>Minibiografi Prosa 02|10

Drama og historie. Om Alf R. Jacobsens dokumentariske forfatterskap

Einar Niemi



Alf R. Jacobsen. Foto: Aschehoug

Alf R. Jacobsen
Eventyret Anders Jahre
315 sider (heftet utgave)
Oktober 2008 [1982]

Alf R. Jacobsen
Forlis. Barentshavets uløste gåter
276 sider (heftet utgave)
Aschehoug 2009 [2002]

Alf R. Jacobsen
Til siste slutt. Skjebnedrama i krigens avsluttende fase
304 sider (heftet utgave)
Aschehoug 2007 [2004]

Alf R. Jacobsen
Rød august. Den virkelige historien om partisanenes skjebne
304 sider
Aschehoug 2006 [2005]

Alf R. Jacobsen
Nikkel, jern og blod. Krigen i nord 1939–1945
288 sider
Aschehoug 2006

Alf R. Jacobsen
Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger
368 sider
Aschehoug 2008

Alf R. Jacobsen
U2-affæren. Et drama fra den kalde krigen
262 sider
Aschehoug 2009

Det fotografiske forfatterportrettet av Alf R. Jacobsen som gjengis her, er det samme som går igjen på omslagene til de seinere bøkene hans: et nærfoto av forfatterens ansikt, litt nedadvendt, med hendene foldet om haken og barten og med blikket skarpt inn i kamera. Den ene siden av ansiktet er lyslagt, den andre siden ligger mest i skygge. Portrettet framstår ikke kun som en avbildning av et ikke lenger helt ungt ansikt, men først og fremst som en logo som signaliserer den kritisk gravende journalisten og forfatteren på jakt etter «brennpunkt» i saker og problemstillinger. Den store pannen hvelver om avslørende kunnskap. Spillet mellom lys og mørke forteller at mye er formidlet, men at det finnes hemmeligheter og innsikter i mørke eller halvmørke, som venter på å bli fortalt.
    En slik tolkning av portrettet passer i alle fall godt til de særdrag jeg finner hos Jacobsen som dokumentarforfatter. For Jacobsen er historien og samtiden et enestående drama som må fortelles uten at dramaet skal forringes. Ikke minst er det maktpåliggende å kaste nytt og avslørende lys på den nyeste tids historie fordi den – nettopp på grunn av sin nærhet i tid – er så full av tilsløringer, fortielser og hemmeligheter. Om ikke alt blir avslørt for første gang, kan det være fristende å hevde det, om ikke annet så for dramaturgiens skyld. Og det er mulig å finne fram til «den virkelige historien» bare man graver dypt nok og har det nødvendige mot til å formidle også det ubehagelige.

Dette miniportrettet vil dreie seg om Jacobsens bidrag til litteraturen om nyere norsk historie. Men det er nødvendig å understreke at dette bare er en del av hans omfattende produksjon. La meg raskt rekapitulere hans karriere og mange virksomheter. Jacobsen ble født i Hammerfest 21. februar 1950. Han har studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og sosiologi ved Universitetet i Tromsø. Journalistikk ble et tidlig yrkesvalg, med jobb i Finnmark Dagblad i hjembyen rett etter artium. Gjennom karrieren har han i tillegg vært ansatt som journalist i Alle Menn, Klassekampen, Verdens Gang og Dagbladet, og i et par år i første halvdel av 1990-tallet var han redaktør i Økonomisk Rapport. Mest kjent er han trolig som redaktør for NRKs Brennpunkt-redaksjon fra 1995 til 2001. Etter at han sluttet i NRK har han vært sakprosaforfatter på heltid, med Aschehoug som forlag.
    Et blikk på bibliografien viser at han har bak seg også en betydelig skjønnlitterær produksjon. Blant hans vel 30 bøker finner vi sju kriminalromaner, fra Stalins gull i 1982 til Tango bacalao i 2000. For Kharg fikk han i 1988 Rivertonprisen. Den historiske og politiske interessen kommer klart til uttrykk også i de skjønnlitterære arbeidene ved at de henter tema fra shipping- og finansmiljø, overvåking, etterretning, spionasje mv. Det skjønnlitterære arbeidet og den dokumentariske virksomheten har således vært to sider av samme sak. Men de skjønnlitterære arbeider gir selvsagt større frihet til fortellingen og språket og ikke minst til psykologisering og motivforklaringer.
    Behovet for formidlingsmessig frihet kommer også til uttrykk ved Jacobsens engasjement i filmproduksjon, særlig gjennom et mangeårig samarbeid med Knut Erik Jensen. Jensens «Iskyss» (2008) er basert på Jacobsens sakprosabok fra 1991 med samme tittel, ei bok som ga ham journalistenes SKUP-pris for undersøkende journalistiskk. «Når mørket er forbi» (2000) er i stor grad bygget på Jacobsens bøker Fra brent jord til Klondyke (1996), med fiskeindustribedriften Findus i Hammerfest som hovedtema, og kriminalromanen Tango bacalao. Jacobsens arbeid med manuset til «Brent av frost» (1997) fikk i 2009 sin etterfølger, U2-affæren. Et drama fra den kalde krigen, som er Jacobsens siste bok så langt. Jacobsen har også vært med på produksjon av nærmere 200 dokumentarfilmer, noe som bl.a. har gitt ham den britiske Royal TV Academy Award. Flere er spektakulære, som produksjonene om funnet av tråleren Gaul på havbunnen ved Nordkappbanken, fiskebåten Utvik Senior fra Senja og slagkrysseren Scharnhorst. Film og bokproduksjon har gått hånd i hånd. Boka Forlis kom i to opplag (2002, 2004). Scharnhorst ble en formidabel suksess, blant annet med utgivelse i Tyskland og England.
    Jacobsen er nå engasjert som manusforfatter av Nils Gaup i forbindelse med en film om krigen på Litzafronten og den russiske frigjøringen av Finnmark, med den foreløpige tittelen «Brent jord».

Jacobsens debut som sakprosaforfatter kom samme år som hans debut som kriminalromanforfatter, 1982, med Eventyret Anders Jahre (nyutgitt 2008). Boka vakte sensasjon og er blitt betraktet som et pionerarbeid innen undersøkende journalistikk i Norge. Det var ikke hverdagskost at liv og gjerning til en norsk reder med status som nasjonsbygger så nådeløst ble satt under kritisk lys. Boka er brukt som bevismateriale i rettssakene om rederens utenlandsformue og utenlandske operasjoner. I 1991 sendte Fjernsynsteateret en omstridt serie om Jahre, med Jacobsen som manusforfatter. I 1993 utga Jacobsen en oppfølger, Uten skrupler, som er en påfallende personlig bok om den «utrolige historien om hvordan shippingmagnaten Anders Jahres skjulte milliardformue ble skapt, misbrukt og nå funnet» som det heter i bokas undertittel. Kampen om Kosmos (1995), Dynastiet Bergersen (1984) og andre arbeider om finans, børs og shipping bidro ytterligere til at Jacobsen ble både berømt, beryktet og fryktet som gravende journalist og forfatter.
    I dag er det imidlertid et annet felt som særlig forbindes med Jacobsens forfatterskap, nemlig andre verdenskrig på nordfronten. Denne nye satsningen framstår som et nå gjennomført program. Det dreier seg om fem bøker: Scharnhorst (2001), Banesår. Tirpitz og jakten på X5 (2003), Til siste slutt (2004), Rød august (2005) og Nikkel, jern og blod. Krigen i nord 1939–1945 (2006). Kvintetten dekker nok til sammen, mer eller mindre, krigen i nord. Imidlertid er det ikke lett å se helheten ved prosjektet, annet enn at den ytre rammen gjennomgående er godt ivaretatt. For eksempel står bøkene ikke i et systematisk kronologisk forhold til hverandre. De to første er i hovedsak om den allierte jakten på de to store tyske slagskip. Til siste slutt er, som undertittelen sier, et «skjebnedrama» om krigens avsluttende fase på Nordkalotten, inklusive Nürnbergprosessene, der Redulic ble frifunnet fra anklagen om krigsforbrytelser i Finnmark. Rød august dekker mesteparten av krigen, men konsentrerer seg tematisk om den såkalte partisankrigen. Den siste boka, Nikkel, jern og blod, er trolig ment som programmets syntese ved at hele krigstida dekkes, dog med tematisk og geografisk begrensning ved at den tyske krigsindustris behov for malmen fra grenseområdene i Petsamo/Sør-Varanger og krigen på Litzafronten får hovedoppmerksomheten; malmen og fronten her blir det prismet krigen ses gjennom.

Jacobsens arbeider om krigen i nord er del av en omfattende litteratur om et emnefelt som synes utømmelig og der interessen synes umettelig. I tillegg til arbeidene gjort av historikere i akademiske miljøer, har Jacobsen sterke forgjengere blant andre sakprosaforfattere, som Hans Kr. Eriksen med pionerstudier av partisanene og Kjell Fjørtoft med flere bøker om krig og kald krig i nord. Samtidig med Jacobsen har Nordlys-journalisten Asbjørn Jaklin entret den samme scenen, der ikke minst Nordfronten (2006) fikk stor oppmerksomhet og ble nominert til Brageprisen – og solgt til fem land. Det dreier seg selvsagt også om en konkurranse om markedet. Den siste av Jaklins bøker så langt, Isfront (2009), er således fra samme år som Jacobsens U2-affæren, begge om den kalde krigen i nord. Samtidig med denne strømmen av litteratur høres stadige klagerop om at krig (og kald krig) i nord er «lite kjent», «ukjent», «forsømt og fortiet» – i motsetning til historien om «gutta på skauen» der sør (jf. Arvid Pettersons Fortiet fortid, 2008). Det er kanskje ikke overraskende at forfattere lar seg friste til å benytte seg av slike seiglivede forestillinger i markedsføringen av denne litteraturen, en bruk heller ikke Jacobsen er ukjent med. Likeså fristes Jacobsen av merkelapper som den «endelige», «virkelige» og «sanne» historien som han omsider har funnet fram til, slik det heter i undertittelen til Rød august: «Den virkelige historien om partisanenes skjebne».
    Hva er så Jacobsens bidrag til krigshistorien i nord? I det store bildet er det ikke så mye nytt. Det er da heller ikke å vente at det skal kastes særlig mye nytt lys over strukturer, sammenhenger og hendelser. Men i «den lille historien» finner vi ikke sjelden nye fortellinger og nyanseringer av gamle hendelser, særlig der Jacobsen baserer seg på intervjuer og ikke minst tysk materiale. Han lanserer også sine egne teser om nordfrontens rolle i det store krigsteateret, ikke minst med sin vektlegging av Tysklands behov for råvarer fra nord. Så kan man jo spørre hvor originale tesene er eller hvor grensen går mot monokausalitet.
Et omdebattert spørsmål er kildereferanser i dokumentarlitteratur: Her gjennomførte Jacobsen et referansesystem lenge før debatten om Karsten Alnæs’ norgeshistorie for alvor satte spørsmålet på dagsorden. Også bøkene om krigen er forsynt med noter og litteraturliste, med unntak av Nikkel, jern og blod som gir oversikt kapittelvis over kilder og litteratur, i tillegg til litteraturlisten (ble det for travelt i innspurten)? Her og der savnes nok enkelte verker, men i det store og hele er det viktigste med, samtidig som forgjengere gis kreditt – når Jacobsen finner at de fortjener det. Teknikken synes å være at notene først og fremst brukes til å presentere andre forfattere og drøfte ulike fortolkninger, mens den løpende teksten tydeligvis ikke skal forstyrres verken av historiografi eller teori.
    Jeg vet ikke hvilken betegnelse Jacobsen ville foretrekke om seg selv som forfatter, men jeg gjetter at han ville føle seg bekvem som historieforteller. Han tror på en framstilling av «virkeligheten», men ikke uten en dramatisk nerve. Konspirasjoner, det litt mystiske, vær og vind og andre naturkrefter må med – her er mange brennhete dager, iskalde vinder og mørke skyer. Og i dramaturgiens tjeneste hoppes det gjerne mellom fortid og samtid, noen ganger forstyrrende, andre ganger effektfullt, der det også noen ganger gis rom for minne­historisk refleksjon.
    I 2008 kom Jacobsen med Svend Foyn. Fangstpioner og nasjonsbygger, i god tid til 200-årsjubileet året etter for Foyns fødsel. Boka representerer en ny vending i Jacobsens forfatterskap, til 1800-tallet og begynnelsen på det norske «hvalfangsteventyret». Etter min oppfatning er boka om Foyn Jacobsens beste sakprosabok. Fortsatt er han først og fremst historieforteller, men spranget til historikeren er ikke langt. Om han er fristet av akademiske grader er jeg mer usikker på, men boka gjør ham i alle fall ikke mindre stuerein i akademia.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>