>Anmeldelser Prosa 02|10

Når hele verden snakker sammen

Kristin Gjerpe

Temaet kosmopolitisme og globalisering innbyr tydeligvis til intellektuell glupskhet. Og to nye utgivelser, Verdensborgerskapets idéhistorie og Den globale samtalen, gaper begge høyt.

<empty>

Kjetil Jakobsen (red.)
Verdensborgerskapets idéhistorie. 1 Den vestlige tradisjonen
577 sider
Unipub 2010

Tord Larsen
Den globale samtalen. Om dialogens muligheter
416 sider
Spartacus/SAP 2010


Anmeldt av
Kristin Gjerpe

BÅDE Verdensborgerskapets idéhistorie og Den globale samtalen gjør store faglige og kronologiske sprang, og forsøker å gi optimistiske svar på dagens utfordring «globalisering». Tjukke er de også. Idéhistoriker Kjetil Jakobsen gjennomfører et halsbrekkende løp for å innhente ulike historiske stemmer, fra Aristoteles til Kant over Ibn Khaldun (Averroës) og Columbus, og la dem delta i en slags polyglottisk rundebordskonferanse om verdensborgerskap, regissert av ham selv. Sosialantropolog Tord Larsens essayserie (skrevet over en tiårs­periode) åpner med en innledning «om å tenke forskjeller», og tanken utvikles i all sin kompleksitet på ulike plan i løpet av samlingen. Utgangspunktet er en formaning om å samtale på tvers av kulturer og landegrenser. Det er mer realistisk, men også mer forutsigbart og mindre underholdende enn Jakobsens visjon av verdensborgeren. Begge bøkene oser av idé- og kunnskapsrikdom.


Bravura-numre Det dreier seg altså om to bravura-numre, og det til rett tid. «Nå trenger vi virkelig en kosmopolitisk ånd, en ånd der vi anser oss alle som forbundet med hverandre, samtidig som vi aksepterer at vi gjør ulike valg, innenfor og på tvers av nasjonale grenser, om hvordan vi ønsker å leve våre liv,» sier Kwame Anthony Appiah, anglo-ghanesisk filosofiprofessor ved Princeton, kjent for sin Cosmopolitanism: Ethics in a World of Strangers fra 2006. Han knytter ikke kosmopolitisme til én bestemt filosofisk retning eller tanken om et politisk verdensstyre, men snakker i stedet om en grunninnstilling med to hovedkomponenter: Å bry seg om skjebnen til alle mennesker, både innenfor og utenfor egne snevrer fellesskap, og å innse at man har mye å hente i samtaler med hverandre. En felles menneskehet gjør oss moralsk ansvarlige for hverandre og setter oss samtidig i stand til å leve med forskjellene. Å velge segregering er ikke lenger mulig (om det noen gang var det) – vi er kosmopolitter om vi vil eller ei, og ingen er i prinsippet «fremmed».
    Forenklet formulert griper de to bøkene inn i dette feltet fra motsatte sider og på bakgrunn av forbausende ulike litteraturlister (kun en håndfull titler er felles): Der Kjetil Jakobsen med sitt panoramautsyn målbærer universalisme, at vi alle deltar i verden som verdensborgere, er Tord Larsen – som på sin side har studert minoritetskulturer på mikroskopisk hold – opptatt av forskjeller og motsetninger, av hva det «egentlig vil si å ha en annen kultur og hvordan vi på tross av grenser kan snakke sammen».
 
Tenksom og belest
Tord Larsens samling på ti artikler bør fordøyes i mindre porsjoner, den er uhyre informasjons- og refleksjonskompakt. Leseren inviteres inn i et omfattende tanke- og leselaboratorium, og kan etter hvert danne seg et sympatisk portrett av forfatteren som forsker og foreleser over en årrekke. For lesere uten spesialkunnskap i de fagområdene forfatteren beveger seg i – sosialantropologi, filosofi, historie, litteraturvitenskap, med mye forskjellig teori innabords – kan likevel dette bli en vel krevende øvelse. Tar man seg noen pust i bakken og bruker boka med måte, er det mye å lære, men stoffmengden er så overveldende at poengene lett kan drukne. Larsen er best når han kommer med eksempler fra antropologiske feltstudier, egne og andres, for da skjer det noe i teksten som avføder refleksjoner leseren kan være med på. Et lite eksempel er underkapitlet om «egenskaper og eiendommer» (property) der vi får høre om hvordan umeda-folket på Papua Ny-Guinea reagerte med skrekk da den tilreisende antropologen (Alfred Gell) skar seg i fingeren og deretter stakk den inn i munnen: «Himmel og hav! Mannen spiser seg selv!» Fra umedaenes tabu bærer det uanstrengt over Mauss til Locke, Searle, Wittgenstein, Boas, Benedict, Sahlins og Geertz – for å antyde hvordan et par sider hos Larsen kan forløpe. Også «Om historisering av forskjeller» (utropt av Universitetsforlaget i 2006 til et av «årets to beste tidsskriftartikler») har et konkret utgangspunkt, medienes omtale av æresdrapet på kurdisk-svenske Fadime Sahindal, før det fortsetter med en kritisk, idéhistorisk analyse av antropologiens forestillinger om «det primitive». Andre ganger blir slik filosofering, i betydningen å tenke med andre tenkere (avansert namedropping), et skjold mot leseren: full av akademiske referanser, abstrakt, generell eller bare altfor pratsom, med utdypninger og forbehold som veltes utover i noteapparatet.

I begynnelsen var Amerika «Å forestille seg et jeg bak alle sosiale masker er en måte å tenke den universelle menneskeheten på,» skriver Larsen. «Ideen om det autonome individ … gjør alle mennesker sammenlignbare, til tross for sosiale og kulturelle forskjeller.» Idéen er knyttet til modernitetens framvekst som ble satt i gang med to store utfordringer for europeerne – den nye, utvidede kosmologien og «det fruktbare og paradoksskapende møtet» med et nytt kontinent. Larsens lengste essay (70 sider) heter, med et Locke-sitat, «I begynnelsen var Amerika. Den amerikanske indianer, kontraktteorien og den vitenskapelige revolusjon» og kan med fordel leses komplementært til tredje del i Verdensborgerskapets historie, «Oppdagertid. Monstre eller mennesker?» Både Larsen og Jakobsen tillegger striden om den korrekte klassifikasjonen av kontinentets innbyggere stor betydning for dannelsen av «den moderne inklusive menneskehet» (Larsen). De sentrale aktørene i «indianerspørsmålet» som vi leser om hos Larsen, kan vi selv lese hos Jakobsen; for første gang foreligger Bartolomé de las Casas og Francisco de Vitoria i lengre utdrag på norsk. «Moderne mellomfolkelig rett springer ut av spanske geistliges bekymring over folkemordet i den nye verden,» kommenterer Jakobsen, for så forsøksvis å aktualisere Vitorias kombinasjon av moderat suverenitetstenkning og teori om rettferdig krig: «Flyktninger, arbeidsinnvandrere og meningsytrere av alle slag kan søke støtte her.»

En idétradisjon? Kjetil Jakobsens tenkning om verdensborgerskap springer ut av et dagsaktuelt engasjement. I innledningen til hele verket viser han til noen av globalitetsteoretikerne siden Murens fall, som Held, Habermas, Beck og Negri: «De er uenige om mye, men enige om at kosmopolitismen må være det normative svaret på globaliseringas utfordringer.» Men så sier han: «Likevel er dette en merkelig underkommunisert idétradisjon.» Ambisjonen er med andre ord større enn bare å trylle fram en gullgruve av interessante, morsomme tekster i ulike genrer (gruppert kronologisk i konvensjonelle epokebolker, til tross for innledende metodesnakk om foucaultiansk arkeologi og brudd). Jakobsen vil skrive idéhistorien på nytt og konstruere forbindelser over århundrene mellom Mark Aurels brev til seg selv og Christine de Pisans bok om damenes by, Bacons nye Atlantis og Voltaires skrift om presbyterianerne. Som for å understreke at dette er mer enn et personlig påfunn, skriver han i en pedagogisk-paternalistisk ’vi’-form. Om forbindelsene ikke alltid er tydelige – det kan gå over stokk og stein med assosiasjoner i mange retninger – er viljen så stimulerende og utvalget så spennende at tidvis manglende sammenhenger, for eksempel mellom de prinsipielle, drøftende partiene og de mer historisk fortellende, fungerer som en invitt til å tenke videre.
    Redaktør Jakobsen hadde selv trengt en kraftigere redaksjonell omgang, ikke minst en krympvask. Unipub er på gledelig god vei fra å være trykkeri til å bli et skikkelig forlag, men en del gjenstår. Repetisjon av avsnitt skjemmer, dessuten et halvhjertet forsøk på språklig ensretting av alle tekstene. Det siste kunne vært unngått ved å gi oversetterne frihet i valg av språknorm, og heller satt inn kreftene på opprydning i Jakobsens egne tekstbidrag.

Lingua Franca En rekke oversettere står bak tekstene i antologien (t.o. jeg er selv en av dem, men ante fint lite om hvilken sammenheng den aktuelle tekstbiten skulle inngå i). Utvalget er Jakobsens, som særlig skal ha ros for å ha funnet fram til to svært interessante arabiske tekster, og til deres oversetter Amund Bjørsnøs, som imponerer med et stort kritisk-filologisk fotnoteapparat. Dermed utvides, helt korrekt, den vestlige tradisjonen med hele middelhavsområdet. På dette havet seilte Paulus, som gjorde kristendommen kosmopolitisk, og her, særlig i de østlige havnene i det ottomanske riket, oppsto det første lingua franca, fellesspråket for sjøfarende handelsmenn og en uren blanding av gresk, tyrkisk, fransk, arabisk og mest italiensk. Allerede før korsfarertiden omtalte araberne europeerne for frankere (faranji), og frankerspråket ble hetende det italienskklingende lingua franca. Jakobsen forteller ikke denne historien, men hans Verdensborgerskapets idéhistorie viser kosmopolitismen også som et språkfellesskap, ja nettopp som et nødvendig oversettelsesprosjekt. Det er bare å glede seg til neste bind der hele verden – også «det fjerne Østen» og «Afrika sør for Sahara» – skal delta i samtalen.

Alle menneskers medborger
Opplysningstiden er viet størst plass – nå formuleres virkelig Jakobsens verdensborgerskikkelse par excellance, gjennom franske, engelske og tyske forfattere. Foreløpig klimaks er Kant med «Idéer om en allmenn historie med henblikk på verdensborgerskap» fra 1784, rett før den franske revolusjonen. Men avsnittene om de fransktalende lærdes republikk på 1700-tallet blir hengende i løs luft når renessanse­humanisten Erasmus av Rotterdam, den mest innflytelsesrike i det tidligere latinske overnasjonale fellesskapet, ikke nevnes i verket. Han var hjemme der han hadde sine bøker, sa han, og følte seg samtidig som en fremmed i denne verden. Høsten 1522 mottok han en invitasjon fra reformatoren Zwingli om å bli æresborger av byen Zurich, og slik – med en typisk tvetydig kosmopolitisk begrunnelse – takket han nei: «Selv ønsker jeg å være en verdensborger, å være alle menneskers medborger – eller enda bedre: en pilegrim, fremmed. Om jeg bare kunne oppnå den lykke å bli innskrevet i himmelens by!» (Brevmanuskript, universitetsbiblioteket i Wroclaw.)
    Mindre himmelvendt, men med tvisynet i behold, lød det nylig på våre hjemlige trakter: «Jeg skal bli norsk statsborger en av dagene, men de norske kvernene er trege. Vi får se om de rekker det. Stater bryr jeg meg ikke om. Bare lokale trakter og store verdens­arealer.» (Mia Berner like før sin død, sitert i Prosa 01/10)
    Det spørs om flyktningen – «den sentrale skikkelsen i vår politiske historie», og «et grensebegrep som fører til en radikal krise for prinsippene om nasjonalstaten», ifølge filosofen Giorgio Agamben – kan tillate seg et tilsvarende tvisyn.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>