>Minibiografi Prosa 04|06

Fritenkeren Jan Brøgger

Thomas Hylland Eriksen

JAN BRØGGER (1936–2006) er ofte blitt oppfattet som en konservativ establishment-tenker. I virkeligheten var han en dissenter som hatet alle lukkede tankesystemer, elsket familien og trodde på outsideren, både industrigründeren, den pedofilitiltalte og den fillete sigøyneren.

Foto: Scanpix
«I virkeligheten var han en dissenter som hatet alle lukkede tankesystemer, elsket familien og trodde på outsideren, både industri­gründeren, den pedofili­tiltalte og den fillete sigøyneren.»

Nesten 30 år er gått, og gymnasiasten er i mellomtiden ikke bare selv blitt professor i samme fag som Brøgger, men har også langsomt utviklet en dyp respekt for ikonoklasten i Trondheim, noe som henger sammen med at han endelig har forstått hvordan en professor i sosialantropologi kunne gi sin velsignelse til en pro-kapitalistisk ungdomsorganisasjon i 1970-tallets Norge.
    Da han døde i vinter, etterlot Brøgger seg et forfatterskap som var like eiendommelig som det var originalt, like mangfoldig som det var fokusert. Han spilte alltid på flere hester – selv som akademiker hadde han to fag, psykologi og sosialantropologi. Brøgger skrev tre større antropologiske monografier basert på tre ulike feltarbeid (mange antropologer nøyer seg med ett felt og én monografi), generelle innføringsbøker, debattbøker, kulturhistorie og generell sosiologi, en biografi om en industrigründer og essays om både aktuelle og evige spørsmål.
    En lettvint dom over Brøggers forfatterskap kunne gå ut på at han spredte seg for mye, var for mye rev og for lite pinnsvin (Isaiah Berlins karakteristikk av intellektuelle typer), og at resultatet ble eklektisk og springende. Faktum er at hele Brøggers forfatterskap er båret oppe av noen fundamentale ideer om sosialt liv, en forkjærlighet for den utstøtte, og en forståelse av det moderne som tvetydig preget av så vel fremmedgjøring som frigjøring.

Fremmedgjøring og byråkrati Et nøkkelverk for å forstå resten av Brøggers forfatterskap er en av hans minst leste bøker, nemlig Social Anthropology and the Lonely Crowd (1993/1982). I en konsis form gjør Brøgger her rede for grunntrekkene i sin tenkning, ved hjelp av eksempler fra mange kulturområder.
    Den sentrale kontrasten i boken dannes av sosiologen Tönnies’ begrepspar Gemein­schaft og Gesellschaft, en grovkornet og mye kritisert dikotomi mellom «tradisjonelle» og «moderne» samfunn. Brøgger bruker begrepsparet til å vise, med eksempler fra blant annet Melanesia, Øst-Afrika, Portugal og USA, hvilke typer sårbarhet de moderne formene for frihet produserer, hvordan byråkratiet dehumaniserer menneskelige relasjoner og hvilket umåtelig press som legges på individets skuldre når «Gemeinschafts siste bastion», kjernefamilien, langsomt desintegreres. De tradisjonelle samfunnene Brøgger beskriver er basert på muntlighet, personlig tillit, plikt, ritualer og gaveøkonomier der økonomiske transaksjoner foregår uten penger. I det abstrakte Gesellschaft florerer subkulturene og valgmulighetene, upersonlig konfliktløsning og en individualisme som etter Brøggers syn i siste instans fører til normløshet, respektløshet og nihilisme.
    Likevel vil ikke Brøgger gi slipp på moderniteten, og dette gjør hans analyse mer interessant enn de kulturpessimistiske teks­tene den ellers har mye felles med. I Gesellschaft finnes jo en sosial differensiering som er ukjent i Gemeinschaft; flere har anledning til å realisere sitt iboende potensial, og man kommer i kontakt med mange flere mennesker i løpet av livet. Noe av fremskrittet moderne mennesker tror på er reelt, mens noe er illusorisk. Det er ambivalens av denne typen som gir Brøggers bøker et hint av Hamsun og skaper uro hos leseren.

Matriarkalske fiskere Av Brøggers antropologiske monografier er Belief and Experience among the Sidamo (1986) trolig den beste. Der viser han hvordan forestillinger om åndebesettelse, smitte og kausalitet (årsak og virkning) gir sidamoenes verden mening, og hvordan de henger sammen med sosial organisasjon. Selv holdt han en knapp på sin første monografi, Montevarese (1971), om småbønder i Sør-Italia, men den mest leste og best kjente av Brøggers monografier er studentutgaven av Pre-Bureaucratic Europeans (1989), nemlig Nazaré: Women and Men in a Pre-Bureaucratic Portuguese Fishing Village (1992). Boken ble utgitt i den amerikanske serien «Case Studies in Cultural Anthropology», og blir lest i mange land.
    Nazaré er konsentrert om to av Brøggers hovedinteresser: familien og det overnaturlige. Fiskerlandsbyen var, på slutten av 1970-tallet, fremdeles uberørt av turisme og svakt integrert i den portugisiske staten. Brøggers studie argumenterer for at familien i Nazaré praktisk talt er matriarkalsk (noe som førte til livlig debatt blant Portugal-forskere og andre), og viser hvordan en «liten tradisjon» av magiske forestillinger og hekseri har overlevd gjennom muntlig overlevering, side om side med den «store tradisjonen», altså kristendommen, i hundrevis av år. Boken er levende og godt fortalt, den fortjener sin høye stjerne blant studenter, og den viser både den nysgjerrige og samvittighetsfulle forskeren Jan Brøgger og den normative, engasjerte Jan Brøgger, som tror på familien og de religiøse ritualene som nødvendige institusjoner for at individet skal bli helt og trygt.

Utidsmessig og kulturhistorisk Av Brøggers mange oversiktsverk og lærebøker er det i alle fall én som fortjener å trekkes frem, nemlig den velskrevne og storslagne Kulturforståelse (1993). Med undertittelen «En nøkkel til vår internasjonale samtid» er boken et bidrag til å utvide horisonten hos oss alle i en tid hvor vi får stadig mer kontakt med stadig mer fremmedartede omgivelser. Boken er lærd og sveipende, kulturhistorisk og aktuell, komparativ og engasjerende, og den er et langt på vei vellykket forsøk på å beskrive de store kulturtradisjonene og deres særpreg. Den forklarer hva høviskhet kan bety i den arabiske verden, hvilke konsekvenser vanningsteknologien fikk for kinesisk politikk, og hva slaveriet gjorde med brasiliansk identitet. Som alltid hos Brøgger tar boken opp familie, byråkrati og trosformer, og leseren blir minnet om at mannen gikk mot strømmen ikke bare i norsk offentlighet, men også som fagmann: Han var glad i ambisiøse kulturhistoriske teorier (som gikk av moten i sosialantropologien før annen verdenskrig), han sammenlignet ofte og mye (noe de fleste er forsiktig med å gjøre), han trakk veksler på psykologi, og han var åpen for at menneskets vesen hadde et viktig biologisk element (tabubelagt eller neglisjert tema hos de fleste). Slik sett var Brøgger en utidsmessig antropolog, stundom tok han rollen som stemmen fra 1920 eller 1940, for å minne oss andre om hva vi hadde glemt på veien. De han siterte oftest og med størst glede, bortsett fra mentoren Fredrik Barth, var som regel fra en litt tidligere tid.

Kampen mot Staten Det er nødvendig å kjenne til Brøggers akademiske produksjon for å forstå hans essays og debattbøker fullt ut. Hans kritikk av sosialismen (f.eks. det lille notatet Velferdsstatens grenser fra 1989, eller debattboken Maktmennesket: om venstresosialismen og friheten, 1975) er ikke basert på en naiv tro på enerens rett til fri utfoldelse, og kan vanskelig tas til inntekt for vår tids «nyliberalisme». Brøgger trodde mer på tillit og forpliktende fellesskap enn hans ideologiske motstandere skulle vise seg å gjøre. Derimot var han bekymret over ansvarsfraskrivelse og dehumanisering som fulgte som en konsekvens av byråkratiets anonyme relasjon til borgerne.
    Da Brøgger skrev sin Forsvarstale for mannen (1995), var det et ledd i hans forsøk på å bidra til å redde familien. Han ble angrepet av mange feminister som mente han ville ha dem tilbake til kjøkkenbenken. Kanskje han ville det, men i så fall var han realist nok til å vite at slaget var tapt. Brøgger trodde på en familie basert på komplementaritet, der medlemmene utfylte hverandre, snarere enn en familie basert på likhet og forhandlinger. Denne posisjonen er muligens ikke anti-moderne, men den er definitivt anti-individualistisk.
    Av Brøggers seneste bøker kunne flere fortjene å trekkes frem. Epidemier (2002) gir troverdige, materialistiske forklaringer på spredningen av dødelige sykdommer. Hekseprosess (2003), skrevet sammen med Christian Wiig, er Brøggers analyse av Bjugn-saken, som et tilfelle av «massiv saueflokk tramper ned liten mann». Da saken raste satt jeg over et glass vin i Trondheim og hørte Jan Brøgger utbasunere at hvis anklagene i Bjugn-saken stemte, var alt han trodde han visste om Norge feil. Vi trodde ham ikke da, men han fikk rett.
    Den viktigste boken i Brøggers sene forfatterskap er likevel Folk uten land (2004), en antropologisk reiseskildring blant Europas statsløse folk, med en avstikker til Etiopia. Den hadde fortjent å bli en av høstens bestselgere det året, og det er ennå ikke for sent. Her tilkjennegir Brøgger sin kanskje mest fullstendige og tilfredsstillende samfunnskritikk, og det under påskudd av å skildre skjebnene til forfulgte og usynliggjorte minoriteter, særlig i det tidligere kommunistiske Øst-Europa. Det var Staten, ensrettingen, nasjonalismen, de ansiktsløse byråkratiene og uvitenhetens flokkmentalitet som alltid var Brøggers polemiske motstander. Med Folk uten land faller bitene på plass.

Har vi ham nå? En nylesning av Jan Brøggers bøker i utvalg bekrefter at vi i mange år tok feil av mannen. Han ble betraktet som en establishment-tenker, en organisk intellektuell for den herskende klasse. Bildet som nå danner seg, viser i stedet en motstrømstenker av samme slag som Jens Bjørneboe, som kunne være både konservativ og radikal, men som vanligvis stilte seg på de svakes side. Noe av det som skiller ham fra mange radikale vanetenkere er at han så industrigründerne som outsidere, den moderne mann som en undertrykt og forvirret skapning og syttitallets antikommunister som en plaget minoritet. Det som gjør Brøgger til noe annet enn en konservativ tenker, er hans radikalisme i alle minoritetsspørsmål, fra homopolitikk til etnisk undertrykkelse. Noen helstøpt liberaler var han heller ikke, ettersom han alltid insisterte på familiens og andre tette kollektivers betydning for den enkeltes velvære. Brøggers kamp mot urettferdighet var rettet mot alt som luktet av autoritær ideologi og totalitær praksis, og det gjorde ham til en effektiv talsmann for den utstøtte. Det er slik vi vil huske ham.


Bibliografi i utvalg
Montevarese. A Study of Peasant Society and Culture in Southern Italy. Oslo: Universitetsforlaget 1971, Makt-mennesket. Om venstresosialismen og friheten. Oslo: Cappelen 1975, Belief and Experience among the Sidamo. Oslo: Norwegian University Press 1986 [1983], Nazaré. Women and Men in a Prebureaucratic Portuguese Fishing Village. Fort Worth, TX: Harcourt, Brace & Jovanovich 1992, Social Anthropology and the Lonely Crowd. A Comparative Approach to the Problems of Modern Society. Delhi: Reliance 1993 [1982], Kulturforståelse. En nøkkel til vår internasjonale samtid. Oslo: Damm 1993, Forsvarstale for mannen. Oslo: Damm 1995, Roller og rollespill. Bergen: Fagbokforlaget 1997 [1977], Psykologisk antropologi. Oslo: Cappelen Akademisk 1999, Epidemier. En natur- og kulturhistorie. Oslo: Damm 2002, Hekseprosess. Bjugn-saken i et juridisk og kulturhistorisk perspektiv (med Christian Wiig). Trondheim: Communicatio 2003, Folk uten land. Europeiske skjebner. Oslo: Damm 2004.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>