>Anmeldelser Prosa 02|10

Slik ingen kunne tro at noen kunne bo

Kjetil Rolness

Det er få ting vi legger så mye tid, penger og kjærlighet i, men har så få perspektiver på, som vårt hjem. Derfor ønskes en praktbok om boligens verdenshistorie velkommen. Men kunne ikke nivået på framstilling og begrepsbruk vært litt høyere enn Illustrert Vitenskap?

Å bo. Historien om boligen og dens beboere

Øystein Kock
Johansen
Å bo. Historien om boligen og dens beboere
328 sider
Kagge 2010


Anmeldt av
Kjetil Rolness

HVA MÅ TIL FOR Å konstruere et hus? Materialer og utstyr? Ja. Arbeidsinnsats? Definitivt. Tankevirksomhet? Faktisk ikke. Noen kommer veldig langt uten arkitekttegninger, byggeforskrifter, prosjektledelse eller profesjonelle håndverkere. Det finnes sinnrike og detaljrike boligkomplekser laget av enfoldige typer med hjerner mindre enn knappenålshoder. Noen av verdens beste husbyggere har ikke engang hjerne!
    Nei, jeg snakker ikke om utskjelte ferdighusleverandører. Men om dyrerikets entrepenører, som koralldyrene eller stråledyrene. Til og med amøbøen – en encellet mikroorganisme – lager intrikate, bærbare sandkornhus som den bærer med seg. Lenger opp på utviklingsstigen finner vi termittens tårnhøye boligblokker med tre millioner beboere, blokkveverens høystakklignende reder på flere tonn, og gartnerfuglen som reiser to meter høye ungkarsboliger med hage pertentlig pyntet med alt fra friske blomster til plast- og metallrester – for å tiltrekke hunner. Mitt hjem er min fjærpryd!

Leseren som turist Lite ante jeg om disse naturens underverker før jeg leste det første – og tematisk overraskende – kapitlet i Øystein Kock Johansens Å bo, som altså egentlig handler om menneskeboligens historie, eller verdenshistorien fortalt gjennom boligens utvikling. Men også videre i boka blir effekten den samme: Jøss, finnes det noe sånt? Er det virkelig mulig? Runde kulehus hengt mellom trærne i Canada. Underjordiske gruvebyer i Australia. 16 etasjes høyhus av leire i Shibam, «ørkenens Manhattan». Visste du at Libyas president Gadaffi er så tro mot beduinenes skikk at han bor i medbrakt telt under statsbesøk i Europa? Eller at verdens første «storby» (ca. 6500 f.Kr.), Catal Hüyük i Tyrkia, ikke hadde gater? Husene ble bygget vegg-i-vegg. Man klatret over byens hustak og entret sitt eget hjem via takluke og stige. Ingen vinduer eller dører. Som å bo i en hule. Slik ingen skulle tro at noen kunne bo.
    Det eksotiske og usedvanlige stjeler showet i boka, selvsagt formidlet gjennom store, flotte fotografier og tegninger. Intet galt i det. Særlig når Dana Strandlis design er både sprek og sober. Boligkavalkaden gjennom tid og rom gjør leseren til turist på kulturferie. Intet galt i det heller. Kock Johansen, dr. philos i arkeologi, er en velinformert og velopplagt veiviser som henter fram gode eksempler og relevante fagperspektiver. Han omtaler selv verket som en «populærbok» for «den interesserte legmann» om hvordan folk faktisk har bodd opp gjennom historien og rundt om i verden. Å bo framstår dermed som bolighistoriens svar på Illustrert Vitenskap eller National Geographic. Det gjør boka fin å bla i, men selve leseropplevelsen gir flere grunner til å klage til reise­operatøren.

Upersonlig primærkilde Arkeologen, tidligere høyre hånd for Thor Heyerdal på ekspedisjoner, har studert mange av bokas steder og hus ved selvsyn, og hevder å være sin egen primærkilde. Men hvorfor har ikke opplevelsesdimensjonen fått større plass? Hvorfor er store deler av boka nesten leksikal i framstillingen? De få gangene Kock Johansen skriver i personlig presens, tett på miljøet og menneskene, begynner prosaen å leve. Men disse passasjene dukker like gjerne opp tilfeldig og umotivert (f.eks. s. 74), og blir etterfulgt av nye uengasjerende historieleksjoner. Og hva er vitsen med å etterfølge en overbevisende skildring av Bombays slum med et foredrag om den amerikanske Gatsby-æraens luksuspalasser, når poenget ikke er annet enn den banale, formelle kontrasten i levekår? Det ville vært mye mer interessant å lese om byer der blikkskurboliger og velstelte tennisbaner befinner seg på hver sin side av samme gjerde, slik vi ser på et fantastisk fotografi fra Sao Paolo. Hvordan greier fattig og rik å leve med å leve så tett på hverandre?
    Kock Johansen er også i stand til å skusle førstehåndspoenget helt bort: «Jeg kjente forfatteren Axel Jensen. Han bodde i en båt som han tidvis flakket rundt i.» (s. 60) Og det var alt forfatteren hadde å si om sin (be)kjente venn! Andre ganger glimter han til, som i innledningen til fortellingen om Shibam:

«Det venstre kinnet til sjåføren min buler ut som en enorm sperreballong. Han tygger og tygger. Jeg ser kinnet hans i profil fra baksetet hvor jeg sitter i en Toyota Land Cruiser. I det tomme passasjersetet ved siden av ham ligger en rifle og en stor haug med grønne planter; det er khat.» (s. 268)


Bra start på en kriminalroman! Men dessverre en språklig sjeldenhet i Å bo.

Hakk i plata
Kanskje er det urettferdig å måle en norsk praktbokmaker mot de virkelige gode historiefortellerne eller essayistene på det internasjonale boligfeltet. For eksempel Witold Rybczynski og hans Home: A Short History of an Idea. Men – man bør kunne kreve at en forfatter av flere bøker er i stand til å unngå rene unoter. Kock Johansen har for vane å slenge på private kommentarer som både er unødvendige og plumpe: «Slikt blir litt for metafysisk og åndelig for mitt vedkommende.» (s. 55) «Profitt og profitt, fru Blom! Tenker jeg.» (s. 75) Verre er det når han tidvis mister helt piffen i pennen. Kapitlet «Tak over hodet» er noe av det mest repetitive jeg har lest i en seriøs bokutgivelse. Slik slutter et avsnitt: «[K]limaet er, og har alltid vært, bestemmende for struktur og utforming av en bolig.» Og slik begynner neste avsnitt: «De klimatiske forholdene er altså svært normgivende for menneskenes valg av boliger.» (s. 45) Ja, det har vi nettopp fått med oss. Og her er første setning i de påfølgende avsnittene:

«Det selvsamme klimaet har selvfølgelig også alltid hatt innvirkning på hvilke materialer folk benytter for å bygge sine boliger.»

«Klimaet har naturligvis også påvirket utformingen av boligene.»

«Levesettet har selvfølgelig også stor påvirkning på hvordan en bolig designes.»

«For mange mennesker har også yrket vært bestemmende for boligutformningen.»

«Kulturelle og religiøse normer og verdier har også hatt sin påvirkning på boligen.»


Avsnitt etter avsnitt innledet med forutsigelige variasjoner over nøyaktig samme setning, har samme virkning på leseren som telling av sauer. Søvnen må ihvertfall ha rammet forlagsredaktøren, som ellers måtte ha jobbet overtid med rødblyanten.

Begrepsforvirring Å bo er ingen fagbok beregnet på eksperter eller studenter. Men Kock Johansen har ifølge Wikipedia to doktorgrader og kaller seg forsker. Hva da med det mest teoripregete kapitlet, der han definerer de sentrale begrepene i boka, slik at leseren skal ha klart for seg hva som til enhver tid menes? Det er så avsindig uklart at man begynner å lure på om forskningen hans i det hele tatt blir fagfellevurdert.
    «Bolig, hus og hjem menes blant folk flest å ha samme betydningsinnhold, men det er strengt tatt ikke riktig,» skriver Kock Johansen. Han skiller mellom bolig, dvs. husvære for en eller flere personer, og hus, som kan romme flere leiligheter, eller rom for annet enn husvære. Et trivielt skille mellom begreper som ofte utmerket kan brukes om hverandre. Det interessante og vesentlige skillet går mellom bolig (eller hus) og hjem. Men hva er forskjellen? «Å bo i et hjem innebærer å ha et husvære som fast oppholdssted,» ifølge Kock Hansen (s. 42), samtidig som han definerer en bolig som «et husvære anvendt som fast oppholdssted for mennesker». Så har ordene altså samme betydning likevel?
    I forordet leser vi at behovet for et hjem «ligger på det immaterielle og følelsesmessige planet, for ’hjem er der hjertet er’.» Javisst, Home is where the heart is, synger Bobby Womack, men som Dionne Warwick påminner oss: A House Is Not a Home. Prøv å si «bolig, kjære bolig». Det skurrer. Akkurat som vi ikke lar oss overbevise av boligleverandører som påstår: «Vi selger ikke hus, vi selger trivelige hjem.» Det finnes ferdighus, men ikke ferdighjem. En bolig er noe upersonlig og gitt: en adresse, et oppholdssted med en viss pris, beskaffenhet og standard. Et hjem er derimot en bolig du har tatt i besittelse, satt ditt preg på, gjort til din. Det har å gjøre med trivsel, trygghet, varme, bekreftelse – de subjektive kvalitetene som får deg til å føle deg hjemme. Skillet er fundamentalt, men forfatteren av boka Å bo gjør sitt beste for å viske det ut. Han skriver om hus som «fungerer som et hjem» (og mener et rent oppholdssted) og boligen som «noe mer enn en struktur, akkurat som sjelen er noe mer enn kroppen den er innkapslet i». For Kock Johansen er hjem og bolig samme sak – både i fysisk forstand og emosjonell forstand. Forsøket på begrepsavklaring ender med begrepsforvirring på to plan.
    Når hjemmet oppslukes av boligen, forsvinner mye av den menneskelige dimensjonen, og mange av de historisk spesifikke. For ideen om hjemmet eller hjemfølelsen er ikke universell, men vokste fram i Europa på 15oo- og 1600-tallet sammen med privatiseringen av borgerhjemmet, noe som særlig kan avleses i møbler og interiør, som er hovedredskapene for å omskape boliger til hjem. Forskjellen er også helt avgjørende for å skjønne i hvilken grad funksjonalismen på 1920- og 30-tallet angrep helt sentrale folkelige verdier – og hvorfor arkitektstanden fortsatt ikke er på hjemmebanen til folk flest.

Bra forhåndssalg. Uansett: Hvem kjøper en lærebokaktig «gavebok» til 500 kroner om boligens historie? Som ikke søker å vekke lyster og gi næring til private boligdrømmer? Hva har salgsorienterte Kagge forlag sett i dette prosjektet? Jeg skjønte poenget da jeg dagen etter å ha fått anmeldereksemplaret mottok enda et eksemplar etter å ha holdt foredrag for OBOS. Denne utgaven bar ikke forlagets, men boligkonsernets logo, og vi kan vel anta at langt flere eksemplarer vil bli distribuert internt enn gjennom bokhandlene. Kock Johansen skriver også i forordet at ideen til boka ble til gjennom en samtale med OBOS-direktøren, og takker informasjonssjefen som «med smidighet loset produksjonskontrakten vel i havn».
    Det hjelper å ha Norges største boligbygger i ryggen. Så får vi se hvor mange OBOS-medlemmer som blir engasjert av en bok som overhodet ikke handler om boliger i Norge eller Norden. Øystein Kock Johansens forklaring på utelatelsen lyder som en stormannsgal trussel: «Jeg har andre planer for Norden på et senere tidspunkt.» (s. 9)


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>