>Anmeldelser Prosa 02|10

Fattigdommen og politikken

Liv Johanne Syltevik

Begrepet fattigdom var lenge lite brukt i norsk offentlighet. Fattigdom ble sett som et tilbakelagt stadium og noe velferdsstaten hadde utryddet. To nye artikkelsamlinger gir gode utgangspunkt for å diskutere hva fattigdom er i et rikt Norge anno 2010. Men den som vil vite mer om årsaker – og løsninger – må lete videre.

<empty>

Tone Fløtten (red.)
Barnefattigdom
238 sider
Gyldendal akademisk 2009

Ann-Helén Bay, Axel West Pedersen og Jo Saglie (red.)
Når velferd blir politikk. Partier, organisasjoner og opinion
296 sider
Abstrakt forlag 2009


Anmeldt av
Liv Johanne Syltevik

NÅR FATTIGDOMMEN ble «gjenoppdaget» og satt på dagsorden i Norge på 1970- og 80-tallet, var det med betegnelser som ’den moderne fattigdommen’, ’nyfattigdom’ eller ’skjult fattigdom’. Fattigdommen ble altså opplevd som «ny» og annerledes sammenlignet med den gamle. Nå på 2000-tallet har fattigdomsbegrepet igjen kommet i bruk både i politikken og samfunnsforskningen. Regjeringen Bondevik II initierte blant annet en langsiktig satsing på fattigdomsforskning i 2003, og den første Soria Moria-erklæringen til den rødgrønne regjeringen Stoltenberg huskes for sitt ambisiøse og urealiserte mål om å utrydde fattigdommen.
 
Barnefattigdom To nye artikkelsamlinger gir et godt utgangspunkt for å se nærmere på hvordan fattigdom diskuteres i dag. Den ene, Barnefattigdom redigert av Fafo-forsker Tone Fløtten, tar, som tittelen sier, opp fattigdommen blant barn i det norske samfunnet. Samlingen har som mål å gi en samlet kunnskapsstatus på området, og innfrir dette ved å belyse mange ulike sider ved barnefattigdom. Hovedspørsmålene som reises er hva fattigdom blant barn er, hvem som opplever fattigdom, hvilke konsekvenser det har å være fattig som barn, og hva som kan motvirke disse konsekvensene. I tillegg sammenlignes norske forhold med forhold i de øvrige nordiske land, og barnefattigdom ses i et rettighetsperspektiv. Det er dermed et mangefasettert og nyansert bilde av fattigdom som tegnes. Artikkelforfatterne tar utgangspunkt i ulike måter å definere fattigdom på, og vi får analyser av fattigdom både ut fra måling av inntektsfattigdom, mottak av sosialhjelp, subjektivt opplevd fattigdom og opinionens oppfatninger av hva slags levekårssituasjon som er nødvendig for å gi barn en akseptabel levestandard.
    Det slås fast at barnefattigdommen i Norge, som i de øvrige nordiske land, ikke er et stort og omfattende problem – slik det er i mange andre land. Lav inntekt i barnefamilier har likevel økt de senere årene, og særlig barn med innvandrerbakgrunn, barna til enslige forsørgere og barn med foreldre utenfor arbeidslivet er utsatt. Et hovedbudskap i boka er at hva som er fattigdom er et normativt og dermed politisk spørsmål. Kapitlet der Tone Fløtten og Nova-forsker Axel West Pedersen (som er bidragsyter her, og medredaktør i den andre boka) drøfter et opinionsbasert fattigdomsmål, er særlig interessant. Det får fram det normative aspektet ved fattigdom, ved å belyse kampen om definisjonen: Hva er fattigdom? Hva oppfattes som akseptabel levestandard for barn i befolkningen? Når levestandard konkretiseres til bestemte goder som å holde bursdag, ha egen sykkel, eget rom, mobiltelefon, pc, mp3-spiller og lignende, viser det seg at det er rimelig stor enighet om at mange av godene er nødvendige. Men gruppene som er fattige (i en eller annen forstand), oppfatter disse godene som mer nødvendige enn gruppene som ikke er fattige.

Hvem har skylden? Mens boka drøfter godt hva barnefattigdom er, behandles årsakene mer implisitt. Vi får en rekke opplysninger her og der som kan kaste lys over dette – som at endringene i velferdsordningene i seg selv spiller en rolle, og at nedgangen i realverdi av barnetrygden har betydning. Samtidig savnes en mer gjennomført og helhetlig analyse av betydningen av økonomiske og andre strukturelle forhold.
    I Når velferd blir politikk er politikken for å bekjempe fattigdom et mer eksplisitt tema. Boka, redigert av samfunnsforskerne Ann-Helén Bay, Axel West Pedersen og Jo Saglie, handler om hvordan partiene utformer sine standpunkter i velferdspolitikken, og hvilken betydning partipolitikk og opinion har for innholdet i velferdsreformene. Boka konsentrerer seg om to områder – fattigdomsbekjempelse og pensjonsreformen, og forskerne studerer ulike faser i den politiske prosessen. Der Barnefattigdom får en til å lure på hvorfor det ikke er blitt gjort mer for å unngå den fattigdommen som kartlegges, gir denne boka noen svar. Her tidfestes også en kritisk hendelse som stadfestet fattigdom som aktuelt tema på den politiske agendaen: tv-programmet «Valgomgang» i valgkampen 2005. Her deltok en enslig, uføretrygdet mor med cerebral parese. Hun fortalte i nøkterne ordelag hvordan det var å leve av trygd og ha barn. Dette programmet satte ifølge forfatterne dagsorden og bidro til at fattigdom ble et tema i 2005-valgkampen. I sin analyse av denne valgkampen legger statsviter Rune Karlsen vekt på å skille mellom tre ulike dagsordener: velgernes, medienes og politikernes. Karlsen finner at de partiene som har et særlig «sakseierskap» til fattigdomsbekjempelse er – ikke overraskende – SV, V og KrF. Mediene skrev relativt mye om saken, mens velgerne oppga at verken fattigdom eller pensjoner var spesielt viktig for dem: De fleste identifiserer seg ikke med de fattige, fattigdommen angår de få, og saken nådde dermed ikke opp til de sakene som «vant» (det var skole og eldreomsorg).
    Et annet kapittel i boka tar opp mediedekningen av fattigdomsdebatten på 2000-tallet. Ann-Helén Bay og Edda Stang spør: Framstiller mediene fattigdom som politisk svikt eller individuelt ansvar? Deres konklusjon er at media ikke plasserer skyld eller ansvar på de fattige selv. I den grad noen kritiseres, er det politikerne og velferdsstaten som får gjennomgå. Samtidig er det en underliggende forventning i flere medieoppslag om at de fattige selv skal gjøre en innsats for å komme seg ut av situasjonen. En påminnelse om dette er avisoppslaget med Bjarne Håkon Hanssens uttalelse fra november 2005: «Jeg vil være nådeløs mot dem som nekter å skrive under på en velferdskontrakt,» som er gjengitt i boka.

Å sammenlikne Bokas interessante sammenlikning av synet på fattige i Norge og Finland får en til å ønske at det var flere slike komparative analyser. Artikkelen «En nordisk opinion? Syn på fattige i Norge og i Finland» viser at norsk og finsk opinion skiller seg fra hverandre, blant annet ved at den finske er mer tilbøyelig til å gi de fattige eget ansvar for fattigdommen enn den norske. Hovedbildet er imidlertid at en majoritet i begge land ser bekjempelse av fattigdom som et offentlig ansvar, men at mange samtidig oppfatter de fattige som ansvarlig for sin situasjon. Dette får forfatterne til å konkludere med at den økte satsingen på fattigdomsbekjempelse, som den politiske eliten i Norge og Finland er opptatt av, i høyeste grad er tvetydig. Den kan både ses som et uttrykk for et ønske om en forsterket utjevningspolitikk – å gi mer til de fattige – og som et uttrykk for et ønske om å bygge ned den universelle velferdsstaten – å gi til dem som trenger det mest. Mangelen på løsning av fattigdomsproblemer dreier seg altså både om at det ikke er viktig nok for mange nok, og at det er politisk uenighet om hvordan fattigdommen kan bekjempes og hva slags velferdsstat vi skal ha.

Årsaker og løsninger Begge bøkene gir informative analyser av fattigdom og politikk, og kan absolutt anbefales. Samtidig kunne en ønske mer kritiske analyser av fattigdommens årsaker og striden om løsningene. Man kunne for eksempel drøftet skarpere hvilke internasjonale forskningstradisjoner som preger den gjenoppståtte fattigdomsforskningen. Begrep som velferdsavhengighet/stønadsavhengighet dukker blant annet opp i noen av artiklene. Disse har sin bakgrunn i høyreorientert amerikansk velferdsforskning. For det første gir begrepene assosiasjoner til rus- og spilleavhengighet. I tillegg må alle som bor i Norge over livsløpet, kunne sies å være helt avhengige av offentlige tjenester og støtte i større eller mindre grad, uten at det gir spesiell mening å kalle oss alle velferdsstatsavhengige. Etter min mening ville en systematisk bruk av mer nøytrale begreper som trygdede eller stønadsmottakere være mer egnet enn det negativt vinklede avhengighet. Likedan har også diskusjonen om arv av fattigdom en eim av å gjøre fattigdom til noe patologisk og uavvendelig. Dette er riktignok i kapitlet til Thomas Lorentzen og Roy A. Nielsen knyttet til samfunnsvitenskapelige diskusjoner om reproduksjon av ulikhet, og de tar alle mulige forbehold i sine konklusjoner. Samtidig blir diskusjonen litt søkt, siden det ikke er presisert fra starten av at å motta sosialhjelp favner over alle som mottar sosialhjelp i løpet av et år – alt fra svært kortvarig krisehjelp en gang, til stønad hele året.

De andre I det hele tatt er et fellestrekk ved bøkene at de fattige på en eller annen måte blir presentert som «de andre» – enten det gjelder fattigdommen blant barn eller politikken overfor fattige. Den gamle kritikken av samfunnsvitenskapene som middelklassens oppdagelsesreiser til de andre, kan dermed også rettes mot disse bøkene. Det er politikerne og forskerne som definerer problemene. Dette er på mange måter uunngåelig, men desto viktigere er det at boka Barnefattigdom har forsøkt å utfordre denne tradisjonen med et «vi» som studerer «de andre»: I et siste kapittel skriver barn og ungdom som har opplevd å vokse opp med dårlig råd eller fattigdom (alt etter hva de kaller det) om hvordan de har opplevd fattigdommen i all sin mangfoldighet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>