>Artikler Prosa 02|10

>Essay: Sakprosakritikk og kriterier. Anmeldelsenes funksjon i norsk dagspresse

Jonas  Bakken

For korte. For dårlige. For opptatt av sak, for lite opptatt av litteratur. Anmeldelsene av sakprosa i norsk dagspresse får kritikk fra mange hold. Har kritikk-kritikerne rett? Prosa ba forsker Jonas Bakken studere realitetene. Han endte opp med to anbefalinger til norske kulturredaksjoner.

Prosa 02 10

MANGE MENER MYE om dagspressens anmeldelser av norske sakprosautgivelser. Omkvedet de kritikk-kritiske røstene gjerne stemmer i med, er kritikken er for dårlig. I kjølvannet av et seminar om sakprosakritikk som Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening arrangerte i fjor, skrev for eksempel forfatter og kritiker Ivo de Figueiredo at det så «ut til å være alminnelig enighet om at kvaliteten på anmeldelsene av sakprosa i dagspressen er for lav»,1 og Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås noterte seg «hvor forsvinnende lite den [sakprosakritikken] har utviklet seg de siste to-tre tiårene».2
    Det er åpenbart mye som er galt med sakprosakritikken. Anmelderne vurderer ikke sakprosaen som tekst, men konsentrerer seg nesten utelukkende om innholdet; det blir «95 prosent sak og 5 prosent litteratur», som de Figueiredo formulerer det.3 Sakprosakritikken er også altfor parafraserende. Anmelderne er visstnok mer interessert i å gjenfortelle boka enn å gjøre den til gjenstand for en kritisk vurdering. Kritikernes arbeidsvilkår trekkes gjerne fram som en forklaring på denne sørgelige tilstanden. Kritiker Marta Norheim har beskrevet hvordan sakprosakritikeren er «ofte ikkje ein kritikar, men ein fagperson».4 Det er få – om noen – forunt å livnære seg som sakprosakritiker i Norge, og utviklingsmulighetene blir deretter. Formatet får også mye av skylden. Når aviser kan sette av så lite som 1500 tegn til en sakprosaanmeldelse, blir det liten plass til sitering, drøfting og annet som kan heve kritikkens kvalitet.

Empiri og fordom Det skorter altså ikke på meninger om dagspressens kritikk av sakprosabøker. Men handler denne klagesangen om en empirisk realitet? Det er begrenset hvor mye vi faktisk vet om sakprosakritikken, for mens litteraturkritikkforskning er en etablert disiplin både i Norge og utlandet, finnes det lite forskning på kritikk av sakprosa.
    Hvis man ser mer systematisk på de sakprosaanmeldelsene som publiseres i norske aviser, vil man oppdage at kun et mindretall lever opp til fordommene om sakprosakritikken. En empirisk undersøkelse jeg har gjort, viser at verken manglende boltringsplass målt i spaltemillimeter eller vurderingsfri parafrase kjennetegner sakprosakritikken.
    Det betyr imidlertid ikke at sakprosakritikken kan friskmeldes. I den stadige diskusjonen om kritikkens kvalitet har man glemt å spørre om aviskritikk av sakprosa i det hele tatt har noen funksjon i vår tids medievirkelighet – uansett hvor lange, vurderende og tekstfokuserte anmeldelsene måtte være. Avisenes posisjon som veiledere på det kulturelle markedet er i dag under press fra kritikk­nettsteder, blogger, nettbutikkers kundeanmeldelser og andre digitale tjenester. Hvis anmeldelser av sakprosa i dagspressen skal ha livets rett også i framtiden, må den utvikle seg til noe annet og noe mer enn disse nye konkurrentene. Men mer om dette senere.
    For å kunne gi et noenlunde nyansert bilde av hva som kjennetegner norsk sakprosa­kritikk i dag, har jeg analysert samtlige anmeldelser som er publisert i norske papir- og nettaviser av de fire sakprosabøkene som ble nominert til Brageprisen i fjor: Kjetil Østlis Politi & røver, en reportasjebok om organisert kriminalitet; Helge Ryggviks Til siste dråpe, en innføring i oljeøkonomiens konsekvenser; Helle Aarnes’ Tyskerjentene, en samling portretter av norske kvinner som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater under annen verdenskrig; og Tore Rems Sin egen herre, det første av to biografibind om Jens Bjørneboe. Disse fire bøkene ble anmeldt både i riks- og lokalaviser, og bøkene er såpass forskjellige i sjanger og tema at mitt utvalg burde fange opp mye av bredden i sakprosakritikken.
    Det finnes i alt 32 anmeldelser av disse bøkene. 29 er anmeldelser av én enkelt bok, mens de siste tre er samleanmeldelser. 25 av anmeldelsene er publisert før nominasjonene ble offentliggjort, så de fleste kritikerne har skrevet om bøkene uten å vite at de hadde å gjøre med en potensiell prisvinner. Av de fire bøkene er Rems bok den mest omtalte, med i alt elleve anmeldelser, mens Østlis, Aarnes’ og Ryggviks bøker er anmeldt henholdsvis ni, sju og fem ganger. Mengden sakprosa­anmeldelser er altså ikke overveldende, og de fleste finner vi i riksavisene. Klassekampen er den eneste avisen som har anmeldt samtlige bøker, mens Dagbladet, Dagsavisen, Dagens Næringsliv og NRKs nettavis har anmeldt tre hver. Aftenposten er representert med to anmeldelser i mitt utvalg, mens VG og Morgenbladet har én anmeldelse hver.
    Kun sporadisk anmeldes sakprosa i lokal- og regionalavisene, og når det skjer, er det først og fremst snakk om utgivelser med lokal tilknytning, noe som også tematiseres i anmeldelsene. Hamar Arbeiderblad forteller at Rem «opprinnelig [er] fra Hamar», og en stor del av anmeldelsen går med til å gjenfortelle hva Rem skriver om Bjørneboes besøk i Vangsåsen. Ryggvik skriver blant annet om oljeutvinning i Nord-Norge, og han belønnes med anmeldelser både i Nordlys og Harstad Tidende. Sistnevnte avis anmelder også Tyskerjentene, og da er det Aarnes’ portrett av Harstad-jenta Yngvild Holm som framheves.

Lengre enn sitt rykte
Fordommen om at kort format, gjerne helt ned mot 1500 tegn, kan forklare sakprosakritikkens påståtte sviktende kvalitet, har svak empirisk støtte. Kritikerne har ofte langt større albuerom enn som så. Hvis vi holder samleanmeldelsene utenfor, har anmeldelsene av de brageprisnominerte bøkene en gjennomsnittlig lengde på 3800 tegn (ikke medregnet mellomrom). Et klart flertall er over 3000 tegn lange, og én ligger tett oppunder 10 000 tegn, nemlig anmeldelsen av Rem i Klassekampens bokmagasin. De store løssalgsavisene setter også av mye spalteplass til sakprosakritikk, og Dagbladets anmelder får nærmere 6000 tegn å boltre seg med når han skal anmelde Rems bok. Det er faktisk bare to anmeldelser som ligger nede på det fryktede 1500-tallet, og ingen av disse finner vi i riksavisene; det dreier seg om en anmeldelse av Østli i studentavisen Universitas og en anmeldelse av Rem i lokalavisen Valdres.

Vurderingskriterier Siden sakprosakritikken anklages for å være mer parafraserende enn vurderende og for å konsentrere seg om innhold framfor form, vil det være på sin plass å se nærmere på hvilke kriterier anmelderne legger til grunn for sine vurderinger av de fire brageprisnominerte bøkene. I litteraturkritikkforskningen er vurderingskriterier et sentralt tema, og denne forskningen kan hjelpe oss med å identifisere og sortere de kriteriene som sakprosakritikerne benytter.
    I sin klassiske studie av norsk litteraturkritikk, «Kritikk og kriterier» fra 1987,5 identifiserer litteraturprofessor Per Thomas Andersen seks kriterier som norske kritikere legger til grunn for vurderingen av skjønnlitterære tekster. Når kritikerne vurderer de holdningene eller verdiene som teksten representerer, kaller Andersen dette et moralsk eller politisk kriterium. Dette kriteriet kan ikke brukes til å bedømme tekstens kvalitet, mener han, men kan si noe om hvor viktig den er. Det moralske/politiske kriteriet dukker tidvis opp i anmeldelsene av de fire brageprisnominerte bøkene, og særlig i anmeldelsene av Tyskerjentene: Klassekampen gir Aarnes «ros for at hun tok tak i dette materialet», og NRK skriver at det «er like beundringsverdig som det er viktig» at hun skriver om tyskerjentenes skjebne. Bjørneboe-biografien vurderes også ut fra et moralsk/politisk kriterium, og i Klassekampen kritiseres Rem blant annet for ikke å ta klart nok avstand fra Bjørneboes holdninger i språkdebatten.
    Når kritikerne vurderer kunnskapstilfanget, tankekraften eller det intellektuelle nivået i teksten, mener Per Thomas Andersen at de benytter et kognitivt kriterium. Dette kriteriet finner vi i nesten alle anmeldelser i mitt materiale: Rem «går mye lenger inn i materien enn noen av Bjørneboes tidligere biografier har gjort» (Dagsavisen), Til siste dråpe er «en solid fagbok med mye data» (Klassekampen), Politi og røver er «fengslende grundig» (Oppland Arbeiderblad), og Aarnes gir «et solid bidrag til å nyansere bildet av de mange tusen norske jentene som ble kjærester med en tysk soldat» (Harstad Tidende).
    Når kritikerne vurderer det som kommer forut for teksten, slik som forfatterens intensjon og arbeidsprosess, eller tekstens originalitet sammenliknet med tidligere tekster, bruker de ifølge Andersen et genetisk kriterium. Dette kriteriet benyttes ofte i anmeldelsene av de fire brageprisnominerte bøkene, og særlig blir forfatterens arbeidsprosess gjenstand for vurdering. Varden berømmer «det formidable arbeid Tore Rem har lagt ned og det enorme tilfang av hittil ukjent kildemateriale som han har funnet fram til», mens Fædrelandsvennen trekker fram at det ligger mange «intervjuer og omfattende kildearbeid» bak Tyskerjentene. Flere av kritikerne vurderer også bøkenes originalitet, og da dreier det seg primært om originalitet i innholdet. NRK finner for eksempel at «Tore Rem bidrar med nytt om Jens Bjørneboes barndom», mens Klassekampen merker seg at her sies det «høyt, veldig høyt, for første gang at Jens Bjørneboe var bifil hele livet». Formmessig originalitet omtales også enkelte ganger, særlig i anmeldelsene av Politi og røver. Vi kan lese at selv om Østli skriver på en særegen måte, har han «ikke oppfunnet en ny litterær sjanger» (Dagbladet), og han følger egentlig «bare et gammelt journalistisk prinsipp» (Dagens Næringsliv).

Tekstlige kriterier
Kriterier som brukes for å vurdere tekstens rent estetiske eller litterære kvalitet, kaller Andersen med en samlebetegnelse for estetiske kriterier. Disse kriteriene er kompleksitet, integritet og intensitet. Sakprosatekster kan ha andre tekstlige kvaliteter enn de rent estetiske, så jeg vil i stedet kalle dette tekstlige kriterier.
    De to første av Andersens tre estetiske kriterier – altså kompleksitet og integritet i den tekstlige utformingen – har ingen framtredende rolle i de anmeldelsene jeg har undersøkt. Det har imidlertid intensiteten – tekstens evne til å gjøre inntrykk og holde på leserens oppmerksomhet. VG skriver at «Tore Rems grundige, men litt lidenskapsløse skrivestil legger en demper på leseropplevelsen», mens Dagens Næringsliv konkluderer med at Østli leverer «fascinerende portretter av noen høyst levende mennesker». Noen anmeldere gjør også rede for de språklige grepene forfatteren bruker for å skape denne intensiteten. Aftenposten nevner at «Østli mestrer språket til Tveita-gutta og morer seg med politisjargong», og at han «selv deltar i teksten, fascinert og hoderystende».
    I mange anmeldelser vurderes også måten forfatteren formidler sitt stoff på: Er framstillingen klar, lettfattelig og balansert? Ifølge Nordlys skriver Ryggvik «forståelig slik at folk kan få noe å diskutere», og Dagens Næringsliv mener at boka er «jevnt over godt og lettfattelig skrevet». Formidlingsaspektet i Tyskerjentene blir også kommentert, og NRK skriver at Aarnes «formidler ... det hun har funnet fram til på en forbilledlig måte fra første til siste side».
    Det eksisterer altså et bredt utvalg av kriterier for vurdering av sakprosa, både et moralsk/politisk, et kognitivt og et genetisk kriterium, samt to tekstlige kriterier: intensitet og formidling. Disse kriteriene blir også flittig brukt. I halvparten av anmeldelsene i mitt materiale blir boka vurdert ut fra samtlige kriterier, og dette gjelder ikke bare de lange anmeldelsene i Morgenbladet og Klassekampen, men også anmeldelser i blant annet Dagens Næringsliv og Hamar Arbeiderblad. Vurderingene har dessuten en framtredende plass. De er fordelt jevnt ut over anmeldelsesteksten, og de forklares, diskuteres og begrunnes tidvis svært utførlig.
    Men det finnes selvsagt også en annen type sakprosaanmeldelse – en som stemmer bedre overens med fordommen om den parafraserende, innholdsorienterte sakprosakritikken. Det klareste eksemplet er anmeldelsen av Til siste dråpe i Nordlys. De første 3500 av tekstens 4500 tegn brukes til å gjenfortelle hovedpoengene i boka, og helt til slutt berømmer anmelderen Ryggvik for å skrive «lett og ledig» og «forståelig», samtidig som han påpeker at Ryggvik er «nokså vag på alternativene til oljevirksomhet». Denne parafraserende skrivemåten finner vi også i Adresseavisens anmeldelse av Østli, i Dagbladets anmeldelse av Tyskerjentene og i ytterligere fem anmeldelser. I alt 8 av 32 anmeldelser kan altså anklages for å være «95 prosent sak og 5 prosent litteratur». Majoriteten er derimot mer vurderende enn parafraserende, og kritikerne legger de fleste av de nevnte kriteriene til grunn for sine vurderinger.

Kritikkens funksjon
Sakprosaanmeldelsene i norsk dagspresse er altså både lengre og mer vurderende enn klagesangen om den dårlige sakprosakritikken skal ha det til. Men det betyr som nevnt ikke at alt er såre vel. Debatter om sakprosakritikk i Norge har som regel dreid seg om kritikkens kvalitet, men et langt viktigere – og langt sjeldnere stilt – spørsmål er hvorvidt vi i det hele tatt trenger sakprosakritikk i norske aviser. Hvis sakprosakritikken skal kunne forsvare sin spalteplass, må den ha en eller annen funksjon.
    I prinsippet kan kritikk ha minst fire ulike funksjoner. Først og fremst vil kritikken ha en rådgivende funksjon: Kritikeren fungerer som en veileder på det litterære markedet og gir gjennom sine vurderinger råd om hvilke bøker det er verdt å lese. Kritikken har også en journalistisk funksjon. I en viss forstand vil kritikk alltid være en form for kulturjournalistikk, for når kritikerne anmelder bøker, informerer de samtidig leserne om hvilke bøker som har kommet på markedet. Den rådgivende og journalistiske funksjonen er kritikkens mest grunnleggende funksjoner, og da anmeldelsen ble etablert som en egen pressesjanger på 1700-tallet, var det nettopp for å utføre disse to funksjonene. Bokmarkedet vokste, og publikum trengte informasjon om hvilke bøker som var kommet ut, og råd om hvilke de burde kjøpe.
    I tillegg kan kritikken ha en perspektiverende funksjon gjennom å hjelpe leserne til å forstå boka på en annen måte og oppdage nye sider ved den. Kritikerne kan analysere teksten, drøfte forfatterens prosjekt, sammenlikne boka med andre, plassere den i en litteraturhistorisk sammenheng eller knytte den til mer prinsipielle diskusjoner. Slik kritikk vil man ha utbytte av også etter at man har lest den anmeldte boka. Til slutt kan kritikken også ha en estetisk eller underholdende funksjon. Kritikeren kan gi selve anmeldelsesteksten en poetisk eller humoristisk form som gjør den verdt å lese for sin egen del, uavhengig om man er interessert i det anmeldte verket eller ikke.

Perspektivene mangler Siden den rådgivende og den journalistiske funksjonen er konstituerende for selve anmeldelsessjangeren, er det ingen overraskelse at samtlige anmeldelser av de brageprisnominerte bøkene har disse funksjonene: De forteller det lesende publikum om boka, og de gir en vurdering av den.
    Den perspektiverende funksjonen er derimot sjelden. Av de 32 anmeldelsene er det kun fem man vil ha noe større utbytte av å lese også etter at man har lest boka. Trond Berg Eriksens anmeldelse av Sin egen herre i Dagbladet er blant disse. Innledningsvis skriver Berg Eriksen at «en biograf og hans gjenstand har sammenfallende interesser (...) Begge forsøker å konstruere mening og fornuft i hendelsesrekker som ikke umiddelbart virker sammenhengende». Dette perspektivet legges så til grunn for en analyse og vurdering av Rems biografi. Berg Eriksen forteller om hvordan Bjørneboe forsøkte å konstruere sin identitet og skape myter om seg selv, og han holder dette opp mot den sammenhengen i Bjørneboes liv som Rem skriver fram i sin tekst. Dette er en anmeldelse som i løpet av sine 6000 tegn gir oss interessante perspektiver både på Rems bok, biografisjangeren og på identitetskonstruksjon generelt.
    Den estetiske eller underholdende funksjonen er enda sjeldnere. Norsk sakprosakritikk skrives som regel i en halvtørr, resonnerende normalprosa, men det finnes noen unntak. Ett av disse er anmeldelsen av Sin egen herre i Klassekampen. Her lager Arild Linneberg en liten rammefortelling om seg selv og to venner som sitter på ei hytte på Sørlandet og snakker om Bjørneboe-biografien, og de glade gutter på hyttetur har mange morsomme og smått infame kommentarer både om biografien, Bjørneboe og ikke minst de mange avisene som – i motsetning til den pliktoppfyllende Linneberg – har omtalt boka lenge før sperrefristen. Ja, selv Fædrelandsvennen har kommet ham i forkjøpet.

Konkurrentene Flertallet av de sakprosaanmeldelsene jeg har undersøkt, har altså kun en journalistisk og rådgivende funksjon: Hvilke bøker er utgitt, hvilke bør vi lese. Dette er funksjoner som avisanmeldelsene har ivaretatt siden sjangeren ble etablert, men det er grunn til å spørre om aviskritikken av sakprosa har livets rett i vår tids mediesituasjon hvis den ikke skal ha andre funksjoner enn disse.
    La oss ta et sideblikk til plateanmeldelser. Fram til midten av 1990-tallet var plateanmeldelsene i VG og Dagbladet blant mine viktigste kilder til informasjon om nye utgivelser og råd om hvilke plater det var verdt å bruke penger på. Nå kan jeg knapt huske sist jeg leste en plateanmeldelse i en avis. Dette skyldes ikke at plateanmeldelsene har blitt dårligere, men at det har dukket opp bedre alternativer. Av de tusenvis av plater som utgis på det internasjonale markedet hvert år, har avisene kapasitet til å anmelde kun en brøkdel, og sjansen for å finne en anmeldelse av akkurat den platen jeg er interessert i, er mildt sagt små. Men på et av de større musikk­nettstedene, som amerikanske allmusic.com eller svenske dagensskiva.com, vil jeg nesten alltid finne en anmeldelse ikke bare av denne platen, men av alle artistens utgivelser. Hvis jeg er interessert i hva fansen mener, kan jeg også søke opp platen på en nettbutikk som amazon.com, der kundene både kan gi produktene karakterer og skriftlige vurderinger. Det er ikke nødvendigvis stor skrivekunst man møter på disse stedene, men man får tekster som i likhet med avisenes plateanmeldelser utfører den journalistiske og rådgivende funksjonen, men på en langt mer heldekkende måte.
    Sakprosakritikken i avisene står overfor mange av de samme utfordringene som musikkritikken. Når antall sakprosautgivelser i Norge passerer 4000 titler i året, sier det seg selv at avisene bare kan informere om og vurdere noen få prosent av det som gis ut. Per i dag har riktignok ikke sakprosafeltet noe som svarer til de store musikknettstedene, men de fleste norske nettbokhandlene har nå åpnet for at leserne kan gi karakterer og legge inn skriftlige vurderinger. Tanums nettbokhandel lar for eksempel leserne sende boktips via sosiale medier som Facebook og Twitter, og mange biblioteker har også leseranmeldelser på sine nettsider. Når det digitale boksalget og -utlånet tar seg opp, er det grunn til å tro at denne typen leseranmeldelser og tips vil få en enda viktigere rådgivende funksjon.

To anbefalinger Hvis sakprosakritikken skal forsvare sin spalteplass i avisene også i framtiden, må den tydelig markere seg som noe annet – noe mer – enn disse nye konkurrentene. Det er ikke tilstrekkelig med en journalistisk og rådgivende sakprosakritikk, for kritikken i avisene kan aldri bli så heldekkende som et kritikknettsted eller en nettbutikk. Avisene er heller ikke avhengige av kritikken for å sette enkelte verk på dagsorden; til det gjør en reportasje eller et lanseringsintervju samme nytten.
    Etter gjennomgangen av kritikkens funksjoner har jeg to anbefalinger til norske kulturredaksjoner: 1) Styrk anmeldelsenes estetiske og underholdende funksjon, slik at tekstene blir mer leseverdige i seg selv – noe et kjapt boktips på Facebook sjelden vil være. Det forutsetter at redaksjonene satser på noen få, profesjonelle sakprosakritikere, som får anledning til å utvikle seg som skribenter. Kritikk er et håndverk og bør ikke settes bort til tilfeldig valgte fageksperter. Det kan selvsagt innvendes at faglig vurdering har en sentral plass i sakprosakritikken, men en slik samtale mellom fagfeller kan tidsskrifter ta seg av – og en utgivelse for et allment interessert publikum bør uansett kunne vurderes av en allment oppegående kritiker.
    2) Styrk anmeldelsenes perspektiverende funksjon. Vi trenger en sakprosakritikk som forteller oss noe mer enn hvor god eller dårlig boka er. Sakprosakritikk har potensial til å være en skarp kommentar- og bakgrunnsartikkel avisene er alene om å tilby, og dette kan være et konkurransefortrinn i kampen om leserne. Dette vil antakelig kreve at avisene setter av større plass til hver anmeldelse, for de perspektiverende anmeldelsene i mitt materiale har en gjennomsnittlig lengde på rundt 8000 tegn, altså mer enn dobbelt så langt som den typiske sakprosaanmeldelsen. Siden aviser er gjerrige på spalteplassen, kan en satsing på mer perspektiverende anmeldelser resultere i at de trykker én lang anmeldelse i stedet for to korte, eventuelt kortere papirversjoner og lengre nettversjoner. Hvis en større satsing på kritikkens estetiske og perspektiverende funksjon fører til at færre bøker blir anmeldt, gjør det egentlig ikke så mye. For avisene anmelder uansett bare en brøkdel av den sakprosaen som gis ut. Og vil vi bare vite om en bok er god eller dårlig, kan vi like godt sjekke leserkommentarene på nettsidene til bokhandelen eller biblioteket.

Noter

  1. Ivo de Figueiredo: «To forslag for en bedre kritikk», Aftenposten, 12.02.09.
  2. Knut Olav Åmås: «Bøkene som ikke får være bøker», Aftenposten, 26.01.09.
  3. Ivo de Figueiredo: «Den sensasjonelle sakprosaen», Prosa 01/09.
  4. Marta Norheim: «Lansering eller litteraturkritikk? Analyse av høstens sakprosakritikk i avisene», Prosa 01/09.
  5. Per Thomas Andersen: «Kritikk og kriterier», Vinduet 3/1987.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>