>Bokessay Prosa 02|10

Ut og telle arter. Bøker for biofile

Erik Steineger

I fjor jubilerte verden for Darwin og Artenes opprinnelse. I FNs naturmangfoldår 2010 skal vi bekjempe artenes utryddelse. I dag forsvinner de tusen ganger så fort som de ville gjort uten menneskenes inngrep i naturen, og naturmangfoldåret skal få oss til å se verdien av intakt natur. Her er ett startpunkt: Den beste sakprosaen om forholdet mellom natur og samfunn.

Prosa 02 10

Catherine Caufield
In the Rainforest. Report from a Strange, Beautiful, Imperiled World
305 sider
The University of Chicago Press 1984

Edward O. Wilson
The Diversity of Life
424 sider
Allen Lane The Penguin Press 1992

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar (red.)
Norsk naturarv. Våre naturverdier i internasjonalt lys
255 sider
Andresen & Buten­schøn 2001

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar (red.)
Norsk natur – farvel? En illustrert historie
276 sider (2. utgave)
Unipub 2008

Tom Schandy og Arild Hagen
100 rariteter i norsk natur
231 sider
Forlaget Tom & Tom 2008

NOU 2004:28
Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold
839 sider
Statens informasjonstjeneste 2004

Bill Bryson
En kort historie om nesten alt
634 sider
Gyldendal 2005

Bill Bryson (red.)
Seeing Further. The Story of Science & The Royal Society
490 sider
HarperPress 2010

«DET ER EN LODDRETT verden: Et folk av fugler, en hærskare av blader (…) En gylden løpebille slynger sin giftige dunst imot meg, og dens strålende regnbue forsvinner som et lyn (…) En råtten stamme: Hvilken skatt! Sorte og blå sopper har gitt den ører, røde snylteplanter har overdrysset den med rubiner, andre dovne planter har gitt den skjegg.» Slik åpner Pablo Nerudas selvbiografi Jeg tilstår å ha levet. Chiles store poet og nobelprisvinner hentet mye av sin inspirasjon fra naturen, både i poesi og prosa.
    Mangfoldet i naturen er et tema i alle kunstarter og i alle sjangere innen sakprosaen. Det mangler ikke på lærebøker, skrevet for fagfolk, studenter og spesielt interesserte. Det er langt færre av de gode, populærvitenskapelige bøkene, som griper og opprører leseren. Det er for eksempel få forfattere som evner å beskrive naturen like malerisk som Neruda gjorde. Det er ikke lett å skrive godt om mangfoldet i naturen. Den saklige stilen, der artene og deres samspill blir ramset opp og forklart, tar sjelden tak i leseren. Den andre ytterligheten kan være enda verre: den overentusiastiske eller romantiserende beskrivelsen av naturens mystikk, skjønnhet og betydning for mennesket. Dette kan fungere bra i visse typer fjernsynsprogrammer, men på papiret blir det lett patosfylte fraser. Vanskelig er det også å skrive om naturødeleggelsene. Det ender gjerne med klisjeer og overforenklet politisk litteratur som ikke engasjerer. Nei, det er ikke lett. Men det finnes gode bøker om store og små fenomener i naturen og hva vi gjør med den. Bøker som griper fatt i deg og får deg til å forstå sammenhenger du ikke var klar over.

Endret livet
«Boka gjorde et uutslettelig inntrykk.» Hvor ofte hører man ikke dette om en roman? Ikke fullt så ofte om sakprosabøker, kanskje. På midten av 1980-tallet leste jeg en slik bok. Den førte til en fullstendig omlegging av mitt og familiens liv i mange år. Da jeg tilfeldigvis møtte forfatteren noen år seinere på en konferanse i USA, stotret jeg litt sjenert fram noe om de tre viktigste tingene som hadde skjedd i livet mitt: «I met my wife, I had my children and I read your book.» En pompøs replikk, men den var sann og gjorde tydeligvis lykke.
    In the Rainforest. Report from a Strange, Beautiful, Imperiled World er skrevet av den amerikanske journalisten Catherine Caufield. Da den kom ut i 1984, var ikke regnskogenes skjebne noe vesentlig tema utenfor forsk­ningsmiljøene. Den store samfunnsdebatten om ødeleggelsene av tropiske regnskoger kom først på slutten av 1980-tallet. Boka er en rystende beretning om forfatterens reiser til skogene i Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Den veksler mellom mange ulike sjangere: reiseskildringer, intervjuer, forskningsformidling og historiefortellinger.
    Boka går rett på sak: «I want to sell a city.» En ung mann vil selge den moderne byen Tucurui i Amazonas. Byen ligger ved et enormt, neddemmet område og ble anlagt for å huse 60 000 arbeidere mens de bygde et av verdens største vannkraftverk. Tucurui sto i fare for å bli en fraflyttet spøkelsesby etter at kraftverket sto ferdig. Forfatteren beskriver den triste skjebnen til indianerne som ble tvangsflyttet og den voldsomme optimismen hos dem som skulle «utvikle» stedet. Slik fører hun oss rett inn i konfliktene omkring rasering av regnskogene. Deretter følger et historisk kapittel, der Caufield beskriver hundre års forskning på disse ekstremt frodige og varierte skogstypene. Forskningen settes i perspektiv ved å skildre dagens utvikling. To kapitler tar for seg regnskogenes økologi og betydning for klimaet. Vekslingen mellom forskning, politikk og naturbeskrivelser fortsetter gjennom hele boka og skaper en fin dynamikk. Den ble skrevet i en tid da programmatiske og moraliserende debattbøker var vanlige. Det gjorde derfor dobbelt inntrykk å lese en bok som er så nøkternt skrevet, til tross for det opprørende budskapet. Innimellom er det mye tall og fakta. Men opplysningene er bakt inn på en slik måte at de underbygger teksten. Det som virkelig løfter boka, er de mange intervjuene og fortellingene fra forfatterens egne reiser til regnskogene. Hvordan oppleves det å bo i en regnskog? Hvordan er planter og dyr brukt tradisjonelt av urbefolkningen? Hvordan kan disse kunnskapene utnyttes i moderne medisin? Denne boka var en av de første som la vekt på de verdifulle ressursene som finnes i regnskogene.
    Desto mer sjokkerende blir det når Caufield beskriver ødeleggelsene. Plante- og dyrearter som blir utryddet, skogsområder som brennes så jorda legges brakk, tradisjonell kunnskap som forsvinner. Noe slikt hadde jeg aldri lest om tidligere. Boka fikk meg til å involvere meg for fullt, med reiser til regnskogsområder med familien, skriving av temahefter og artikler, aktiv medvirkning til opprettelsen av det norske Regnskogsfondet og et mangeårig engasjement i WWF (Verdens Naturfond). Og jeg er ikke alene – boka har inspirert mange andre til å delta i den globale bevegelsen mot avskogingen i tropene. Påstander og fakta er belagt med kildehenvisninger, fyldig litteraturliste og register. Boka er derfor en grundig og pålitelig veiviser for alle som vil lese mer. Noen år etter at den kom ut, var regnskogene på alles lepper. Catherine Caufield har mye av æren for dette.

Biofili En sensommerdag etter at jeg var ferdig med videregående, var jeg ute og rodde i en liten trebåt i Oslofjorden. Like før jeg skulle gå i land på et skjær, tittet jeg ned utenfor båtripa. Vannet var helt klart. Det fargesprakende og mangfoldige livet rett under meg, gjorde noe med meg der og da. Jeg hadde jo sett ned i vannet mange ganger før, men denne spontane og emosjonelle opplevelsen var helt ny.
    Jeg så røde fisk som svømte mellom grønne, røde og brune alger. En kråkebolle satt på en tarestilk. Det var sikkert mye mer som jeg har glemt. Men følelsen av en uforklarlig magi kan jeg ennå framkalle. Der og da bestemte jeg meg for å studere marinbiologi – læren om livet i havet – istedenfor å utdanne meg til ingeniør. Familien skjønte ingen ting da jeg endret framtidsplanene en uke før semesterstart. Riktignok endte jeg opp med studier av fjellplanter i Himalaya og hvordan de ble brukt av sherpaene til ulike formål. Men biolog ble jeg, og har aldri angret.
    Biofili er et ord for vår følelsesmessige tilknytning til naturen. Begrepet ble lansert av biologen Edward O. Wilson i 1984 i sin bok Biophilia. Naturempati og dypøkologi er beslektede begreper. Mange forfattere har behandlet disse temaene, men ingen kommer utenom Wilson i faglige diskusjoner om naturmangfold. På 1970-tallet ble han berømt for boka Sociobiology (1975), som var opphav til første runde av den store (og fremdeles pågående) sosiobiologidebatten. I 1978 fulgte han opp med en bok – On Human Nature, som han fikk Pulitzerprisen for – om hvordan evolusjonen har satt sine spor i utviklingen av menneskesamfunnet. Slikt blir det som kjent bråk av. I årene som fulgte ble Wilson betraktet som «sosiobiologiens far» og kun det. Debatten var hard og uforsonlig.
    I 1990 ga Wilson sammen med sin kollega Bert Hölldobler ut en fantastisk monografi om maur, The Ants. Til tross for at boka er svært omfattende og nokså teknisk, fikk også denne Pulitzerpris og positiv oppmerksomhet langt utenfor biologenes kretser. I 1994 kom en mer populærvitenskapelig oppfølger, Journey to the Ants, av de samme to forfatterne.
    Mellom disse to bøkene rakk Wilson å gi ut enda en banebrytende, populærvitenskapelig bok. Med The Diversity of Life (1992) etablerte han seg som en av verdens fremste formidlere av naturvitenskap. Den omhandler hele det store mangfoldet av arter på jorda, inkludert evolusjon og utrydding. Boka har tre hoveddeler. Første del, «Violent Nature, Resilient Life», handler om store naturkatastrofer og hva de kan føre med seg av ødeleggelser og utryddelser. Wilson tar oss med til områder der naturkreftene har herjet vilt: tordenstormer i Amazonas, vulkanutbrudd i Krakatau (Indonesia) samt meteorittnedslag i USA og Mexico.
    Det hender av og til at en monstermeteoritt på flere tonn treffer jorda. Noen ytterst få har målt flere kilometer i diameter. Når noe slikt treffer bakken med sin enorme hastighet, frigjøres mer energi enn verdens samlede atomvåpenarsenaler. Jordskjelv, tsunamier og branner er det umiddelbare resultatet. Mørke skyer og giftige gasser forurenser lufta over hele kontinenter. Snart fyller gigantiske mengder støv og gasser den øvre atmosfæren. Til sammen kan dette føre til at store deler av jordas plante- og dyreliv blir utryddet på relativt kort tid. Det skjedde etter at en 10 kilometer stor meteoritt slo ned i (nåværende) Yucatan i Mexico for 64,98 millioner år siden. Mange forskere har konkludert med at nedslaget forårsaket dinosaurenes utryddelse. Wilson gir en spennende beskrivelse av den vitenskapelige diskusjonen som gikk forut for denne konklusjonen, som det fremdeles ikke er full enighet om.

Opprinnelse og utryddelse Hele 99 prosent av alle arter som har eksistert på planeten, er utdødd. Likevel finnes det flere arter i vår tid enn noen gang tidligere. Hvorfor? Naturkatastrofer har tatt knekken på mange arter, men de har samtidig vært kimen til utvikling av enda flere. Dette er temaet for andre hoveddel i The Diversity of Life, «Biodiversity Rising». Her er Wilson i sitt ess. Han forteller, beskriver, forklarer, stiller spørsmål, svarer på dem, sammenlikner og forteller igjen. Slik forstår man hvorfor tigre og løver lever adskilt fra hverandre, hvorfor de er to ulike arter og hva en art egentlig er. Alle artene som omtales blir beskrevet visuelt og levende, enten det er neshorn eller sommerfugler, haier eller maur. Wilson er en stor pedagog og skriver så godt at mange vil ha glede av å lese ham for språkets skyld, uten å være det minste interessert i biologi. I så fall skal det imidlertid godt gjøres å forbli uinteressert. Vi får svar på hvilke krefter som forårsaker evolusjon, hvorfor det finnes så ufattelig mange arter i dag og hvordan hele økosystemer oppstår.
    I siste del, «The Human Impact», forteller Wilson om planter, fugler og andre dyr som er utryddet av mennesket: Hvordan de så ut, hvordan de levde og hva som gjorde at de forsvant for alltid. Han svarer på fundamentale spørsmål i vår tid ved hjelp av eksempler og fortellinger. Hvorfor er utryddelsestakten blitt så høy, og hvilke verdier går tapt for menneskeheten? Og helt til slutt: et kort kapittel om miljøetikk. Hvorfor skal vi bry oss og hvilken rolle spiller det om noen arter går tapt, selv om det så er nesten halvparten av jordas arter som forsvinner? Også her underbygger Wilson sitt svar med en rekke eksempler.
    Den som ønsker å se Edward O. Wilson snakke om disse emnene, anbefales å søke opp foredraget han holdt etter å ha fått TED-prisen i 2007: «Help build the Encyclopedia of Life» (www.ted.com/index.php/talks/view/id/83). Her ser man hvorfor mange betrakter ham som en av de største formidlerne av naturvitenskap i vår tid. Eller som journalist Erik Tunstad har sagt om en av Wilsons bøker: Du får lyst til å reise deg og skrike høyt: «Ja – jeg vil redde verden, jeg også!»

Banebrytende trilogi Mange av bøkene som er skrevet om norsk natur, er beregnet på et friluftsinteressert publikum. De inneholder beskrivelser av landskap og turmuligheter i et avgrenset område, gjerne med noen kapitler om dyre- og planteliv. Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar har i løpet av en 20-års­periode redigert tre naturbøker med et annet og større perspektiv. Sammen med en rekke dyktige fotografer og biologer har de skapt tre flotte bøker som samtidig viser hvor dårlig vi behandler naturarven.
    Den første, Norsk urskog. Verdier – trusler – vern (1991), representerte et sterkt innlegg i den skogdebatten som raste på begynnelsen av 1990-tallet. Skogens rolle som ressurs for mennesker ble satt opp mot dens rolle som økosystem og hjem for titusener av ulike arter. Forståelsen var den gang enda mindre i samfunnet for at enkelte skogsområder må vernes mot inngrep for å ivareta det biologiske mangfoldet. Et legendarisk eksempel: Lederartikkelen i Aftenposten 28. mars 1990 hadde følgende utfall mot de foreslåtte verneplanene for barskog, under overskriften «Nei til urskog»: «Et alvorlig ankepunkt (…) er at verken sag eller øks kan brukes i disse verneområdene på 385 kvadratkilometer. Man ønsker å få til et preg av urskog. Vi finner dette betenkelig, fordi det kan føre til at verken mennesker eller dyr med tiden kan bevege seg inn i områdene. Gamle trær vil råtne, skogen kan bli ufremkommelig på grunn av kratt og busker (…)»
    I dette debattklimaet ble boka om de siste restene av norsk urskog utgitt. Den innledes med et kapittel om de norske skogers historie og en innføring i hva urskog egentlig er. Deretter tar den for seg ulike skogtyper i Norge, etterfulgt av rikt illustrerte kapitler om plante- og dyreliv i gamle skoger. Kapitlet «Urskogen sett med kunstnerøyne» viser den store betydningen skogene har hatt for norske skjønnlitterære forfattere, malere og fotografer. Til slutt kommer to kapitler om bruk og vern av skogen. Når jeg leser disse om igjen nå, nitten år etter utgivelsen, blir jeg slått av hvor saklig og nøkternt de er skrevet, tatt i betraktning hvor opphetet debatten var. Boka er like mye en praktbok som en debattbok.
    I 2001 sto Berntsen og Hågvar i spissen for en bredere gjennomgang av den norske naturen med boka Norsk naturarv. Våre naturverdier i internasjonalt lys. Vi gjør en viss innsats for å bevare kulturarven, med våre folkemuseer og stavkirker. Mister vi kulturarven, mister vi mye av vår identitet. Bokas hovedidé er å vise at naturen er vel så viktig å ta vare på som kulturen. Men gjør vi det? Langt ifra! Ti naturforskere tar for seg hver sin naturtype og beskriver dyre- og plantelivet, status og trusler, ledsaget av bilder. Redaktørene overtar så med kapitler om norsk naturvern i internasjonalt lys og om utfordringene framover. I likhet med urskogsboka er Norsk naturarv et innlegg i naturverndebatten, men først og fremst framstår bøkene som en hyllest til norsk natur.
    Den siste boka i trilogien skiller seg i form fra de to første. Norsk natur – farvel? En illustrert historie som ble utgitt sommeren 2008 (anmeldt i Prosa 04/08 av undertegnede), er en fascinerende, men også deprimerende debattbok. Her er færre vakre fotografier, men flere kart, grafer og «før og nå»-bilder. En rekke forfattere slår grundig hull på myten om den uberørte norske naturen. Bit for bit er urskogene, kystlandskapet, våtmarkene og vassdragene blitt nedbygd. Det blir stadig mindre igjen av hver naturtype. I siste del av boka viser Berntsen og Hågvar imidlertid at det fremdeles er håp om en redningsaksjon. De skisserer tre alternative framtidsscenarioer for norsk naturs skjebne. Dette er et konkret og konstruktivt bidrag til hvordan den nødvendige redningsaksjonen kan foregå.
    Boka fikk stor og velfortjent oppmerksomhet da den kom ut, både i mediene og i politiske miljøer. Miljøvernministeren sa på lanseringen at det er akkurat slike grundige dokumentasjoner vi trenger i den politiske debatten. I Naturmangfoldåret bør den tas fram igjen, stilles ut i alle landets bibliotek og brukes for det den er verdt.

Sjangermangfold «En levende borerigg», «Blodsuger som redder fingre» og «Utro blåstrupe med uv-syn» er tre kapitteloverskrifter i den spennende 100 rariteter i norsk natur av Tom Schandy og Arild Hagen (2008). Dette er boka for alle som har latt seg fascinere av David Attenboroughs fortellinger om de fascinerende tilpasningene i naturen. Det er nemlig ikke bare i regnskogene vi finner merkverdige organismer med de mest finurlige levemåter. Her har to dyktige formidlere slått seg sammen for å presentere det de selv definerer som rariteter: skapninger som er litt rarere enn andre arter. Hvorfor lyser sankthansormen, og hvordan er det mulig for et insekt å gå på vannet? Hvor godt ser en ørn? Kan ugla «se» byttet med bare ørene? Hvordan lurer en liten orkidé sin insektpartner til å pare seg med blomsten? Og hvorfor prøvde en av Darwins døtre å fjerne den skamløse, fallosliknende stanksoppen fra skogene der tjenestepikene gikk tur? Boka er full av slike historier. Den bør både være til inspirasjon for alle som er nysgjerrige på livet i naturen, og til nytte for naturfaglærere, elever og andre som trenger gode eksempler til tørt biologi­stoff. Forfatterne har solid biologibakgrunn. Journalist og fotograf Hagen har jobbet med naturprogrammer i en årrekke i NRK, mens biologen Schandy arbeider som forfatter, foto­graf og redaktør. Han vant nylig «naturfotografenes Oscar» med et bilde av jaguarer – en førstepris i verdens største og mest prestisjefylte naturfotokonkurranse. Resultatet av samarbeidet er en sjelden kombinasjon av solid kunnskapsformidling, fantastiske bilder og stor fortellerglede.
    En offentlig utredning om naturmangfold må sies å være en helt annen sjanger. Bare tittelen på NOU 2004:28 kan være nok til å skremme vekk selv den mest nysgjerrige: Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven). Selv om dette er en lovutredning på over 800 sider, vil jeg anbefale den for alle som vil gå i dybden og lære om biologisk mangfold i Norge. Temaer som behandles er blant andre hva som kjennetegner norsk natur, hva påvirker den, hvilket verdigrunnlag bygger vi på i naturvernet, hva er forholdet mellom bruk og vern, og hvilke utfordringer er knyttet til naturforvaltning i forhold til urfolk og lokalbefolkninger. Innimellom kompakte tekstmengder finner vi «bokser», dikt og fotografier, dog ikke i overdrevne mengder for å si det forsiktig.
    Biologiprofessor Dag O. Hessen var ett av medlemmene i utvalget bak utredningen. Med 12 populærvitenskapelige bøker og en lang rekke innlegg og opptredener i masse­mediene har han etablert seg som en av Norges mest produktive biologiformidlere. Artikkelserien «Naturfagtime» i Morgenbladet i fjor (http://bit.ly/5Bv3VL) er et godt eksempel på hvordan omfattende kunnskaper om naturen kan formidles på en levende måte. Det samme er Hessens bok Natur – hva skal vi med den? fra 2008 (anmeldt av undertegnede i Prosa 04/08), selv om den har en mye bredere tilnærming, idet både filosofi, psykologi, økonomi og biologi blir trukket inn. Hessen er en av de biofile blant oss: Man tror på forfatteren når han sammenlikner sin kjærlighet til naturen med en heftig forelskelse. Det kan være et godt utgangspunkt når man skal skrive en slik bok, hvis følelsene balanseres med kunnskap og refleksjon. Det klarer Hessen på en forbilledlig måte.

Bestselgeren Bill Bryson har i løpet av noen tiår etablert seg som en av verdens morsomste og mest leste reisebokforfattere. I 2003 overrasket han stort ved å utgi den uforliknelige populærvitenskapelige boka A Short History of Nearly Everything. Den er blitt stående som en moderne klassiker innen kunnskapsformidling av naturvitenskap, og har solgt i store opplag på en lang rekke språk. Bryson satte seg fore å finne svar på store og vanskelige spørsmål om naturen rundt oss: Hva vet vi om de minste delene i universet, hvordan oppsto livet, hvor lenge vil livet på jorda bestå? Med sitt briljante fortellertalent klarer han oppgaven med glans. Sett med biologøyne er Bryson spesielt god når han beskriver det mikroskopiske livet: Celler, bakterier og andre mikrober – det som er vanskelig å få et forhold til fordi vi så sjelden ser det. Likevel er det en særdeles viktig del av det biologiske mangfoldet og selve grunnlaget for alt annet liv. Boka ble utgitt på norsk under tittelen En kort historie om nesten alt i 2005. Oversetteren mangler tydeligvis naturvitenskapelig bakgrunn, og resultatet er et stort antall oversetterfeil, hvorav mange er svært grove (se Wesenberg 2007 for en grundig gjennomgang).1 Der Bryson har brukt et kobbel av naturvitere til å sjekke fakta, har den norske utgiveren Gyldendal totalt forsømt sin plikt.
    La oss håpe at det samme ikke skjer med den ferske Seeing further. The Story of Science & the Royal Society (2010), en jubileumsbok om Royal Society gjennom 350 år. Dette illustrerte populærvitenskapelige verket er redigert av Bryson, og 20 forfattere forteller levende om noen av de store vitenskapelige oppdagelsene og forskerne bak dem. Ett kapittel handler om hvor mye (eller lite) vi egentlig vet om livet på jorda i dag, 150 år etter utgivelsen av Darwins bok om artenes opprinnelse. Genetikeren Steve Jones trekker linjene fra Darwin til dagens forskning om biologisk mangfold. Det er lite lystelig lesning når han presenterer de nyeste tallene for utryddingstruete arter: En fjerdedel av verdens pattedyr, halvparten av amfibiene osv.
    Slike dystre perspektiver viser at det er et stort behov for gode bøker om naturen – hva vi gjør med den og hvorfor. De siste par åra har det kommet ut svært mange bøker om klimaendringene og om klimapolitikk. Nå er det på tide med en omfattende debatt om biologisk mangfold. Gode sakprosabøker kan bidra sterkt til å sette spørsmål på dagsorden, slik Rachel Carssons bok Silent Spring (Den tause våren) fikk en hel verden til å diskutere forurensninger etter at den kom ut i 1962. Hvilke norske forlag tar utfordringen?


Note
1  Wesenberg, J. 2007. «En sjelden oversettelsestabbe». Anmeldelse av norsk oversettelse av Bryson (2005): En kort historie om nesten alt. Biolog 25:3:25–30.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>