>Anmeldelser Prosa 02|10

Norske museumshistorier

Jon-Ove Steihaug

Anne Eriksen og Lotte Sandberg har levert gode bidrag til diskusjonen om eldre og moderne museumshistorie. Men ingen av bøkene benytter anledningen til grunnleggende å tematisere den oppdeling av gjenstands- og kunnskapsfeltet som strukturerer de moderne museene og tenkningen omkring dem.

<empty>

Anne Eriksen
Museum. En kulturhistorie
250 sider
Pax 2009

Lotte Sandberg
Alle snakker om museet. Nasjonalmuseet for kunst – fra visjon til virkelighet
180 sider
Pax 2008


Anmeldt av
Jon-Ove Steihaug

I MUSEUM. EN KULTURHISTORIE går professor i folkloristikk Anne Eriksen opp historien til de kulturhistoriske museene i Norge. Bokens første hoveddel er en historisk gjennomgang som viser hovedlinjene i hvordan dagens kulturhistoriske museer har blitt til. I den andre hoveddelen diskuterer Eriksen mer systematisk museenes hovedoppgaver: samle, bevare, forske, formidle – sett ut fra dagens museumsvirkelighet og den rådende museumspolitikken. Boken gir ut fra sine egne premisser en god oversikt over et broket materiale, med interessant bruk av eksempler. Det er for eksempel fascinerende å lese om Tycho Brahes lærdomsanlegg Uraniborg på øya Hven i Østersund fra omkring 1580, brødrene Lilienskiolds treårige dannelsesreise til europeiske samlinger rundt 1670, eller sogneprest Wilses fabel fra 1779 om et universalmuseum i Spydeberg anno 2000. Ved at Eriksen trekker veksler på mindre museer utover i landet, får vi dessuten en historie som ikke bare blir fortalt ut fra de store, nasjonale institusjonene. Uten store fakter ønsker Eriksen å nyansere gjengse forestillinger, og vise at museumshistorien og museumsbegrepet er langt mer mangfoldig og sammensatt enn vi ofte tror. Som hun oppsummerer, med referanse til det som gjerne angis som grunnleggende kjennetegn for et museum: «Det er ikke slik at museene ’egentlig’ er offentlige (...) nasjonsbyggende og borgerlige.» (s. 208)

Wunderkammer Eriksen sporer altså museumsbegrepet tilbake til renessansens samlinger. Etymologisk har ordet sin rot i antikken, som et sted viet vitenskap og kunst, med henvisning til de ni musene, og med biblioteket i Alexandria som det mest kjente eksemplet. I renessansen blir ordet brukt om private samlinger av bøker, naturhistoriske gjenstander, antikviteter og kunst, som et kammer hvor den lærde kunne trekke seg tilbake for å studere, eller for å samtale med likesinnede og beundre sjeldne gjenstander. Bibliotek, galleri, teater og kabinett er betegnelser som knytter an til dette. Det merkverdige eller kuriøse ved gjenstandene er det sentrale, derav navnet «Wunderkammer» blant annet. Slike trekk finner man også i Nordens mest kjente samling fra denne tiden, Museum Wormianum i København, bygget opp av legen og vitenskapsmannen Ole Worm fra omkring 1620. Med henvisning til historikeren Paula Findlen mener Eriksen at det sentrale ved renessansens «museer» er at de fungerte som «sted for produksjon av kunnskap og for organiseringen av den» (s. 23). Dette er fortsatt et grunnleggende kjennetegn for det vi kaller museer.

Identitetsbygging I Norge ble det på 1700-tallet gradvis utviklet gjenstandssamlinger med bøker, naturalia, oldsaker og etno­grafiske gjenstander, men vekten ligger nå på det lovmessige ved naturen og gjenstandenes innbyrdes systematikk, samt samlingenes allmenne nytteaspekt. Den første museumssamlingen i Norge – knyttet til Vitenskapsselskapet i Trondheim og utviklet fra 1760 – følger en slik logikk. Samtidig spiller merkverdighetene og det kuriøse fortsatt en rolle. Eriksen siterer en artikkel av J.S. Welhaven fra 1833 hvor han husker tilbake på de eksotiske natursamlingene man kunne finne i private borgerhjem: «Da saae man ofte Stadse­stuernes vinduer besat med klare spiritus-fyldte Glascylindre, hvori underlige Kryb og Amphibier omhyggeligen opbevaredes; foran Speilene stod store Glaskugler med levende chinesiske Guldfiske, og i Krogene hoppede (...) de sladrende Papegoier.» (s. 42)
    Fra begynnelsen av 1800-tallet får vi det Eriksen kaller «patriotiske universalmuseer», med vekt på en systematisk fremstilling av naturhistoriske gjenstander, samt oldsaker og entografika. Her går Eriksen grundig inn på Bergen Museum som ble etablert i 1825 og som hun ser som en videreføring av den «lærde samlingskulturen som allerede fantes i landet» (s. 51). «Modellmuseer» som skulle fremme økonomisk og næringsmessig utvikling er en annen hovedtype på 1800-tallet.
    Det store paradigmeskiftet kommer fra 1890-årene med etableringen av folkemuseene, med Norsk folkemuseum på Bygdøy og Maihaugen på Lillehammer som de mest tone­angivende. Folkemuseene ble ifølge Eriksen raskt akseptert og ble den normdannende museumstypen utover på 1900-tallet. Med sin vekt på kulturell identitetsbygging er de fortsatt den modellen våre dagers museumslogikk er tuftet på. Det radikalt nye er her «ikke først og fremst interessen for folkekultur, men den moderne historiseringen av den» (s. 75). Historisitet  er ikke lenger  eksemplariske hendelser fra fortiden, men består i at fortid og nåtid «bindes sammen av prosessuelle forhold» (s. 74).

Ting og begrep Det museet grunnleggende gjør er å tematisere forholdet mellom gjenstander og begrepene disse tolkes gjennom, skriver Eriksen – med henvisning til filosofen Beth Lord. Museet produserer en «tingenes orden» i Foucaults forstand og dreier seg dypest sett om representasjon og fortolkning. Et eksempel på at tolkningsrammene endrer seg historisk, er Museum Wormianum fra 1600-tallet. Her er skillet mellom natur og kunst fortsatt flytende, mens det senere gjøres til et premiss for museenes vitenskapelige orden.
    Når Eriksen i sin fremstilling helt utelater kunstmuseene, og til en viss grad også de naturhistoriske, går hun glipp av muligheten til nettopp å tematisere den oppdeling av gjenstands- og kunnskapsfeltet som grunnleggende strukturerer de moderne museene og tenkningen omkring dem. De etablerte grensene mellom museumstyper og deres fagdisipliner blir dermed reprodusert snarere enn utfordret og problematisert. Hvis skillet mellom natur, kultur og kunst er konstituerende for museumsfeltet, skulle man tro at en diskusjon av dette også kunne stilt de kulturhistoriske museene i klarere relieff? Fremstillingen ville dessuten blitt mer tverrfaglig relevant. Nå er Eriksens museumshistorie «halv». Behovet for å avgrense stoffet er selvsagt forståelig, og jeg mener ikke at alle museumstypene burde vært behandlet like fyldig. Men en klargjøring av og et helhetsblikk på museumsfeltet ville styrket boken.

Museumspolitisk krigssone Aftenposten-journalist Lotte Sandbergs situasjonsrapport fra den museumspolitiske krigssonen i Alle snakker om museet er skrevet på helt andre premisser enn Eriksens fremstilling. Her er det en involvert aviskommentator som skriver, og det dreier seg om de siste årenes opphetete debatter omkring Nasjonalmuseet. Denne typen ideologisk strid er lite fremme i Eriksens bok, hvor museenes samfunnsmessige og politiske kontekst mer eller mindre er valgt bort (noe som selvsagt er greit – man skal få velge sine perspektiver). Sandbergs fremstilling rekapitulerer det politiske forarbeidet og beslutningen som førte til at fem tidligere separate institusjoner ble fusjonert som en stiftelse. Dernest tar hun for seg det som skjedde fra og med etableringen av Nasjonalmuseet i 2003, inkludert den voldsomme debatten som fulgte i kjølvannet av omorganiseringen av Nasjonalgalleriets såkalte basisutstilling i 2005, organiseringen av det nye museet under dets første direktør Sune Nordgren og kalamitetene knyttet til Allis Hellelands halvannet år lange direktørtid deretter. På et vis fremstår Sandbergs fremstilling som fortellingen om en varslet katastrofe og som et eksempel på grotesk inkompetanse. Blant annet får mange­årig styreleder Christian Bjelland æren av å være sjefskurk.
    Sandbergs svart-hvitt-bilde begrunnes med henvisning til samtidige medieoppslag, men man blir samtidig ikke veldig mye klokere om hva som egentlig har skjedd. Det ville for eksempel vært interessant å få innblikk i hvordan de involverte selv forstår sine beveggrunner. Flere perspektiver, bredere faktagrunnlag, muligens mindre polemikk, ville styrket boka. Sandbergs fremstilling har likevel verdi som engasjert partsinnlegg, mens vi venter på mer omfattende analyser av den største omleggingen av norske kunstmuseer siden de ble etablert på 1800-tallet.

Faglighetens fall De overordnete perspektivene Sandberg trekker inn, er den internasjonale museumsboomen, kunstmuseenes dreining i retning opplevelseskultur og byutvikling. Fremfor noe trekker hun inn New public management som en forklaringsfaktor på Nasjonalmuseets eieres endringsiver: En «sterk vekst innen det kulturbyråkratiske styringsapparatet, samtidig som faglig tyngde skyves nedover i stadig mer omfattende byråkratier ...» (s. 11). Hun kaller dette «faglighetens fall».
    Eriksens klargjørende diskusjon av museenes problematiske forhold til forskning i den systematiske delen av fremstillingen berører noe av det samme, men fra en annen vinkel. Det snakkes mye om at det forskes for lite både på museene og i museene, og Eriksen hevder at dette blant annet kan ses i sammenheng med at «museenes kunnskapsproduksjon i økende grad er blitt marginalisert innenfor de respektive fagenes forskning» (s. 172). Fra politisk hold foreligger det dessuten en dobbelt forventning til museene, som utgjør et strukturproblem, ifølge Eriksen. De er institusjoner som skal tjene en demokratisk offentlighet ut fra et brukerperspektiv, forsk­ningen blir i museumspolitiske utredninger begrunnet først og fremst som noe som danner grunnlaget for museenes formidling overfor publikum. Den åpenbare fortjeneste ved Eriksens bok er måten den bidrar til å utvikle refleksjonen omkring museumsfenomenet og det museologiske fagfeltet. Sandbergs bok har på sin side verdi som debattbok som synliggjør hvilken ideologisk og politisk investert institusjon kunstmuseet er her og nå.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>