>Anmeldelser Prosa 01|10

Tre er ikke en for mye

Astrid Lorenz

Den tredje biografien om Ragnhild Jølsen er et verdifullt tilskudd til samtalen om forfatteren, og bringer nytt stoff og nye tolkninger til torgs. Boken ville imidlertid tjent på å utdype enkelte sentrale punkter, og fjernet mer perifere, leksikalske avsnitt.

<empty>

Arnhild Skre
La meg bli som leoparden. Ragnhild Jølsen – en biografi
356 sider
Aschehoug 2009


Anmeldt av Astrid Lorenz

DET ER GLEDELIG at Jølsens forfatterskap vies oppmerksomhet. I 2008 var det hundre år siden hun døde. Det ble markert med en vakker film av Marianne Bjørneboe og Marthe Stokvik: «Ragnhild Jølsen – mellom drøm og virkelighet» – en art biografi ved sin bredde og fordypning.
    En seriøs biograf som leter bakover i tid, møter spesielle utfordringer. Hun må kombinere nærlys med overblikk, detaljplan med oversiktsnivå. Tett på tid, avveid avstand til person, kan være en løsning. Noe alminneliggjøring av den biograferte kan være betimelig. Biografer tenderer til overvurdering, nærsynthet og forelskelse. Å arbeide seg inn i en tid og etterforske et individ krever refleksjon og fagforstand. Konstruksjonen, som det alltid er, må være plausibel.
    Skres store biografi, den tredje om Ragnhild Jølsen på Aschehoug forlag, tilfører nye kilder og ny kunnskap. Det må hilses varmt velkommen.
    Skre uthever i etterordet at hun står i dialog med tidligere biografer, kjennere og granskere, og at hennes blikk primært er historikerens. Det vekker forventninger.
forløperne Da Antonie Tiberg i 1909 ga ut Ragnhild Jølsen i liv og digtning, var Jølsen nettopp død. Tiberg hadde kontaktet familien og andre fordi hun ville skrive en biografi. Hun fikk råderett over etterlatte papirer. Vår første akademisk utdannede, profesjonelle kvinnelige kritiker analyserte med innlevelse og fagskjønn. Boken vil bli stående fordi den nøkternt og fordomsfritt, kritisk og komparativt drøfter forfatterskapet. Den er forankret i tidens mentalitet både sosialt og litterært.
    Tross syn for Jølsens depressive sider og rovdrift på egen helse, avviser Tiberg selvmord som dødsårsak. Graviditet berøres ikke. Ikke overraskende med tanke på tid og holdninger. Ifølge Tiberg sto Jølsen foran en lysende karriere, ikke selvdestruksjon.
    Skre overser Tibergs sjeldne kompetanse, men har tillit til kildehåndteringen og deler av livsfortolkningen: «Tiberg var utdannet lektor ... med et borgerlig lærerblikk som manglet forståelse for kunstnerens arbeidsmåter og innsikt i samtidens kunstliv» (s. 309). I min lesning er Tiberg edruelig og forstående, uten brodd mot Jølsens «utprøving av grenser» (s. 309). I Skres biografi savner man uansett sitat og belegg for nettopp disse synspunktene.
    Tett på Tiberg, men i skjønnlitterær form, skrev forfatteren Jens Bjørneboe i 1969 en halvdokumentarisk roman, Drømmen og hjulet. Ingen Jølsen-tilhengere kan unngå å forholde seg til den. Om han enn idealiserer Jølsens far, tegner datteren altfor suveren og tolker livsløpet fritt, vil man ha utbytte av Bjørneboe. Bjørneboe-etterklang kan lett tone med, enten det er akademiske studier, bygdehistoriske hefter eller journalistiske artikler.
    Bjørneboe skildrer selvmord og graviditet. Han bygget på egen innlesning og på hva enebakkinger fortalte. Oppfatningen vakte til dels motstand og protest. Selvmord var fortsatt sosialt vanskelig å omtale og akseptere. Jølsens forfatterære og familiens ettermæle led skade, syntes mange.
    Nordisten og litteraturviteren Kari Christensen utga i 1989 en ny Jølsen-biografi: Portrett på mørk treplate. Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap – en selvstendig, velbegrunnet analyse ut fra psykoanalytiske teorier. Hun går fagdyktig og åpent til verks i tolkningen av Jølsens arbeider, liv og død. Som Tiberg viser hun dyp aktelse for Jølsen som forfatter. Boken har en fotografiskatt som gir en kulturramme. Dette savnes hos Skre. Christensen bringer mye nytt biografisk stoff og ser Jølsens død som et sannsynlig selvmord av en høygravid kvinne. Hun identifiserer offiseren Wiborg og maleren Dørnberger som elskere og sentrale partnere. Hun sannsynliggjør at Jølsen kan ha født et barn som ung. Som Tiberg siterer hun utførlig, i originaltekst, og velger brev som underbygger litterær kontekst.

Dødstemaet
Jølsens død er blitt et eget tema, nesten like mye omtalt som forfatterskapet. Tungsinn og dødstrang er ofte blitt lest inn i verkene. Skre gir en nytolkning: Jølsen har to tiår ruset seg på nikotin, alkohol, opium, morfin m.m., og var kroppslig ødelagt. Dødsfallet skyldes rusmisbruk og helsesvikt.
    Skre peker på at dødsfallet har merket lesemåten av bøkene i ettertid. De ble ofte sett som destruktive tekster fra en nedbrutt person – som døde for egen hånd. Skre plederer for å se Jølsen mer «som et mestrende menneske enn som en skadeskutt person» (s. 313). Både Tiberg og Christensen mener bøker og planer pekte mot en vital karriere. Skre viser i detalj et mer uryddig og røft liv, og vil understreke «livligheten, livskraften, mestringen, dyktigheten ... ureddheten ... det store motet» (s. 314).
    Jølsen ble ikke obdusert. Det forblir usikkert hva som skjedde. Folk i Enebakk hevdet de visste hun var gravid. Dørnberger hevdet hun bar hans barn og drepte seg. Det vektlegges lite. Skre tror overraskende, uten forskningsbelegg eller tidsvitner, på gode muligheter til kvinneprevensjon rundt århundreskiftet (s. 86 og s. 322) og på kloke koners effektivitet i å avslutte uønskede svangerskap (s. 299). Hun ser en «fruktbar tolkningsfrihet» (s. 314) i at det råder stor usikkerhet. Hvordan det skal rime med historikerens strenge kildeblikk, og med sosialhistoriens kompleksitet, er uklart. Skre diskuterer prisverdig hendelsene, men konkluderer, fremfor å la feltet stå åpent.

Kilder og referanser
Den Enebakk-baserte Skre foretar mange gode utgravninger. Bruk av nye familiebrev beriker boken og synliggjør søstrene Jølsens hverdags- og yrkesliv. Skre løfter frem stoff om telefonistinner, billedhuggerfaser, kunststrømninger, kontakter til forlag, tidsskrift og kritikere. Familiens Kristianiaopphold, Jølsens Tysklandsreise og forhold til menn skildres med omhu. Skre har lagt arbeid og vekt på kunstnerkretsene i Roma og vennskapet med Ella Anker, en akademiker og intellektuell.
    Biografen skriver lett og variert. Hun velger referat og prarafrase istedenfor lengre sitat fra brev, dagbok og litterære tekster. Det fratar boken historisk autentisitet. Originalspråket ville gitt utvidet forståelse, tids- og kunstopplevelse.
    Skre er ikke innsidekjenner av det litterære miljøet. Hun er referent, ikke utvikler av nye tekststudier. Tidligere ville en slik biografi sprunget ut av lang, aktiv forskning. Mange interessevekkende bøker med vesentlig stofftilfang, som denne, ville da ikke nådd oss. Skres bidrag om kvinners inntog på nye arenaer skjerper vår sosiale og kulturelle hukommelse, og gir økt kunnskap om en tids kunstnerliv og dets omkostninger.
    Sentralreferansen til forfatterskapet er Nordisk kvindelitteraturhistorie, bd III, med tidsperspektiv, kulturforhold, komparasjon. Den er dessverre uutnyttet i Skres biografi. Hun har rett i at Jølsen er en fengslende, særegen forfatter, men troen på det enestående (s. 314) virker ufundert. Nordisk kontekst får frem beslektede forfatterskap og liv (især Lagerlöf). Det er positivt at Skre tar opp Jølsen-resepsjonen. Men den behandles deskriptivt, oftest uten plassering av anmeldernes ståsted og presseorgan.
    Nærmiljø, livshistorie og kunstnerindivid belyses godt med Skres verdifulle, oppdaterte kilder. Jølsens far tegnes mer kritisk enn tidligere. Det hadde vært mer perspektivrikt om Skre hadde utvist større syn for storgårdenes og brukenes kår i Enebakk og omland. Likeså virker leksikalske avsnitt om medisin, katolisisme, revolusjon med mer, og tomme henvisninger til Aristoteles, Rousseau og Goethe osv. unødige. Da kunne vi heller få vite mer om Nissens skole og middelskolen, og fått en bedre forklaring på at leksedovne Jølsen ville studere (s. 54–55). (Og ad feil: Duun debuterte med fortellinger, Sivle skjøt seg på Kristiania bad i Pipervika, og Roll-Ankers debutbok het Lil-Anna og andre.)
    Tross nevnte innvendinger: Skre viser intens stoffappetitt og fin formidlingsevne. Den gravende, engasjerte journalisten er synligere enn den analyserende historikeren. Vi trenger alle tre biografier. Skres bok drøfter viktige spørsmål og inviterer generøst til debatt. Stor takk til henne for det!


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>