>Minibiografi Prosa 03|10

Et bankende hjerte. Om journalist, forsker og globetrotter Elisabeth Eide

Guri Hjeltnes



Elisabeth Eide. Foto: Scanpix

Elisabeth Eide
De der nede. Reportasje utenfor allfarvei
212 sider
Høyskoleforlaget [1996] 2001 (2. utgave)

Elisabeth Eide, Eugene Schoulgin
Bitre mandler. 18 forfattere i Kabul
182 sider
Aschehoug 2004

Elisabeth Eide, Anne Hege Simonsen
Å se verden fra et annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet
320 sider
Cappelen Akademisk 2005

Elisabeth Eide, Anne Hege Simonsen
Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år
220 sider
Høyskoleforlaget 2007

Elisabeth Eide, Anne Hege Simonsen
Verden skapes hjemmefra. Pressedekning av den ikke-vestlige verden 1902–2002
300 sider
Unipub 2008

Elisabeth Eide, Terje Skaufjord
Pakistan. Midt i verden
368 sider
Pax 2010

TRE BUNKER VED MIN SIDE, ett skrivende menneske. I én høy, skjev bunke bøker ligger Elisabeth Eides sakprosabøker. Titlene skaper assosiasjoner i mange retninger. De lyder Narrespeil, Mistenkelige utlendinger, De der nede, Dekke verden!, Å se verden fra et annet sted. Noen av bøkene har hun vært redaktør eller medredaktør for. Her er også antologier der Eide er bidragsyter, med artikler som spenner fra «Det ’andre’ kontinentet» til «Mannsbastioner med iboende treghet. Medier, kjønn og makt». I en annen bunke ligger Eides CV og under der artikler fra fagtidsskrifter, nasjonale og internasjonale. I en tredje bunke ligger et lite knippe bøker – Til Kabul faller, Utviklingens hjul, Der mørket leker med tiden, Skyteskiver, Å finne deg igjen. Disse titlene antyder at romanforfatter Elisabeth Eides univers ikke umiddelbart er det vanlige hjemlige, men har et internasjonalt tilsnitt. Med andre ord, vi står overfor en allsidig forfatter, hun skriver både skjønnlitteratur og faglitteratur. Her skal vi se nærmere på sakprosaen.
    Elegant timet er det da, at nå da Eide fyller 60 år, utkommer en bok som nesten er en nøkkel til hennes produksjon som sakprosaforfatter. Den har en klar personlig og historisk touch, boken Pakistan. Midt i verden har hun skrevet sammen med sin mann Terje Skaufjord (Pax 2010). Ekteparet bemannet kontoret til den norske Afghanistankomiteen i millionbyen Peshawar fra 1986: «Vi ble der lenger enn vi hadde tenkt, og kom tilbake flere ganger siden.» De kjenner mennesker og kultur, har bodd i Pakistan, vandret over grensen til fots, krysset landet med tog og bil. Underveis og gjennom årene har de møtt rike og fattige, fagforeningsfolk og menneskerettighetsforkjempere, vært i en rekke pakistanske hjem og attpåtil blitt arrestert. I boken bærer Eide og Skaufjord myndig leseren inn i en saklig framstilling av Pakistans herkomst, i en kyndig og oppdatert framstilling av landets brokete utvikling, dets politikere, konflikter, kultur og severdigheter.

Jeg blar i boken
til en tekst fra 10 år tilbake, kapitlet «Det ’andre’ kontinentet» i boken Nærbilder av India redigert av Kathinka Frøystad, Eldrid Mageli og Arild Engelsen Ruud (Cappelen Akademisk 2000). Selvsagt har Eide også bodd i India et år! Denne lille artikkelen viser hvor mye dypere Eide ti år senere er inne i regionen, selv om hun alt den gang «kunne» India. Vi møter både reporteren og forskeren Eide: «De er gatebarn, lykkelige eller ulykkelige. De selger seg selv når de ikke har annet. De er spedalske og bor i slum. De trekker rikmenn som sitter godt tilbakelent i rickshawsetene, og mens de løper, kjenner de asfalten svi under fotsålene.» Ja, sammen med Eides reportasjespråk virvles bildene opp på netthinnen fra «Slumdog Millionaire» (Danny Boyles film fra 2008) når Eide skriver om gatebarna: «De er ikke helt av denne verden, for de bærer i seg muligheten til å bli en blomst i neste liv.» Eide skriver i boken om India at en del av journalistikkens vesen er å forholde seg til andre, kjente og ukjente, nære og fjerne. Eide trekker fram Paal Brekkes En munnfull av Ganges (1962), og viser hvordan Brekke forbilledlig i et lite glimt makter å få fram hvordan de andre – som en skolert inder – oppfatter oss. Hun kommenterer: «Slike beskrivelser er viktige for at vi skal fatte mer av verden der. Når vi skal prøve å forstå andre, trenger vi å betrakte oss selv utenfra, forsøke å ta på oss blikket til en utenforstående.» Eides brede lesning og orientering kommer fram, hun trekker inn litteratur, film, kultur, antropologi, ulik internasjonal forskning. På ett tidspunkt inntar Eide i artikkelen en annen synsvinkel: Medieforskeren stiller spørsmålet: «Hva skriver pressen mest om i sin utenriksdekning?» Eide setter små ironiske kommentarer til medieoppslag, som antyder mulige norske reaksjoner på India-nyhetene:
    «14 prosent av alle jenter under 14 blir giftet bort i Madhya Pradesh.» (Overgreps-indere)
    «Over 60 drept under valget i India, flest i Bihar. Valgfusk er utbredt, og trusler mot velgerne har forekommet.» (Lovløse tilstander. Verdens største demokrati?)
    «51 massakrert mens de sov. Det skjedde i delstaten Assam. Væpnede opprørere av Bondo-folket stod bak.» (Terrorisme igjen)
    Ironi er en farlig sjanger i tekster, og den sitter ikke like godt når det leses et tiår senere. Men Eides grep vitner om en kritisk innrettet forsker, en som også har et bankende hjerte for land og studieobjekter hun arbeider med. Anslaget om utenriksdekningen i norsk presse skulle bli et større prosjekt for Eide, det samme gjaldt for grepet med og begrepet «de andre». Det ligger en ikke så liten aksjonist i Eide, hun er et politisk menneske. Hennes forskningstemaer er ikke likegyldige, og noen vil nok finne at Eide iblant blir for politisk, for mye personlig til stede med vurderinger og slengere.

Bakgrunnen for egne
meninger er solid. Eide har god, gammeldags realartium (1968), hovedfag i norsk (1977) med historie mellomfag og sosialantropologi grunnfag. Et langt yrkesliv senere ble hun dr.art. (2002) ved Universitetet i Oslo. Eide er en typisk representant for den politisk engasjerte 68-generasjonen. Hun skrev som frilanser for en rekke aviser og blader, Arbeiderbladet (Dagsavisen), Bergens Tidende, Dagbladet, Dag og Tid, NTB, Politiken, Ny Tid, Klassekampen, LO-aktuelt pluss et stort antall andre tidsskrifter og blader. Hun har til sammen oppholdt seg nesten tre år i Asia (Afghanistan, Pakistan, Bangladesh og India), reist i og skrevet fra en rekke andre asiatiske, latin-amerikanske og nord-afrikanske land pluss mange europeiske. Denne brede erfaringen som journalist og globetrotter har befruktet hennes forfatterskap. Ja, vi kan si at en omfattende områdekunnskap er karakteristisk for Eide. Hun er ikke først og fremst en skrivebordsakademiker, hun har vært og er en oppsøkende reisende. Helt sentralt for den senere yrkeskarrieren som forsker og sakprosaforfatter var at Eide i 1988 ble engasjert ved Norsk journalisthøgskole som høgskolelektor. Siden ble hun førsteamanuensis og fra 1994 fikk hun fast stilling ved det som ble hetende Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo. I 2007 ble hun tilknyttet Culcom-prosjektet ved Universitetet i Oslo i 80 prosents stilling, fortsatte i 20 prosent på HiO, og har den senere tid også vært professor II ved Universitetet i Bergen.
    Det første objektet for det borende blikket til damen fra Bergen var (selvsagt) kjønn og journalistikk. Senere fulgte globalisering og journalistikk, så kom minoriteter og medier. Hun har ikke veket tilbake for å gi de samtidsbaserte studiene sine et betydelig historisk tilsnitt, i mange av studiene har hun undersøkelser gjennomført over flere tiår og også med et modig og ambisiøst 100-årsblikk. Eide har skrevet om kjønn i mindre artikler og rapporter, som «Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-tallet» fra 1991. Dette arbeidet ble senere videreutviklet i en sentral antologi som figurerer som pensumlitteratur ved flere journalistutdanninger, Narrespeil. Kjønn, sex og medier (2000). Eide var redaktør, og flere av hennes engasjerte studenter bidro faglig. I et kort, pregnant forord stilles spørsmålet: Kan speilet lyve? Hun svarer: Ja, speilet kan lyve: «Når denne antologien blir kalt Narrespeil, er det fordi mange ennå betrakter massemediene som en slags samfunnsspeil, og fordi speilet – i den grad vi aksepterer metaforen – gir et vridd bilde.» Eide påpeker at tallene leseren møter i artiklene ofte representerer en overflatesannhet. Noe kan se bra ut ifølge tallene, men hvordan er det egentlig. Eide forteller at hun har levd med temaet kjønn og medier: «Erfaringene mine er at for å se hvor skjeve ’speil’ mediene ofte er, må vi iføre oss ’kjønnsblikket’». I en viktig nøkkelartikkel knyttet til den siste norske makt­utredningen, bidrar Eide med «Mannsbastioner med iboende treghet. Medier, kjønn og makt» (2001). Hun påpeker mannlig medie­dominans på (minst) tre nivåer: For det første blir mediene eid av menn, ledet av menn og et flertall av journalistene er menn. For det andre møter publikum i medieutbudet mer av det menn vil ha enn det kvinnene foretrekker. For det tredje dominerer menn i avisspaltene, i radio- og TV-programmer. Menn er i langt større grad enn kvinner omtalt og presentert som kilder i alle nyhetsmedier.
   
Doktoravhandlingen
«’Down there’ and ‘Up here’ – Europe’s Others in Norwegian Feature Stories» (UiO 2002) resulterte i mange mindre artikler og bokprosjekter underveis, som en nyutgave av læreboken «De der nede». Reportasje utenfor allfarvei, første utgave i 1996, ny utgave i 2001. Globaliseringen var mellom 1996 og 2001 blitt del av norsk dagligtale, likevel er medienes formidling av alt som skjer utenfor Vesten og Europa, svekket, sier Eide, som ledd i en generell nedprioritering av utenriksstoff. Boken Krigens retorikk. Medier, myter og konflikter etter 11. september, som Eide redigerte sammen med kollega på Høgskolen i Oslo, Rune Ottosen, var myntet på det de to kaller en kritisk offentlighet. De to forskerne setter seg i en annen rolle. Krigens retorikk er ikke en bok av medieforskere om journalister, men av journalister og forskere som gjennom dialog ønsker å påvirke den journalistiske dagsorden. Eides bidrag: «’Vi’ og ’de Andre’ – sett og oversett. Krigen og tvisynet». Eide berører mange temaer: Orientalismens hierarkier (Edward Said), hvem får snakke? (hvem får definere og snakke i en krig), Arafat og bin Laden, det første offeret – og ’de Andre’ ofrene, krigens myter, globalisering og provinsialisme. En bredt anlagt artikkel – det mangler ikke på guts og selvtillit i det eidske forfatterskap!

Typisk for sakprosaforfatteren Eide er at hun samarbeider. Hun er en markant nettverksbygger, god til å slå seg sammen med kolleger med andre erfaringer og innfallsvinkler. Sammen med journalisten og antropologen Anne Hege Simonsen, nå førstelektor ved Journalistutdanningen, har Eide produsert en rekke forskningsarbeider, mindre artikler og sakprosabøker rettet mot studenter og et allment samfunnsinteressert publikum. Av de mange samarbeidsprosjektene er Å se verden fra et annet sted. Medier, norskhet og fremmedhet viktig. Boken er en lett tilgjengelig nøkkel til Eides faglige univers. Forordet, kalt «Bilder og selvbilder», åpner slik: «Mediene er blant de viktigste grensevaktene for forestillingene folk gjør seg om skiller mellom oss og de andre. Boken er et forsøk på å utforske deler av denne grensesettingen, slik den presenteres i offentligheten.» Eide og Simonsen meislet ut et ambisiøst grep, men hadde på dette tidspunkt to større forskningsprosjekter de kunne bygge på. Det ene var Eides doktoravhandling, det andre var prosjektet «Norge fra ’halvkoloni’ til humanitær stormakt – 100 år med de andre i norske presse», som ble startet høsten 2003, og senere finansiert og videreutviklet for det store historieverket Norsk presses historie 1660–2010 (utgitt april 2010). Å se verden fra et annet sted gir dermed en solid framstilling av begreper, ståsteder, perspektiver, vitenskapelige referanser og morsomme avistekster fra utenriksfelet. At sosialantropologi også er en distanse Eide gjerne går, som Simonsen, gir boken gode perspektiver for enhver samfunnsinteressert leser.
    Tospannet fortsatte. I 2007 utga Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen Mistenkelige utlendinger. Minoriteter i norsk presse gjennom hundre år. Her var materialet syv norske avisers dekning av rom/romani, samer, jøder, innvand­rer-/flyktninggrupper og andre lands minoriteter. I 100-årsperspektiv var det mulig for de to å vise hvordan forståelsen av ’de andre’ har forandret seg mellom 1902 og 2002. Materialet er både deprimerende og morsomt. Siste felles­bok fra Eide og Simonsen kom i fjor, Dekke verden! En lærebok i utenriksjournalistikk – en bruksanvisning, for de neste 100 år? I verket Norsk presses historie 1660–2010 har de skrevet sammen om utenriksdekning i pressen, og Eide har også bidrag om sjangre og kjønn.

Den som tror det blir stille fra Elisabeth Eides pc etter fylte 60, tar garantert feil. For hva sier hun ikke på tampen av artikkelen om India fra 2000? «Jeg drømmer om å reise tilbake enda en gang. Flere ganger. For å følge i den livegne Naraiahs fotspor – helt fram. Kanskje får han [en fattig bonde] jordstykket sitt før han dør. Det finnes uansett ingen romantisk slutt.»
    Nei, ingen romantisk slutt, heller mange nye ansatser fra skribenten og sakprosaforfatteren, hun med det bankende hjertet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>