>Artikler Prosa 03|10

>Agenda: 99 % stille Om norske akademikere og den elektroniske offentligheten

Martin Grüner Larsen

Norske forskere deltar ikke i den elektroniske offentligheten. Det er uprofesjonelt av dem. For slik gir de antiakademiske meningsytrere fritt lende i noen av de viktigste opinionsdannende mediene – og forskerne mister verdifulle muligheter for dialog, kunnskapstilegnelse og forskningsformidling.

Prosa 0310

Les også denne artikkelen av Martin Grüner Larsen: Bonusspor til artikkelen om norske forskere og nettmedier.

AT HARALD EIAS «Hjernevask»-serie tok norske forskere på senga, avslørte noe ved norsk forskning. Men det var ikke at samfunnsforsk­ningen er udugelig. Snarere var det at norske akademikere er fullstendig fraværende på sentrale offentlige arenaer – der hvor «den offentlige mening» dannes. Riktignok har en sarkastisk kronikk eller to kommet fra flere enn the usual suspects i hjernevask-debatten, det er ikke det. Men i store opinionsdannende offentligheter har det ikke vært motsvar til kulturkjemperne. Jeg tenker her særlig på de elektroniske offentlighetene – blogger, twitter, wikier, podcaster, sosiale medier. Norske fors­keres og fagskriveres fravær i de helt offentlige, personlige formatene (som bloggen og Twitter heller enn for eksempel halvoffentlige Facebook) er påfallende. Hvorfor holder de seg utenfor disse kanalene?
    Skal man vinne debatter, opplyse og endre opinionen, må man være til stede i mange kanaler. Erfaringer fra andre land viser at den elektroniske offentligheten i dag er vesentlig i meningsdannelsen. Dersom akademikerne tar sin egen profesjonsetikk på alvor, må de spille en rolle her. Ikke minst av egennytte – det er uforståelig at ikke akademiske institusjoner og personer allerede har fattet at bloggen er som skapt for akademisk kommunikasjon.

Kulturkjempere vs. stillheten
Det er vel nå åpenbart at Eias program ikke bare var et nysgjerrig forskningsprogram som undret på om vi er «født sånn eller blitt sånn». Kampen om forskningen, om ideene, overlapper de større politiske kampene i offentligheten. Hjernevask-debatten gjorde det overtydelig hvordan antiakademisk retorikk får dominere når fagfolk selv ikke tar sin plass i slike deloffentligheter: I bloggosfæren, på Twitter og Facebook ble kjønnsforskningen, sosialkonstruktivismen, relativismen, ja samfunnsforskningen som sådan stemplet som udugelig. Mediemenere på alle sider avviser hele forskningsfelt som vissvass og obskurantisme uten å kjenne til verken forskningstradisjoner eller faglitteraturen. «Hjernevask» ble kulturkjempernes bevis for at vi trygt kan begynne opprullingen av velferdsstaten, feminismen osv. Et par eksempler: Kommentatoren Elin Ørjasæter i E24 twitret: «Norske kjønnsforskere er verdens mest autoritære. Tusen takk igjen til Harald Eia som viser ekte intellektuell nysgjerrighet.»1 Norsk Luthersk Misjonssambands Espen Ottosen klinket til med: «Harald Eia avslører at norske kjønnsforskere er blant klodens største fundamentalister. Avslørende at alt de ikke liker er uinteressant!»2
    Flytt dere, Al-Qaida! Step aside, Kim Jong-Il! Klodens største fundamentalister finnes på et forskningsinstitutt nær deg. (Til Ottosens forsvar skrev han senere en ganske fin kronikk i Aftenposten der han gjentok dette argumentet, men med betraktelig mer humanistisk ballast.3) Hele debatten kan likevel oppsummeres i den kognitive dissonansen mellom første og andre setning i hver av disse mikroblogginnleggene. Disse to engasjerte, høyt utdannete, mektige norske samfunnsdebattantene klarer både å kritisere en holdning (mangelen på intellektuell nysgjerrighet, avvisning av det man ikke liker) og å utvise den, alt på under 140 tegn! Og ennå påstår man at dekonstruksjonen er død.
    Motsvaret kom ikke fra akademia, men fra andre samfunnsklasser – journalister, politikere, kommentatorer og intellektuelle utenfor akademia. I tider som denne, der forskningstradisjoner er under angrep og akademias grunnprinisipper trekkes i tvil, tror ansatte ved universiteter og høyskoler at opinionen kan vinnes med en og annen kronikk i papir­avisene. Hjernevaskerne vinner på walkover. Hvorfor holder forskerne seg for seg selv?

Insentivproblemet
I åpningen til lov om universiteter og høyskoler står det: «§1.1 Denne lov har som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler … c) formidler kunnskap om virksomheten og utbrer forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen … i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.»
    Til tross for det eksplisitt lovpålagte kravet om å utbre forståelsen for vitenskap, gis det i dag nesten ingen midler for at forskere ved universiteter og høyskoler kan formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelsen for noe som helst utover til studenter og kolleger. Det finnes ikke insentiver for å drive med forsk­ningsformidling og generell sak­prosa­skriving, og dette er selvsagt en sentral forklaring på hvorfor norske akademikere ikke er å finne i den elektroniske offentligheten. Det norske forskningssystemet er regulert slik at forskere drives mot å publisere rituelle tekster i prestisjetunge internasjonale fagtidsskrifter, som kun leses av en håndfull fagfeller, og som sikrer at kun ytterst få, meget spesielt interesserte nordmenn skal få tilgang til disse.
    De forskerne som ønsker å formidle fors­k­ningen sin gjennom elektroniske medier, må være effektive i en allerede overbelastet arbeidstid for ikke å miste tid til poengsanking og insentivbasert forskningsproduksjon. Eller ta fritiden til hjelp. Samfunnet, som betaler for forskningen, får i dag i liten grad ta del i kunnskapen som produseres. Det er et ginnungagap mellom løftene i lovteksten som norske universiteter og høyskoler reguleres etter, og reguleringen i praksis.4
    Dette fører til at forskere mangler i det offentlige ordskiftet. En nylig studie utført ved NTNU, det mest formidlende universitetet i Norge, kom fram til at kun ca. 16 prosent av de akademisk ansatte er engasjert i noen som helst form for formidling av forskningen sin (utover undervisning, får man håpe). Blant disse 16 prosentene dominerer samfunnsvitere og humanister, mens realfagene er sterkt underrepresentert.5 Jeg tviler på at de resterende 84 prosentene driver med forskning av liten offentlig interesse. Det ville vært ganske skandaløst om fem av seks norske akademikere ikke drev med noe de synes andre burde høre om.
    Og utrolig nok har ikke det siste tiårets massive muligheter i den elektroniske offentligheten endret dette sørgelige bildet av akademikere uten kontakt med omverdenen. Tvert imot. Bloggforsker Jill Walker bekrefter min egen erfaring i en nylig artikkel om akademikerblogger i Aftenposten: «Jeg kjenner til et 20-talls norske forskerblogger, mens det finnes et par tusen blogger om strikking,» sier hun.6 Ifølge Statistisk sentralbyrå hadde ca. hver tiende person i alderen 25–34 postet noe på en egen blogg i løpet av de siste 3 månedene (i en undersøkelse gjort i 2008), ca. 8 prosent i aldersgruppen 35–44 og ca. 4 prosent i aldersgruppen 45–55.7 Slike prosenttall kan vi bare glemme i forskningsmiljøene. Fagforeningen Samfunnsviterne alene har nesten 7000 medlemmer. Etter å ha googlet og gravd og spurt har jeg ikke funnet indikasjoner på at det er mer enn en håndfull norske samfunnsvitenskapsbloggere blant akademisk ansatte, og de fleste er studenter. Skulle antallet vært i tråd med statistikken, skulle vi hatt mellom 250 og 700 bloggere. Den manglende tilstedeværelsen i sosiale medier gjelder også i alle andre fag. Kun de som har sosiale medier som sitt forskningsfelt, ser ut til å ville drive med dette. Dette til tross for at den tekniske forståelsen man trenger for å drive en blogg eller delta i ordskiftet på Twitter, er minimal – tilsvarerende å sende epost.
    Et av de første forsøkene på å forstå bloggingens innvirkning på akademia kom faktisk fra norske bloggpionerer. Spillforsker Torill Mortensen og nevnte Jill Walker skrev artikkelen «Blogging Thoughts: Personal Publication as an Online Research Tool» i 2002, der de prøvde å oppmuntre forskere til denne formen for kunnskapstilegnelse og dialog.8 Walkers pionervirksomhet med akademisk blogging på norsk ga henne Georg Meltzer-prisen for fremragende forskningsformidling. 99 prosent av hennes kolleger velger å stå utenfor de digitale medier vi alle bruker hver dag.

Den anglofone bloggosfæren Jeg har tenkt mye, under hjemlige kulturkamp- og hjernevask-debatter, på den kulturkonservative backlashen i USA. En antiakademisk bevegelse, med høyreideologen David Horowitz i sentrum, har avvist samfunnsforskning og humaniora som ideologisert og venstrevridd. Dette har gitt utslag både i bokpropaganda, som Horowitz’ The Professors: The 101 Most Dangerous Academics in America – en bok med artikler om 101 akademikere som truer amerikanske verdier med sin dekonstruksjon og feminisme, og i konkret lovgivning som truer den akademiske friheten, blant annet samme Horowitz’ «Academic Bill of Rights», et dokument forsøkt innført som lov i flere stater, som forsøker å begrense «politisert» forskning. Disse forsøkene har i stor grad blitt kjempet tilbake av «the netroots» – venstreorienterte aktivister organisert rundt nettsteder som DailyKos.com. Disse har i sin tur blitt engasjert i saken nettopp av akademiske bloggere som Michael Bérubé, som gjennom arbeid i disse offentlighetene (og i aviskronikker, magasiner og til og med gjennom et slags svar til Horowitz i bokform9) har klart å sette saken på dagsorden.
    Slik sett er den angloamerikanske politiske bloggosfæren et godt moteksempel til den norske stillheten. Denne viser ikke bare at faglige miljøer styrkes av å delta i en elektronisk offentlighet, men også at dette fører til langt større politisk gjennomslagskraft for forskningsbasert aktivisme.
    I det forholdsvis homogene amerikanske mediemarkedet har behovet for alternative offentligheter og motoffentligheter vært skrikende. Etter at bloggosfæren oppsto tidlig på 00-tallet, først som en kommentarfunksjon lik det vi i dag ser på Twitter, senere som personlig dagbok, ble den raskt politisert etter 11. september 2001, og blogging økte i popularitet i oppløpet til krigen i Irak. I løpet av de siste ti årene som har gått har den amerikanske politiske bloggosfæren funnet en naturlig og viktig plass i medieøkologien. Bloggosfæren har alt fra små mikroblogger som drives for å organisere politiske lokallag, til store beist som DailyKos.com, et massivt samlingspunkt for venstreorienterte netroots-aktivister som blander sosiale medier med blogging og har like mange lesere som Los Angeles Times, New York Times og The Washington Post.10 Disse blander seg inn og ut av samtaler med hverandre og med mainstream-media. 
    I den amerikanske offentligheten har også akademikere kommet langt mer på banen enn i Norge. Grupper av forskere har skapt elektroniske fagmiljøer i bloggosfæren. Disse stemmene blander seg med resten av den større deloffentligheten. De inngår i et bemerkelsesverdig effektivt utvekslingskretsløp som har oppstått mellom politiske bevegelser og deres intellektuelle. Eksempler er nobelprisøkonomen Paul Krugman, og professorer i politisk økonomi, som Brad DeLong (i sin tid i Bill Clintons finansdepartement, nå akademiker). Deres deltakelse i den elektroniske offentligheten legger sentrale premisser for venstresidens diskusjon av økonomisk politikk. Og det er ikke kun politiske økonomer som snakker. Samtalens tverrfaglighet er slående: Netroots-bevegelsen tar opp i seg twitringen og bloggingen til medieviteren Clay Shirky om å bruke sosiale medier til å generere politiske forandringer; litteratur­viteren Bérubés overraskende populære blogg om postmoderne kulturteori, populærkultur, handikapstudier og amerikansk politikk; Crooked Timber – en tverrfaglig fellesblogg om politikk, filosofi og samfunnsvitenskap – der man diskuterer rettferdighetsbegrepet og policy; og grunnlovs­juristen og aktivisten og eksbloggeren Lawrence Lessig som twitrer, diskuterer og podcaster sine foredrag om copy­rightlovgivning, valgreform og korrupsjon i en bred offentlighet.
    Disse mønstre av offentlige intellektuelle utgjør sammen med frafalne akademikere og andre tenkere og skrivere (menneskerettighetsjuristen Glenn Greenwald i Salon; journalisten Ezra Klein fra The Washington Post, som driver et enmannsinstitutt for helsepolitikk; konservative og alltid interessante Andrew Sullivan i The Atlantic …) en desentralisert tenketank og organisator for de politiske bevegelser i USA, som svarer og snakker med dem. Sett utenfra, fra den norske offentligheten, opptrer denne delen av den amerikanske offentligheten – Fox News’ offentlighet, Glenn Becks offentlighet, hjemlandet til spin og talking points og avisoppsigelser, landet der tradisjonell journalistikk holder på å kollapse – som noe av det friskeste og sunneste som har oppstått i internasjonale medier på lenge.

Ute på høring Akademikeres fravær fra den elektroniske offentligheten blir desto mer slående når man ser nærmere på hvor tilsynelatende spesifikt tilpasset bloggen er til selve forskningsarbeidet. Jeg mistenker at dette kommer av en snever oppfatning av hvordan kunnskap og tanker kan produseres. Mens man i Bologna-prosessens ånd har snakket mye om tverrfaglighet, forskningsmiljøer, -prosesser og -prosjekter, så har tanken om forskning og skriving som to separate aktiviteter fortsatt feste. Forskning er den gradvise opparbeidelsen av kunnskap under et kritisk og selvkritisk regime – som på et eller annet tidspunkt blir skrevet ned til et fiks ferdig forsk­ningsprodukt man så kan formidle.
    Det som går tapt i denne lineære måten å tenke forskning på, er skriveprosessen: det å skrive og det å tenke forstått som to sider av samme prosess. For en underholdende og (selvsagt) velskrevet utlegging av denne tenke­måten kan man oppsøke Anders Johansens Skriv! Håndverk i sakprosa.11 «Man skriver ikke tankene sine ned eller ut,» skriver Johansen. «Tankene oppstår underveis, av selve anstrengelsen med å formulere seg.» Bloggens form er skriveprosessen. Man leser, man noterer, skriver, analyserer og diskuterer – og over tid dannes en tankeverden i teksten.
    Hyperlenken gjør referanser og diskusjoner mellom tekster og stemmer enkelt, både når man fører diskusjoner på tvers av flere blogger og andre medieplattformer, og gjennom kommentarfeltet som muliggjør intens debatt og margskribling til alle publiserte tekster. Hver publiserte enhet blir, som Clay Shirky har sagt, «a potential community». Den elektroniske offentligheten blir en kilde til nye ideer og et sted for kritisk, tverrfaglig dialog. Å være i de elektroniske offentligheter styrker dermed en forskers tilgang på tankekraften i sitt fagmiljø og dermed miljøets styrke som helhet, og det styrker selve tenkningen gjennom å tvinge forskeren til tidlig å sette ord på sine tanker.
    I tillegg tvinger bevisstheten om en leser, selv en potensiell leser, skriveren til å skjerpe sin tenkning, sine argumenter. Det å skrive i en uforpliktende, men lest form er forløsende for tanken. Det senker terskelen for å prøve ut nye ideer, for å tenke nytt både i form og innhold. Det å sette halvtenkte tanker ut på høring kan være en ubehagelig tanke for de fleste som lever av å tenke langt. Men når man først kommer over terskelen, opplever de fleste at det er berikende. Å eksponere sin argumentasjon for motstemmer og å tenke høyt på denne måten, innebærer et lærerikt tap av kontroll. Tenkningen blir speilet mer i skriften som det den faktisk er, et forsøk på å kontrollere og disiplinere en kaotisk prosess der lesning, diskusjon, tenking og skriving utøver press på og motstand mot hverandre. Å offentliggjøre denne prosessen flytter tenkningen ut av elfenbenstårnet og tilbake i det sosiale rommet, der den hører hjemme.
    Kommentarfeltet er, i motsetning til hva dagbladet.no eller YouTube kan få en til å tro, ikke noe å være redd for. Prisen for bloggens polyfoni er at den er langt mer kompetitiv enn vanlig akademisk skriving, og det krever tilpasning. Men som bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan sier i en velskrevet artikkel om blogging i 2008: «[Readers] will send links, stories, and facts, challenging the blogger’s view … adding context and nuance and complexity to an idea. The role of a blogger is not to defend against this but to embrace it. He is similar in this way to the host of a dinner party. He can provoke discussion or take a position, even passionately, but he also must create an atmosphere in which others want to participate.»12
    Denne flerstemte middagssamtalen avspeiler den akademiske kulturen: den flerstemte kritikken som øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument. På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Tweets fra elfenbenstårnet
I tillegg til de mang­lende insentivene for forskere til å delta på offentlige arenaer, er det også en kultur for å være fagintern. Mange forskere signaliserer (åpent, eller mer skjult) skepsis til aktive og synlige kolleger. Det at deltakelse i offentligheten verdsettes så lavt og oppmuntres så lite, både formelt og uformelt i akademia, er et hinder for norsk forskningsformidling og har bidratt til at norske forskere så langt har valgt å stå utenfor den elektroniske offentligheten. Uforståelig nok bruker akademia også i liten grad internettets muligheter til enkel formidling av hva som faktisk skjer i løpet av en dag: Hvorfor podcastes eller YouTubes ikke forelesninger, slik London School of Economics, Harvard, Yale og andre seriøse universiteter gjør? Hvorfor har ikke de faglig ansatte en fagblogg for diskusjon med bachelorstudenter?
    Det virker nesten som om motviljen mot den elektroniske offentligheten handler om motvilje mot en pluralistisk, folkelig offentlighet like mye som noe annet. På dette punktet har nok kulturkjempere rett: Akademia er en elitistisk institusjon.
    Holdningene må altså endres, men de strukturelle problemene må også løses. Norske fors­kere må gis eller ta seg tid til å oppdage hva de elektroniske offentlighetene tilbyr. Jeg frykter at holdningene på strukturnivå ikke vil forandre seg før insentivene for formidling er på plass. Selv en glimrende og ivrig formidler som retorikkforsker (og periodeblogger) Jens E. Kjeldsen uttrykte dette da han ble spurt av Vox Publica om man som forsker bør delta på Wikipedia: «Ja, det burde man. Men, jeg kunne lagd en liste lang som ekvator over ting jeg burde gjøre. Jeg har ikke tid. Ut ifra meritteringssystemene vi har innenfor akademia, gir publisering på Wikipedia en uttelling på null.»13
    I denne uttalelsen ligger problemet. På den ene siden et feilslått insentivsystem, og på den andre siden at de (16 prosent) formidlingsvillige forskerne ikke har råd til noe annet enn å akseptere vilkårene. Det er utopisk å tro at de forskerne (84 prosent) som i dag ikke deltar i offentligheten, vil innta internett. Men hvis endrede belønningssystemer hadde fått 10 prosent av alle faglig ansatte ved universiteter og høyskoler til å delta i den elektroniske offentligheten, ville det kunne bety mye for offentlig debatt.

Medieøkologi
Det finnes også kulturelle problemer som går på tvers av insentiver. Det å tenke høyt og skrive kort er i utgangspunktet vanskelig for mange forskere. Å skrive utprøvende og spissformulert er en ferdighet. Man må øve, prøve og feile – akkurat som man trenger trening for å skrive gode akademiske tekster, slik norske universiteter endelig har anerkjent med ex.fac-kurset «akademisk skriving». Det finnes imidlertid ingen motsetning mellom å være en god formidler, det å prøve ut ideer offentlig, og det å være en god forsker. Eksempel: En av USAs mest underholdende skribenter og bloggere, Paul Krugman, vant nylig nobelprisen i økonomi.14 Hvis man kan forklare makroøkonomi og monetær politikk på en sexy måte, så er det håp også for norske sosiolingvister.
    Men vi kan ikke lære denne ferdigheten før vi anerkjenner det åpenbare: at former som Twitter og bloggen har en naturlig plass i kommunikasjonsfloraen sammen med avisen, tidsskriftet og boka. Dette er i dag gjensidig avhengige og gyldige retoriske og kognitive strategier for å kommunisere, tenke høyt og lære fra seg sin kunnskap. Om du ikke kan skrive en 400 siders fagintern avhandling om ditt forskningsfelt, så er du ikke en fullkommen forsker. Men om du ikke kan komprimere sentrale teser til en 30 sekunders elevator pitch eller noen 140 tegns twittermeldinger, så gjør du nok også noe galt. Hvorfor er det så lett for norske forskere å innrømme det første, men ikke det andre? Om man kunne det, kunne man også se de forskjellige nisjene en forsker kan innta i informasjonsøkologien. Aviskronikken er ikke død, men en twittermelding, en blogg, videoblogg eller podcast kan fungere langt bedre for enkelte formål. Om ikke akademia deltar i alle disse nisjene, om de ikke blir hørt i polyfonien, så oppfyller ikke dagens forskere sin samfunnsoppgave. Samtalen har flyttet ut i disse rommene, og det er, som alltid, akademikernes profesjonelle plikt å bidra til samtalen. Norske forskere kan ikke vente på insentivene. Det har offentligheten ikke tid til.
    Tilstedeværelse i offentligheten handler om både egen og andres forståelse av hva det betyr å være en forsker, en akademiker. At norsk akademia ikke har tatt i bruk nye medier avslører ikke bare en avstand mellom universitetslovens tekst og faktisk regulering, men også en mer grunnleggende avstand mellom forskeres yrkesetikk og -praksis. Ved ikke å ta i bruk formidlingsmulighetene, men overlate viktige offentlige rom til andre, gir man antiakademiske meningsytrere stort spillerom. Og hvor viktig kan man egentlig synes det man driver med er, om man ikke vil fortelle det til noen andre enn kolleger? Det ikke å ha et brennende behov for å formidle sin forskning til samfunnet rundt, viser en mangel på respekt for sin egen yrkesrolle. Om ikke de 99 prosentene av norske forskere som uteblir fra de elektroniske offentlighetene, kan ønske det store, trådløse kommunikasjonseksperimentet som omgir dem velkommen, så har de antiakademiske kreftene ikke bare vunnet, de har kanskje til og med rett.

Noter
1    http://twitter.com/Orjas/status/10537517098
2    http://twitter.com/eottosen/status/10562843616
3    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3569912.ece
4    Jeg anbefaler Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen (red.) Hva skal vi med vitenskap? 13 innlegg fra striden om tellekantene (Universitetsforlaget, 2006) for den som vil fordype seg i systemets iboende jævlighet.
5    Rigmor Austgulen, «Taushet er gull?», Adresseavisa, 27.01.2009.
6    «Norske forskere nøler med blogging»: http://www.aftenposten.no/kul_und/article2827703.ece
7    http://www.ssb.no/emner/10/03/ikthus/arkiv/tab-2008-09-18-08.html
8    http://www.intermedia.uio.no/konferanser/skikt-02/docs/Researching_ICTs_in_context-Ch11-Mortensen-Walker.pdf
9    Michael Bérubé: What’s Liberal About the Liberal Arts.
10    http://www.sitemeter.com/?a=stats&s=sm8dailykos&r=0
11    En buljongversjon av en tidligere bok, Samtalens tynne tråd (Spartacus, 2003).
12    http://www.theatlantic.com/magazine/
    archive/2008/11/why-i-blog/7060/
13    For mer om norske forskeres holdning til Wikipedia, se http://voxpublica.no/2008/09/akademikerne-ma-ta-ansvar-pa-wikipedia/, samt lenker til flere artikler i serien videre derfra.
14    Egentlig er det Sveriges Riksbanks pris til minne om … du bryr deg heller ikke?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>