>Anmeldelser Prosa 01|10

Nøkkelbiografier fra den sosialdemokratiske orden

Even Lange

To av de mest kontroversielle personene fra det sosialdemokratiske regimet har fått sine biografier. Begge biografene imponerer, og verkene byr på en privilegert adgang til den opplevde historien fra to som var med på å prege den. Men der Njølstad har levert en gjennomarbeidet biografi, er Lahlum tilbudt halsbrekkende kort tid – noe resultatet lider under.

<empty>

Hans Olav Lahlum
Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket
848 sider
Cappelen Damm 2009

Olav Njølstad
Jens Christian Hauge – fullt og helt
894 sider
Aschehoug 2008


Anmeldt av Even Lange

Til orientering: Even Lange leste/kommenterte ca 100 sider om industrihistorie i Olav Njølstads Jens Chr. Hauge-biografi når boka var i manuskriptform, og er takket i Njølstads forord.

VI LEVER I EN TID med høykonjunktur for biografier. Vi kan registrere et kraftig oppsving i aktivitet og interesse for sjangeren både innenfor litteraturen og i historieskrivningen, som blant annet omtalt av Hans Fredrik Dahl for to år siden i artikkelen «Biografiens triumf» (Prosa 06/07).
    Olav Njølstads Jens Christian Hauge – fullt og helt og Hans Olav Lahlums Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket representerer også et annet sentalt kjennetegn ved samtidens biografier: lengden. Det dreier seg om omfangsrike biografier over to av nøkkel­figurene fra sosialdemokratiets storhetstid og blant de meget få som er utarbeidet i samarbeid med hovedpersonene selv – men som er ferdigstilt og utgitt etter deres død. Denne formen for «autorisert» biografi reiser selvfølgelig spørsmålet om uavhengighet og kritisk distanse, men innebærer først og fremst en ekstraordinær mulighet til å komme den biograferte inn på livet og stille de spørsmålene biografer oftest kommer for sent til å få svar på fra «the horse’s mouth». Begge disse bøkene byr dermed på en privilegert adgang til den opplevde historien fra to som var med på å prege den – formidlet, analysert og fortolket av biografer med sterke historiefaglige kvalifikasjoner.
    Biografiene blir ytterligere styrket av at det dreier seg om to av de mest kontroversielle skikkelsene fra det sosialdemokratiske regimet, og to av de som virket med lengst varighet i dette regimets tjeneste. Verkene gir anledning til å drøfte gehalten i de sterke meninger og mange kontroverser som knytter seg til hovedpersonenes liv.

Kraftprestasjoner Forventningene er altså høye. Har de to forfatterne maktet å innfri dem? På bakgrunn av den overveldende positive mottagelse bøkene har fått i dagspressen, er det nærliggende ganske enkelt å svare ja på dette spørsmålet. Begge biografene har levert kraftprestasjoner. Bøkene bygger på et overveldende tilfang av kildemateriale og litteratur som forutsetter en arbeidsinnsats av uvanlige dimensjoner. Sjangeren kan nok virke oversiktlig, men den har mange krevende sider, og dokumentasjonsbehovet avspeiles i noteapparater på til sammen omkring 4350 innførsler over nærmere 300 sider i de to bøkene. Det betyr at de aller fleste steiner i disse mennenes liv er snudd med en grundighet som avtvinger respekt. Forfatterne har det til felles at de går offensivt inn i diskusjoner av svært mange av de vurderinger og påstander som tidligere har vært fremmet om deres objekter. Forfatterne fortjener stor anerkjennelse fordi resultatene av dette omfattende oppklaringsarbeidet blir rike, nyanserte og troverdige bilder av politiske aktører som begge hadde en personlighet preget av sterke kontraster. Biografene har utviklet den grunnleggende sympati for sine hovedpersoner som nok er en forutsetning for å skrive innsiktsfullt om dem, uten å gå inn i rollen som forsvarsadvokat for alle deres handlinger.
    Enda en kvalitet som preger disse biografiene, må nevnes. De makter å plassere sine objekter i den kontekst hvor de hører hjemme, på en måte som er faglig oppdatert. Dermed bidrar de til det som er et av de viktige formålene med slike lederbiografier, de utvider vår forståelse av de historiske prosesser hovedpersonen inngår i. Her ligger også en del av forutsetningen for å fylle sjangerens sentrale krav om å belyse samspillet mellom liv og virke, mellom den private og offentlige personligheten.
    Biografene har da også god drahjelp fra de biografertes status. Det er uvanlig mange offentlig kjente og omdiskuterte situasjoner å spille mot, mange sterke oppfatninger og myter å forholde seg til. Og kanskje aller viktigst som forklaring på at dette er biografier med ekstraordinær appell: Leseren kan tas med inn i de berømmelige «lukkede rom» til to av etterkrigstidens sterkeste politiske personligheter, der det er truffet beslutninger med vidtrekkende konsekvenser.

Njølstad i særklasse
Begge biografiene har altså med god grunn fått mye positiv oppmerksomhet. Men hvis man skal holde dem opp mot hverandre, er det i alle fall for denne anmelderen åpenbart at Olav Njølstads bok har kvaliteter som stiller den i en særklasse. Det har for det første sammenheng med en helt ekstraordinær kildesituasjon og Njølstads fremragende utnyttelse av den. Jens Christian Hauges privatarkiv fylte over 60 hyllemeter i Riksarkivet før biografien ble påbegynt – og et uspesifisert antall meter kom i tillegg for dagen under arbeidet. Helt fra sin ungdom hadde Hauge samlet på tusenvis av brev, dagboksnedtegnelser og andre private og profesjonelle notater, foruten dokumenter i store mengder fra de saksområdene han hadde arbeidet med, både som motstandsmann under krigen, som politiker i perioden frem til 1955 og i sin tid som advokat med offentlige oppdrag i 30 år etterpå. Dette helt enestående materialet gir grunnlag for å følge Hauges tanker og virke i første hånd gjennom kritiske situasjoner og avgjørende øyeblikk i hans liv, i tillegg til at det bringer karakteristiske detaljer fra den private sfære. Det er lett å se muligheten for å gå seg vill i et slikt materiale, som i seg selv er et vitnesbyrd om uvanlig selvbevisste trekk i Hauges personlighet. Njølstad makter i stedet å veve bitene fra privatsfæren inn i rammefortellingen om det profesjonelle liv på en måte som gir leseren en nærhet til den biograferte man bare kan oppleve i helt sjeldne tilfeller.
    Njølstads biografi får også en sjelden karakter gjennom den tematiske spennvidden i Hauges virksomhet. Hans liv som «profesjonell illegalist» og motstandsleder har mange elementer fra spenningsromanen, karrieren som politiker på topp-plan i det formative ti­året 1945–55 er også høydramatisk og uvanlig, og de siste tiårene som såkalt «privatpraktiserende industriminister» med sentral tilknytning til SAS og de viktigste statseiede bedrifter i landet, byr i seg selv på dimensjoner som kunne fylle mer enn ett livsløp. I tillegg kommer sensitive oppdrag som tungtvannseksport til Israel og innsatsen som styreformann for Nationaltheatret i en av dets mest turbulente perioder. Det er Njølstads store fortjeneste at han bringer leseren inn på disse ulike arenaer med en sikkerhet som avspeiler hans egen brede historiske kompetanse.
    En tredje faktor som hever boka, er de litterære kvalitetene. In medias res-grepet i begynnelsen av Hauge-biografien vitner om Njølstads kompetanse som kriminalforfatter. Vi føres rett inn i fengselscellen i august 1941. Njølstad fester et tak på leseren som holdes gjennom store deler av den over 700 sider lange fremstillingen. Det litterære nivå på denne biografien bidrar til å plassere den blant de beste som har vært skrevet her i landet. Særlig håndteres vekslingene mellom Hauges profesjonelle aktivitet og hans privatliv i første halvdel av boka på en måte som gir store leseropplevelser.
    Alt dette betyr ikke at boka er uten svakheter. Lengden er nevnt. De mange ulike saksområdene er selvsagt ikke like interessante for alle, og det krever svært mye å holde intensiteten i fremstillingen oppe på det nivået som motstandskampen disponerer for. Den kontekstbaserte og gjennomdokumenterte innføringen i hvert saksfelt trenger plass, og det er vanskelig å peke på områder som burde vært utelatt. Detaljeringsgraden i en del av saksforløpene kunne med fordel vært strammet inn og hevet ved redigering og ny gjennomskriving. Spørsmålet blir om forbedringen ville stått i forhold til den ekstra arbeidsinnsatsen. Dette er en bok som allerede har krevd over fem års innsats fra forfatterens side.
    Fremstillingen av hvordan Hauges personlighetstrekk utviklet seg over tid, er heller ikke uproblematisk. Leseren får riktignok gode innblikk i den unge mannens tidlige ambisjoner, seire og skuffelser og av hvordan hans politiske grunnsyn ble formet før krigen. Vi blir også fortrolige med de svikefulle sider som levde side om side med strengt moralske og heroiske personlighetstrekk under krigen. Eksepsjonell viljestyrke og handlekraft er dokumentert, nesten til overmål, sammen med løssluppen humor, varme og en viss sentimentalitet. Men hvordan denne sammensatte personligheten utviklet seg gjennom de siste 60 år av livsløpet, er i liten grad tematisert. Det virker som om det etter de formative erfaringene fra okkupasjonstiden ikke finnes særlig dynamikk over tid. I så fall er det et viktig poeng i seg selv. Den samlende vurderingen over knappe tre sider til slutt i fremstillingen gir noen antydninger her som burde fått bedre plass gjennom siste del av boka, til erstatning for deler av den detaljerte saksgjennomgangen.

Viktig, men uferdig
Svært få biografier når opp til nivået på Njølstads bok. Derfor er det urimelig å legge den til grunn for vurderingen av Lahlums arbeid. På mange måter har også forutsetningene for de to biografiene vært forskjellige. I skarp kontrast til Hauge har Haakon Lie etterlatt seg sparsomt med personlige papirer, selv om det også i hans tilfelle finnes et omfattende privatarkiv. Han skrev ingen dagbok, etterlot seg få brev, og samtidige notater. Til gjengjeld er sekundærkildene i form av eget forfatterskap og andres skriftlige omtale mer omfattende enn i Hauges tilfelle. Men verken dette eller det store antall intervjuer med den biograferte selv eller personer som sto Haakon Lie nær, kan fullt ut kompensere for mangelen på samtidig personlig kildemateriale.
    Også på grunn av karakteren og enheten i Haakon Lies virke blir dette i større grad enn Njølstads bok en rent politisk biografi. Nesten alt er politikk i Lies liv, og selv for en leser med sterk interesse for emnet kan det bli for mye av det gode. Noe av årsaken er nok at Lahlum ikke har klart å sortere sitt materiale ferdig. Leseren føler han må innom litt for mange enkeltsaker uten at den større sammenhengen kommer klart nok frem. Forfatterens eget grep på konteksten strekker heller ikke alltid til. Det gjelder kanskje særlig dekningen av økonomiske spørsmål. Om årene 1957–61 – en periode som omfattet det mest alvorlige økonomiske tilbakeslaget siden krigen – heter det for eksempel: «Den jevne økonomiske veksten fortsatte» (s. 387).  Heller ikke dekningen av 1930-årenes økonomiske forhold blir tilfredsstillende i den meget knappe versjonen Lahlum gir.
    En tyngre innvending er at vi også får vite for lite om to av de områder som sto sentralt i hovedpersonens livsverk: Oppbyggingen av Arbeidernes opplysningsforbund (AOF) i 1930-årene og utviklingen av Arbeiderpartiets organisasjonsapparat etter krigen. Her påpeker Lahlum at dette antagelig er en innsats av større politisk betydning enn det meste av hva Haakon Lie ellers foretok seg. Men han gjør selv bemerkelsesverdig lite ut av det. I stedet konsentrerer han mye av oppmerksomheten om personskifter og personvalgsspørsmål som er hans egen hjemmebane. Årsaken er kanskje at Lahlum har gjennomført sitt prosjekt på halsbrekkende kort tid. Hans gjennomføringskraft er imponerende, men tidspresset har åpenbart også hatt sine omkostninger.
    Lahlum hadde fortjent bedre tid på sin store oppgave. Men det er mer enn nok å glede seg over i det resultatet som foreligger. Han viser sterke evner til å fange dynamikken i den politiske utviklingen ved å slippe aktørene selv til orde, og gir forbilledlige eksempler på opprydding og oppklaringer av mytelignende forestillinger som har fått feste seg. Gjennom en stil som er nøktern og saklig til det asketiske greier han også å skape nødvendig motvekt mot den høye temperaturen som har preget mange av de tidligere fremstillingene av Haakon Lies liv og virke.
    Samlet sett er det disse biografienes store fortjeneste at de fordyper forståelsen av en viktig epoke i vår nyere historie, ved siden av å gi leseren levende fremstillinger av to helt uvanlige livsløp. Både som enkeltpersoner og som sentrale representanter for en styringskraftig bevegelse og et regime med dominerende samfunnsmakt over flere tiår, var Hauge og Lie gjenstand for beundring og avsky som vi gjennom disse biografiene får mulighet til å bedømme med større nøkternhet og balanse enn i samtiden – på et bedre informert grunnlag. Biografiene byr på et gjennomdokumentert innsyn i maktens innerste sirkler som både nyanserer og avklarer vårt bilde av hva som kjennetegnet lederskapet i den sosialdemokratiske orden. Vi er blitt fortrolige med to avmystifiserte og meget menneskelige ansikter fra et regime som i den kritiske offentligheten gjerne har fremstått som tilknappet og selvrettferdig. Også i denne forstand kan det være treffende å snakke om «biografienes triumf».


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>