>Anmeldelser Prosa 02|10

Kunnskapsrikt om Kina

Helge Lunde



<empty>

Marte Kjær Galtung
Kina. Folket – Historien – Politikken – Kulturen
243 sider
Aschehoug 2009


Anmeldt av
Helge Lunde

NYTTÅRSAFTEN 2009, utenfor New York Public Library: Don de Lillo, E.L. Doctorow og flere andre amerikanske forfattere står i snøføyka og holder appeller og fronter en høyt profilert markering. Protestene gjelder den kinesiske forfatteren og litteraturkritikeren Liu Xiaobo, som etter å ha blitt holdt i varetekt i over et år første juledag 2009 ble dømt til elleve års fengsel. Dommen gjaldt oppfordring til statsfiendtlig virksomhet, og Xiaobo ble anklaget for å være en av mennene bak Charter 08, manifestet som ble undertegnet av ca. 300 kinesiske intellektuelle, og som oppfordret til politiske og menneskerettslige reformer i forkant av Beijing-OL.
    Appeller om frifinnelse og løslatelse av Liu Xiaobo, støttet av et kobbel av notabiliteter og nobelprisvinnere verden over, prellet av uten å gjøre det minste inntrykk på kinesiske myndigheter. 11. februar i år ble anken formelt avvist, og da hadde leder for amerikansk PEN Anthony Kwame Appiah allerede nominert Liu Xiaobo til Nobels fredspris for 2010.

Menneskerettigheter «Det norske fokuset på menneskerettigheter, og spesielt brudd på menneskerettigheter som skjer rundt omkring i verden, er enormt. Særlig mye oppmerksomhet er det rundt situasjonen i Kina.» Slik åpner kapittelet «Menneskerettigheter» i Marte Kjær Galtungs nye bok Kina, med undertittel Folket – Historien – Politikken – Kulturen. Denne inngangen til menneskerettighetsproblematikken, samt spørsmål omkring internettbruk og -sensur som følger i kapittelet etterpå, illustrerer sentrale styrker, men også latente problematiske sider ved Galtungs Kina-portrett. Marte Kjær Galtung er en ung sosialantropolog med Kina som fagfelt, hun har bodd og reist i Kina i mer enn ti år, og snakker flytende kinesisk. Tross at det er hennes første Kina-bok, er hun allerede en erfaren og kunnskapsrik formidler.
    Forfatteren tar i bruk to like velkjente som effektive domestiserende grep når et i utgangspunktet fjernt og eksotisk stoff skal gjøres nært og tilgjengelig for norske lesere: Hun fletter en rekke egenopplevde hendelser og personlige eksempler inn i framstillingen, og sammenlikninger og kontrasteringer mellom det nære (Norge) og det fjerne (Kina) går gjennom boka som en kompositorisk rød tråd. Det virker både forfriskende og betryggende når Galtung med jevne mellomrom selv dukker opp i teksten. Menneskene hun møter, har mye interessant å berette, og leseren får en nærhet til alt fra obskure sider ved Maos person til nåtidige endringer i samfunnsstrukturen når virkelige, levende menneskers opplevelser og meninger videreformidles.

Du store kineser! Bokas første kapittel gir en interessant og lettfattelig innføring i norsk-kinesiske forbindelser gjennom historien. Og vel og merke, Galtung unngår for det aller meste orientalismefellen. Oppfatninger kontrasteres og fordommer settes i spill i begge retninger, fra øst til vest og den motsatte veien. En av de beste bolkene setter, som tittelen sier, «Skråblikk» på Vesten: hvordan kineserne ser på Vesten, hvordan deres bilde av oss har endret seg historisk, og ikke minst hvor omfattende endringer bildet gjennomgår i vår tid.
    I vår nære historie er det fascinerende å se hvordan den sekteriske AKP-ml-valfarten til Maos fang på 1960- og 70-tallet har blitt til ordinær masseturisme og et sterkt ekspanderende næringslivssamarbeid i dag. Disse endringene gjenspeiles også i utviklingen av «Vennskapssambandet Norge – Kina» sine statutter, som Galtung gjengir et utdrag av, så sent som fra 1973: «Vennskapssambandet vil trekke til seg venner av den kinesiske revolusjonen og prøve å nå alle som ikke går imot den (...) arbeide for å spre kunnskap om Kinas folk, historie og kultur, alle sider ved den sosialistiske oppbygginga, kulturrevolusjonen, Mao Tsetungs tenking.»
    Om det er Galtungs engasjement som kulturattache ved den norske ambassaden i Beijing som har ført til at boka får et eget Ibsen-kapittel, er det uansett interessant å følge hennes dokumentasjon av innflytelsen vårt dramatiske nasjonalikon har hatt på utviklingen av den kinesiske teatertradisjonen. Hvor målbart Ibsen har påvirket samfunnsutviklingen i det enorme Midtens rike mer generelt, er det nok vanskeligere å si noe tilnærmet verifiserbart om. Men hvorfor ikke spekulere litt, når norsk-kinesiske relasjoner likevel står på agendaen? Ibsen har i alle fall mye å melde om viktige emner som individets stilling i samfunnet, kvinnefrigjøring og de enorme miljøutfordringene Kina står overfor, med eller uten drahjelp fra UDs kulturindustrielle brandingstrategier.

70 prosent rett, 30 prosent feil Det gjorde sterkt inntrykk på denne anmelder da jeg for et par år siden besøkte villaen som Mao fikk bygget i åsen ovenfor landsbyen der han ble født, Shaoshan. Det var her han trakk seg tilbake et par skjellsettende dager i 1959. Møterommet der han tok imot rådgiverne sine for å redde restene av «det store spranget» fra total katastrofe, har stått urørt, men akk så vel preservert til den dag i dag. Sannsynligvis tumlet Mao her også med planene om kulturrevolusjonen.
    Kapitlene om Kinas historie og politikk utgjør hovedsubstansen i Galtungs framstilling. Et historisk lyntog gjennom århundrer og årtusener gir ikke akkurat noe dypdykk i Kinas uendelig rike og komplekse historie, men er stringent fortalt og fungerer godt som et bakteppe for behandlingen av de politiske og samfunnsmessige utviklingstrekkene som følger.
    Et klart sympatisk trekk ved Galtungs prosjekt, er hvordan hun balanserer skildringen av Maos betydning og virkningshistorie. Ved første gjennomlesning virker hun kanskje vel avmålt nøktern til verdens klart mest berømte og beryktede formann. Men når både Deng Xiaoping og særlig nåværende president Hu Jintao i en biografisk oversikt blir viet mer plass og omtale enn Mao, er det en viktig bekreftelse på at Galtung og sannsynligvis mange andre av hennes ekspertkolleger er på vei mot et mer nyansert bilde av Kina, og ikke minst mer kompatibelt og på nivå med kinesernes egen selvforståelse.
    Selv om den gjeldende offisielle vurderingen av Maos innsats er at han hadde 70 prosent  rett og dermed bare tok 30 prosent feil, trenger forståelsen av dagens Kina analytiske grep og kategorier som har distansert seg klart fra den kalde krigens antagonismer og stereotypier. Galtung leverer innsiktsfulle studier av sentrale forhold ved samfunnsstruktur og politikk, både om den politiske organiseringen generelt og om mer særegne utslag som for eksempel ettbarnspolitikken. En sentral diskusjon som løper gjennom kapitlene, er i hvilken grad de politiske og økonomiske reformene som er gjennomført siden 1981, kan vurderes som trender i retning av et demokrati etter mer eller mindre vestlig modell, eller om det fremdeles allmektige Kommunistpartiet bare kynisk retter kappen etter vinden, i stadig mer subtile maktspill for å holde snart halvannen milliard mennesker under kontroll.
    En stadig større utfordring for dagens maktapparat er nasjonens multietniske karakter. Kina har 56 etniske grupper, med et mangfold som ble eksponert med pomp og prakt under åpnings- og avslutningsseremonien under OL i Beijing i 2008, i grell kontrast til bildet som store deler av verdensopinionen hadde dannet seg av undertrykkelsen av minoritetene i Xianjing-provinsen, og selvsagt i Tibet. Leseren får en god innføring i bakgrunnen for Tibet-konflikten, og forfatteren peker på dilemmaene og utfordringene makthaverne står overfor når riket skal holdes sammen med tilstrekkelige doser av legitimitet, så vel internt i Kina, som overfor en verden utenfor, som Kina i stadig sterkere grad definerer seg som en del av.

Obamas nyttige idioter? I løpet av de siste månedene har Kina kommet i en posisjon på den globale politiske arenaen på måter og i et omfang som ville vært utenkelig bare for få år siden. Det begynte med klimakonferansen i København i desember 2009, hvor kineserne provoserte arrangørene. Provokasjonen lå både i at de frontet de fattige landenes opposisjon mot Vestens opplagte primat, og verst av alt, at de bare var representert ved en underordnet diplomat, mens Obama, Merkel og Sarkozy var ankommet under fullt globalt medieflomlys. Siden har konflikten mellom USA og Kina eskalert, USA beskylder Kina for utilbørlig sensur, om ikke hacking av globale søkemotorer, og for å holde egen valuta unaturlig lav i noe som minner mer og mer om en åpen handelskrig. Kina, derimot, er blitt mektig provosert over USAs våpeneksport til Taiwan, og at Obama valgte å møte Dalai Lama da han besøkte Washington.
    Galtungs bok tilbyr verdifull oppdatert bakgrunnsinformasjon også om Kina i verden. Kinesernes strategier i og overfor FN, Afrika, Asia og USA blir behørig behandlet. Men hvordan skal vi tolke den tiltagende selvtillit, om ikke aggressivitet, som Kina har framstått med internasjonalt den siste tiden? Og hvilke muligheter har så vel det offisielle som det sivile verdenssamfunnet til å påvirke beslutninger som tas i verdens snart ikke bare mest folkerike, men også mest økonomisk, politisk og kanskje også sågar militært dominerende nasjon?
    Tilbake til de protesterende forfatterne i snøværet utenfor folkebiblioteket i New York: Det drives en omfattende kritikk mot bruk av dødsstraff, undertrykkelse av minoriteter, internettsensur og overgrep overfor enkeltmennesker som ytrer seg i strid med etablerte partidogmer. Er det mulig å nå fram med kritikken, i den grad at de kinesiske myndighetene lytter og legger om politikken på disse områdene? Eller vil de fremdeles avvise argumentene fra verdenssamfunnet som utilbørlig innblanding i interne anliggender? Risikerer Amnesty, PEN og Human Rights Watch bare å bli nyttige idioter når Obamas rådgivere ruster seg til nye og stadig mer urovekkende sverdslag med den kinesiske dragen?
    Etter denne anmelders mening går Galtung langt i å uttrykke implisitt forståelse, om ikke eksplisitt aksept, overfor kinesiske myndigheters prioriteringer og handlemåter på områder som internettsensur og menneskerettighetsbrudd. Behov for fortsatt vekst, stabilitet og nasjonal sikkerhet settes opp mot såkalte universelle menneskerettigheter, som altfor ofte har vist seg som skalkeskjul for vestlige hersketeknikker.
    Uansett: 500 års vestlig hegemoni kan være ved en ende, og Kina står mer enn klar til å overta. Det er all grunn til å lytte til Marte Kjær Galtungs røst i denne boka, og i tekster og bøker som utvilsomt vil komme fra hennes penn i årene som kommer.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>