>Bokessay Prosa 04|06

Fra vi til du i lærebokhistorien

Baard Olav Skogrand

Ved inngangen til ungdomsskolen tiltales norske skoleelever for første gang på alvor som vordende medborgere. Deres lærebøker i samfunnskunnskap forteller oss historien om organisasjonssamfunnets fall og samlingen om det liberale medborgerskap.

<empty>
A. Gerh. Tothammer
Samfunnskunnskap for framhaldsskolen
150 sider
Fabritius & Sønner



Oddvar Bjørklund og Per Øisang
Det norske samfunnet.
Samfunnskunnskap for ungdomsskolen. 7. skoleår
75 sider



Lars Jakob Holt
Norges historie. Med hovedlinjer i de andre nordiske lands historie
338 sider
Aschehoug 1974



Erik Lund
Du og dei andre 1. Samfunnskunnskap for grunnskolens ungdomssteg
118 sider
Aschehoug 1974



Andreas Hompland
Samfunn
191 sider
Det Norske Samlaget 1981



May-Brith Ohman Nielsen
Portal.
Norge etter 1850
240 sider
Det Norske Samlaget 2004



Gry Andresen, Trude Olsen, Hege Nicolaysen og Mari Skurdal
Matriks 8. Samfunn. Samfunnsfag for ungdomstrinnet
120 sider



Elisabeth S. Berner og Trond Borge
Monitor 1.
Samfunnskunnskap
83 sider
Cappelen 2006


Tarjei Helland og Tone Aarre
Makt og menneske. Samfunnskunnskap 8
126 sider
Damm 2006

GJENNOM DE FØRSTE NÆR hundre år av vår moderne lærebokhistorie hørte samfunnskunnskapsstoffet først og fremst leseboken til. Begynnelsen på den nasjonale leseboktradisjonen, P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet (1863), var for eksempel en av de mer utførlige samfunnskunnskapsbøker den norske skolen har hatt. Fra midten av 1900-tallet kom den spesialiserte læreboken i samfunnskunnskap/samfunnslære. Siden den gang har dette vært en læreboksjanger med en spesiell status, et eget alvor. Det er nemlig her, ved inngangen til ungdomsskolen at norske skoleelever for første gang tiltales på alvor som vordende medborgere. Her får man for første gang en helhetlig presentasjon av det samfunnet eleven er en del av – og hvilken rolle man kan/bør spille der.
    Matriks 8, Samfunn inngår i Aschehougs nye læreverk i samfunnsfag for ungdomstrinnet, utgitt i år i anledning Kunnskapsløftet. På omslaget ser vi svarte silhuetter på grå bakgrunn, et stupetårn fullt av sommerglad ungdom. En har akkurat kastet seg fra timeteren og svever i lufta. Det er tydelig det er han vi skal følge med. Rundt hodet og overkroppen hans er tegnet en rød ring, fra ringen går en rett linje ut av bildet og inn i bokstaven f i boktittelen Samfunn. Som en visualisering av det unge subjektet i et spenningsforhold mellom sin egen individualitet, vennegjengen og det større samfunnet, knytter omslaget boken til en omkring førtiårig tradisjon i skolens samfunnskunnskap: lærebøker henvendt til et ungt, kritisk søkende subjekt og forsøksvis skrevet på dette subjektets premisser.

Vendepunktet Ved skolemuseet der jeg jobber, liker vi å fortelle at denne tradisjonen har sitt utgangspunkt i det største vendepunktet overhodet i den norske lærebokhistorien. Vi omtaler det gjerne som overgangen fra vi til du, og når vi blar om, er det ingen overraskelse at også i Matriks 8 er teksten fra første stund henvendt til et du («Tenk deg at det er din første dag på ungdomsskolen ...»).
    Du-tradisjonen i lærebøkene (som i og for seg også kan anta jeg-formen, eller også en tredjeperson så lenge det er et individualiserende grep) gjør seg gjeldende fra omkring midten av sekstiårene. For samfunnskunnskapsbøkenes del markeres skillet så vidt jeg kan se med Oddvar Bjørklund og Per Øisangs Det norske samfunnet fra 1964, skrevet for forsøksplanen med 9-årig skole. Her heter første kapittel ganske enkelt «Jeg». Dessuten er omslaget laget som en fotokollage fra samfunnets mangfold, et grep som skulle bli dominerende for sjangeren.
    Sjangeren kom imidlertid ikke riktig til seg selv før etter 1970, i det den såkalte sekstiåttergenerasjonen begynte å skrive lærebøker. Først da fikk du-læreboken sitt typiske kritiske preg. Du ble fra da av forventet å være selvtenkende, radikal og kritisk til overleverte sannheter og maktpersoner. Hundre år med en integrerende, harmoniserende norsk læreboktradisjon var over. Etter å ha uttrykt et slags norsk ideologisk sentrum, la samfunnskunnskapsboken seg i løpet av få år langt til venstre for dette.

Illustrasjonen Når vi skal illustrere dette skiftet på museet, griper vi gjerne til samfunnskunnskapsbøkene og deres omslag. Man kan for eksempel sammenligne 1961-utgaven av Gerhard Tothammers Samfunnskunnskap for Framhaldsskolen med Erik Lunds Du og dei andre 1 fra 1974. Førstnevnte er en typisk vi-bok av den gamle skole, bygget opp som en ferd fra familien til staten – via skolen, kommunen, fylkeskommunen og organisasjonene. På omslaget ser vi to unge, en jente og en gutt, halvveis med ryggen til. De skuer mot en moderne norsk idyll, småstedet mellom fjellene. Vi ser kirken i midten, skolen, et blomstrende jordbruk, sjøfart, fiske og ikke minst kraftgaten som stuper ned fra fjellet. Det hele signaliserer først og fremst trygghet og harmoni. Slik teksten presenterer voksensamfunnet det tas for gitt at eleven skal slutte seg til, er det er ingen ting som tyder på at de unge på omslaget ikke er rede til å bli del av lokalsamfunnet de ser foran seg.
    Noe helt annet forventes av de to unge på omslaget anno 1974. Især en gutt som kikker mot oss med et vennlig, men tenksomt blikk, illustrerer dette. Det er han det handler om nå, og hvordan han skal finne sin plass og sine standpunkter i en grunnleggende kompleks og konfliktfylt virkelighet. Denne er representert gjennom demonstrasjonstoget (en gjenganger) og barnesoldater i trening. Midt i bildet sitter ungdomsgruppen som nå har kommet inn som en kile mellom barna og voksensamfunnet. Ungdommen er potensielt problematisk, men også noe geniunt sunt og fritenkende.
    Dette siste, den nye lærebokens tro på ungdommens sunne interesser, uttrykkes kanskje aller sterkest noen år senere, på omslaget til Andreas Homplands Samfunn. Også her står en boblejakkekledd ungdomsgruppe i midten, nå omgitt av fotokollagebilder som nær har tatt snakkeboblens form. Bildene viser en drabantby, lenkegjengen i Stilla og urbefolkningstematikk i form av samer i kirken og søramerikanske indianere på markene.

Demokratiet Før vi vender tilbake til stupetårnet og den vordende medborger anno 2006, la oss ta en avstikker til fjorårets opphetede lærebokdebatt. Ikke mindre enn to ganger fordømte Aftenposten på lederplass et læreverk – Portal, Samlagets nye historieverk for videregående skole. Sakens kjerne var at forfatteren, May-Brith Ohman Nielsen, hadde tillatt seg å samle perioden 1940–65, altså NS-regimet og sosialdemokratiet, under overskriften «Samhold, vekst og ensretting». Dette grepet skulle fortelle «... noe viktig om mennesker og politikk i denne høymoderne perioden i norsk historie». Den påfølgende debatten handlet riktignok om formidlingen til norsk ungdom av rett og galt under krigen, ikke minst trigget av verkets merkelige begrepsvalg om sentrale forhold. En gjenganger i debatten ble imidlertid kravet om et klart begrep om demokratiet, og enten dette kom fra Asker-lektorene, elevene deres, høgskolelektoren fra Sogndal eller Aftenpostens lederskribent, syntes tanken om at det norske demokratiet noen gang skulle ha vært noe annet enn et rettlinjet liberalt valgdemokrati meget fjern.
    Slik har det ikke alltid vært. I 1974, året for Du og dei andre, kom det også en ny større norgeshistorie for det daværende gymnaset, nemlig Lars Jakob Holts Norges historie. Her kan man lese følgende oppsummering av styresettet i Norge i etterkrigstiden: «Politisk er makten til å fatte beslutninger av stor rekkevidde for hele samfunnet blitt stadig mer konsentrert hos en elite. Den består av den administrative ledelse og den faglige ekspertise i tre slags maktorganer i nært samarbeid med hverandre – storselskapene i næringslivet, de store interesseorganisasjonene, og statsadministrasjonen. Men prinsipielt ligger det siste og avgjørende ord fremdeles hos det folkevalgte Stortinget.»
    Så langt var det altså mulig å nedskrive Stortinget og valgkanalens rolle i en lærebok for tretti år siden. Fremstillingen tok innover seg det historikere og statsvitere, folk som Jens Arup Seip og Stein Rokkan, hadde dosert siden tidlig på sekstitallet: at Norges konstitusjonelle situasjon hadde endret seg i etterkrigstiden. Selv gikk jeg videregående på åttitallet, og husker godt den klaustrofobiske følelsen jeg fikk da historielæreren fortalte at Norge nå først og fremst var blitt et organisasjonssamfunn, et korporativt samfunn.
    I stedet for å bruke de mer kantete begrepene om propaganda og ensretting kunne kanskje Ohman Nielsen ha kikket litt mer til innsiktene fra tidligere tiders lærebøker, som Holsts. For om ideologiene for øvrig var vidt forskjellige, så delte den europeiske fascismen og sosialdemokratiet en grunnleggende oppfatning av at det liberale demokratiet var kommet til kort. Medborgerskapet, formidlingen mellom stat og individ, måtte struktureres på nytt, og i begge leire gikk man som kjent for løsninger av den korporative typen. Som nasjonalsosialistenes tanker om et «næringsting», var Gerhardsens plan om et «samordningsråd» uttrykk for en mistillit til Stortingets evne til å fatte helhetlige og kompetente beslutninger. Men dette gjør ikke Gerhardsen til en tvilsom demokrat. For sosialdemokratene var det en selvfølge at det å la individet møte staten slik han/hun faktisk er blitt i livet – lærer, bonde eller industriarbeider – ikke var en svekkelse, men en styrking av demokratiet.
    Poenget her er dog ikke å fortelle hvordan Portal skulle ha vært. Faktisk er det vel lite sannsynlig at disse perspektivene ville kommet heldigere ut. For om man snakker om organisasjonssamfunnets fall eller en nyorientering om liberale grunnverdier, så blir Portal-saken og den store forargelsen på demokratiets vegne ikke bare et spørsmål om krigen og dens fortolkning, men også et symptom på en endret forståelse av det norske demokratiets natur.

Medborgerskapet Og her er vi altså tilbake ved Aschehougs nye samfunnskunnskapsverk. Sammenlignet med de nevnte forløperne gir nemlig Matriks 8 et annet begrep om medborgerskapets natur. Årets du, gutten i svevet, forespeiles en helt annen relasjon mellom seg selv og samfunnet enn sine forgjengere. Dette kan formuleres på forskjellig vis: som en samling om demokratiets formelle sider, som et fokus på autonomi fremfor grupper og roller, eventuelt på statsvitenskapelige og filosofiske fremfor sosiologiske innsikter.
    Samfunnskunnskapens du-tradisjon begynner altså i 1964 med Øisang og Bjørklunds «Jeg». Men dette er et knapt beskrevet jeg, allerede etter tre sider lanseres sportsklubben «Parat» og dens forretningsorden som starten på samfunnets dannelsesvei. Dette munner ut i en større del om organisasjonslivet, før vi kommer til kapitlet om Stortinget omtrent halvveis i boken.
    Utviklingen derfra via Lund 1974 til Homp­land 1981 handler om et forstørret jeg, det sosiale jeget, på bekostning av stoff om demokratiets formale sider. Hos Lund har jeget fått 18 sider med overskrifter som «Vi er alle med i grupper», «Gruppefellesskap», «Gruppepress», «Rollekonflikt» og «Kjønnsroller». Først over halvveis, etter kapitler om konflikter og menneskerettigheter, kommer et større kapittel om «Lag og organisasjoner», før boken avsluttes med «Det kommunale sjølvstyret». Stortinget og valgdemokratiet blir først (beskjedent) presentert på niende skoletrinn. Hos Hompland er perspektivet blitt bortimot rent sosiologisk, og jeget fyller hele boken, gjerne representert ved enkeltindivider som Solveig fra Ryfylke og Jan fra Valdres. Jeget sirkles inn gjennom beskrivelser av de mange roller man inntar og grupper man er del av, det arbeid man gjør, med tilhørende konflikter. Gruppene følges også opp som organisasjoner, om enn mindre tydelig enn hos Lund. Til gjengjeld vil man etter å ha lest denne boken kunne si svært lite om de formale sider ved det norske politiske systemet.
    Til sammenligning fremstår årets samfunnskunnskapsbok langt på vei som en bok nettopp om demokratiet i klassisk forstand. Bokens sentrale del, «Makt», starter med Rosa Parks, men penser raskt inn på en grundig beskrivelse av det politiske systemet, dets grunnlag og virkemåte. Underkapitlene har titler som «All makt i denne sal», «En rundtur i Stortinget», «Grunnloven er grunnmuren», «Kommunen», «Formell makt», «Partier» eller «Skal du bruke stemmeretten din?» Underkapitlet «Organisasjoner» dekker en knapp side, og begrenser seg typisk nok til å fortelle om en sakskonflikt mellom Natur og Ungdom og NAF om privatbilisme. At disse skulle være grunnfjellet i en politisk dannelsesstruktur, virker fjernt.
    Slik det liberale demokratiet alltid har dyrket et tilbaketrukket og privat medborgerskap, det rent menneskelige, er også 2006-jeget blitt langt mer privat. Fremfor kunnskap om hvordan det sosiale jeget konstitueres, fokuseres det på muligheten for autonomi. I Matriks 8 er det derfor Sokrates som innleder medborgerdannelsen. Hvor malplassert ville han vel ikke ha forekommet blant ungdomsgjenger og generasjonskonflikter på sytti- og åttitallet? Den gang var kunnskapen om jeget en relativt fastlagt og konkret sosiologisk kunnskap om identitet og tilhørighet. I Matriks 8 fremstår jeget som mer tilbaketrukket og med en mer åpen identitet. Veien videre er ikke fastlagt, men det gjelder å kunne orientere seg: skille godt fra ondt og sant fra falskt – i ulike skikkelser. Dermed blir sportsklubben Parat bare én av mange mulige veier, mens Sokrates rykker inn i sentrum som den opplagte læremester.
    Men er dette hele historien om samfunnskunnskapen anno 2006? Er overgangen til det postmoderne liberale demokratiet kommet til ende også i skoleverket? Ved et raskt blikk på Cappelens konkurrerende Kunnskapsløft-verk Monitor blir man slått av et samfunnskunnskapshistorisk nærmest rørende omslagsdesign, med både ungdommen som ser mot deg og Fredrik Hauge i demonstrasjonstog. Ellers synes imidlertid tendensen å være den samme, rett på det politiske system, her også med mye stoff om EU, og ikke minst et større kapittel om hvordan starte en bedrift.
    Alt synes altså å stemme inntil et tredje Kunnskapsløft-verk, Damms Makt og menneske, kommer på bordet og spenner bein under det meste som er sagt her. På forsiden er du plutselig blitt ungdomsforbryter igjen. Vi ser gjennom et knust vindu med blod på, med skrujernet i hånden. Inni går man rett på sak, med tilhørighet til familie og gruppe, og en stor sak om hvordan bygge en organisasjon – riktignok også her supplert med bedriftsetablering. Tradisjonene lever altså tilsynelatende side om side, og skolehistorikerne gleder seg …


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>