>Artikler Prosa 01|10

>Agenda: En digital framtid så lys at du må bruke solbriller? Makt og teknologi i internasjonal bokbransje

Helge Rønning

Teknologihypen har dominert debatten om bokbransjen det siste året. Dermed har man mistet av syne hvordan digitale løsninger kun er en av flere strukturelle endringer i internasjonal forlagsverden. Maktforskyvingen i bransjen, fra forfattere og forlag til distributører, er ett eksempel.

Prosa 01 10

EN VIDEOSNUTT PÅ YOUTUBE fra et norsk komiprogram viser to munker som diskuterer en ny oppfinnelse.1 Den kan lagre informasjon, og man kan følge en tekst fra én side til en annen – fram og tilbake! Og informasjonen forsvinner ikke! Denne nye oppfinnelsen er mye enklere enn en tekstrull, men også mye vanskeligere å håndtere. Det komiske ligger i at munkene snakker om boka slik vi i dag snakker om lesebrett og andre elektroniske nyvinninger. Videosnutten minner om at de grunnleggende forholdene rundt bokas rolle og funksjoner ikke nødvendigvis er knyttet til teknologien sluttproduktet presenteres gjennom.2
    Her skal det primært handle om forlagenes rolle. De bringer bøkene ut til en offentlighet. De forser et publikum både med kunnskap og underholdning. De redigerer og bearbeider innsendte manus og initierer bokprosjekter av mange slag. Forlagene utgjør en industri der det hele tiden blir diskutert hva som er den kommersielle og hva som er den kulturelle delen av virksomheten. Nye kommunikasjonsteknologier førte på 2000-tallet til at konvergerende mediekonserner kjøpte opp forlag med sikte på at også boka skulle integreres i en rendyrket, sterkt kommersialisert medieindustri. Mange fryktet av forlagenes dager som kulturinstitusjoner var talte. Mye av argumentasjonen fra industriens side for disse oppkjøpene var at konvergens nærmest var en teknologisk tvang, og at det ville skape ny medial synergi.
     Kritikerne fryktet at tradisjonell forlagsvirksomhet ville framtre som én av mange uselvstendige avdelinger innenfor konvergerende og altomfattende multinasjonale mediekonglomerater. Dette ville selvfølgelig ikke innebære at alle bøker ville bli publisert av slike giganter, men den internasjonale forlagsindustrien ville omdannes fra å være en selvstendig bransje til å bli en arm innenfor en integrert mediebransje som formidlet innhold på en rekke plattformer gjennom å utnytte mediekonvergensens fordeler. Den amerikanske forleggeren André Schiffrin skrev klart og kritisk om denne utviklingen i The Business of Books.3
    Schiffrin mente at bokforlagene ble trukket inn i den samme kommersielle logikken som rådde innenfor andre medier, som krav om mye større overskudd enn det som tradisjonelt var tilfellet i bokbransjen. Alt ville bli målt med en økonomisk målestokk. Litterære og kulturelle verdier ville bli sekundære. Det han fryktet mer enn noe, var at redaktørenes rolle skulle nedprioriteres, og at forlagenes sjelelige sentrum, det redaksjonelle arbeidet, skulle outsources.
    Rundt tusenårsskiftet var det mye som pekte i den retning Schiffrin fryktet. Det foregikk en sterk både vertikal og horisontal integrasjon i den multinasjonale mediebransjen. Dette ble drevet fram ikke minst av et ønske om å integrere innhold, plattformer og distribusjonskanaler innenfor rammene av et konglomerat som bygde på konvergensen mellom alle disse elementene – altså noe som både angikk produksjon, distribusjon og organisasjon. Dette har ikke skjedd. I de store transnasjonale forlagskonsernene, der noen er svært selvstendige deler av flermediale konglomerater, og noen er mindre regionale og nasjonale forlagsgrupper, har bokproduksjon og -distribusjon fulgt en egen bransjelogikk.
    Denne utviklingen kan illustreres ved at store integrerte mediekonglomerater er blitt oppløst. Det beste eksempelet er AOL Time Warner som ble oppløst før årsskiftet 2009/2010. Time Warner Book Group ble imidlertid tatt over av den franske forlagsgiganten Hachette allerede i 2006. Det slående ved dette er imidlertid at Hachette med sine forlagsgrupper i blant annet Frankrike, Storbritannia, USA, Italia, Spania, Polen, Australia og Canada ikke legger vekt på noen konvergeringsstrategi, men rendyrker forlagsenhetene – kommersielt, men dog med boka som medium. Forlagskonsernet står altså for en annen strategisk tenkning enn det som preget konglomeratenes visjoner for bare ti år siden.
    Det er noen store mediekonglomerater som fremdeles eier forlag. Disse fungerer imidlertid oftest som selvstendige forlagsenheter innenfor rammen av konsernet, og betraktes slik både innenfor medie- og forlagsverdenen. Nå vil for eksempel, ifølge kilder i anglo­amerikansk forlagsbransje, News Corporation gjerne bli kvitt Harper Collins, om de kan finne en kjøper som er villig til å betale en fornuftig pris. Konvergensen og synergien er langt mindre klart til stede enn mange trodde ville være tilfellet for ti år siden. I stedet opplever vi en utvikling med konvergens og divergens samtidig.
    Et eksempel på konvergens er at bøker blir promotert via andre medier, uten at bøkenes innhold overtas av nye plattformer. Carolyn Reidy, direktør for Simon & Schuster, et av få amerikanske forlag som fremdeles eies av et mediekonglomerat (CBS/Viacom), understreket i september 2009 at synergi mellom bøker og andre medier var en myte. Simon & Schuster brukte imidlertid sine forbindelser til moderselskapets erfaringer med tv og visuelle produksjoner til å bringe sine forfattere i kontakt med nye publikumsgrupper – i form av nett-tv og produksjon av såkalte vooks (video + book). Utgangspunktet var alltid boka. Hun så det som sentralt at imprintene beholdt sin sterke identitet innenfor Simon & Schusters paraply. Konvergerende tjenester er rene servicefunksjoner som økonomi­administrasjon og til en viss grad distribusjon. Dette tilsvarer måten det gjøres på innen europeiske og nordiske forlagskonserner.
    Konvergensen er altså ikke av multimedial karakter. Den skjer innen forlagsbransjen, men den omfatter ikke bare bøker, men blader, magasiner, aviser, læremidler, tidsskrifter, både på trykte og elektroniske plattformer. Forlag kjøper opp andre forlag, men dette har også skjedd langt forut for den digitale tidsalderen. Snarere enn en konvergerende allmenn forlagsindustri ser vi konturene av sterke spesialiserte forlagsgrupper. Dette gir også muligheter for at nye nisjeforlag kan finne en plass utenfor de områdene hvor de store konsernene dominerer.
    Utviklingen av forlagsprodukter koples ikke opp mot utviklingen av andre medieprodukter. Unntaket er det som skjer innenfor rammene av Disneykonsernet, men det har vært en del av konsernets strategi nesten fra begynnelsen av. Interessant nok pekte direktør Jonathan Yaged i Disney Publishing World Wide i 2009 på at forlaget solgte filmrettigheter til sine bøker også utenfor Disneykonsernet.

Læremidler og vitenskap De fire første konsernene på listen over verdens største forlag er multiinformasjonsselskaper, der forlagsvirksomheten er konsentrert rundt STM (Science, Technology and Medicine), læremidler og utgivelser av informasjonsprodukter. Tre av disse, Reed Elsevier, Thomson Reuters og Wolters Kluwer, har ingen sterk posisjon innen allment forleggeri, mens det fjerde, Pearson, eier Penguin. I Tyskland er den tyske avdelingen av Springer Science and Business Media størst – og nummer tjue på den internasjonale listen. Alle disse storkonsernene produserer og distribuerer via digitale plattformer. Thomson hevdet blant annet i 2008 at over 80 prosent av omsetning og utbytte kom fra deres digitale produkter.4   
    Vitenskapelig publisering og læremiddelpublisering er svært betydningsfull for forlagsindustrien, både økonomisk og for bransjens status. Det er her digitaliseringen har kommet lengst – ikke på området for skjønnlitteratur og generell litteratur, såkalte tradebooks – selv om det gjerne er dette vi hører mest om i allmenne medier, som de siste årene har skrevet mye om ulike e-bokløsninger og lesebrett for allmennmarkedet. Digitaliseringen i forlagsverdenen har foregått innenfor informasjonsfeltet, i læremiddelproduksjonen og i form av vitenskapelige publikasjoner som for eksempel elektroniske tidsskrifter. De kombinerte digitale publikasjonsformene er ikke av typen som nå lar seg laste ned på et lesebrett. Debatten om hvordan forlagsindustrien utvikles, er gjerne konsentrert rundt det mest iøynefallende, men ikke nødvendigvis økonomisk viktigste.
    Å utvikle digitale læremidler er kostbart og teknisk komplisert, og krever langsiktige investeringer. Både i Norge og internasjonalt frykter man nå at dette blir et felt der bare de store forlagene kan spille en rolle. I Norge er situasjonen ytterligere komplisert ved at det offentlige Nasjonal digital læringsarena (NDLA) vil kunne skaffe seg tilnærmet monopol på digital læremiddelutvikling. Den amerikanske bokhistorikeren Robert Darnton har, i forbindelse med Googles anstrengelser for å bli dominerende på bokmarkedet, minnet om hvordan opplysningstidens filosofer betraktet monopoler: Som en hindring for fri kunnskapstilegnelse.5
    Utviklingen innen det vitenskapelige forleggeriet er slik at alle de viktige tidsskriftene foreligger både digitalt og analogt. De mest prestisjefylte er svært dyre, og er en viktig inntektskilde for mange internasjonale forlagshus. Den gjennomsnittlige årsabonnementsprisen for internasjonale tidsskrifter innenfor fagfeltet kjemi er for eksempel 3490 dollar.6 De vitenskapelige forlagene selger sine tidsskrifter i pakker. I 2007 brukte norske fag- og forskningsbibliotek 163 millioner kroner på tidsskriftabonnementer, av disse gikk 131 millioner til elektroniske tidsskrifter. Kostnaden for én tidsskriftpakke fra ScienceDirect7 som eies av Elsevier, var ca. 45 millioner kroner.8
    Dette er noe av bakgrunnen for det stadig økende kravet om at forskningsresultater skal gjøres tilgjengelige ved hjelp av ulike ’open access’-løsninger. Det som opprinnelig var en bevegelse rettet mot den sterke dominansen til STM-forlagene, er nå i ferd med å bli overtatt av disse. Stadig flere etablerte vitenskapelige forlag begynner nå å utvikle ’open access’- plattformer. Det betyr ikke at de mister grepet på markedet, men at kostnadene flyttes fra brukerne og abonnentene, i første rekke bib­liotekene, til forfatterne og deres institusjoner. Vitenskapelige forfattere må ofte betale for å få sine artikler vurdert for publisering og avstå fra honorar. Fagfellevurderingen foretas uhonorert av andre akademikere, som gjør en stor gratisjobb for store forlagskonserner. Det å få en skikkelig redigert, kontrollert og gjennomgått vitenskapelig artikkel publisert, er heller ikke billig. Et eksempel: Karen Hunter, Senior Vice President i «Global Academic & Customer Relations» hos Elsevier i New York, opplyser at det å ferdigstille en artikkel for et av den medisinske verdens mest prestisjefylte tidsskrifter, New England Journal of Medicine, koster 6000–7000 dollar.
    Dette er altså et forlagsfelt hvor det er store økonomiske interesser fra forlagssiden, og hvor forskerne har gjort seg avhengige av dem. Det hører med til historien at kontraktsforholdene innenfor dette feltet er svært ugunstige for forfatterne. Forlagene opererer ofte med det som kalles støvsuger- og kosmoskontrakter, der de sikrer seg absolutt alle rettigheter. I mange tilfeller må også forskerne, og de som finansierer forskningen, stille midler til rådighet for at resultatene skal kunne publiseres. Forlagene krever i stadig sterkere grad direkte publiseringsstøtte for blant annet å gi ut monografier – også i Norge. Dette er en utvikling som åpner for favorisering og nepotisme, og den utgjør en trussel mot fri forskning og mot forskningspubliseringen.

Spesialiserte, allmenne og nisjeforlag Det er tendenser som tyder på at det er i ferd med å utvikle seg en spesialisering innenfor forlagene, slik at fag- og STM-forlagene kommer til å utgjøre en sterk og spesialisert bransje. STM-forlagene er også organisert i en egen internasjonal sammenslutning – The International Association of STM Publishers. STM-forlagene arbeider for å utvikle sine egne distribusjonskanaler, koplet opp mot sine særlige multimediale produkter. Disse består blant annet av særavtaler med læresteder og bibliotekskonsortier. Allmennforlagene opererer ut fra en annen logikk og innenfor andre områder. De integrerte nordiske forlagskonsernene, som omfatter akademiske kanaler, skolebokavdelinger, barnebokavdelinger, skjønnlitteratur og sakprosa, ser ikke ut til å være modellen for konsernstrategien i den transnasjonale forlagsverdenen.
    I det allmenne forleggeriet gjør tendensene til divergens seg gjeldende på to måter. For det første beholder de store forlagskonsernene anerkjente forlag de har kjøpt opp som varemerker innenfor konsernet. Dette kan skje både ved at de er imprints, med regnskap, distribusjon og markedsføring integrert i konsernet, eller ved at de fungerer som helt selvstendige forlag under konsernparaplyen. Konsernene oppretter også nye nisjekanaler. Den andre utviklingen er at det dannes stadig flere spesialiserte og selvstendige nisjeforlag.
     Et annet trekk ved bokbransjens utvikling som peker i en annen retning enn den sterke tendensen til konsentrasjon, er at nye nisje- og spesialforlag grunnlegges og faktisk også styrker sin stilling. De har skapt sine egne distribusjonskanaler dels gjennom spesialbokhandler, og i stadig sterkere grad via nettet. Utgivelsene deres omfatter alt fra poesi over mystisisme til faglitteratur. De er dermed en god illustrasjon på forlagsbransjens muligheter til å utnytte «the long tail». Skaperen av begrepet, Wired-redaktør Chris Anderson, har drøftet på sin blogg hvordan forlagsbransjen og nisjepublisering passer inn i bokmarkedet som helhet.9 Han anslår at 15–16 prosent av bokmarkedet i USA utgjøres av den lange halen. Dette omfatter også salget av brukte bøker, som er et problem for forlagene, for det er salg som de ikke får noe igjen for.
    Anderson og andre kommentatorer peker på at bokmarkedets lange hale vil vokse gjennom bruken av print-on-demand og andre elektroniske distribusjonsmåter. Dette betyr også, som direktør Richard Sarnoff i Bertelsmann i USA har understreket, at backlistene vil øke i betydning, og at forlagene må utnytte disse bedre. Han peker også på at det er konkurranse mellom de ulike underforlagene i konsernet – blant annet om bestselgende forfattere. Denne utviklingen fører til økende muligheter for nisjeforlagene til å finne sin plass i en bokverden som på én og samme tid konvergerer og divergerer.
    Utfordringene for de små og halvstore forlagene ligger imidlertid i å finne distribusjonskanalene. Uavhengige bokhandlere taper terreng internasjonalt. Kjeder dominerer, og selv de er i vanskeligheter. Den store amerikanske bokhandlerkjeden Borders er i betydelige vansker, og den britiske underavdelingen ble satt under administrasjon i slutten av november 2009. Dette kan bety at på de uregulerte bokmarkedene vil det finnes en slags fireleddet bokdistribusjonsøkologi. Det kommer til å være et fåtall store kjeder, som i mindre grad enn tidligere vil være full­assorterte. Bestselgere med store rabatter vil selges i supermarkeder. Walmart i USA er på vei inn på bokfeltet. Det vil også finnes noen få spesialbokhandler for nisjebøker. Men det meste av long tail-salget vil foregå på nett – i kombinasjon med utviklingen av e-bøker og med Amazon som en aggressiv drivkraft, kjent for å kreve svært høye avanser.
    I denne sammenheng kan erfaringene til Cambridge University Press (CUP) illustrere en tendens til at forlagene selv utnytter nisjer. Forlaget satser ved siden av distribusjon av bøker gjennom særlig akademiske bokhandler og nettbokhandler på direkte salg til det nisjemarkedet som publikasjonene deres springer ut fra. Beatrice Rehl, direktør for avdelingen for humaniora ved forlagets amerikanske avdeling, framhever de faglige konferansene innen relevante fagfelt som en viktig salgskanal. Mulighetene som ligger i print-on-demand for fagfelt med viktige bøker som har begrensede grunnopplag, gjør at CUP nå beholder de elektroniske rettighetene til sine bøker. Tidligere videresolgte de dem. Et forlag som CUP, med sitt verdensomspennende nettverk, kan rendyrke spesialiserte nisjer som store og mer kommersielle STM-forlag ikke vil ha mulighet til å gå inn på.

Nasjonal og transnasjonal Tross internasjonalisering har forlagsbransjen også i 2010 mange nasjonale og kontinentale karakteristika. Den ’amerikaniseringen’ av forlagene som mange fryktet ti år tilbake, har ikke skjedd. De viktigste store internasjonale forlagskonsernene har sine røtter i Europa, ikke i USA. Det er europeerne som har kjøpt seg inn i amerikanske forlag. Riktignok har mange flyttet sine hovedkvarterer til New York, men den europeiske dominansen er påfallende. Selv om britisk og amerikansk bokindustri er integrert og opererer på begge kontinenter, er de nasjonale markedene fremdeles separate. Denne europeiske dominansen er særlig tydelig på allmennmarkedet. Det tyske Bertelsmann-konsernet, som omfatter Random House, er verdens største på dette markedet, og er også nummer fem på listen over verdens største forlag, fulgt av det franske Hachette (som altså kjøpte Time Warner Books i 2006).10 De nordiske forlagsgruppene som er på listen, er Egmont (23), Bonnier (25) og Sanoma WSOY (31).
     Bokmarkedene og forlagssituasjonen i de ulike europeiske landene har markante nasjonale særtrekk, og visse parallelle utviklingstrekk. I Tyskland har de store forlagskonsernene som Bertelsmann og Holtzbrink stor betydning. Bertelsmann omfatter tradisjonsrike tyske kulturforlag som Luchterhand. Holtzbrink kontrollerer blant annet kvalitetsforlagene S. Fischer og Kiepenheuer & Witsch. I Franrike er Hachette dominerende sammen med Edtis. Likevel finnes det i begge land mange mellomstore og mindre forlag som er kulturelt ledende, som Suhrkamp og Hanser i Tyskland og Gallimard og Actes Sud i Frankrike.11 Selv om mange kjente forlag tilhører større grupper, opererer de med stor selvstendighet innenfor konsernet. Dette gjelder for eksempel forlagene i La Martininère-gruppen (41), som omfatter et av Frankrikes mest renommerte kulturforlag, Le Seuil. Begge land har også et utbredt bokhandelsystem – både i kjede, som FNAC i Frankrike og Hugendubel i Tyskland, og mange uavhengige. Den såkalte vertikale integrasjonen, at større konserner eier alle ledd fra forlag til distribusjonssentraler og bokhandel, gjelder altså ikke bare i Norge. Og internasjonalt, som i Norge, er dette et stort problem for uavhengige forleggere.
    Denne transnasjonale situasjonen der nasjonale karakteristika består, gjelder primært i vestlige land. På listen over verdens femti største forlagsgrupper er det syv japanske og én kinesisk. Kina oppfattes som et av de store framtidsmarkedene også innenfor forlagsbransjen, og mange av de store forlagskonsernene særlig innenfor undervisningsområdet venter på å gå inn her. Det kinesiske bokmarkedet er imidlertid på mange måter et paradoks. Kvantitativt er det verdens største. Mer enn 80 000 titler ble publisert i 2008, men 99,5 prosent av titlene solgte mindre enn 5000 eksemplarer.
    Markedet for spanskspråklige bøker er det nest største i verden, og det er til spansk at flest bøker oversettes fra andre språk. Det er to spanske forlagsgrupper på listen over verdens femti største – Planeta (8) og Santilana (27).12

Det digitale Det mest sentrale spørsmålet i bokbransjen er utviklingen av digitale løsninger. E-bøker og lesebrett, der Amazon særlig har hatt suksess med Kindle, er alle fremdeles utilfredsstillende teknologisk og lite leservennlig, og de er blitt usatt for mye kritikk.13 Problemet med mange av lesebrettene er at de er knyttet mot ett bestemt format, og har sperrer mot andre. I skrivende stund venter mange på Apples Tablet – men det sikreste man kan si om dagens mange digitale leseplattformer, er at de vil forbedres og utvikles og være noe helt annet om ti år.14
    At markedet for digitalt innhold til allmennmarkedet øker, er sikkert. Men hvor mye, er svært usikkert. Amazon hevder salget av e-bøker for første gang overskred salget av trykte bøker 25.12.09. Dette lar seg vanskelig verifisere, da Amazon holder salgstall tett til brystet – og selvsagt er interessert i blest om sitt e-boksalg. Det selskapet som registrerer boksalget for den amerikanske bokbransjen, Nielsen BookScan, har ikke data for e-boksalget. Dette gjelder både for Amazons salg til Kindle, og deres og andre aktørers salg til andre lesebrett som Sony e-reader, Barnes & Nobles «Nook», iRex iLiad og flere andre. Amerikanske forleggere anslår omsetningen til høyst ti prosent, noe som kan sies å være solid, men ikke oppsiktsvekkende. Spørsmålet er også hvor stor del av det amerikanske bokmarkedet Amazon egentlig kontrollerer. Paul Aiken, direktør for den amerikanske forfatterforeningen The Authors Guild, anslår Amazons andel til femten prosent av markedet.
    Hvordan den pågående priskrigen vil slå ut i reell inntekt fra e-boksalget, er et av de store spørsmålene.15 Hvis Amazon og andre store aktører på distribusjonssiden tilvenner kundene til svært lave e-bokpriser, vil dette påvirke hele verdens e-bokmarked. Det nordiske e-bokmarkedet har ikke tatt av (ennå). Et innlegg på den svenske bloggen «Bokens framtid» kan illustrere dette: «Hur många eböcker såldes i Sverige under samma julhandel? (Kom ihåg; Sverige är ett av världens mest utvecklade länder när det gäller tillgång till, och bruk, av ny teknik)? Hur många eböcker såldes? Inga siffror finns, men låt mig gissa att det inte var över 250 st, eller ens 0,1% av pappersböckerna. Totala antalet titlar tillgängliga på Amazon: 390 000 st. Totala antalet titlar tillgängliga på svenska eLib: 2 016 st.»16
    Både digitaliseringen og andre faktorer i internasjonal varehandel fører til at bokbransjens tyngepunkt er i ferd med å forflytte seg fra dem som produserer innhold, forfatterne og forlagene, til dem som distribuerer, men ikke skaper innholdet. Distributørenes logikk utfordrer forlagsverdenen, og dette får konsekvenser for forfattere så vel som for forleggere. Ifølge Stephen Smith, Chief Operating Officer ved det spesialiserte fag- og STM-forlaget Wiley, har forlaget de siste årene brukt 100 millioner dollar på å utvikle nye publiseringsplattformer. En av grunnene er at de ikke vil gjøre seg avhengig av distributører som Amazon og Google for sine elektroniske læremidler.
    Den amerikanske forleggeren Jonathan Galassi minnet i januar i år om at «There is More to Publishing Than Meets the Screen». En e-bokdistributør er ikke en forlegger, men snarere en videreformidler av et verk som allerede er blitt skapt. I dette henseende skiller ikke e-boka seg fra andre bøker. E-bøker er fremdeles, som trykte bøker eller lydbøker, sluttresultatet av en lang prosess fra idé og fram til ferdig bok.17 Selve skrivingen og redigeringen er ikke mindre viktig i den digitale enn den analoge æra, men Galassi og flere med ham stiller spørsmål ved hvordan det økonomiske presset fra distributørene på innholdsprodusentene vil slå ut – ikke minst på uavhengige forleggere.

Kommers og/eller kultur Kommersielle distributører som Google, Amazon og andre vil ha stor betydning i den videre digitale utviklingen, både for det som skjer innen kommersielle forlagshus, og det som skjer i regi av offentlige aktører. Diskusjonen rundt Googles skanningsprosjekt både i USA og Europa (Google Book Search) har vist at det er nødvendig å finne fram til andre løsninger på digitaliseringen av bok- og kulturarven enn kun den som er knyttet opp mot kommersielle initiativ.18 Google har hittil skannet mer en ti millioner bøker som befinner seg i store amerikanske universitetsbiblioteker. Opprinnelig ville de legge dette ut til bruk uten avtale med rettighetshaverne. Dette ble stanset, og Google kom fram til en avtale med amerikanske forleggere og forfattere som innebar at rettighetshaverne skulle bli kompensert. Men avtalen møtte etter hvert sterk motstand i Europa, fordi det viste seg at så mange som halvparten av bøkene som var skannet, var utgitt i Europa. Cambridge University Press er blant de prestisjeforlagene som ikke har sluttet seg til Google-avtalen, og er nå i gang med å digitalisere Cambridge University Library i England – og det er ikke noe lite bibliotek. Dermed håper CUP at de kan benytte seg av de bøkene fra dette biblioteket som er i det fri, til å skape et alternativ til Google. Det skal også nevnes som et eksempel på hvordan ulike interesser kan finnes innenfor samme store internasjonale konserner at Hachette i USA har sluttet seg til Google-avtalen. Moderselskapet i Frankrike har i likhet med andre franske forlag reservert seg.
    Robert Darnton har diskutert utfordringen fra Googles prosjekt i flere sammenhenger.19 Den mest sentrale faren han peker på, er at Google vil komme til å utvikle et kommersielt monopol på den adgang til informasjon som finnes i verdens bøker. Løsningen på dette må ifølge Darnton være at man omdanner «Google’s digital database to a truly public library». Og det bør bli den europeiske løsningsmodellen. Den utgjør også en parallell til motsetningen mellom det amerikanske kommersielle kringkastingssystemet og den europeiske public service-modellen. Konflikten mellom Google og amerikanske rettighetshavere, og også europeiske rettighetshavere, er tilspisset. Rettsprosessene fortsetter i USA, selv om de europeiske argumentene ikke er blitt viet særlig oppmerksomhet.
    Forlagsverdenen er preget av motstridende tendenser. Forlagsbransjen må tjene penger, slik sett er den kommersiell, men den er ikke bare det. Den er tuftet på kreativitet og kunnskap, og skaper og formidler kulturelle verdier. Det foregår konsentrasjon innenfor forleggeriet, men den er ikke multimedial. Den foregår innenfor bokas område – analog eller digital. Læremiddels-, fag- og STM-forlag øker i betydning, og rendyrker sine områder. Det er der den digitale satsningen i første rekke foregår. Både innenfor store forlagsgrupper og utenfor skjer det en utvikling av nisjer og spesialisering, og det kan være konkurranse mellom enkeltforlagene innenfor ett og samme konsern. Forlagskonsernene blir transnasjonale, men samtidig finnes det språklige, nasjonale og regionale særtrekk. Det utvikler seg konfliktfylte forhold mellom forlagene, som skaper innhold, og de elektroniske distributørene som søker å dominere den digitale delen av bransjen – og presse fram sine forretningsmodeller. I denne sammenhengen er Googles rolle særlig illustrerende. Spørsmålet er hvordan de kreative og kulturelle verdiene som er en del av forlagenes historie, skal beholde sin plass i den digitale æra. Dette er ikke spørsmål om teknologisk determinisme, men om kulturpolitiske valg.

Noter

1    Øystein Bache og Rune Gokstad: «Helpdesk fra middelalderen» 
http://www.youtube.com/watch?v=pQHX-SjgQvQ
2    Denne artikkelen er et resultat av et forskningsprosjekt finansiert av NFFO om den internasjonale forlagsverdenen som Tore Slaatta og jeg har gjennomført i 2009. Sitatene er hentet fra samtaler med amerikanske forlagsfolk i begynnelsen av september 2009.
3    André Schiffrin (2001): «The Business of Books. How International Conglomerates Took over Publishing and Changed the Way we Read.» London, Verso.
4    Se Wischenbart, Rüdiger: «Die Vielfalt der Bücher»,
www.wischenbart.com/.../Die%20vielfalt%20der%20buecher_IFA_2009.pdf
(besøkt 06.01.2009)
5    Robert Darnton (2009): «Google & the Future of Books», The New York Review of Books.
Volume 56, Number 2, February 12, 2009.
6    Tallet er hentet fra Robert Darnton (2009) op.cit.
7    Som det heter på hjemmesiden: «Elsevier’s full-text platform, ScienceDirect, now offers over a quarter of the world’s STM (Science, Technical and Medical) articles integrated with a growing range of authoritative books, including reference works, handbooks and book series.»
http://www.elsevier.com/wps/find/electronicproductdescription.cws
_home/622109/description«description (besøkt 09.01.2009)
8    Kristine Abelsnes (2008): Nasjonale lisenser. En utredning om nasjonale lisenser for informasjonsressurser. (ABM-utvikling. Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) s. 19.
9    http://www.longtail.com/the_long_tail/2005/11/sizing_the_book.html
(besøkt 06.01.2010)
10    Philip Jones (12.07.09)  «Pearson tops global ranking of book publishers»
The Bookseller
http://www.thebookseller.com/news/90996-pearson-tops-global-ranking-of
-book-publishers.html (besøkt 08.01.2010)
11    Gallimard er i seg selv en stor forlagsgruppe som omfatter mange imprints.
På den internasjonale rankingen innehar gruppen en 43.-plass.
12    «Lost in translation no more», The Economist. Jan. 17th 2008.
13    «Read all about it». The Economist Technology Quarterly. Dec. 12, 2009, og
Nicholson Baker (2009) «A New page. Can Kindle really improve the book?» The New Yorker.
August 3, 2009.
14    «A Deluge for Devices for Reading and Surfing». The New York Times. Jan. 9. 2010. http://www.nytimes.com/2010/01/09/technology/personaltech/
09reader.html?th&emc=th (besøkt 09.01.2010)
15    Se f.eks. «Amazon keeps ebook rivals guessing on Kindle sales».
http://www.guardian.co.uk/technology/2009/dec/23/amazon-kindle-ebook-
sales-guessing (besøkt 07.01.2010) og «Amazon e-book sales overtake print for
first time» http://www.guardian.co.uk/business/2009/dec/28/amazon-
ebook-kindle-sales-surge (besøkt 07.01.2010)
16    http://www.bokasframtid.se/2010/01/vad-hander-sverige/ (besøkt 08.01.2010)
17    Jonathan Gallasi (2010): «There is More to Publishing Than Meets the Screen». The New York Times, Jan. 3, 2010. http://www.nytimes.com/2010/01/03/opinion/
03galassi.html?scp=1&sq=Galassi&st=cse (besøkt 09.01. 2010)
18    Det er ikke plass til å gå nærmere inn på denne avtalen her, men Tore Slaatta
og jeg har blant annet behandlet den i en artikkel i NFF Bulletin 5, 2009. http://www.nffo.no/eway/default.aspx?pid=276&trg=MainPage_6115&MainPage_6115=6120:0:24,2231
19    Robert Darnton (2009): «Google and the New Digital Future»,
The New York Review of Books. Volume 56, Number 20, December 17, 2009. 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>