>Anmeldelser Prosa 01|10

Midt i – eller litt på siden?

Knut Stene-Johansen

Gunnar Berges omfangsrike og ambisiøse Midt i. Fransk filosofi i dag er et prisverdig prosjekt. Men det trekker ned at forfatteren overser og ignorerer tematikker som nettopp er «midt i».

<empty>

Gunnar Berge
Midt i. Fransk filosofi i dag
455 sider
Gasspedal & Audiatur 2009


Anmeldt av Knut Stene-Johansen

DEN FRANSKE FILOSOFEN Gilles Deleuze (1925–1995) uttalte en gang at den beste måten å lese den ganske omfangsrike boken Mille plateaux («Tusen platåer»), som han i 1980 utga sammen med psykoanalytikeren og teoretikeren Félix Guattari, var å forholde seg til den slik man gjør til en grammofonplate, og etter behag hoppe fra et spor eller et kapittel til et annet. Kanskje er det slik man også må lese Gunnar Berges nye bok Midt i. Fransk filosofi i dag. Den er skrevet over en uvanlig lest, ikke helt upåvirket av nettopp Deleuze og Guattaris to fellesarbeider med samle­betegnelsen «Kapitalisme og schizofreni», Anti Ødipus og Mille plateaux, og inviterer i likhet med disse til en intellektuell svir. Prosjektet utgir seg selv for å være risikabelt, «slik enhver fredsforhandling er det», og det er ambisiøst så det holder, blant annet i forsøket på å «skape nye begreper, utforske andre måter å bruke språket på».
    Men blir det en svir, en fest og en utfordring, en «videreutvikling av tenkningens historie»? Står vi foran et vellykket forsøk på å «tenke uten fiende» – overskride konfliktene mellom intellektuelle posisjoner, eksempelvis «analytisk» og «kontinental» filosofi? Skisserer bokens konstruksjon «Midt-i»-tankegangen et lesbart alternativ?
    Boken har et stort intellektuelt driv, dens stil går på høyoktan, og det er lett å la seg rive med, om man klarer å lese uten å tillegge dette arbeidet for mye selvhøytidelighet i og med dets uvanlige format. Slik lest er det et beundringsverdig resultat, og det er fortjenestefullt at et forlag velger å gi ut en norsk filosofibok skrevet på denne måten. Men hva slags bok er det?

Sjangerproblematikk Når Sartre i sin tid tillot seg å kalle sitt syv hundre siders hovedverk Væren og intet (1943) for et «essay» –  riktignok et «fenomenologisk essay i ontologi» – var det mer i betydningen «undersøkelse» eller «forsøk» enn den kortfattede sakprosaformen essayistikken særpreges av. Gunnar Berges røslige Midt i blir likeledes omhyllet av en sjangerproblematikk. Bokens tittel leder en til å tro at vi skal få en fyldig orientering i fransk filosofi i dag, og at vi skal bli ledet midt inn i dens aktuelle sentrum. Joda, vi kommer rett inn i enkelte av de viktigste diskusjonene som verserer i fransk samtidsfilosofi, men dette er på ingen måte noen pedagogisk og oversiktlig innføring. Om man da ikke går med på den deleuzianske pedagogiske tanken om «Å tenke med OG, i stedet for å tenke ER». Det finnes jo nok av tradisjonelle innføringer – i filosofi, idéhistorie, litteraturhistorie og så videre –  som bastant sier hva noe ER, som pålegger og påstår, som påtvinger tanker mer enn å få en til å tenke. Midt i har en annen strategi, og dens mål uttrykkes blant annet slik:

Midt i betyr … å synliggjøre språkenes mangfold, eksperimentere med nye måter å bygge opp tillit på, bokstavelig talt befinne seg der språkene er på sitt mest levende, for å tvinge økonomien til å medregne vårt egenartede vinkulum, fellesskapets og livsgrunnlagets indre bånd, og å verdsette det som et uunnværlig forhold. Det finnes ikke to naturer, to kulturer eller et skille mellom natur og kultur; derimot finnes det ekstremvær og klimaendringer som ikke gir oss fred før naturen kommer til uttrykk i pengestrømmer og vår sivilisasjon i ren natur.

Det er friske tankeganger vi inviteres til å bli med på, og som utvikles i overraskende retninger underveis i bokens fire både selvstendige og sammenflettede deler: Først «Komme i gang», dernest «Deleuze og begrepet» og «Laboratoriet Whitehead Kosmopolitikk», og avslutningsvis «Anakronismen». Det som behandles er et mangfold av temaer innen estetikk, litteratur, vitenskap, historie og filosofi. Antagelig for å understreke at dette er begrepsfilosofi, er boken forsynt med et hele 30 siders tettpakket register over anvendte begreper. Til og med ordet «dato» har fått plass på listen.
    Teksten fremstår som en doktoravhandling som på mange vis stritter mot å være nettopp en avhandling; her er ingen tradisjonell drøftelse av en eksplisitt formulert tese, og begrunnelsen for valg av tekstmateriale er likeledes noe svevende. Samtidig er det solide tenkere som trekkes inn. De viktigste filosofiske bidragene teksten beveger seg mellom, er filosofene Gilles Deleuze og Jacques Rancière, kuntsteoretikeren Georges Didi-Hubermann og den belgiske filosofen Isabelle Stengers. I tillegg, en rekke andre franske tenkere, som Eric Alliez, Bruno Latour og Alain Badiou, foruten Derrida, Lyotard, Foucault, og naturligvis en lang serie filosofihistoriske referanser, som Platon, Aristoteles, Leibniz, Hegel, Kant, Kierkegaard, Bergson, Heidegger, Sartre, Kuhn, Benjamin og så videre. Som del av prosjektets overskridende mål inngår naturvitenskapelige referanser som Galilei, Einstein, og særlig matematikeren Alfred North Whitehead.

Det annet kjønn Den eminente tenkeren Isabelle Stengers er som sagt med, og hennes arbeid, blant annet med å videreføre Deleuze, tillegges med rette stor verdi. Men verken Simone de Beauvoir eller Luce Irigaray nevnes med ett ord, Julia Kristeva nevnes én gang, da i en oppramsing av navn på postmoderne tenkere med tidligere heltestatus i USA. Hélène Cixous er helt fraværende. Så den som ville lese noe om utforskning av kjønnsproblematikk i fransk filosofi i dag, må lete andre steder. Jeg synes dette er litt i strid med innledningens noe patosfylte ord om å «tenke med», ettersom det «midt i» fransk samtidsfilosofi vitterlig finnes en sterk tradisjon for tenkning rundt kjønnsproblematikk. Berges prosjekt svekkes slik ved ikke å ta innover seg mulighetene denne problematikken gir. Ordet «kjønn» mangler da også på den nevnte gigantomane ordlisten. Utelatelsen tilfredsstiller nok enkelte misogyne analytiske filosofer, de som i sin suffisanse alltid tilskriver seg kompetanse også til å avskrive feministisk teori (jf. Føllesdal d.e. vs. Kristeva), sammen med mye av den franske filosofien Midt i faktisk baserer seg på. Dette siste kommenteres innledningsvis, men det er altså det konfliktuelle i seg selv prosjektet vil overskride. Aner vi et uoverstigelig problemkompleks her? En forskjellstematikk som ikke lar seg redusere til overskridbar konflikt, og som hjemsøker verket ved å bli utelatt, oversett, ignorert?
    Samtidig som mange av diskusjonene er interessante nok i seg selv, ikke sjelden med overraskende perspektiveringer, så er det påfallende hvordan de filosofiske referansene hele tiden synes å være midt i diskursen – det vil si drøftelsene, diskusjonene, redegjørelsene – på en påtrengende måte, i en sitatteknikk og en argumentasjonsform som skaper en ikke helt konstruktiv usikkerhet – om hva eller hvem det er som bærer påstandskraften oppe. Hva eller hvem er det som taler? Det er med andre ord ikke alltid så lett å tenke med Gunnar Berge, og da synes det som om dette på mange måter prisverdige prosjektet glipper litt, og i stedet for å være en fulltreffer befinner seg på siden av sitt eget mål.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>