortalte at han arbeidet med norsk film. Dette var i 1985, og Aaberge hadde jobbet med filmen «Orions belte», som ennå ikke hadde hatt premiere. Muligens hadde sjåføren vært mildere stemt om han hadde hatt anledning til å se Ola Solums actionfylte filmatisering av Jon Michelets roman: Den ble godt mottatt av både kritikere og publikum.
I dag er det rett nok ingen som blir kastet ut av drosjer om de har noe med norsk film å gjøre. Snarere slår forfatterne fast at filmbransjen har fått et skjær av glamour, og at enkelte av de mest kjente skuespillerne behandles som stjerner; fotografene står ved den røde løperen før og etter festpremierene, designerantrekk bedømmes og kjente mennesker får si at de synes det var en riktig god/spennende/interessant/morsom film. Men er medieoppmerksomheten rundt alt annet enn filmen i seg selv egentlig noe godt suksesskriterium? Akkurat denne type pressedekning handler vel strengt tatt mer om at medienes holdning til kjendiskultur og stjerneglans har endret seg kraftig i løpet av de siste femten årene, samtidig med at filmenes distributører er blitt mer internasjonalt (les: amerikansk) orientert med hensyn til promovering av enkeltfilmer. De fleste av landets kulturredaksjoner møter villig opp når muligheten for å fotografere feststemte celebriteter fremstilles som eksklusiv.

Det forfatterne imidlertid
har rett i, er at publikums holdning har endret seg betraktelig. En diskusjon om norsk film avstedkommer ikke lenger oppgitte stønn. Men popularitet og kvalitet er ikke nødvendigvis det samme. Solum og Iversen gjør seg skyldig i å blande besøkstall og noen få internasjonale priser med økt kvalitet generelt. De har dessuten valgt å utelate omtale av de aller største pub­likumssuksessene de siste sju årene, som med få unntak er skrekkfilmene og filmene om Olsenbanden Jr. Om skrekkfilmene sier Ove Solum i et intervju med Morgenbladet: «Vi tok dem ikke med, fordi vi synes rett og slett ikke de er gode nok. De er for opptatt av å utnytte mediets virkemidler til å si bø.» Det kan han saktens ha rett i, men det er allikevel ikke til å komme forbi at det stort sett er nettopp disse sjangerfilmene som har fått besøkstallene til å skyte i været. Og sannelig fikk «Fritt vilt» en Folkets Amanda for to år siden – en priskategori som i siste liten var omdøpt fra «Beste norske film» etter massive protester fra både bransje og kommentatorer, undertegnede inkludert. Og da over en million mennesker fikk med seg «Max Manus» mens den fremdeles gikk på kino, var det ikke det filminteresserte publikummet som kjøpte billetter, men det krigsinteresserte.
    «Max Manus» er den siste filmen som får bred gjennomgang i bokens hoveddel, som består av analyser av tolv utvalgte verk som Iversen og Solum mener har tålt og kommer til å tåle tidens tann. Denne delen av boken er prisverdig og god; det er sjelden man kan lese filmatisk samtidshistorie som går så grundig til verks som her. I bloggen sin på hjemmesiden til bransjebladet Rushprint skriver Gunnar Iversen om prosjektet: «Alt for mye som skrives om norsk film i dag er dumt, sleivete og perspektivløst, og det må være et mål å gjøre noe annet enn det kritikerne gjør.» Hvis man ser bort fra at kritikernes arbeidssituasjon er ganske annerledes enn professorenes, er det vanskelig å si seg uenig i det. Om kritikerne hadde hatt større rom for refleksjon enn et par skarve timer fra pressevisningens slutt til leveringsfrist, hadde filmkritikken forhåpentlig sett annerledes ut. Men det skal sies at man nok oftere burde gå tilbake til de filmene som har satt spor og gjort inntrykk, og i mindre grad behandlet dem som gårsdagens nytt, kanskje særlig fordi svært mange norske filmer lever lange og gode liv på dvd etter at de er tatt av kinoplakaten.
    Når gjennomgangen av de tolv spillefilmene fra «Orions belte» til «Max Manus» er såpass interessant lesning som den er, fremstår rammen rundt desto svakere. Boken avrundes med kapittelet «En filminstitusjon i forandring», der forfatterne skriver om bransjens ulike organiseringsformer og ditto utfordringer de seneste årene, om middelkulturen, om kvinneandelen og om muligheter og begrensninger med hensyn til digitalisering av filmmediet. Det meste er behandlet med harelabb, og er knapt nok egnet som grunnlag for videre diskusjon. I nevnte intervju i Morgenbladet sier Solum også: «Hvis du ser tilbake på norsk filmhistorie så har de fleste norske filmskapere laget to filmer. Det gir lite grunnlag for kontinuerlig produksjon. Bergman laget jo ti filmer før han slo gjennom!» Dette er ikke noe tema i boken han snakker om. Hvorfor ikke? Om man savner auteurer – som det ser ut til at forfatterne gjør – hvorfor diskuterer man ikke den utfordringen det er at de aller fleste lager én til to filmer, gjerne med lang tid imellom? Og at de som lager mange, med få unntak er håndverkere mer enn kunstnere?

De internasjonale suksesshistoriene har forfatterne imidlertid funnet plass til. Da bransjebladet Variety lanserte uttrykket «norwave» etter å ha sett Erik Skjoldbjærgs «Insomnia» og Pål Sletaunes «Budbringeren» i 1997, er det ikke til å komme forbi at det bruste i brystet på alle med tilknytning til film i det lille, provinsielle landet Norge. Men to filmer og en fengende frase gjør ingen filmnasjon. Norske kritikere har skrevet likeledes om Romania de siste årene, men sjansen for at Romania skulle ta filmverdenen med storm er like liten som at den filmatiske lilleputtstaten Norge skulle komme på kartet på grunn av to kortfilmer som er blitt priset med henholdsvis gullpalme i Cannes og Oscar i Los Angeles.
    Den norske filmbølgen er en bok det er fristende å definere ut fra hva den ikke er. Den er ikke en debattbok. Den er heller ikke en grundig samtidshistorie. Forfatterne hevder at den norske filmen er blitt bedre. Men når volumet på produksjonen har økt med over hundre prosent på rundt regnet ti år, betyr det også at vi tåler katastrofene bedre. Vi tåler middelmådigheten bedre. Og den påståtte suksessen hviler fremdeles på unge regissørers sjangerkompetanse med hensyn til filmer som nesten utelukkende finner sin plass på hjemmemarkedet.
    Dermed fremstår Den norske filmbølgen som like schizofren som diskusjonen har vært de siste årene, med betydelige innslag av Trond Giskes retorikk; han har alltid snakket om film som om det var sport. Når får vi en debattbok som for alvor snakker om filmen som kunst?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>