>Anmeldelser Prosa 01|10

Et middelaldersk lesegilde

Anne Irene Riisøy

Med stigende spenning og glede har jeg lest Tore Skeies bok om Alv Erlingsson, den en gang så mektige adelsmannen som ble henrettet på hjul og steile i 1290. Dette er ikke bare «Fortellingen om en adelsmanns undergang», men en skildring som rommer alt man kan håpe på i en historiebok, og mer til.

<empty>

Tore Skeie
Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang
319 sider
Spartacus 2009


Anmeldt av Anne Irene Riisøy

ALV ERLINGSSONS FARGERIKE og dramatiske liv er av Tore Skeie på en forbilledlig måte satt inn i større sammenhenger som spenner fra innblikk i hvordan tilværelsen som barn var på 1200-tallet, til datidens moter og til samtidens krigføring og diplomati. Med manuset om Alv Erlingsson er det derfor velfortjent at debutanten Tore Skeie vant Spartacus forlags historiekonkurranse i 2008.
    Boka åpner med Alv Erlingssons siste natt i et fangehull i Helsingborg, og allerede på de første sidene blir jeg slått av både undring og beundring: Skeie skriver medrivende, og i leserens hode er det som om både bilder, lyder og lukter manes fram. De fengslende skildringene har ikke gått ut over faglig kvalitet, boka er åpenbart ført i pennen av en dyktig historiker. Forfatteren har gjort mye ut av et spinkelt kildegrunnlag, og han trekker også inn utenlandske kilder som tidligere ikke har vært benyttet av norske forskere. Skeie er dessuten svært etterrettelig i sin kildebruk, han gjør rede for når det er belegg for en hendelse og når han baserer seg på kvalifisert gjetning. Det er et pluss at viktige hendelser blir presentert kortfattet og kronologisk bakerst i boka, og oversikten «Kilder og litteratur» burde også tilfredsstille faghistorikerne.

Undergangen
Fortellingen om Alv Erlingsson følger hovedsaklig et kronologisk forløp, fra perioden Alv ble født på midten av 1200-tallet til hans død. Bokas overordna problemstilling framgår av undertittelen «en adelsmanns undergang». For hvordan kunne det gå til at han som en gang var Norges mektigste mann, endte sitt liv i den ytterste vanære?
    Skeie viser at Alvs vei mot undergangen nok skyldtes en kombinasjon av personlighet, politiske hendelser og tilfeldigheter. Vi får indikasjoner på at Alv var en stolt og initiativrik mann som hadde vanskelig for å bøye av. Kildene har mer å berette om Alv som politiker, og Skeie gir en grundig og overbevisende innføring i hvordan datidens politiske system fungerte. For å få delta i beslutninger om hvordan goder og byrder skulle fordeles i middelaldersamfunnet, spilte ætt og avstamning en avgjørende rolle. På ett område av menneskelivet hersket det imidlertid en viss likhet mellom høy og lav, for det var uansett ingen selvfølge å overleve fødsel og tidlig barndom. Derfor gir også bokas første del en oversikt over Alvs familieforhold og hvordan det var å vokse opp på 1200-tallet. Som førstefødt sønn i adelshuset Tornberg, nest etter kongefamilien landets mektigste, ble Alv Erlingsson født inn i rollen som politisk aktør. Av flere grunner var imidlertid Alv hevet over resten av den norske adelen. Han var Magnus Lagabøtes tremenning, og blant de omtrent 15 menn som bar lendmannstittelen, fikk Alv, uvanlig nok, sin tittel mens faren fortsatt var i live. Etter farens død i 1283 ble Alv overhode for Tornbergslekten, og da han også fikk jarle­tittelen vinteren 1285 / våren 1286, ble han fyrste i eget rike. Fyrsteverdigheten innebar at Alv fikk rett til egne sysselmenn, en egen hird bestående av menn som sverget troskapsed til ham som fyrste og ikke til kongen, samt alle inntekter fra skatter og bøter innen sitt område. Som Skeie imidlertid påpeker, er makt som speiles i en tittel, en illusjon. Makten tilhører den som vet å bruke den. Det framgår klart at Alv både visste å utøve makt, og at han til tider misbrukte den.

Stigende spenning
Selv om hele boka er tettpakket med spenning, stiger handlingen til nye høyder i siste halvdel. Bildet av den berømte snøballen som utløser et veritabelt skred innledes med «Krangelen i Bergen»: I 1282 bestemte borgerne i Bergen at i vinterhalvåret skulle utlendinger, i praksis østersjøtyskerne, forbys å delta i lokalhandelen. Vedtaket fikk godkjenning av kongsrådet og dronning Ingeborg, enka etter Magnus Lagabøte. Nordmennene undervurderte sine motstandere, som med Lübeck i spissen svarte med å nekte tilførsel av tysk korn. Planen var at påfølgende matmangel forhåpentligvis ville gjøre kongsrådet mer medgjørlig. Men på norsk side ble det planlagt krig, med Alv som fører. Alv, som til tider framstår som en stat i staten, utrustet en krigsflåte på egenhånd. Da han så setter i gang med å røve tyske handelsskip, er det vanskelig å se hvor politikeren som kjempet for riket og folket slutter, og hvor den ærgjerrige privatpersonen som var ute etter egen makt og vinning begynner. Skeie får på en overbevisende måte fram begge disse sidene ved Alv. Også på forsida til bokas omslag lyser stats­mannen, men på baksida mer enn skimter vi den rå sjørøveren.
    Det gjorde ikke situasjonen bedre for nordmennene at også undersåtter av fyrster som ikke deltok i krigen, ble angrepet, og hos det tyske landefredsforbundet var ikke viljen til forhandlinger stor. Etter mange forviklinger ble det enighet om at nordmennene skulle utrede en bot på 6000 mark til øster­sjøtyskerne. Kong Eiriks lillebror hertug Håkon mislikte den aggressive politikken som hadde ført Norge ut i et formidabelt økonomisk uføre – 6000 mark utgjorde to tredjedeler av Norges årlige totale inntekter i skatter og bøter – og hertugen la skylden på Alv. Alv hadde imidlertid fortsatt mektige venner, og han dro utenlands for å ordne opp. Via et møte med den engelske kong Edvard i Paris fikk Alv med seg en fullmakt til kongens bankier i London. Bankieren utbetale 6000 mark sølv til Alv. Da Alv var på vei hjemover i 1286 ser det imidlertid ut til at statsmannen nok en gang ble transformert til en røver, og denne gangen var forvandlingen permanent. Pengene som var tiltenkt tyskerne i kompensasjonen, uteble år etter år, og Alvs handlinger ble stadig mer ekstreme. Alv satte fyr på kongsgården i Oslo, hertug Håkons sete, og i samme omgang fanget og henrettet han kongens befalingsmann. For disse ugjerningene ble Alv lyst fredløs. Han klarte imidlertid å rømme landet, og han ’bøyde sine knær’ for Sveriges konge. Men perioden med bøyde knær varte ikke lenge. Da Alv også forlot Sverige som fredløs, slo han seg ned i Livland, dagens Latvia og de sydlige delene av Estland, som den gang var en vill og voldelig utpost i Europa der kristendommen ennå ikke hadde slått rot. Skeie argumenterer for at de 6000 mark som var tiltenkt tyskerne, trolig kom godt med i finansieringen av Alvs omfattende virksomhet i Livland – Alv hadde nemlig vent tilbake til kapring av tyske handelsskip. På et sted langs kysten av Skåne ble imidlertid Alv omsider fanget, og da var veien kort til fangehullet og påfølgende henrettelse.

Makt og handlekraft
Skeie lar oss ikke bare møte mektige menn, men også handlekraftige dronninger som enten i eget navn eller på vegne av sine mindreårige eller svake sønner fikk trumfet viljen sin igjennom. I beretningen om Alv er hans viktigste støttespiller nettopp en slik kvinne, og enkedronning Ingeborg gjør inntog i norsk historie fordi Håkon Håkonsson mente at den danske prinsessa ville være en passende hustru for sønnen Magnus, den senere Lagabøte. Selv om en prinsesses primæroppgave normalt ville være å inngå et fordelaktig ekteskap, var det i dette tilfellet mer hensiktsmessig for Ingeborgs verge at hun ble holdt utenfor det politiske spillet. Ingeborg ble derfor sperret inne i et kloster. Men selv om hun da i teorien var Guds brud, havnet hun snart i Bergen i sin egen overdådige bryllupsfest. Kong Håkons navnebror, biskop Håkon av Oslo, hadde nemlig ledet an i et spektakulært bruderov. Da Ingeborg ble enke i 1280, fikk hun stor makt over den neste kongen, sønnen Eirik. Det var ikke bare kongens unge alder som gav enkedronninga ekstra armslag, Eirik var muligens født evneveik. Skeie har trolig rett i at da enkedronning Ingeborg døde våren 1287 ,innledet dette en kritisk fase i den utviklinga som førte til Alvs fall.
    Selv om Alv Erlingsson endte sitt liv som den usleste forbryter, var han en spektakulær skikkelse allerede i sin samtid. Med Tore Skeies sjeldent gode bok vil han leve videre i norsk historie.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>