>Anmeldelser Prosa 03|10

Presse og nasjon

Kjetil A. Jakobsen

Grundig og nyttig verk om norsk pressehistorie. Men perspektivene mangler, ikke minst de komparative.

<empty>

Norsk presses historie 1660–2010
Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl
Første bind 1660–1880. En samfunnsmakt blir til
Redaktør: Martin Eide
479 sider
Universitetsforlaget 2010

Norsk presses historie 1660–2010
Andre bind 1880–1945. Presse, parti og publikum
Redaktør: Rune Ottosen
462 sider
Universitetsforlaget 2010

Norsk presses historie 1660–2010
Tredje bind 1945–2010. Imperiet vakler
Redaktør: Guri Hjeltnes
552 sider
Universitetsforlaget 2010

Norsk presses historie 1660–2010
Fjerde bind. Norske aviser fra A til Å
Redaktør: Idar Flo
431 sider
Universitetsforlaget 2010


Anmeldt av
Kjetil A. Jakobsen

«Anita Pettersen» fins på Vincent Delerms suksessalbum «Kensington Square» fra 2004. Låta forteller om sangerens opplevelser under et bryllup i Normandie, og er tilgjengelig på YouTube i ulike versjoner. Fransk bryllupsfeiring innebærer at man sitter til bords natta igjennom, gjerne et døgn til ende, og hvem man får til borddame/-kavalér er avgjørende. Vincents utvalgte for kvelden er Anita Pettersen, helsearbeider fra Lofoten og venninne av bruden. Anita konverserer med stor entusiasme om isbreer, rorbuer og likheter og ulikheter mellom norske og franske bryllupsskikker. Bare tre sjømatoppsatser lenger ned lyner replikkene om verdenspolitikk, Real Madrid, samtidskunst og raske biler. Men imellom sitter Anita. Stakkars Vincent skjønner til sin skrekk at dama i beige buksedrakt vil foredra midnattssol og nyredialyse helt til dessertvogna har kjørt forbi.
    Mennesker som ikke har noe privat felles, finner sammen via holdepunkter i den offentlige sfæren. Man går gjennom høflighetsfrasene og videre til offentlighetens anliggender, deretter varsomt inn til det private. I Norge har vi ikke så mange høflighetsfraser. Til gjengjeld er offentligheten stedfestet på en særegen måte. Når man møter folk man ikke kjenner, snakker man geografi.
    – Hører du er nordfra, jasså fra Tromsø? Hyggelig by, jeg var innom der da jeg var i militæret, kjenner du NN, hun jobbet sammen med meg på XX og kom der oppe fra et sted. Osv. Vårt grunnleggende topos er stedet. Offentligheten vokser opp av jorda, faller ned fra fjellene og bølger langs fjorden. Jeg snakker om mitt Tromsø, du om ditt Ålesund, og vi gjør det med glede og gjensidig forståelse, til tross for at vi knapt har satt beina der på 25 år og at Ålesund er like irrelevant for meg som Tromsø er for deg. Her begynner den gode norske samtalen. Den begynner strengt tatt verken i det offentlige eller private, men i det lokale, midt mellom Stedet og Skriften. Så får det heller være at parisere som Delerm neppe vil klare å knekke Norges-koden, selv om de skulle prøve.
    Den utrolige avisrikdommen er også et symptom på at det er noe eget med sted og skrift i Norge. Selv etter de siste tiårenes massive nedgang kommer det ut 228 aviser, og hver husstand kjøper i gjennomsnitt 1,3 papiraviser (!) daglig. Slik produserer et hundretalls store og små steder en rullerende, men ganske stabil representasjon av seg selv og sin virksomhet. Det gjøres i form av hva som i luthersk kultur er sannhetens og virkelighetens medium, nemlig skrift. Floraen av lokalaviser er så overveldende at det er som om hovedstadsavisene har formet seg i deres bilde. De såkalte riksavisene som VG, Aftenposten og Dagbladet er også en slags lokalaviser. Utenriksstoffet er magert sammenliknet med riksaviser i andre land, interessen for Distrikts-Norge ikke overveldende.
    I Universitetsforlagets Norsk presses historie 1660–2010 løper to av de seigeste og mest markante trådene i den norske skriftkulturen sammen: lokaljournalistikken og nasjonalhistorien. I dette ligger en fare. Vil verket fungere bekreftende snarere enn kritisk til en skriftkultur som neppe er tilpasset en globalisert virkelighet?

Godt oppslagsverk
Pressen har vært og er av de viktigste institusjonene i det moderne samfunnet, og det er en berikelse for historiefaget, for medieforskningen og for kulturlivet i det hele tatt at den norske pressens historie fra dansketida til nåtida foreligger samlet i fire store bind. Som det påpekes i første bind er pressen en forutsetning for demokratiet og den moderne nasjonalstaten, ikke bare gjennom debatt- og avisstoffet man bringer til torgs, men mer fundamentalt ved at pressen løfter småsamfunnet ut av den sykliske sammenhengen og allmenngjør det lokale. Også lokalpressen er slik sett med og skaper en felles tid – en samtid – og en nasjonal offentlighet. Man kan undre seg over hvorfor pressens historie ikke har vært skrevet i sammenheng før. Arbeidets omfang er nok svaret. Pressen produserer ord, og det i mengder som synes å vokse eksponentielt. Å skaffe seg oversikt over denne kommunikasjonen er mer enn hva noe enkeltmenneske helt kan makte. Følgelig har man valgt å fordele oppgavene mellom et stort antall forfattere, med en redaktør for hvert av de fire bindene. Martin Eide har vært redaktør for perioden 1660–1880, Rune Ottosen for 1880–1945, Guri Hjeltnes for 1945–2010. Idar Flo er ansvarlig for fjerde bind, som bringer kortfattede framstillinger av historien til de enkelte avisene, alfabetisk ordnet. Hans Fredrik Dahl har vært hoved­redaktør og kroner med dette et langt yrkesliv i presse- og mediehistoriens tjeneste.
    Som pressefolk vet, er det visuelle førsteinntrykket en hovedkomponent i all kommunikasjon. I dette tilfellet er førsteinntrykket godt. Verket er gjennomdesignet og rikt utstyrt. Bruken av motefargen sort virker ikke påtatt, det er jo noe med pressen og sort og hvitt. Teksten er satt opp på avismanér i to spalter. Siri Dokkens omslagsillustrasjon er det nærmeste man kommer den store presse­historiske syntesen i dette verket (mer om dette nedenfor). Verket er flott illustrert, selv om det er vanskelig å få øye på noe mønster i hvor illustrasjonene kommer og i hvilket format. Men slik er det jo i avisa også. Hatten av for billedredaktør Nils E. Øy, som har funnet fram til en lang rekke originale og intelligente illustrasjoner. Mange er nye for meg, som har arbeidet med norsk idé- og kulturhistorie i årevis. Opplysningene om kunstner, teknikk og datering er imidlertid snaue og mangelfulle. Når man først legger så store midler i illustrasjoner, kunne man trekke inn kunstfaglig kompetanse slik at leseren fikk vite hvem som har lagd alle disse fascinerende bildene, og i hvilken sammenheng de ble til. Pressen er ikke bare en viktig del av skriftkulturen, men også av den visuelle kulturen.
    I hvert av de tre kronologiske bindene fins det et underkapittel på omtrent ti sider som omhandler hvordan bruken av illustrasjoner endret seg i pressen i den aktuelle perioden. De to første er skrevet av Tor Are Johansen og er teknologihistorie på høyt nivå. Men hvorfor ikke også diskutere hvordan bildene kommuniserte? Ikke minst hvordan de virket sammen med den skrevne kommunikasjonen og utviklet seg i samspill med denne. Heller ikke Peter Larsens bidrag i bind tre berører i særlig grad pressebildets retorikk. Temaet er manipulasjonsproblemet og utfordringa fra amatørbildet i digitaliseringas tidsalder. Kanskje er det uheldig at skrift og bilde behandles hver for seg. Avisa er jo et sted der skrift og bilde kommuniserer sammen, og denne kommunikative heterogeniteten var lenge ganske særegen for avisa.
    Verket skriver seg inn i sjangeren nasjonalfortelling. Norske forhold framstilles kronologisk, med bare nødtvungne streif utenfor landets grenser. Man bryter imidlertid med sjangeren ved at mange forskerstemmer taler, hver med sine prosjekter. Det fins ingen tydelig samlende fortelling, verken i det enkelte bindet eller i verket som helhet. Slik fungerer nok verket bedre som oppslagsverk og artikkelsamling enn som samlende historie. For den som leser fra første til siste side, blir det imidlertid en del gjentakelser. Som papirbok betraktet burde nok verket vært strammere redigert. Det er mange skatter, men man må lete for å finne dem. I grunnen er dette den typen verk som man helst ville hatt på lesebrettet, slik at man kunne skape sine egne fortellinger ved å følge søkeord og lenke til konkurrerende framstillinger og til digitaliserte kilder.

Enkelt, men upresist Som i nasjonalfortellingssjangeren arbeides det i et populariserende stil-leie. Man unngår alt som smaker av metodiske og teoretiske betraktninger, og holder språket enkelt og lettfattelig, uten fagterminologi. Men dermed blir det fort til at man bruker utrangert fagterminologi. Det språket som samfunnet diskuterer seg selv gjennom i avisa, er jo i stor grad samfunnsvitenskapelig terminologi som en gang fant veien ut i offentligheten. Klarhet er en dygd, men frykten for fagterminologi kan også trekke med seg uklarhet, ganske særlig når man ikke definerer begreper, men stoler på leserens intuitive forståelse. Et eksempel kan være bruken av ordet ideologi. Trygve Riiser Gundersen viser i første bind fint hvordan de første avisene vokser fram i eneveldet som del av en dansk-norsk offentlighet som er noe annet enn idealtypen borgerlig offentlighet, slik Jürgen Habermas beskreiv den. Det fins oppslag rundt omkring i kjempeverket til en virkelig interessant historie om hvordan diskursen om offentlighet har forandret seg fra 1700-tallet og fram til i dag, dels i takt med og dels på tvers av pressens og medienes utvikling. Både hos Gundersen og hos andre forfattere i de to neste bindene tales det om «offentlighetsideologien» og «den borgerlige offentlighetens ideologi». Med ideologi menes gjerne et politisk syn bygd ut som en mer omfattende lærebygning eller verdensanskuelse. Dernest er ideologibegrepet nyttig i en marxistisk forstand som falsk bevissthet. Det karakteristiske ideologiske grepet går ifølge Karl Marx ut på å gi det samfunnsskapte og politisk foranderlige skikkelse av noe naturgitt, som når reaksjonære tenkere forklarer sosial ulikhet med genetiske forskjeller. Hva mener så forfatterne av den norske pressehistorien med offentlighetsideologi? Offentlighet er ikke noe fullstendig politisk syn, følgelig kunne man tro at det er den marxistiske betydningen som legges til grunn. Det er ingen tvil om at begrepet offentlighet har gitt opphav til mye falsk bevissthet. Men jeg tviler på at en nær samlet stand av norske pressehistorikere nå ønsker å avfeie offentlighetsbegrepet som ideologi. I en vitenskapelig artikkel ville de muligens foretrukket begrepet diskurs. I Norsk presses historie opptrer imidlertid denne termen bare i referater fra 1700-tallsaviser. Discours var i bruk i datidas dansk-norsk og betød en debatterende samtale. I den mer tekniske betydningen som begrepet har fått i dagens kulturvitenskaper, betegner diskurs en protokoll for kommunikasjon som angir hvordan verden kan observeres og hva som anses å være aktverdig og godt og hva som ikke er det. Diskursdeltakernes tause enighet om verdens beskaffenhet muliggjør i neste omgang den konflikten og kontroversen som holder diskursen gående. 1800-tallets mennesker var enige om at offentlighet var en grunnleggende samfunnsverdi, men de var uenige om offentlighetens innhold og om hvem og hva som skulle være offentlig. Slik er dagens offentlighetsdiskurs også, selv om grensene og kontroversene er andre.
    Vanskeligheten med popularisering er at man må klare seg uten fagterminologi og klargjørende teoretiske og metodiske definisjoner. Slik må det i noen grad være, selv om jeg nok syns man kunne lagt seg på hjertet Claus Fastings ord fra det epokegjørende Bergenstidsskriftet «Provinzial blade»: «Man bør ei Længere giøre alle Læsere den Uret at troe, at man skriver for Barbarer.»
    Popularisering gir også muligheter. Formidlinga er ofte syntesens sted: man kan ta litt større friheter enn i akademiske kontekster. Man kan og bør vise kunnskapens nytte gjennom å trekke linjer, generalisere og aktualisere. Særlig i siste bind skriver mange av enkeltforfatterne aktualiserende. Hovedredaktør Dahl har imidlertid ikke lagt noen helhetlig ramme rundt verket. Den historiske framstillinga munner i tredje bind ut i noe som likner forvirring når Guri Hjeltnes og Sigurd Høst skriver om «nettet som vår tids maskinknuser». Er ikke maskinknusere mennesker som knuser maskiner som de mener truer jobbene deres? Jeg aner ikke om man her snur metaforen ved en feil eller med vilje, men god prosa er det uansett ikke.
    Martin Eide er den eneste av redaktørene som prøver å sette en helhetlig ramme rundt bindet sitt. Journalistikkens oppfinnelse er en fin metafor og et godt metodisk poeng. Men jeg kan ikke se at løftet om å vise hvordan journalistikken ble oppfunnet, innfris i første bind. Kanskje er det fordi avisjournalistikken, slik vi kjenner den, først fant sin klassiske form i det 20. århundre. I bind to og tre skriver Elisabeth Eide, Thore Roksvold og Jo Bech-Karlsen fint om hvordan avisspråket finner sin form i denne perioden. Den omvendte pyramiden i nyhetsdekningen får gjennomslag sammen med objektivitetsidealet. Skillet mellom nyheter og kommentar fester seg. Det kritiske samfunnsoppdraget etableres. Avissjangrene finner fastere form. Sportsjournalistikken oppstår. Kansellistilen viker for et muntlig og informasjonsmettet språk. Ingresser kommer i bruk. Avisene blir illustrerte, og fotojournalistikken oppstår. Journalistikk blir en profesjon og en karrierevei, med utdanningsveier og yrkesorganisasjoner. For å bli i oppfinnermetaforen kan man si at hele 1800-tallet var en løfterik eksperimentfase inntil patentet endelig kunne tas ut på 1900-tallet. Redaktørene av bind to og tre har imidlertid valgt seg andre metaforer enn Martin Eide, og slik forblir journalistikken i en viss forstand uoppfunnet i dette verket.

Litteratenes mellomspill
Hva står egentlig i disse 1800-tallsavisene som ennå ikke er journalistiske i moderne forstand? Å komme i dybden på dette ville ha krevd ei litt annen metodisk orientering. Man måtte brukt mindre plass på å fortelle person- og institusjonshistorien til avisene i lys av de etablerte nasjonalfortellingene til de fire S-ene Seip, Sejersted, Slagstad og Sørensen. Istedenfor å spørre hvordan journalistikken ble som den ble, kunne man utforsket hva den ikke ble, men kanskje kunne ha blitt. Dette ville være hva Walther Benjamin og Michel Foucault kaller en arkeologisk lesemåte. Hvilke skrive­måter og sjangrer ble sortert vekk på veien mot journalistikkens oppfinnelse? Pressehistorie blir virkelig interessant når den går fra å fortelle hva som sto i avisene, til å analysere hvordan det står. Da først ser man hvordan pressen fungerer som en diskurs som bidrar til å sette rammer for hva slags oppfatninger det er mulig å hevde og få gjennomslag for, til en bestemt tid og i en bestemt kontekst.
    Aina Nøding, forsker tilknyttet «Henrik Ibsens skrifter», har skrevet «Fra fabler til føljetonger», et stort kapittel om forfatterne i det 18. og 19. århundres norske presse. Det er et nybrottsarbeid som vil kunne være nyttig for alle som arbeider med å forstå forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa i dette landet. Likevel: Også her kunne vi fått mindre oppramsing og mer analyse. Hva betød litteratenes mellomspill i norsk presse? Er forfatterstemmen gjenkjennelig uansett hva de skriver om? Er forfatterne alene om å ha en gjenkjennelig stemme, eller har andre som skriver og redigerer aviser, det også?
    En av grunnene til at slike spørsmål er interessante, er at denne arkaiske aviskulturen har fått en fornyet aktualitet. Norske aviser var gjennom mye av sin historie en slags blogger, der en mann (sjelden en kvinne) skreiv og brakte nyheter om personlig og upersonlig, løst og fast. Dagens mye omtalte brukerdelaktighet var langt sterkere i tidligere historiske faser enn i løssalgsavisenes gullalder. Den disruptive nye nett-teknologien kan derfor sies å gjenåpne plomberte ganger til de dype lagene i pressebergets geologi.
    Henrik Ibsen står sentralt både i første og andre bind, henvisningene til dramatikeren og hans ungdomsgjerning i pressen får tidvis en slags disponerende rolle. Når man først legger så stor vekt på Ibsen i en pressehistorie, skylder man imidlertid å gjøre oppmerksom på at Ibsen gjennomgående tegner pressen og pressefolk i et trist lys. I En folkefiende er den «frisindede uafhængig presse» representert ved redaktør Hovstad. Mer prinsippløs «slingringsmand» skal man lete lenge etter, selv i Ibsens brokete persongalleri. Medarbeideren Billing er like ynkelig, og Folkebudets redaksjonslokale beskrives i sceneanvisningene med adjektiver som «skummel», «uhyggelig», «smudsig» og «forreven». Vi får vite at Hovstads forgjenger på redaktørkrakken var værhanen Stensgård fra De unges forbund. Den sleske boktrykker Aslaksen opptrer i begge skuespill. Journalistdiskursen dekonstrueres trinn for trinn. Ta for eksempel episoden med «den oppbyggelige engelske fortelling», som Petra mener slett ikke passer i et radikalt og frisinna blad: Hovstad: «De har så fuldkommen ret; men en redaktør kan ikke alltid handle som han helst vilde. [...] vil jeg få folk med mig på frigørelse og fremskridt, så må jeg ikke skræmme dem ifra mig. Når de finner en slig moralsk fortælling nedenunder i bladkælderen, så går de villigere med på det, vi trykker ovenfor.»
    Dette kan sies å være et eksempel på hva den tyske sosiologen Niklas Luhmann kaller mediediskursens «kompensatoriske mekanismer». «Folkebudet» sukrer radikale meninger over streken med konvensjon under. I dag ser man pornografi på reportasjeplass kompensert med moralisme på lederplass. Og jo mer pornografisk innholdet i avisa blir, jo mer moralistisk må meningene være, om troverdigheten skal bevares.

Narrativ tvang? I nasjonalfortellinger vil det faktiske fort få et preg av tung nødvendighet. Man beveger seg skritt for skritt mot samtida, som blir fortellingas drivkraft og forløsning. Følgelig bør man ta noen grep for å unngå å forlenge den oljefyrte nasjonale virkelighetsflukten. Men måtte norsk presses historie skrives som nasjonalfortelling? Det kunne blitt et bedre og nyttigere verk om man hadde valgt en historisk komparativ inngang. Pressen er et perfekt sammenlikningsobjekt. Den er gjenkjennelig fra land til land, samtidig som både pressen, journalistprofesjonen og de kulturpolitiske rammevilkåra for avisdrift varierer sterkt fra land til land. Det gjøres mye god komparativ presseforskning som man kunne trukket veksler på.
    Kvaliteten på denne pressehistorien tiltar påfallende når den omhandler perioder der den nasjonale suvereniteten mangler eller er truet. Best framstilt er dansketida, de første vanskelige tiåra etter 1814, den internasjonale klassekampens år under og etter den første verdenskrigen, samt den tyske okkupasjonen. I disse kapitlene våkner prinsessa fra den nasjonale søvnen. Omverdenen trenger seg på, og forfatteren tvinges til å heve blikket. Det følsomme og vanskelige okkupasjonsstoffet er balansert og autoritativt gjengitt. Spesielt interessant er opplysningene om hvordan de tyske okkupantene vurderte norsk presse og sitt eget arbeid med å sette den i nazismens tjeneste.
    Jeg etterlyser ikke mer engasjert historieskrivning. I den samtidshistoriske delen ligger forfatternes sympatier og antipatier snarere for langt oppe i dagen. Men det er mulig, med vitenskapeligheten i behold, å antyde veivalg og alternativer. Komparative perspektiver kan mane til kritisk ettertanke, uten at man pådytter leseren meninger. For bare å nevne ett eksempel, nærmest på måfå. I epilogen beskriver Sigurd Høst og Guri Hjeltnes hvordan en ny type eiere er kommet til i norsk presse de siste par tiåra. Enten de var partier eller privatpersoner, så var gårsdagens eiere gjerne fornøyd så lenge årsregnskapet ikke viste røde tall. Overskudd ble ofte pløyd tilbake i driften. Mange eiere nøyde seg med en bedre middag etter generalforsamlingen. Dagens store avis­eiere, Schibsted, A-pressen og Edda media, har en helt annen holdning til fortjeneste. De fordrer gjerne 8–10 prosent årlig avkastning på kapitalen, og reagerer øyeblikkelig når et månedsresultat underoppfylles. Forfatterne ytrer ingen bestemte sympatier eller anti­patier i denne anledningen, men som leser får man følelsen av at utviklinga representerer en form for modernisering tvunget fram av det kapitalistiske systemets logikk.
    Men hvordan er det med de internasjonale referansene for journalistisk kvalitet: The New York Times og The Sunday Times, El Paìs, Le Monde og Frankfurter Allgemeine. Styres de av kortsiktige profitthensyn? Eller har man funnet fram til ordninger som reflekterer at også et kapitalistisk samfunn kan trenge kvalitetsjournalistikk?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>