>Form & Design Prosa 02|10

Skrift på vidvanke. Om håndskriftopplæringen i Norge

Christopher Haanes



Prosa 02 10

«Mange skylder på ‹stavskriften›, og insisterer på at ‹løkkeskrift› er selve løsningen. Det er i beste fall en overforenkling.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En forenklet skriftmodell laget av Christopher Haanes i forbindelse med en utstilling for Riks­utstillinger i 2002.

Ser vi oss over skulderen, får vi øye på håndskrevne notater og brev som våre beste- eller oldeforeldre skrev. Mellom oss og for­tiden ligger tekniske nyvinninger, industriell vareproduksjon; hele den moderne vestlige verden som har satt sitt preg på vår skrift­forståelse. Boktrykkerkunsten overflødiggjorde i stor grad kalligrafenes kopiering av manuskripter for hånd. Trykkskriftens inntog gjorde det håndskrevne skriftbildet mer privat, eller til gjenstand for spesialistenes planlagte formgivning, som typesnitt skåret og støpt i metall eller tre, fjernt fra vår egen hverdagsskrift. Vi fikk skrivemaskiner, kopimaskiner, telefaks, fotosats. Og som om ikke denne utviklingen hadde fjernet oss tilstrekkelig fra vår intime omgang med skriveredskaper og håndskrift, gjorde computerrevolusjonen oss i stand til å sette både private notater, brev, plakater og all slags trykksaker selv, med alle­rede eksisterende trykkskrifter.
    Håndskriften er gjort marginal. Håndskriftmodeller er gjenstand for lite konkret kritikk, og det brukes liten tid til øving, korrigering av sittestilling, holdegrep og av skriften selv. Det er ikke vanskelig å finne allierte i en kritikk av dagens skriftopplæring i skolen. Foreldre er bekymret for barnas håndskrift, og er oftest lite fornøyd med sin egen. For hver generasjon øker avstanden mellom håndskrift som hverdagsskrift og computernes ferdig formgitte skriftsnitt/fonter.

Kort historikk
Omkring år 1400 kopierte man karolingiske minuskler fra 900-tallet, og fra den sprang renessansekursiven. Man tok majusklene fra romerske inskripsjoner fra 100-tallet. Og man satt seriffer fra romerske majuskler på de karolingiske minusklene og skapte antikvaskriften.
    Denne grunnpaletten bestående av antikva normal, kursivskrift og majuskler er grunnlaget for den vestlige skriftkulturen – både typografi og kalligrafi:

abcdefghijklmnopqrstuvwxxyzæøå
abcdefghijklmnopqrstuvwxxyzæøå
ABCDEFGHIJKLMNOPQRSTUVWXYZÆØÅ


Etterhvert forsvant bredkantede skriveredskaper som håndskriftverktøy, og ble erstattet av spissere skriveredskaper som reagerte på trykk, slik at strøkene ble tykkere der penne­splitten delte seg. Bokstavene fikk sammenbindinger og løkker. Innføringen av kobbertrykk og industriell produksjon av pennesplitter i metall var med på å gjøre skriften populær. Skriften kalles «copperplate» eller «engelsk skriveskrift», men «løkkeskrift» er en like god term. Det var denne skriften som var utbredt i Norge for noen generasjoner siden.
    Løkkeskrift ble avløst av «formskrift», eller det som i dag kalles «stavskrift». Mange skylder på «stavskriften», og insisterer på at «løkkeskrift» er selve løsningen. Det er i beste fall en overforenkling. For det første har skriveredskapene endret seg siden våre besteforeldre skrev løkkeskrift. De fleste skriver i dag med kulepenner, filtpenner eller blyanter; mono­lineære skriveredskaper som gir løkkene et helt annet og mer hektisk preg i skriftbildet. For det andre krever løkkeskriften mye tid for å øves inn. For det tredje er det norske språket lite egnet til løkkeskrift. Vi har mange bokstavkombinasjoner det er vanskelig å løse på en god måte, slik som gj, kk, ll osv. Løkkene har en tendens til å «klumpe seg» og gi en ujevn tekstur. Og majusklene i løkkeskriftmodellene er uegnede til å settes etter hverandre i ett eller flere ord. Jeg har sett utallige eksempler på folk som har gått tilbake til å skrive bokstavene enkeltvis, selv uten sammenbindinger. Eller som bare skriver store bokstaver, for bedre å kunne lese sin egen skrift.
    «Stavskrift» er en underlig hybrid. Grunnformene ligner ofte på det man på engelsk kaller «print script», altså en håndskrift som egner seg til bokstavering uten sammenbindinger. Det er bare to bokstaver som da skiller seg nevneverdig fra trykkskriften, nemlig a og g. Når elevene så lærer sammenbindinger bærer de ofte med seg denne «bokstaverte» kvaliteten. Bokstavene er relativt runde, og lite egnet til rytmisk skriving. Og god skriverytme er helt vesentlig for å kunne skrive godt.

Vi har altså to modeller, som begge er dårlige. De er lite lesbare, vanskelige å skrive rytmisk, og ikke særlig estetisk godt utformet. Vi har lærere som blir dårligere til å skrive for hånd for hver generasjon, og liten tid til faktisk øving og korrigering. Som om ikke dette var nok lærer elevene først å «bokstavere» i en to-treårsperiode, før det innføres sammenbindinger og eventuelle løkker. Barna trener altså lenge på én type finmotorikk, før de blir bedt om å anvende en helt annen type finmotorikk. Men muskelminnet husker godt allerede innlærte mønstre. Den drøyeste historien jeg har hørt, er at en byråkrat i departementet på et tidspunkt forbød Jakob Rask-Arnesen å la bokstavene helle forover – selv om det er like naturlig for håndskrift å helle forover som at kroppen gjør det når vi løper.
    I de tyve årene jeg har undervist og forelest om skrift, har jeg ved selvsyn sett den skrive­skammen som er utbredt, både i min generasjon og i generasjonene etter. De fleste unnskylder seg når de må skrive noe ned for hånd som skal leses av andre. Samtidig brukes ofte uttrykk som «det er viktig at elevene får utvikle sin egen håndskrift» og at «elevene må få lov til å uttrykke seg med skrift». Misforholdet mellom den svevende retorikken og de faktiske bakkeforholdene kunne ikke vært større. Honnørord som «personlig» og «uttrykksfull» brukes for å dekke over egen kunnskapsløshet. Visst kan skrift være både personlig og uttrykksfull, men bokstaver er samtidig konvensjonelle tegn, og skriftsystemet vårt har utviklet seg over veldig lang tid, der endringer ofte skjer over flere hundre år. Kursivskrifter fra renessansen kan fremdeles virke fornyende og forfriskende på dagens håndskriftmodeller.

 

Personlige impulser og eksperimenter har sin plass, i matlaging som i skriftformgivning, men vi vil antagelig kvie oss for å slippe en nybegynner løs på kjøkkenet under krav om å være mest mulig impulsiv og eksperimentell, dersom vedkommende har problemer med å lage en enkel omelett. Langt mindre be vedkommende om å undervise kommende slekter i ekspressiv og eksperimentell kokekunst. Vi har åpenbart færre motforestillinger med hensyn til skriftundervisning, selv om ingen ser ut til å være fornøyd med resultatet. Det ville kanskje vært en fordel om man kastet opp av dårlig håndskrift.
    Kanskje finnes det bare to fremgangsmåter for å endre situasjonen: 1) Vi kan avskaffe håndskriftopplæringen, og la tastaturet overta helt. 2) Vi kan igangsette en statlig reform av håndskriften i norsk skolevesen, og generelt opplysningsarbeid rundt håndskrift.
    Det første er det enkleste. Det er også det som i størst grad samstemmer med de ideologiene som ser ny teknologi som selve svaret på pedagogiske utfordringer og krav om effektivitet. Computerens plass i skolen er selvsagt, som i samfunnet forøvrig. Boktrykkerkunsten var i sin tid irreversibel, og det samme gjelder digital teknologi. Samtidig har vi erfaring med at teknologier ikke erstatter hverandre helt, men eksisterer side om side.
    Det andre er vanskelig gjennomførbart. Striden rundt formskrift, løkkeskrift og stav­skrift har rast før, og resultatet har vært dårlige kompromiss. Etter min oppfatning ville dette likevel være det beste. Jeg foreslår å innføre en ny håndskriftmodell basert på renessansekursiven, og gjennomføre den med full konsekvens på nasjonalt plan – med kveldskurs i «håndskriftreparasjon», konkurranser i skolene om den beste håndskriften osv. Renessansekursiven er forløperen for senere håndskriftmodeller. Mange vellykkede håndskriftreformer har tatt utgangspunkt i Arrighis skrivemanual fra 1522, La Operina. Dette gjelder Gunnlaugur S.E. Briems reform på Island, Kerstin Anckers’ reform i Sverige, Alfred Fairbanks i England, for å nevne noen. Renessansekursiven er enkel å lære bort, enkel å skrive, rytmisk, lesbar og funksjonell. Den kan skrives med vanlige skriveredskaper som blyanter, kulepenner og filtpenner.
    Skrift kommer av å skrive. Bokstaver forstås bedre som en samling strøk enn vilkårlige konturformer. Dersom håndskriftopplæringen ble tatt mer alvorlig, ville det gi elevene større innsikt i hvilke skriftsnitt som er gode, og hvilke som er dårlige, og dermed gi dem bedre forutsetninger for å kunne anvende computeren som satsverktøy. Slik tilfellet er nå, er bruken av trykkskrift og bruken av håndskrift omtrent like ubehjelpelig. Å forstå sammenhengen mellom de to er alle tjent med. Siden tilgangen til trykkskrifter har økt – de fleste av oss har tilgang til hundre- eller tusenvis av skriftsnitt – har forvirringen omkring hva en bokstav faktisk er, og hva skriftspråket består av, gjort at det velges fritt fra et koldtbord der mesteparten av råvarene er bedervede.

 

Litteratur:
Gunnlaugur S.E. Briem: The Barchowsky Report on Handwriting og Handwriting Repair.
Ludovico degli Arrighi: La Operina (faksimile gjengitt på www.briem.net).
Kerstin Anckers: Från A till Ö, 1992.
Odd Karlberg/Kari Wessel: Fabritius skriveverk, 1963.
Alfred Fairbank: Italic Handwriting, 1932.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>