>Minibiografi Prosa 01|10

Grenser og overskridninger. Om Mia Berner og hennes forfatterskap

Morten A. Strøksnes



Mia Berner. Foto: Agnete Brun/Kagge forlag

Mia Berner, forfatter, filosof, sosiolog med mer, døde i desember 2009. Dette er en utvidet versjon av et minneord som ble publisert i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende 12.12.09.

 

Arne Næss
Oppgavesamling i logikk med kommentarer
Oslo 1943

Mia Berner Öste
Jag, vi och de andra. Ur socialpsykologins synvinkel
Sveriges Radio 1960

Mia Berner Öste (red.)
Kvinners liv og arbeid
(boka bygger på den svenske utgivelsen med samme navn)
Tanum 1964

Marie Louise Ramnefalk og Anna Westberg (red.)
Kvinnornas LitteraturHistoria Bind 1
(Mia Berner om Camilla Collett)
FörfattarFörlaget 1981

Marie Louise Ramnefalk og Anna Westberg (red.)
Kvinnornas LitteraturHistoria Bind 2
(Mia Berner om Tove Ditlevsen)
FörfattarFörlaget 1983

Mia Berner
PS. Anteckningar från et sorgeår
Raben och Sjögren 1985
(her gjengitt i pocketutgave)

Mia Berner
Fordi det er slik jeg ror
Kagge Forlag 2005

FORAN MEG PÅ BORDET ligger det en A4-konvolutt. Den er fra Mia Berner. Hun gav meg konvolutten i januar i fjor, slik at det skulle bli enklere for meg å skrive dette når hun hadde nådd sin siste deadline.
    Tre fotografier. Tre bunker med ark, printet ut fra hennes trøblete «dator». Hun skrudde maskinen på hver morgen, sitrende av arbeidsglede, men ikke uten angst. For filene hun arbeidet med hadde en lei tendens til å flytte seg til et nytt sted på harddisken i løpet av natten. Hun var ikke trygg før hun fikk dem printet ut, og bestilte tolv laserpatroner i slengen.
    Arkene er påført en rekke kommentarer med hennes kunstferdige, regelmessige håndskrift. Med store, røde bokstaver: «Til Morten i anledning Mias forestående død».

Hun ble født
i Stavanger den 13. juni 1923, inn i den høyborgerlige Berner-familien, omgitt av kunst, dannelse og bøker. Faren Joachim var industri- og forretningsmann. Moren het intet mindre enn Maria Magdalena, men var bedre kjent som «Maggi», og var nærmest en demonisk skikkelse for Mia Berner, hele livet. Hun hadde lettest for å knytte seg til menn.
    Opposisjonen mot moren, og oppveksten i et Kielland-aktig, patriarkalsk og pietistisk Stavanger, formet Mia Berner. Hun ble kulturradikaler, det stikk motsatte av sin mor («luksusfruen»), i svært ung alder. Da hun begynte på Universitetet i Oslo i 1942, lot hun seg omfavne av Arne Næss, og ikke bare rent logisk. Hun ble hans assistent og «evige venn». Arbeidet i motstandsbevegelsen – hun var kurer for Milorg og drev med ulovlig avisdistribusjon og seminarvirksomhet for XU – tvang henne til Sverige i 1943. Under krigen tok hun to aborter, en i Norge (med fare for dødsstraff) og en i Sverige. De unge legene i Sverige lo høyt under den nattlige operasjonen, som ble utført uten bedøvelse. «De kalte meg et fnask,» skriver Mia til meg – fordi hun vil jeg skal skrive det. Ussel oppførsel av denne typen var ganske ubegripelig for henne. Men ellers var hennes forståelse omtrent så grenseløs den kan bli når en begavelse bruker hver dag av et langt liv til systematiske studier, tenkning og skriving.
    Arkene foran meg er spekket av bedrifter innenfor akademia og litteraturen. Rett nok hadde hun bare fire hovedfag og doktorkompetanse. Men hun anså seg selv som – og var, i og med at de påfølgende fagfeltene levde i henne – logiker, filosof, psykolog, vitenskapsteoretiker, sosiolog, antropolog, pedagog og litteraturviter. I tillegg til kulturjournalist (i radio, tv og aviser), oversetter og forfatter innen alle sjangere. Hun skrev romaner, sakprosa, poesi, essays, gjendiktninger og utallige journalistiske arbeider, helt fra 1943.

Mia Berners karriere
som akademisk forfatter begynte da hun skrev – etter eget utsagn, men jeg tviler ikke, for om hun kunne ha en skrytende side, var hun alltid svært nøyaktig i seriøse spørsmål – Arne Næss’ Oppgavesamling i logikk. Det var vanlig at studentene sto for tekster og bøker signert professorene, og Berner regnet dette som en del av gamet. Hun følte seg imidlertid ranet av den svenske psykologiprofessoren John Elmgren. Som hans ulønnede personlige forskningsassistent skrev hun en diger rapport fra et årelangt laboratoriestudium angående dysleksi. Hun konstruerte og ledet forsøkene alene, under krigen. Så snart Mia Berner var ute av landet publiserte Elmgren studien, som ble kalt «epokegjørende», i bokform under eget navn.
    I 1947 hadde Mia Berner en avtale om å dra til Chicago for å studere under den verdensberømte logikeren Rudolf Carnap. Slik ble det av forskjellige årsaker ikke. Istedenfor kastet hun seg over sosiologien. Fagets høye ambisjoner tiltrakk henne like mye som fallet i ambisjonsnivå, og dreiningen over til det hun oppfattet som en banal kvantitativ retning, frastøtte henne senere i livet. Hennes sosiologiske produksjon består av en rekke artikler, og bøkene Kvinnors liv och arbete (1956 med Rita Liljeström og Britt-Marie Bystedt), Jag, vi och de andra (1960) og Grupper, medlemmar och ledare (lærebok skrevet sammen med Gunnar Boalt). Hun skrev logikkboken Termer, begrepp och defenitioner (1968), samt kapitler i metodologiske lærebøker og annet. I siste kategori havner Kvinnornas Litteraturhistoria (1981–83), der hun har bidrag i begge bind, om Camilla Collett og Tove Ditlevsen. I begge viser hun en sjelden blanding av journalistisk formidlingsevne og akademisk dybde, av personlig nærvær og analytisk kraft.

Mia Berners hovedproduksjon er skjønnlitterær – eller? Hun var ingen fabulerende dikter som skapte nye verdener. Hennes skjønnlitterære bøker (Galjonsfigurer, Makrillgarn, Österut) som ble skrevet i rask rekkefølge på slutten av 1980-tallet, har fremtredende selvbiografiske trekk. Galjonsfigurer (1987) har endog undertittelen «En empirisk roman».
    Hennes foreløpig siste bok (Fordi det er slik jeg ror) er selvbiografiske tekster og kom for fire år siden. Den handler om hennes seksuelle erobringer i flere verdensdeler.
    Mia Berner hadde en sjelden kjærlighetsevne, og elsket mye og mange, inkludert sin første mann Sven Öste. De fikk ett barn, Mia Berners eneste. Men Öste måtte plutselig skille seg. Han ventet barn med en kvinne på en torsdag og skulle tirsdagen etter gifte seg med en annen. Hun pilte til Stockholm der presten skjelte henne ut fordi hun hadde latt sin mann bedrive hor. Etterpå inviterte hun Öste på kafé og kino. «Vi holdt hverandre i hånden, for vi hadde alltid vært så gode venner, Öste og jeg.»
    Hobbyene hennes var slike ting som moderne kunstteori, arkitektur og biografiteori. På øya Tjörn utenfor Göteborg, hvor hun bodde fra slutten av 1970-tallet til hun forlot Sverige, drev hun et gårdsbruk og opererte som fisker, ved siden av å lede et sosiologi­institutt i Gøteborg, en jobb hun hadde i 25 år.
    Det er selvsagt umulig å oppsummere Mia Berner på denne måten, for hun var så mye mer enn summen av alle sine prestasjoner. Hennes teoriskolerte hjerne hadde jording i en enorm empati og menneskekunnskap. Hun elsket alle mennesker i hele verden, bortsett fra sosialdemokrater, som hun aldri lå med, markedsliberalister, selv om de var bedre i senga, og idioter, kristne, sosiobiologer, kommunale eldrekonsulenter, fjols, nek, naut og mehe i alle varianter.

Etter 64 år i Sverige vendte hun tilbake til Oslo. Hennes invasjon og erobring av Oslos kulturliv og offentlighet kunne ikke vært bedre regissert eller gjennomført av noe pr-byrå. I løpet av noen uker snakket halve byen om henne, mens resten snakket med henne. Det virket som om hun var flere steder samtidig. Hun gikk på alt av kulturarrangementer, debatter, utstillinger og fester, og var med å innvie Litteraturhuset i Oslo oktober 2007 – et hus som ble fast tilholdssted deretter.
    Etter eksilet måtte hun lære seg å skrive norsk igjen, likevel publiserte hun nærmest ukentlig avisartikler, noveller og essays. Med den største selvfølge bygget hun opp en usannsynlig vennekrets av kunstnere, forfattere, forlagsfolk, journalister, akademikere og drosjesjåfører. Hun fikk sine venner til å føle seg spesielle og mer betydningsfulle, for henne, men også for seg selv. Mange titalls personer går nå rundt og føler de har mistet sitt livsmenneske.
    Tørsten etter diskusjon og mennesker hadde hun hele livet, og hun sluttet aldri å forbløffe meg med sine bekjentskaper, i USA, Sverige og resten av Europa. I januar i fjor satt vi sammen på Sørlandet og skrev. Jeg tok på meg skiklærne, og hun dro en lang historie om hva hun og Olof Palme brukte å snakke om når de gikk på ski sammen. Om kvelden leste hun en avisnotis om at «Ingo» Johannson var død. Med sin ekstreme og visuelle hukommelse begynte hun å fortelle om sine bordtennisturneringer og middager på Amerika-båten med Ingo, etter at han hadde blitt verdensmester i tungvektsboksing i 1959. Bordtennis eller konversasjon var visst ikke hans sterke sider. Men en «skjønnas» likevel!

Och hennes färg var rød
. Klærne, stokken, høre­apparatet, brilleinnfatningen og kloggene. Dette var ikke fordi hun ikke ville at de døve skulle føle seg tilsidesatt, men på grunn av Pentti Saarikoski. Den legendariske finske dikteren, oversetteren og fylliken ble Mias andre mann. Hennes kjærlighet til Saarikoski, hvis talent for å skape kaos kunne måle seg med hans dikterbegavelse, var formidabel. Han drakk seg i hjel i 1983, og Mia Berner begynte å gå i rødt, siden det fikk henne til å føle seg mindre lei seg. Hun begynte også å skrive mer, noe Saarikoski ikke utsto, spesielt hvis han skjønte at hun syslet med noe skjønnlitterært. Livet med Saarikoski, og sorgen som fulgte, er beskrevet inngående i P.S. Anteckningar från ett sorgeår (1985), som er Mia Berners mest solgte og leste bok – og som må kunne kalles en mindre klassiker innenfor sjangeren memoarkunst, biografi og sorgarbeid, i mange henseende ikke ulik Joan Didions A Year of Magical Thinking (2005). Boken er ikke oversatt til norsk, noe de fleste som leser den finner høyst merkelig.
    Sammen med Saarikoski er Mia Berner kreditert som oversetter, redaktør og/eller medforfatter av blant annet Kvällen gør sig ingen brådska (1975) og de for Saarikoskis del posthume Din Pentti, en brevroman (1993) og Dagarna i Kerlin (1997). Mia Berner har også skrevet et betydelig antall essays og artikler, samt dikt og noveller i litterære tidsskrifter i Norge, Sverige og Finland, i mer enn 50 år. Av de 13 bøkene hun oversatte, var hun mest stolt av Nils-Aslak Valkeapää: Vidderna inom mig (1987), med filologisk støtte av Kristina og John E. Utsi.

Hadde Mia Berner
bodd hele livet i Norge, ville hun utvilsomt vært det som kalles en «nasjonal institusjon», noe hun nesten greide å bli etter fylte 80. Det gledet henne å bli gjenkjent og kalt «den ukronede dronningen av norsk kulturliv», «intelligensiaens svar på Wenche Foss» og så videre. Hun kunne være forfengelig og snobbete – sosialisten visste alt om borgerlig etikette og kutyme – men også grov som en gammel sjøulk i kjeften. Å høre henne snakke var en fryd. Originale og billedrike formuleringer fylt av vidd og ironi, rant ut av henne. Hun spedde på med svenske og engelske ord, litt latin og utdødde Stavanger-uttrykk. (Hva betyr egentlig marakkels?!)
    Fra september 2009 gjorde hun kirurgiavdelingen på Diakonhjemmet i Oslo til et litteraturhus. Hun skrev, leste og holdt salong og seminar. Dagen før hun døde fikk hun antatt en ny diktsamling. Da jeg tok farvel med henne, uttrykte hun et ønske om å møte sjefen i Gyldendal for å pushe en annen utgivelse, halvveis fra det hinsidige. Larger than life.
    «Morten, jeg har en rar følelse, vi kommer til å sees igjen,» sa Mia da jeg tok farvel med henne. Jeg sa ingenting. «Slapp av da mann, jeg har kreft i hjernen, men har ikke tenkt å begynne å bable om Jesus.» Men tanken på at man aldri mer skal se noen man er så glad i, er hard å bære.
    Her er de siste ordene hun skrev i sitt tolv sider lange dokument til meg, i anledning sin egen død: «Jeg skal bli norsk statsborger en av dagene, men de norske kvernene er trege. Vi får se om de rekker det. Stater bryr jeg meg ikke om. Bare lokale trakter og store verdens­arealer. Jeg fikk skjønne venner i Norge. Takk for livet! Ta dere et glass og vær som folk!»


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>