>Anmeldelser Prosa 01|10

Sigurd Evensmos kamper

Henrik Grue Bastiansen

Sigurd Evensmo er noe av det nærmeste vi kommer en komplett intellektuell i Norge, hevder hans biografer. De har da også lykkes i å sannsynliggjøre sin påstand med en kildenær og fortellende biografi om journalisten, redaktøren, forfatteren, politikeren og privatpersonen.

<empty>

Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll
Sigurd Evensmo. Alene blant de mange. En biografi
605 sider
Cappelen Damm 2009


Anmeldt av Henrik G. Bastiansen

DET ER INGEN ENKEL OPPGAVE å skrive biografi om Sigurd Evensmo. Eller mer presist: Han har ikke akkurat gjort det enkelt for dem som vil forsøke. Bromark og Tretvoll oppgir da også å ha blitt «overveldet av opplysninger» i brev, upubliserte tekster, utklippsbøker og dagbøker – og har også gjengitt til dels mye av dette i sin nye biografi. Sigurd Evensmo var et skrivende menneske som tok i bruk uvanlig mange sjangre: skuespill, viser, romaner, filmmanus, radiokronikker, reportasjer, kritikk, debattinnlegg, lederartikler, science fiction, fagbøker, oppdragsverk, memoarer osv. Evensmo var en kulturpersonlighet, men også politisk engasjert. Å sette seg som mål å gi en dekkende fremstilling av et så mangfoldig liv illustrerer i seg selv det problematiske ved biografien som sjanger. Bromark og Tret­voll åpner med å ta forbehold: En biografi kan ikke fortelle sannheten om et menneske, hevder de – fordi den er en iscenesettelse, altså biografenes forsøk på å forstå et annet menneske. De peker på at i Evensmos tilfelle må en biografi vurdere forholdet mellom livet og verket, mellom mannen og verden, mellom stridsmannen og privatpersonen, mellom politikeren og kunstneren, mellom forfatterens virkelighet og virkeligheten slik arkivene vitner om den – kort sagt: Biografien må skape et bilde ut fra alle de spor han har etterlatt seg. Bromark og Tretvoll peker på at en biografi aldri kan bli noe mer enn en versjon, ett forsøk på å gripe en helhet. De ber nesten om unnskyldning for at det bildet de har dannet seg, «ser ut som det gjør». Samtidig peker de på det å streve seg bakom kildene i et «forsøk på å få tak i en liten flik av den virkeligheten de beretter om» – noe som for biografer er like umulig som nødvendig. Likevel går de i gang, og vil «spikre fast noe i tekst som ikke kan fanges». De er oppmerksomme på biografenes makt over personens ettermæle – før de så selv tar den i bruk. Hva slags biografi er det så de har skapt om Sigurd Evensmo?

Tradisjonell komposisjon
I det ytre er dette en livsløpsbiografi. Den følger hovedpersonen kronologisk fra fødsel til død. En slik skildring er som kjent biografenes vanligste valg. Deretter kommer det i grunnen an på hvor interessant hovedpersonen er. Her er valget av Sigurd Evensmo et blinkskudd – han preget sin tid både som observatør og som aktør. Med Evensmo retter biografene blikket ut mot resten av det 20. århundre. Bromark og Tretvoll skriver at de har «villet se et utsnitt av norsk politisk og kulturell historie gjennom hans øyne». De har forsøkt å få fram hvordan han opplevde sin tid og sitt liv. De bruker ham som et prisme – som kan belyse de dilemmaer og de utfordringer venstresidens intellektuelle befant seg i, eller stilte seg selv i, i løpet av 1900-tallet. Derfor kaller forfatterne sin bok for en idehistorisk og journalistisk biografi. De lar Evensmo komme til orde, men er samtidig opptatt av problemer som Europas venstreside lenge har strevet med – det de kaller «radikalismens dilemma»: «Dersom hensynet til demokratiet blir et sonoffer mot drømmenes veldige stjernehimmel, ender den sosiale kampen med å gi dem makten som best vet å misbruke den. Om idealene er så renskårne at de ikke har plass for et minste onde, kan det større onde snike seg ubemerket frem. Hvis kunstens oppgave er å skape en ny samfunnsform, uten at den tar hensyn til publikum, ender kulturkampen opp med å fremmedgjøre dem som skal berges fra den borgerlige kulturen» (s. 11). Her er det dilemmaer nok – og Sigurd Evensmo stod midt oppe i dem. Det største dilemmaet var kontrasten mellom hans nerveslitende og oppofrende samfunnsengasjement og familielivet.

Medrivende lesning Disse innledende bemerkningene fra forfatternes side er riktignok litt pretensiøse, men når man begynner å lese historien, kan man ikke unngå å bli revet med. Vi følger Evensmo gjennom syv kapitler som skildrer ulike deler av hans liv. Første kapittel handler om hans barndom og oppvekst på Hamar fra 1912 til 1930. Så kommer fire kapitler som skildrer ham i 1930-årene, 1940-årene og 1950-årene – og de er så fulle av kriser, krig og dramatikk at de danner bokens høydepunkt. Bromark og Tretvoll fortsetter så med Evensmo i 1960- og 70-årene før de avslutter med hans død i 1978. Kapitlene er formet med talende titler, men også ut fra valg som godt kunne vært annerledes, noe de to innrømmer.
    Det ytre hendelsesforløpet er fengende i seg selv. Bromark og Tretvoll viser hvordan journalisten Evensmo i 1930-årene ble en opprørsk og revolusjonær sosialist med et positivt inntrykk av Sovjetunionen. Samtidig stifter han bekjentskap med nazismen på reportasjereise i Tyskland i 1935 og som Arbeiderbladets korrespondent i Praha under innlemmelsen i Hitler-Tyskland i 1938. Han rammes av krigen allerede 9. april 1940. Så følger vi krigshendelsene fra Evensmo flyktet med regjeringen, til hans motstandsarbeid med den illegale Bulletinen. Da den ble rullet opp, planla han å flykte til England – i en operasjon med båt som ble avslørt av Rinnans angivere. Hele mannskapet fikk dødsdom, bare Evensmo unngikk å bli skutt. Trolig var det konen Randi og hennes kontakter som reddet livet hans. Sommeren 1945 dro han på reportasjereise i Europa – og fikk se Tyskland etter nederlaget, Hitlers Ørneredet, ruinene av Rikskanselliet og gasskammeret i Dachau. Han skildret det hele i en serie sterke reportasjer i Arbeiderbladet. Siden stilte Evensmo seg i opposisjon til Arbeiderpartiet, som i 1949 vedtok å melde Norge inn i NATO. Han sluttet i Arbeiderbladet, meldte seg ut av partiet, og ble stående i et ideologisk ingenmannsland. Fra 1953 var han redaktør av ukeavisen Orientering – og formulerte det såkalte tredjestandpunktet mellom øst og vest, mellom USA og Sovjet. I 1950-årenes kalde krig var det svært radikalt. Orientering-historien peker frem mot dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961, forløperen for dagens SV. Bromark og Tretvoll skildrer alt dette slik Sigurd Evensmo selv opplevde det, og gjengir lojalt hans synspunkter. Biografien får frem sammenhengen mellom Evensmos 30-tallsradikalisme og hans motstandsarbeid under krigen, men også sammenhengen mellom hans NATO-opposisjon i 40-årene og hans redaktørgjerning i 50-årene.

Indre dramatikk Parallelt med all den ytre dramatikken har boken også en indre tematikk. Den presenteres allerede på første side: Evensmo følte at han befant seg i et sosialt ingenmannsland – et grenseland som verken var helt det ene eller det andre. Han satt igjen med en følelse av hjemløshet etter oppveksten i Hamar-bydelen Ankerløkka, som befant seg midt mellom fattig og rik og mellom by og land. Boken følger dette grenseland-motivet gjennom alle deler av Evensmos liv. Dette er bokens egentlige forklaring på at Evensmo kom på kant med Arbeiderbladet og Arbeiderpartiet, og brøt med begge. Det er også forklaringen på at han, som radikal, likevel forsvarte den statlige filmsensuren. Det samme preget ham som redaktør av Orientering. Da utforsket han det ideologiske grenselandet mellom det NATO-vennlige DNA og det Moskva-tro NKP – og skapte tredjestandpunktet. Boken er troverdig når den peker på at det var Evensmos mangeårige grenselandfølelse som i realiteten førte ham til tredjestandpunktet. Dette synet er også forklaringen på at Jugoslavia ble hans andre hjemland: Dets uavhengighet mellom øst og vest gjorde landet til et slags tredjestandpunkt i praksis.
    For Sigurd Evensmo var veien kort fra liv til diktning. Det utnytter Bromark og Tretvoll ved stadig å sammenlikne dem. Først skildrer de hans liv, så viser de hvordan han har gjenskapt det i sin kunst. Romaner som Grenseland, Flaggermusene, Hjemover og Oppbrudd etter midnatt henter stoff, helt ned til enkeltsetninger, fra dagbøkene. Derfor kjører biografene noen ganger slalåm mellom virkelighet og roman – noe som ikke er egnet til å vekke manges harme i disse Knausgård-tider, men som ville være mer kontroversielt i en forfatterbiografi, som jo dette også er, noen år tilbake. Bromark og Tretvoll viser at Sigurd Evensmo også befant seg i et grenseland mellom politikk og kultur, og at det hele sprang ut av Sigurd Evensmos rolle som kjempende humanist. I alle hans kamper var ordene våpenet. Sitatene som er gjengitt, viser da også hvilken ordkunstner han var.
    Bromark og Tretvoll har skapt en fremadskridende beretning, med et detaljrikt, men likevel presist språk. De holder heldigvis seg selv utenfor og lar stoffet tale. Forskerhåndverket som ligger bak, kommer frem i de 26 sidene med fotnoter – oftest med primærkilder. Forfatterne viser respekt for sitt stoff, og  harde realiteter gis nøktern vurdering. Forlaget har tatt med mange illustrasjoner, men uforståelig nok plassert bildetekstene helt bakerst og ikke under hvert bilde. Det ser ut som en nødløsning. Den eneste faktafeil jeg har funnet, er på side 442, der det heter at påskeopprøret i 1958 ble toppsak i Dagsrevyen – et halvt år før denne nyhetssendingen hadde sin premiere!
    Konklusjonen er at dette er en vellykket biografi – kultur og politikk, verdenshistorie og familieliv fortalt av dyktige biografer, med sans for enhet i mangfoldet.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>