>Bokessay Prosa 01|10

Hvite bekymringer og fargede problemstillinger. Om innvandring og integrering i et nytt tir

Julia Orupabo og Marjan Nadim

Er Norge slik vi kjenner det i ferd med forvitre? Eller fungerer norsk, flerkulturelt hverdagsliv godt for den som klarer se forbi den opphausete debatten? Virkelighetsoppfatningene spriker s kraftig at det er vanskelig forst at forfatterne av det siste rets norske utgivelser om innvandring og integrering befinner seg i samme samfunn.

<empty>

Aslak Nore
Ekstremistan. Frykt og håp i det flerkulturelle Norge
293 sider
Aschehoug 2009

Amal Aden
ABC i integrering
85 sider
Aschehoug 2009

Amal Aden
Min drøm om frihet. En selvbiografisk fortelling
190 sider
Aschehoug 2009

Hege Storhaug
Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge
156 sider
Kagge 2009

Ada Ingrid Engebrigtsen og Øivind Fuglerud
Kultur og generasjon. Tilpasningsprosesser blant somaliere og tamiler i Norge
184 sider
Universitetsforlaget 2009

Cora Alexa Døving
Integrering. Teori og empiri
168 sider
Pax 2009

Knut Kjeldstadli
Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering
293 sider
Pax 2008

Gunn Elisabeth Birkelund og Arne Mastekaasa
Integrert? Innvandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv
230 sider
Abstrakt forlag 2009

SPØR DU EN NORDMANN om hva han eller hun frykter aller mest her i verden, er svaret ifølge ukeavisen Mandag Morgen:1 Muslimene kommer! Nordmenn frykter konflikten mellom den muslimske og den vestlige verden mer enn for eksempel økonomisk krise og klimaendringer. Redselen for kontakten med mennesker fra land utenfor Vesten er også til stede i den norske innvandrings- og integrasjonsdebatten. Da Aslak Nore i fjor lanserte Ekstremistan, ble den norske befolkning oppfordret til å kjenne etter om de liker det flerkulturelle Norge eller ikke. Om du har en dårlig magefølelse eller rett og slett er redd, er det nå blitt naivt og politisk korrekt ikke å ta dette på alvor.
    Frykt er en sterk følelse og skal selvfølgelig tas på alvor. Spørsmålet er hva vi gjør med angsten og hvor reelt dette trusselbildet egentlig er i dagens Norge. Etter å ha lest en god bunke med norske bøker om integrasjon og innvandring er i hvert fall en ting klart. Hva som er «problemet» i det flerkulturelle Norge er verken forfatterne av bøkene, eller debattene som fulgte i etterkant av bøkene, enige om. Bøkene gir imidlertid et godt bilde av de ulike posisjonene i integreringsdebatten. De gir mange og ulike svar på spørsmålet om nordmenn, både med minoritets- og majoritetsbakgrunn, har grunn til å være engstelige – og hva vi i så fall skal være engstelige for.
Problematisk kultur Er det ett begrep som går igjen i bøkene, så er det «kultur». Å analysere innvandrernes kulturelle ballast er nærmest blitt obligatorisk om man skal mene noe om integrasjonsfeltet. Det handler om «kulturforskjeller», om at man skal respektere eller slutte å respektere «kultur», at «kultur» er en forklaring, eller ikke burde brukes som bortforklaring, på forskjeller og utfordringer. På tross av kulturbegrepets sentrale plass, er det store uenigheter om hvordan kultur oppfattes i en integrasjonssammenheng. En av skillelinjene i integreringsdebatten går mellom de som mener at innvandrerne og deres kultur i seg selv er problemet, og de som hevder det er samfunnet som ikke evner å håndtere kulturelle forskjeller. På den ene siden finner vi forfattere som Hege Storhaug og Amal Aden (pseudonym). Begge roper et varsko om undertrykkelse i minoritetsmiljøene og innvandrerens kultur, og tradisjon og religion ses på som kjernen i problemet. På den andre siden finner vi forfattere som Gerhard Helskog, Aslak Nore og liberale stemmer fra tenketanken Civita som peker på den norske modellen – det er den norske velferdsstaten som er det virkelige problemet – ikke innvandrerne.
    Amal Aden har vært svært produktiv siden hun braste inn i offentligheten som en «ny stemme» med boka Se oss. En bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne i 2008. Hun har rukket å skrive to bøker etter det: ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet, og selvbiografien Min drøm om frihet. Alle bøkene dreier rundt de samme temaene: Her er det urovekkende historier om kvelende sosial kontroll i minoritetsmiljøer, dårlig arbeidsmoral, sterke fordommer mot majoritetssamfunnet og forsømmende foreldreskap. Adens innsidefortellinger fra det somaliske «hverdagslivet» i Oslo er skremmende og deprimerende lesning. Forfatteren ønsker å få folks øyne opp for hva som foregår, og ber storsamfunnet «redde somalierne fra seg selv». Selv har hun valgt å distansere seg fra den dysfunksjonelle kulturen: «Jeg har bestemt meg for å være selvstendig. Jeg har bestemt meg for å legge kultur, klan og ære til side. Valget jeg har tatt har ikke vært lett. Jeg har mistet venner. Jeg er blitt truet, spyttet på og fornærmet. Men selvstendigheten er verdt å kjempe for» (Aden 2009:10).
    Som Aden drives Hege Storhaug av en ambisjon om å vise leseren hvordan virkeligheten egentlig er. I dette opplysningsprosjektet fremstiller de seg begge som ensomme forkjempere mot en dyster virkelighet der innvandreres kultur, og da særlig muslimers kultur, har fått for stor plass i det norske samfunnet. I boka Rundlurt følger vi en Storhaug som føler seg forbigått og usynliggjort av eliten (media, politikere og akademikere). Storhaug hevder at denne eliten tilslører sannheten, at integreringen av innvandrere går dårlig, og påtar seg derfor oppdraget å vise leseren de kulturelle problemene vi står overfor. Storhaugs tese er at Norge er i ferd med å gå i oppløsning fordi vi har feil type innvandrere. Med dette mener hun muslimske «familiegjenforenings-innvandrere» fra «umoderne land». Denne gruppen har med seg en kultur og religion (islam) som står i veien for integrering. Konsekvensen er at de blir en trussel mot demokratiet. Storhaug gir eksempler på hvordan både barn og kvinner utsettes for overgrep. Islam er i seg selv undertrykkende, og nordmenn gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å gi muslimer kulturelle særrettigheter som halalmat, bønnerom og å åpne opp for kjønnssegregering.

Den nye oljen
Også den liberale tenketanken Civita er opptatt av innvandrernes «kultur», men fra et helt annet ståsted. I pamfletten Migrasjon og frihet argumenterer Torkel Brekke og en rekke andre medlemmer av Civita for at innvandring og kulturelt mangfold er økonomisk nyttig. Problemet i det flerkulturelle samfunnet er altså ikke innvandrerne, men velferdsstaten og den norske integrasjonspolitikken. Den norske modellen evner ikke å håndtere kulturelle forskjeller, eller kanskje viktigere, den evner ikke å gjøre nytte av disse forskjellene. For å lykkes med integreringen må vi åpne landets grenser for arbeidslystne migranter, skape en velferdsstat der det ikke lønner seg å leve på trygd, og et arbeidsmarked der også innvandrere med lave kvalifikasjoner får innpass. Det er ikke slik, ifølge forfatterne, at innvandrere har dårligere arbeidsmoral eller tar jobbene våre. Om vi bare tillater det, tar de jobbene vi ikke vil ha. Jo mer kulturelt forskjellige innvandrerne er fra oss når det gjelder kompetanse, drømmer, krav og forventninger til arbeidslivet, dess mer lønner mangfold seg: «Unge nordmenn ønsker i stadig økende grad et liv der de kan oppfylle sine drømmer. Skal de gis mulighet til det, må noen andre ta seg av oppvasken og busskjøringen. Da gis disse samtidig mulighet til å oppfylle sine drømmer. Uten innvandring må noen av oss la være å oppfylle sine ønsker.» (s. 54)
    Vi står altså overfor to virkelighetsoppfatninger. Den ene hevder at det er den norske modellen som ekskluderer innvandrere og lager trygdemisbrukere, mens den andre mener det er islam og kulturer fra fjerne strøk som er integrasjonsbarrieren. De enes imidlertid i synet på at Norge er i krise eller på vei mot en krise – om vi ikke kaster velferdsstat eller kultur på båten. Problemet med dette perspektivet er at innvandrerne «overkulturaliseres» ved at deres kulturelle annerledeshet fremstilles som noe gitt og statisk. En innvandrer finnes verdig eller uverdig, defineres som en ressurs eller et problem kun ut fra kultur. Hos Storhaug og Aden fremgår dette ved at kultur ses som et onde som innvandrere har med seg, og som de bør legge av seg. Det er gjennom å gi slipp på en avvikende kultur at innvandrere blir integrert i majoritetssamfunnet og får like muligheter som andre.
    Hos Civita fremgår dette derimot ved at innvandrernes kulturelle annerledeshet fremstilles som den nye oljen. Kulturelt mangfold er nyttig kun så lenge det innebærer tilførsel av folk som krever mindre enn «oss». Denne økonomiske nyttetenkningen låser innvandrere fast i en posisjon der de tar jobber nordmenn ikke vil ha, under vilkår nordmenn ikke vil finne seg i, og flytter seg dit etterspørselen etter arbeidskraft er størst. Forfatterne svarer ikke på det opplagte: Hva skjer når den frie migranten krever like vilkår og rettigheter, og drømmer de samme drømmene som nordmenn? Altså integreres?

Usynlig majoritetskultur
I boka Kultur og generasjon ønsker også forsker Ada Ingrid Engebrigtsen og professor Øivind Fuglerud å vise at kultur er viktig og relevant. Men i motsetning til for eksempel Storhaug, Aden og Civita, er de opptatt av at kultur ikke er noe fastlåst og enhetlig som innvandrere bringer med seg fra opprinnelseslandet. Minoritetsgruppers kultur utspiller seg ikke i nøytrale omgivelser, men i møtet med den norske samfunnsstrukturen og norske kulturelle premisser. Å føre en ordentlig debatt handler altså ikke om å la være å snakke om kultur, men om å innse at innvandreres kulturelle praksiser preges av både kontinuitet og forandring, og at dette igjen ikke kan forstås isolert fra det norske.
    Majoriteten har nemlig også en kultur, og dette legger viktige premisser for hva slags tilhørighet innvandrere faktisk tillates i Norge. Debatten om det flerkulturelle Norge handler om mer enn hvite nordmenn som bekymrer seg over mennesker med tredjeverdenaktig utseende og kulturelle problemer. Det er ikke likegyldig hvordan vi snakker om innvandrere og integrering. Det er få andre samfunnsområder hvor «debatten om debatten» har fått like mye oppmerksomhet. Også mange av bøkene er nettopp opptatt av den norske innvandrings- og integreringsdebatten. Cora Alexa Døving hevder i boka Integrering. Teori og empiri at det er debatten selv som er problemet. Angsten for høyrepopulismens vekst skaper et klima der ikke bare innvandringsmotstandere, men også innvandringsforkjempere konkurrerer om å være mest kritisk, stille hardest krav og belyse flest problemer ved integrering og innvandring. Dette gir oss en følelse av å stå midt oppe i en verdikrig. Men er det en verdikrig? Nei, svarer Døving. Hun hevder at kritikerne av et multikulturelt samfunn mang­ler empiriske bevis og bidrar til å polarisere debatten. Dette gir ikke bare mye prat og lite handling. Døving argumenterer også for at selve debatten bidrar til å skape stereotypier om innvandrere, noe som i siste instans kan føre til diskriminering. For å illustrere hvordan debattklimaet kan få uintenderte negative effekter, sammenligner Døving islamofobi med antisemittisme. Som med jødene fremstilles muslimene som en fare for nasjonen. Myter får nytt liv ved at muslimenes fødselsrater, internasjonale nettverk og religion debatteres som en trussel. Når spørsmål om innvandring og integrasjon behandles innenfor en slik kontekst, fører dette ifølge Døving til at minoriteters rettigheter innskrenkes.

God og dårlig minoritet
Måten innvandring og innvandrere fremstilles på i den offentlige samtalen, kan være motsetningsfylt og paradoksal. Engebrigtsen og Fuglerud mener den offentlige debatten fordeler skurke-, men også helteroller til minoritetsgrupper. Hvem som anses som en «god» og «dårlig» minoritet kan skifte over tid, uten at minoritetene selv opptrer nevneverdig annerledes. Et godt eksempel er tamilene i Norge. Engebrigtsen og Fuglerud viser hvordan det offentlige bildet av tamilene har gått fra å portrettere dem som terrorister til mønsterinnvandrere. Fra å bli assosiert med organisert kriminalitet som menneskesmugling og terroraktiviteter (gjennom engasjementet i LTTE eller Tamiltigrene), presenteres gruppen nå som forbilder for andre innvandrere med sin høye arbeidsdeltagelse og arbeidsmoral. Forfatterne mener skiftet i bildet av tamilene ikke nødvendigvis har noe med de sosiale realitetene å gjøre: Støtten til LTTE står fremdeles sterkt hos mange individer og organisasjoner i det tamilske miljøet, de sympatiserer altså med den samme organisasjonen som bidro til å stemple hele gruppen av tamiler som terrorister for noen tiår siden. Bildet av de arbeidsomme innvandrerne skjuler også mindre hyggelig statistikk for den som leter – lave lønninger, dobbeltarbeid og stadig flere på uføretrygd som følge av et langt og hardt arbeidsliv. Poenget er ikke å bryte opp det positive bildet av tamiler i Norge, men å vise at debatten er paradoksal. Kulturelle forskjeller kan være reelle, men også forestilte og basert på stereotypiske fremstillinger.
    Et historisk tilbakeblikk på debatten om «fremmede» er i det hele tatt en nyttig leksjon. Historikeren Knut Kjeldstadli fremhever i boka Sammensatte samfunn at dagens debatt ikke er ny. Den har vært der til alle tider, men hvem som er i hovedrollen som den fremmede, har skiftet i takt med migrasjonsmønstre og samfunnsutviklingen ellers. Vi har vært redde for «den gule fare» fra øst, «samfunnsfiendene» jødene, ja, til og med om svenske arbeidere har det blitt sagt at de kan bli «det norske folks ruin».2 Poenget er at vi kan lære av historien – frykten har i alle disse tilfellene vist seg å være ubegrunnet.

Ubegrunnet frykt?
Hvis det er debatten som er det egentlige problemet – betyr det at innvandrere egentlig er integrert i det norske samfunnet, og at integrasjonsutfordringen ene og alene ligger i å endre prinsippene for debatten? Det innebærer i så fall at vi har fått en integreringsdebatt som lever sitt eget liv i utakt med virkeligheten. Men hva er den flerkulturelle virkeligheten i Norge?
    Det skulle være unødvendig å påpeke det, men det må sies igjen og igjen: Det eksisterer ikke bare kulturelle, økonomiske og sosiale forskjeller mellom majoritet og minoritet. Også innad i de to gruppene er det betydelige forskjeller. Majoritetsnordmenn er ikke like, og det er heller ikke innvandrere. Det eksisterer for eksempel store forskjeller mellom innvandrere fra ulike land når det gjelder deltagelse i utdanning og arbeidsliv – og selvsagt også individer imellom. Innvandrere og integrering kan ikke bare tematiseres ut fra etnisitet og kulturell annerledeshet.
    Knut Kjeldstadli påpeker at siden kultur og etnisitet betones så sterkt, overses gjerne sosial ulikhet (eller det blir sett på som noe positivt, som hos Civita). I dagens debattklima fremstilles det som om de store forskjellene og interessekonfliktene står mellom ulike etniske grupper, og betydningen av klasse overses. Fremmedfiendtlighet har rot i hvordan sosiale og økonomiske forskjeller fremtrer (innvandrere har lavere inntekter og er i mindre grad i arbeid) og fortolkes («innvandrere er en trussel», «de stjeler jobbene våre»). Derfor mener Kjeldstadli at veien til et samfunn preget av samhold og mangfold innebærer at ulike grupper i samfunnet, på tross av ulik etnisk bakgrunn, innser at de har sammenfallende interesser i å bekjempe sosial ulikhet.
    Vi må altså ikke undervurdere klasseforskjeller når vi snakker om innvandring. Dette blir tydelig i boka Integrert? Innvandrere og barn av innvandrere i utdanning og arbeidsliv redigert av sosiologiprofessorene Gunn Elisabeth Birkelund og Arne Mastekaasa. Til tross for at boka ikke diskuterer hva integrasjon er, inneholder den noe av de mest oppdaterte analysene av hvordan det går med innvandrere og deres barn i utdanning og arbeid i Norge i dag. Hvis man sammenligner elever med lik klassebakgrunn, viser det seg at forskjellene mellom elever med og uten majoritetsbakgrunn ikke er så store som man får inntrykk av i integrerings­debattene. Tar man høyde for karakterer og foreldrenes utdanningsnivå, er det faktisk slik at etterkommere av innvandrere sjeldnere faller fra i videregående skole, oftere begynner på høyere utdanning og har mer ambisiøse utdanningsvalg enn majoriteten. Dette er en suksesshistorie. Til tross for forskjeller i sysselsetting og lønn, går det også rimelig bra for de fleste innvandrere og deres etterkommere i arbeidslivet. Ifølge statistikken som presenteres har innvandrere først og fremst problemer med å få en jobb. Når de først er innenfor, blir de i liten grad lønnsmessig diskriminert. Bildet som tegnes av innvandrere og etterkommeres situasjon, er overraskende og befriende positivt. Men hva betyr det egentlig? Tar alle som mener det er grunn til bekymring feil?
    Suksesshistorier i et felt som preges av elendighetsbeskrivelser, utfordrer i alle fall de dystre fremtidsprofetiene og oppfattelsen av at vi befinner oss i en krise. Døvings kritikk av en falsk verdikamp og Engebrigtsen og Fugleruds nyansering av de kulturelle stereotypiene som ofte betegner tamilene og somaliere, er et forsøk på en slik nyansering. Hverdagen i et multikulturelt samfunn oppleves for mange som svært udramatisk og fjernt fra de voldsomme verdikampene om ytrings- og religionsfrihet som utspiller seg i mediene. Samtidig finnes det også andre virkeligheter og hverdagsliv. Rettighetskonflikter handler ikke bare om å verne minoriteter fra en diskriminerende majoritet, men også om å verne om rettighetene til kvinner og barn som lever under undertrykkelse og sterk sosial kontroll. En kritikk av debattklimaet er på sin plass, men den må også følges opp med en diskusjon om hvilke forskjeller som er reelle og som skaper uønsket ulikhet mellom minoritet og majoritet i dagens Norge. Og hva handler problemene egentlig om? Kan de løses gjennom bekjempelse av fattigdom og vold i nære relasjoner, eller er det kulturelt spesifikke problemer som krever kulturelt spesifikke tiltak?

Integrert – hvor?
Et helt enkelt og åpenbart, men likevel ofte oversett faktum når integrasjon diskuteres, er at integrering betegner flere ulike prosesser som ikke nødvendigvis går i samme retning.3 Allerede den første levekårsundersøkelsen blant flyktninger og asylsøkere i Norge (1995) konkluderte med at det ikke er noen sammenheng mellom deltagelse i arbeidslivet og det de kaller sosial og kulturell integrering.4 Dette kommer også tydelig fram i Engebrigtsen og Fugleruds beskrivelse av tilpasningsprosessene blant tamiler i Norge. Gruppen skårer godt på vanlige mål på integrering som deltagelse i arbeid og utdanning. Samtidig viser forfatterne at tamiler i Norge er preget av en «enklave-organisering» med egne institusjoner og organisasjoner. Norskfødte med tamilske foreldre har mindre sosialt nettverk utenfor sin egen gruppe enn mange andre ungdommer med innvandrerbakgrunn. De fleste vil være enige i at integrering foregår på flere arenaer, men det glemmes ofte at tilpasningene på de ulike arenaene kan følge vidt forskjellige mønstre. Integrering i arbeid fører ikke nødvendigvis til sosial integrering. Og «sosial integrering» kan innebære integrering i heldige, men også mindre heldige miljøer, slik tilfellet er for en del av de somaliske ungdommene Engebrigtsen og Fuglerud beskriver. Spørsmålet er altså ikke bare om ulike innvandrergrupper er integrert, men også hvor og under hvilke betingelser de er integrert.  

Debatt i utakt
Man finner selvsagt ikke sannheten om det multikulturelle Norge ved å lese en bunke bøker om integrasjon. Simpelthen fordi én sannhet ikke finnes. Fortellingene om det multikulturelle Norge sier kanskje mer om det norske enn om innvandrerne selv. Det pågår ikke bare en kamp mellom ulike meningsfeller, det pågår en kamp om å definere selve situasjonen. Storhaug, Aden og flere meningsfellers «vi knebles til taushet»-retorikk er definitivt moden for revidering i et nytt tiår. Disse forfatterne er ikke lenger ensomme utfordrere i utakt med doxaen i integrasjonsfeltet. Deres stemmer er tvert om i takt med rådende fremskrivninger av den multikulturelle virkelighet. En virkelighet der folk flest er redde for at muslimene kommer, og der det er de som skriver frem suksesshistoriene i det multikulturelle Norge som må moderere og forsvare seg.
    Dommedagsprofetier og angst for «de fremmede» fører sjelden til noe annet enn mer (upresis) debatt. Hvilken retning innvandrings- og integreringsdebatten tar, er avgjørende. Ikke bare fordi den kan føre til fremmedfrykt og stigmatisering av en betydelig andel av Norges befolkning, men også fordi debatten avgjør hvilken politikk som utformes. Debatten er dermed ikke harmløs, men kan avgjøre hvilke rettigheter individer i Norge sitter igjen med.
    Norge er og blir et multikulturelt samfunn. Dette bør «det nye vi», som Jonas Gahr Støre omtaler det, være i stand til å håndtere. Vi er tross alt ikke «a gathering of fjord-loving well-meaning village idiots», slik en vittig tunge i The New York Review of Books skulle ha det til ved starten av dette tiåret.5

Noter

  1. Ukebrevet Mandag Morgen nr. 41, 2009.
  2. Ifølge Venstres arbeiderorganisasjon i Østfold i 1898 (Kjeldstadli 2009:14).
  3.  Engebrigtsen og Fuglerud 2009.
  4. Djuve, Anne Britt og Kåre Hagen (1995): «’Skaff meg en jobb!’ Levekår blant flyktnigner i Oslo». Fafo-rapport 184.
  5. http://blogs.nybooks.com/post/287861991/obama-and-the-rotten-compromise

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>