>Anmeldelser Prosa 01|10

Gull uten glitter

IdaLou Larsen

De to nyeste feminismebøkene på norsk, Hva er feminisme og Glitterfitter, er begge i stand til å provosere: Den unnselige, grå pocketboken provoserer til informert debatt og aksjon, mens storformatboken med glitrende fasade provoserer med sine ekstreme stereotypier og kunnskapsløshet.

<empty>

Cathrine Holst
Hva er feminisme
160 sider
Universitetsforlaget 2009


Sigrid Bonde Tusvik og Gunnhild
Magnussen (red.)
Glitterfitter. Helt sanne historier om å være ung kvinne
142 sider
Kagge Forlag 2009


Anmeldt av IdaLou Larsen

I ET INNLEGG I AFTENPOSTEN på kvinnedagen 2008 fastslo daværende barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt at «feministene på 1970-tallet er ikke tilkjent mye ære». Hun la til at «det bør de». Med det mente hun antakelig at de hadde fortjent et mer ærefullt ettermæle. For meg som tilhørte 1970-tallets feminister, kom Anniken Huitfeldts beklagelse som lyn fra klar himmel. Jeg var naturligvis klar over at vi nøt lav anseelse blant vår egen tids reaksjonære krefter. Men i mitt enfold trodde jeg at de fleste i dag var positivt innstilt til optimistiske og fremtidsrettede kvinner som ikke bare ville endre livskårene for sitt eget kjønns representanter, men attpåtil var sikre på at de dermed ville forandre hele verdenssamfunnet til det bedre. Vi visste at det ville ta tid, lang tid, menneskenaturen forandrer seg ikke over natten, men vi var håpefulle. For eksempel var det naturligvis også for at mannen skulle avlaste oss at vi ønsket at han skulle ta større ansvar for barna. Men ikke bare: Mange av oss trodde fullt og helt at menn med omsorg for barn ville få økt respekt for menneskeliv, og nekte å delta i krig. At noen ville gå inn for kvinnelig verneplikt i feminismens navn var for oss fullstendig utenkelig, og vi er mange som rister uforstående på hodet når dagens feminister kjemper iherdig for «likestilling» også militært.
    Disse minnene fra 1970-årene kom med full tyngde da jeg leste de to bøkene om dagens feminisme som utkom i fjor høst. Den ene, Glitterfitter, med undertittelen Helt sanne historier om å være ung kvinne var en selsom opplevelse. Forstår jeg redaktørene Sigrid Bonde Tusvik og Gunnhild Magnussen rett, er det en feministisk vinning å være forbruksorientert jålete: «Vi har gått fra nittitallets Sloggitruser til Victoria’s Secret», forkynner de, og denne livsholdningen gjennomsyrer hele boken. Såvel de 16 bidragsyterne som de to redaktørene befinner seg i aldersgruppen 20 til 30 år. Den eldste, Trine Sollie, er født i 1979 og har dermed rundet 30, mens den yngste, Ida Anne Haugen, ikke er mer enn 21 år gammel. Alle er de aktive yrkeskvinner, journalister de fleste av dem, og de er blitt bedt om å «skrive en tekst om hvordan de har det akkurat nå».

Historie- og kunnskapsløst
De fleste ser ut til å ha det rimelig bra. «Stort sett har jeg det aldeles utmerket. Jeg blir respektert. Jeg blir elsket, verdsatt og sett, både i privatlivet og på jobb. … Kan jeg virkelig med hånden på hjertet påstå at jeg aldri har følt at menn har motarbeidet meg, sett på meg som mindreverdig, behandlet meg dårlig eller ignorert meg fordi jeg er kvinne? Ja, det kan jeg,» skriver Benedicte Wessel-Holst, mens Silje Larsen Borgen slår fast at «vi har det så godt at problemene våre burde omfavnes og vernes om».
    Charlotte Myrbråten, redaktør i tidsskriftet Fett, ser annerledes på saken, og åpner sitt innlegg med det retoriske spørsmålet: «Hvordan har vi blitt lurt til å tro at vi er likestilte?» Hun konstaterer at «mange jenter har problemer med å føle seg så frie som de burde», og spør om «kravet om skjønnhet, seksuell tilgjengelighet og kåthet er noe som tynger frigjøringen». For henne er likevel «leken med seksuelle uttrykk» et positivt innslag i dagens nyfeminisme, men hun ser også klart at «grensen mellom (på den ene siden) feministisk eksperimentering og lek med vante kjønnsoppfatninger og (på den andre) kommersialisme og kommodifisering (?) er hårfin». Men jeg blir ganske bestyrtet av hennes råd til dagens unge kvinner: «Tør å si fra når noen slår deg på baken på byen, takk nei til drinker kjøpt av fremmede menn, gå på selvforsvarskurs, lær deg at kroppen din er verdt å forsvare og krev like rettigheter i arbeidslivet.»
    Jeg tror nesten ikke mine egne øyne. Dette er jo førkrigs-feminisme. Er virkelig dagens unge kvinner kommet så kort i sine krav om likeverd? Men det er kanskje ikke så rart, all den tid det ser ut til at de uten ett eneste spørsmål har godtatt feminisme-motstandernes oppfatninger og stereotype beskrivelser av 1970-årenes kvinnekamp: Julie Rydland skriver at dagens kvinner er «ganske så kampklare» selv om de «kanskje ikke står med plakater og brystholdere foran et bål med brennende kosmetikkprodukter og undertøy». Mali Steiro Tronsmoen mener at før utgivelsen av den svenske antologien Fittstim (1999) var for mange «feminist et ord som frambrakte mentale bilder av bh-brennende mannshatere». Silje Bekeng vokste tydeligvis opp med en feministmor, men forsikrer oss likevel om at «det var aldri noen bh-brenning». Til og med for iranske Fatemeh Fahadi-Elmenhorst er det «å være feminist … ikke å brenne bh-er eller hijaber», mens de to redaktørene slår fast at «70-tallets feminister blir ofte og gjerne beskrevet som ekstreme, manipulerende og drøye. Men uten bh-bål, sexnekt og kravene om likestilte studierettigheter og selvbestemt abort hadde vi ikke vært der vi er i dag».
    En ting er iallfall sikkert: Disse representantene for dagens unge kvinner har overhodet ingen kunnskaper om de som kom før dem. De bare gulper opp igjen mannssamfunnets vrangforestillinger om 1970-årenes kvinnekamp. Det er nedslående – akkurat som det er nedslående at Charlotte Myrbråten er den eneste som i det hele tatt nevner overflodssamfunnets vanvittige bruk- og kastkultur og dens konsekvenser for feminismen.

Stringent og analytisk
Etter Glitterfitters selvsentrerte småprat er det en lettelse å ta fatt på Cathrine Holsts stringente og analytiske Hva er feminisme – utgivelse nummer 34 i Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Allerede i åpningskapitlet, «Kjønnsanalyse», tar Holst leseren med på en tankevekkende rundreise i statistikkens verden, et briljant bevis på at kvinner i kjølvannet av 1970-årene har erobret nye intellektuelle områder, og i dag kan tilby viten vi gjerne skulle hatt tilgang til for 40 år siden. Dette gjelder for så vidt hele den korte, gjennomtenkte og balanserte fremstillingen. For meg fortoner kapitlet om «Feminismens historie» seg som bokens høydepunkt, men jeg har også stor sans for «Feminisme og andre ismer», selv om Holst nok her opererer med en lang rekke ulike feministkategorier – liberalfeminister, forskjellsfeminister, radikalfeminister, omsorgsfeminister, sosialistfeminister for å nevne de viktigste – uten å presisere at svært mange feminister nok vil identifisere seg på kryss og tvers av alle kategorier. Generelt ville boken tjent på flere konkrete eksempler, og det gjelder spesielt dette kapitlet. Jeg har likevel full forståelse for at det ikke er forenlig med «Hva er»-seriens korte standardformat.
    Etter å ha presentert «statsfeminismen» går Holst i kapitlet om «Feminisme og politikk» raskt gjennom seks aktuelle problemstillinger: fedrekvoten, hijab, krisesentre, verneplikt, likelønn og globalisering. Hun gjengir de forskjellige feminismenes standpunkter, men unngår bevisst – her som i resten av boken – å ta standpunkt for eller mot noen av de holdninger hun beskriver. Den uengasjerte beskrivelsen hun gir av «omsorgfeministenes» negative holdning til verneplikt for kvinner, tyder likevel på at hun selv befinner seg et helt annet sted. Skulle jeg tippe, ville jeg tro at hun tilhører en av avskygningene innen liberalfeminist-kategorien.
    De finurlige og søkte tolkningene hun gir av det klassiske utsagnet om at «det personlige er politisk», forbauser. Etter med rette å ha betont at det er et «viktig slagord som forener de fleste retninger innen feminismen», påstår hun at maksimen også fører til at man undervurderer betydningen av «å engasjere seg politisk mot urett som ikke rammer en selv». Ikke nok med det, uttrykket «kan også få en til å tro at bare man snakker om seg selv og hvordan man føler seg og har det, så gjør man uten videre noe viktig og politisk». Jeg ser at rent språklig kan uttrykket forstås slik. Men jeg har aldri opplevd – i alle fall ikke før lesningen av Glitterfitter – at det er blitt anvendt i så snever betydning. «Det personlige er politisk» er vel tvert imot en understreking av at den urett og vold som foregår bak hjemmets lukkede dører, ikke er et privat anliggende, det er en politisk sak.
    På ett punkt, men bare ett, finner jeg en likhet mellom Glitterfitter og Hva er feminisme. Begge er i stand til å provosere meg. Men der jeg blir oppgitt og nedslått over glitterfittenes overfladiske glamour, blir jeg intellektuelt stimulert og diskusjonslysten av Cathrine Holst. Nå venter jeg bare på at hun som Nytt Norsk Tidsskrifts nye redaktør skal starte en bred debatt om feminismens fremtid.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>