>Artikler Prosa 06|09

>Biblio9: Biblioteket i Babel

Morten A. Strøksnes

I Whitechapel Road i London har man forsøkt å bygge verdens mest moderne flerkulturelle bibliotek. For å markere avstand til den gamle typen bibliotek – digre boksamlinger med dikt, romaner og lettere utdatert kunnskap som er gjort tilgjengelig for publikum av et temmelig selvtilstrekkelig «biblioteksvesen» – kalles institusjonen Idea Store.

Prosa 06 09

DET FINNES NEPPE noen mer flerkulturell gate i verden enn Whitechapel Road. I mange hundre år har området sugd til seg, og spyttet ut igjen, nye bølger av økonomiske og politiske flyktninger. Irske bygningsarbeidere kom på 1600-tallet, franske hugenotter på 1700-tallet, deretter østeuropeiske jøder. Alle gjorde Whitechapel til getto, før de la seg opp nok penger og flyttet til bedre strøk av London.
    På 1800-tallet begynte sjøfolk fra Afrika, Malaysia, Kina og Bangladesh å hoppe i land når skipene deres ankom dokkene i East End. Sakte overtok bengalerne og ble den dominerende etniske gruppen i området. Hugenottenes kirker og veverier, jødenes synagoger, juvelerer og bakerier, er ikke borte. De er bare omgjort til saributikker, dagligvareforretninger, halalslakterier, bilvaskerier, moskeer og curryrestauranter med egne avlukker for kvinner.

I dag er Whitechapel
mer etnisk variert enn noen gang. Langs de tettpakkede fortauene, gjennom den skjærende støyen fra overbelastede billige lydanlegg som spiller banglamusikk, snakkes språk fra hele verden. Det kan virke som om mange forsøker å kle seg mer afrikansk, asiatisk eller østeuropeisk enn de gjorde i hjemlandene. Digre afrikanere i lange, fargerike kjortler, katteaktige indonesiere i batikkdrakter, skjeggete afghanere i kaftaner og med paiaktige pakoler på hodet, bengalere i sandaler, pakistanere i burkaer og sjal i tusen lokale varianter. Mange ser ut som de nettopp har gått i land, ikledd «bunaden» fra hjemlandet. Dette er ingen «smeltedigel», men et genuint kosmopolittisk sted der folk holder på sin identitet og lever side om side i parallelle univers. Området er ennå Londons fattigste.
    Dickens hentet mye materiale til sin journalistikk og sine romaner herfra. Til tross for bomberegnet under Blitzen, utallige bølger av saneringer, oppblomstringen av trendy barer og stigende eiendomspriser, har East End fremdeles en lurvete tiltrekningskraft. Der Roma utbasunerer sin historisitet, er London snarere full av svake og understatede ekko.

Whitechapel Road Idea Store er bygget midt inn i et stort lokalt marked. Rett utenfor inngangen blir jeg stående å snakke med Josef fra Jalalabad, som selger mango i kasser. Han er skeptisk til hele Idea Store-konseptet, og påstår at det ikke finnes en eneste god bok i hele biblioteket. Hva er en god bok? spør jeg. «Will Durants tolvbindsverk The Story of Civilization,» svarer Josef. «Men der inne,» sier Josef og peker på Idea Store, «finnes det ingen gode bøker. For her eier jødene alt – supermarkedene, avisene, tv-kanalene, bankene, fotballklubbene og all eiendom. De er utsugere, og krever så mye i leie at alle her er fattige. Jødene vil heller ikke at folk skal lære noe. Derfor har de fylt hele biblioteket med Hollywood-skitten sin, og med musikk som planter forvirring i hodet på muslimsk ungdom.»
    Selgerne som står rundt ham nikker til Josefs analyse. Da jeg tar fram kameraet, spør en av dem om jeg jobber for Mossad eller MI5. «Tror du vi er med i al-Qaida bare fordi vi er fra Afghanistan og støtter Osama bin Laden?» Jeg blir stående å se nøye på ham, i håp om at jeg gikk glipp av ironien. Det finnes ingen. De andre ser alvorlig på meg og hevder de føler seg overvåket.

Idea Store er en ny måte å tenke bibliotek på. Den første åpnet i 2002, i Bow, noen kilometer unna. Selv om Bow Idea Store erstattet to gamle bibliotek, er besøkstallene tredoblet. Whitechapel Idea Store er også en suksess som har vakt en viss internasjonal oppsikt.
    Inngangspartiet er påfallende beskjedent, eller snarere tilgjengelig og liketil. Man dumper rett inn fra gata, gjennom en automatisk skyvedør. Her er det ingen marmortrapper eller symboler på høykultur. Det føles ikke som man entrer et spesielt sted – enda mindre en tung offentlig institusjon – men snarere en moderne butikk eller kjøpesenter. Fargene er friske, stilen imøtekommende og inkluderende, også blant de ansatte som faktisk smiler og hilser. Inntrykket forsterkes av det populærkulturelle tilsnittet man møtes med. I første etasje er man omgitt av dvd-filmer og cd-plater, pluss en liten avdeling med bøker om Londons East End.
    Sjefen heter Sergio Dogliani. Han er italiensk, og kler seg slik italienere ofte gjør: utelukkende for å gi menn fra andre nasjoner en følelse av at de ikke kan kle seg. Dessuten ligner Dogliani påfallende på den gamle italienske landslagsspissen «Toto» Schillaci, en giftig liten målsnik av en sicilianer. Dogliani, som har bakgrunn fra utdanning og ledelse, synes åpenbart ikke det er noe merkelig ved at folk fra Norge viser interesse for institusjonen han driver. Umiddelbart begynner han å forklare meg filosofien bak Idea Store. «Dette skal være et nøytralt sted som ikke kan knyttes til én kultur eller klasse, slik man åpenbart kunne med den gamle generasjonen bibliotek. Folk skal kunne gå hit for å få informasjon om nesten alle aspekter ved livet, og for å tilegne seg nye ferdigheter. Ved å samle så mange funksjoner som mulig under ett tak, er vi blitt et møtested. Folk kommer hit for å ta en kaffe, se tv, møte venner, trene, bedrive terapi, gjøre lekser, spille spill, lese aviser eller tidsskrifter. Og for å delta på alle typer kurs, fra det hobbyaktige til det yrkesrettede. Alt i alt: Vi er et sted for sosial sammenheng.» Jeg forteller Dogliani om at afghanerne på utsiden er skeptiske, nettopp fordi Idea Store ligner for lite på et tradisjonelt bibliotek. Han smiler mildt og sier at over 90 prosent av utlånene ennå er bøker.

Idea Store-strategien ble utarbeidet for 10 år siden, av det østlondonske Borough of Tower Hamlets, som et resultat av praktiske behov. Ingen områder i England hadde mer analfabetisme og dårligere besøk på bibliotekene. Bare 18 prosent av befolkningen hadde noen gang satt sine ben innenfor et lokalbibliotek. «Vi stilte oss noen enkle spørsmål. Hvorfor bruker ikke vår befolkning de kommunale bibliotekene og læresentrene? Hvordan kan vi få folk til å endre vaner, slik at de som aldri kommer innom biblioteket, begynner å gjøre det?» Etter å ha undersøkt disse spørsmålene grundig, fant de to klare svar. For det første: Bygningsmassen var nedslitt, den bestod stort sett av støvete og dårlig vedlikeholdte bygninger. Det gamle Whitechapel Library, som jeg selv var en regelmessig bruker av for noen år siden, var et godt eksempel. Selv støvet var fra viktoriatiden, og gamle bokormer i tweed hadde gjennom 60 års tid opparbeidet seg faste plasser. Biblioteket ble solgt til private interesser, som pusset opp bygningen og omgjorde den til et kunstgalleri med restaurant – funksjoner som kler den verneverdige gamle bygningen mye bedre.
    Kanskje enda viktigere enn den uhensiktsmessige utformingen av de gamle bibliotekene: Lokaliseringen var feil. Som regel lå de relativt langt unna stedene der folk ferdes daglig, som markedene, postkontorene, sykehusene, kjøpesentrene og t-banestasjonene. «Det kan være fristende å bygge offentlige institusjoner på steder som er vakre, og håpe at folk likevel kommer. Men det er nok ikke slik verden er. Vi begynte istedenfor å lete etter perfekte steder for å lokalisere flere nye biblioteker i Øst-London. Og vi fant dem. Whitchapel Idea Store er optimalt lokalisert etter denne filosofien. Vi ligger nesten midt i et av Londons største markeder. Sykehuset ligger rett over veien, t-banestasjonen hundre meter oppi gata, og rett bak ligger en et gigantisk Sainsbury’s-supermarked med hundrevis av parkeringsplasser. Det handler om å gjøre det lett for folk. Vi holder åpent 71 timer i uka, hele året,» sier Dogliani.
    Jeg forteller ham at man i Oslo har tenkt å følge motsatt filosofi, og at byens nye hovedbibliotek skal bygges ved vannkanten, som et nytt prestisjebygg omringet av andre prestisjebygg og luksusleiligheter. «Har de virkelig bestemt seg for det?» spør Dogliani. 

Vi tar heisen opp i femte etasje, der det ligger en stor og hyggelig kafé. En gjeng asiatiske unggutter sitter i en sofa rundt en tv i hjørnet. De følger en cricket-kamp mellom Bangladesh og India, det er naturligvis en temmelig bråkete affære. «Tv-en står ikke på hele tiden,» sier Dogliani, som om han leser tankene mine. «Bare ved det som er spesielle anledninger for vårt publikum.»
    En viktig innsikt for designerne bak Idea Stor-konseptet var at man konkurrerte om folks tid på lik linje med andre aktiviteter, inkludert kommersielle sådanne. «Vi ligger midt i en handlegate i en by som flommer over av shoppingsentre. Butikkene legger enormt mye penger, tid og energi i design, på presentasjon, lyssetting, grafikk. De konkurrerer om å se innbydende ut, for å trekke til seg folk. Ikke minst gjelder dette bokhandlene, der utseende og atmosfære er blitt stadig viktigere – samt å lede publikum dit man ønsker,» sier Dogliani. Jeg legger til at de fleste store bokhandler i London også har en kafé, gjerne på toppen, lengst unna inngangen, slik at kundene kan utsettes for mest mulig kultur på veien. Dogliani nikker, og forteller at han tenker mer som en butikksjef enn som en gammeldags bibliotekar, hva angår skilting, hva som er plassert hvor, og så videre. «Kanskje vi brøt et tabu ved å innrømme at vi lot oss inspirere av den kommersielle verden, og noen har rynket på nesen av dette. Men folk oppsøker steder som får dem til å føle seg vel. Dette gjelder spesielt ungdommer; de er svært oppmerksomme på signalene omgivelsene gir dem. De vil ikke oppholde seg på en plass som virker dull. Hvorfor skulle ikke vi lære av butikksjefer, arkitekter og designere som er eksperter på å skape god atmosfære? Vi oppnår jo det vi vil: at folk kommer hit,» sier Dogliani. Whitechapel Idea Store ble lokalisert til et strøk der det allerede var mye aktivitet. Etableringen har i seg selv forsterket tilstrømmingen av folk, og bidrar til å løfte lokalmiljøet inn i en ny og positiv trend. Idea Store er således også en form for byutvikling.

Nedover i hver etasje ligger det åpne boksamlinger. Bokhyllene er ikke rette, men bukter seg organisk gjennom rommene. Kun hyllene som står inntil veggene, når opp mot taket. De som er plassert rundt på gulvene, når bare til brysthøyde. Ved å forlenge synsfeltet på denne måten skapes en følelse av åpenhet. Den følelsen av klaustrofobi og rasfare man kan få på enkelte tradisjonelle biblioteker, der hyllene står i tette rader og når opp til taket, finnes ikke her. Prisen er selvsagt at det er plass til færre bøker. Men en Idea Store vil ikke være et lager for bøker – eller i hvert fall mye mer enn dette.
    Den gamle lesesalsfilosofien er også forlatt. Rundt i etasjene er det behagelige stoler der folk kan sitte mer eller mindre for seg selv. De er omgitt av moderne materialer og design: rødt gulv av rød gummi, søyler av børstet betong og mye treverk på vegger og i tak. Ytterveggene er av glass, noen av rutene er farget svakt grønt og blått. Dette gir bygningen et gjennomsiktig, åpent og litt funky preg – i tillegg til mye naturlig lys. Hvem husker ikke den gamle typen «offentlig» lys som ga en følelse av at man var i ferd med å bli blind eller kronisk deprimert? I Whitechapel er det brukt mange diskré og indirekte lyskilder, ikke fluoreserende lysstoffrør eller sterke lyspærer i taket.
    Noen av rommene er innrettet for fleksibel bruk. Datamaskinene man bruker på IT-kursene, blir ellers gjort tilgjengelige for vanlig besøkende ved hjelp av smarte skyvevegger. I nettsurfing-sonen er det mer folk enn andre steder. Asiatiske ungdommer sitter og surfer, sender e-poster eller spiller spill på nettet. I avissalen er gjennomsnittsalderen langt høyere. Arabere, kurdere, bangladeshere, vietnamesere, kinesere, tyrkere, somaliere og østeuropeere leser aviser fra hjemlandet. De største innvandrergruppene i området kan naturligvis også låne bøker på sine førstespråk.
    Og de ansatte vi treffer mens vi går rundt, speiler den etniske miksen i nabolaget, slik at de kan bistå folk som ikke snakker engelsk.
    Bydelen Tower Hamlets har til nå bygget fire Idea Stores. Man har i tillegg to gammeldagse læringssentre. Ved disse arrangeres det 900 kurs i året. På veggene henger det tv-skjermer som reklamerer for kursene. «Det handler om å utvikle seg, å skape synergier for vårt publikum. La oss si du kommer hit for å ta et franskkurs. Du blir ikke bare utsatt for læring i klassen. I tillegg styres du mot fransk litteratur, musikk og filmer,» forklarer min stadig mer entusiastiske omviser. Ved Whitechapel Idea Store har man åtte «læringslaboratorier», som er små, moderne møte- eller klasserom. Bibliotekarene er «multitaskere». I tillegg til å kunne de tradisjonelle bibliotekaroppgavene, fungerer de som rådgivere som styrer folk mot kurs. Disse er ikke gratis, men sterkt subsidierte. Det koster for eksempel 40 pund å delta på et franskkurs, om lag en femtedel av den reelle kostnaden. Men arbeidsledige slipper unna nesten hele kursavgiften. Lokale foreninger kan låne møterommene når de ønsker, bare de skriver seg på en liste. Dette drar ytterligere folk inn i bygget, og gjør at mange får et eierforhold til bygningen.

Idea Store-prosjektet er en stor satsning. Kursene alene koster ca. 90 millioner kroner å drive. Selve byggingen av nye biblioteker, unnskyld Idea Stores, over hele bydelen har kostet mange hundre millioner. Selv om det bor 235 000 mennesker i bydelen, er det mye penger. Hvordan har man råd til denne luksusen, i det som går for å være det fattigste området i London?
    «Før vi startet opp, besøkte under 20 prosent av befolkningen våre bibliotek. Nå er tallet 56 prosent. For ti år siden hadde bibliotekene i Tower Hamlets 550 000 besøk i året. Nå er tallet over to millioner. Våre bibliotek pleide å være blant de minst besøkte i hele landet. Nå er Whitechapel Idea Store det tredje mest besøkte i London, og det fjerde mest besøkte i hele landet. Dette legger lokale og nasjonale myndigheter merke til. Vi kan presentere dem pene regnestykker. Nå bruker vi mer, i rene penger. Men ut fra en samfunnsøkonomisk tankegang bruker vi mindre. For 10 år siden kostet hvert besøk det offentlige 8 pund. På grunn av den enorme økningen i besøk koster hvert besøk oss nå bare 3 pund. Når vi smeller slike tall i bordet til politikerne, kan de ikke annet enn å være fornøyd med utviklingen,» sier Dogliani, ikke uten triumf i ansiktet. Opplegget passer også veldig godt inn i New Labours overgripende «Best Value»-plan om å gi publikum bedre tjenester og mer valuta for skattepengene.
    Stemningen på Whitechapel Idea Store minner litt om Litteraturhuset i Oslo, men med mye lavere terskel både for deltakelse og med tanke på de tema man forholder seg til. Man ønsker å være et slags «gatehjørneuniversitet». Kursene og aktivitetene er ekstremt varierte. Det er bingo, lag dine egne julekort, Playstation-konkurranser via trådløse nettverk, jobbsøkingskurs, kurs i rytmer og kreativ kunst for barn, diskusjonsgrupper om bengalsk politikk og samfunnsliv, lesesirkler, grupper for manga (japanske tegneserier), fri rettshjelp, «bare-jenter-grupper», babymassasje, kameragrupper, aromaterapi, kurs i raseri­mestring, bedriftsoppstartningskurs, kurs i en lang rekke europeiske og ikke-europeiske språk – samt i en lang rekke vanlige teoretiske og praktiske fag.

Mottoet er livslang læring. Utdannelsesnivået i Tower Hamlets ligger langt under det nasjonale gjennomsnittet, mens arbeidsledigheten ligger langt over. Blant immigrantgruppene, der bengalerne er den største, er tallene for utdannelsesnivå og arbeidsledighet spesielt dårlige. «Vi tror på utdannelse. Utdannelse er det eneste som virker; det gir folk arbeid, selvrespekt og selvstendighet. Ved å gi folk gode vaner på dette området, er det mindre fare for at de blir et problem for seg selv og samfunnet. Konsentrerer man seg om utdannelse, minsker samtidig risikoen for at du havner borti kriminalitet, rus og andre negative, selvforsterkende sosiale spiraler. Vi har ennå et lavt utdannelsesnivå. Samtidig har vi raskere økning i utdanning enn nesten alle andre steder. Noe av dette kan forklares ved at det har vært en viss gentrifisering av området. Men Idea Store-strategien har også sin del av æren,» sier Dogliani. Når han åpner døren til en stor sal der det drives med dans, yoga, kampsport og meditasjon, er jeg for lengst solgt. Det finnes selvsagt også garderober, samt skap som folk kan låse inn sakene sine i, så de slipper å drasse rundt på alt dagen lang.

Jeg takker Dogliani
for omvisningen og forlater idésjappa. I samme kvartal ligger en pub jeg kjenner fra årene jeg bodde i London. The Blind Beggar, oppkalt etter en soldat som ble blindet og lemlestet ved slaget ved Evesham i 1265. Willam Booth holdt sine første prekener utenfor i 1865, før han grunnla Frelsesarmeen. Det står en statue av ham nedi gata. The Blind Beggar har fått en ansiktsløftning siden sist, men det lukter ennå mange hundre år gammel engelsk pub: en palimpsest av ale og guinness som har sunket ned i tepper og treverk, en milliard røkte sigaretter, osen fra stekte nyrer og noe vagt metallisk. Puben er full av myter. Ronnie Cray skjøt og drepte en gangsterrival her en kveld i 1966. En av kulene traff jukeboxen, og skaden gjorde at stiften ble stående og hoppe på refrenget til slageren «The Sun Ain’t Gonna Shine Any More».
    Det er fullt i lokalet, men en gammel mann ved et bord nikker når jeg spør om jeg kan sitte. Han snakker et gammeldags, snobbete kostskoleengelsk, og ligner litt på John Gielgud – bortsett fra at han har en svulst på størrelse med en tennisball rett ved siden av adamseplet. Dessuten er han kraftig oppskrapt i panna, åpenbart etter et fall. Bandasjen dekker bare litt av såret. Mi­chael sier han er 83 år, og av jødisk familie med to hundre års historie i East End. Jeg må bøye med over bordet for å oppfatte hva han sier, men må trekke meg tilbake fordi han stinker av piss. Jeg forteller at jeg har besøkt bydelens stolthet: det multikulturelle biblioteket. Michael fnyser. «Rasisme er et naturlig fenomen, det finnes til og med i dyreriket. Det handler om konkurranse om mat og ressurser. De sterkeste vinner, de tar vare på sine egne. Slik er livet. Immigrasjon har aldri fungert noe sted på jorden. Tyskerne prøvde det, romerne prøvde det. Disse folka fra Bangladesh som har tatt over strøket. Jeg ser ikke ned på dem, men de er enkle bønder. Vi bruker millioner på å bygge bibliotek for analfabeter. Og du er kommet helt fra Norge for å skryte av denne absurditeten?» sier Michael og legger til at han kommer til å knuse kameraet hvis jeg forsøker å ta bilde av ham. «Men du burde forsøke å legge bøkene dine ut på YouTube,» hvisker han mer vennlig.
    I bakgrunnen ser jeg folk strømme ut og inn av Idea Store, mens jeg tenker at eldre generasjoner ikke alltid er gode forbilder for de yngre. Bibliotekene har lenge vært et av den vestlige verdens fremste symbol på sivilisasjon. I over 2000 år har de vært det viktigste medium for å overføre kunnskap fra én generasjon til en annen – og fra ett sted til et annet. Bibliotekene har vært nøkkelinstitusjoner for demokrati og dannelse. Ideen er ikke død, den har bare tatt en litt annen form.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>