>Artikler Prosa 04|06

>Agenda: 11. september. Fem år etter

Espen Hammer

11. september 2001 oppstod det en unik mulighet for USAs president og hans menn til å sette igjennom en politikk som lenge hadde stått sentralt på den neokonservative agenda. I dette essayet viser Espen Hammer hvordan 9/11 skulle komme til å definere George W. Bushs to presidentperioder – og det internasjonale samfunnet.

Foto: Getty images

«Bush-administrasjonen tok straks fatt i dette hatet og utnyttet det for alt det var verdt.»


 





«At antall USA-skeptikere har vokst dramatisk siden 9/11 er intimt forbundet med Bush-administrasjonens håndtering av 9/11-følgene»






 


«Selve ideen om en krig mot terror er i seg selv dypt problematisk. Terror er en taktikk, ikke en motstander.»


 




«Når Bush holder 'enhver mulighet åpen' i Iran-spørsmålet, betyr dette i praksis at han ikke utelukker bruk av kjernefysiske våpen»






 


 


 


 


 



Utvalgte, norske faglittære utgivelser etter og om 11.09.01

Kari Vogt og Anders Heger
Bruddet. ­Hellige krigere og en ny ­verdensorden
Cappelen 2002

Elisabeth Eide og Rune Ottosen (red.)
Krigens retorikk
Medier, myter og konflikter etter 11. september
Cappelen 2002

John Erik Riley, Mari Lending m.fl.
To fly styrtet i World Trade Center.
Tre meldinger, åtte essays og et dikt
Tiden 2002

Vegard Velle (red.)
De nye korstogenes tid. Om krig, terrorisme og rettstilstand i kjølvannet av 11. september

Spartacus 2002

Noam Chomsky
11/9
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Oktober 2002

Svein Melby
Bush-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk
Aschehoug 2004

TERRORANGREPENE på New York og Washington 11. september 2001 kom bokstavelig talt som lyn fra klar himmel. Alle visste at noe kunne skje, særlig i byer som dette, der så mye makt er konsentrert og så mange mennesker samlet. Men ingen – selv ikke etter det første angrepet på World Trade Center i 1993 eller bombingen i Oklahoma City to år senere – kunne ha forestilt seg muligheten av en ødeleggelse av denne størrelsesorden. I New York alene kunne effekten av bygningenes fall sammenlignes med sprengkraften til et taktisk atomvåpen. Omkring 3000 personer døde. I Washington ble hele den politiske eliten bokstavelig talt fordrevet, og presidenten befant seg i timevis på flukt i luftrommet over de amerikanske sørstatene.
    Siden 1700-tallets uavhengighetskrig hadde USA aldri vært utsatt for noe direkte anslag mot eget territorium. Man kan vise til Pearl Harbour, som førte til at USA ble trukket inn i 2. verdenskrig, men den gang dreide det seg om en militærbase i midten av Stillehavet. Ingen vanlig amerikaner hadde hørt om Pearl Harbour før den japanske bombingen. De to symmetriske tårnene på sydspissen av Manhattan representerte derimot innbegrepet av amerikansk dominans: de var kjent over hele verden og synlige fra alle deler av byen. Med sitt kjølige, modernistiske formspråk og sin perfekte speiling i hverandre, symboliserte de den abstrakte finanskapitalismen. Som to av verdens høyeste bygninger oppsummerte de dessuten den unike amerikanske viljen til å beherske rommet. Deres fall, som via fjernsynsbildene ble etset inn i alles bevissthet, dramatiserte dettes forgjengelighet.
    Den tyske komponisten Karl-Heinz Stockhausen fikk mye kritikk da han noen uker senere uttalte at 9/11 var tidenes største kunstverk. I ettertid er det imidlertid mulig å se at han hadde rett. Direkteoverført på fjernsyn over hele verden var det som skjedde den dagen kanskje mer spektakulært enn noen annen hendelse i verdenshistorien. Selv om ingen (kanskje heller ikke terroristene) har kunnet si seg sikre på hva budskapet egentlig inneholdt, var dette det ultimate statement.

Gode og onde krefter «Det er noen der ute som hater oss.» Om det hele virket ubegripelig og vanvittig, så kunne ingen benekte denne enkle stadfestelsen, til tross for at ethvert forsøk på å si noe om hvorfor noen hatet dette landet, raskt ble stemplet som uttrykk for manglende patriotisme. Bush-administrasjonen (jevnfør Bushs programmatiske tale den 20. september 2001) tok straks fatt i dette hatet og utnyttet det for alt det var verdt. Venn mot fiende, godt mot ondt, oss mot dem – med ett ble de geopolitiske realitetene, som etter den kalde krigens avslutning hadde virket uoversiktlige og kontingente, for de neokonservative klinkende klare. Amerikas mission, dets eksistensberettigelse, ble nå, som en unik bastion for frihet, toleranse og demokrati – det vil si for alt som er godt – å kjempe mot ondskapen i verden som sådan.
    Det quixotiske ved Bushs første taler etter 9/11 kunne virke overraskende dersom man ikke var klar over at forestillingen om en avgjørende, for ikke å si apokalyptisk, strid mellom gode og onde krefter utgjør en hjørnestein i mye av den amerikanske konservative kristendommen som Bush har hentet sine velgere fra. Men ikke bare den messianske milleniarismen som råder i bibelbeltet har stått for slike oppfatninger. Også den velansette Harvard-politologen Samuel Huntingtons ideer om en uunngåelig clash of civilizations syntes med ett å ha blitt bekreftet med 9/11. Ifølge Huntington er tiden for konflikter mellom nasjonalstater over. I fremtiden vil de avgjørende konfliktlinjene gå mellom kulturer, i første rekke mellom Vesten og araberverdenen.
    Uansett hadde denne diskursen flere avgjørende konsekvenser. Den gjorde det «upat­riotisk» å kritisere Bush-administrasjonens politikk, noe som har gjort det vanskelig for demokratene å fremsette alternativer for eksempel i sikkerhetspolitikken. Av redsel for ikke å være patriotisk nok, har majoriteten av ledende demokrater for eksempel støttet krigføringen i Irak. Det til tross for at Irak-angrepet stod i direkte motsigelse til partiets liberale grunnprinsipper. Videre skapte denne diskursen et enormt politisk press mot de statene som først og fremst ble assosiert med ondskapen – the axis of evil, som Bush skulle komme til å kalle dem: Iran, Irak og Nord-Korea. Å åpne for diplomatiske løsninger med styresmakter man selv har omtalt som onde, er i realiteten ikke annet enn politisk spillfekteri. Etter en deklassering av det slag som disse nasjonene ble utsatt for i Bushs berømte 2002 State of the Union Address, ble deres regjeringer sittende igjen med få alternativer til aggresjon og opprustning. Sist, men ikke minst, skapte den et bilde av homogene kulturer i konflikt, snarere enn ekstreme og moderate krefter innen hver av dem. Det var noen som hatet USA over alt annet i verden, det kan ingen betvile, men disse tilhørte et lite mindretall. At antall USA-skeptikere har vokst dramatisk siden 9/11 er intimt forbundet med Bush-administrasjonens håndtering av 9/11-følgene de siste fem årene.
    De første dagene og ukene etter angrepene var det riktignok umulig ikke å legge merke til de spontane uttrykkene for sympati som oppstod rundt omkring på kloden, selv i araberstatene. Folk samlet seg i sorg utenfor USAs ambassader. Le Monde hadde som hovedoverskrift på forsiden: «Nå er vi alle amerikanere.» USA hadde knapt noen gang vært gjenstand for så mye sympati og medlidenhet. For alt det var verdt – intet av dette ble noensinne tatt imot og brukt av den politiske eliten. Tvert imot åpnet Bush-administrasjonens utenrikspolitiske retorikk for konfrontasjon, selv overfor noen av sine nærmeste allierte som Tyskland og Frankrike, som Donald Rumsfeld nedsettende omtalte som «det gamle Europa».

Gjengjeldelse og heltedyrkelse Det er verdt å reflektere over hva som skjedde på hjemmebane i ukene etter angrepet. Vi vet nå at det ikke tok mange timene før Rumsfeld fremsatte konkrete planer om et umiddelbart gjengjeldelsesangrep. Man måtte ta noen, var omkvedet, uansett om de stod bak 9/11 eller ikke, for hvis ikke ville USA tape ansikt. Ikke bare var det nødvendig å gjenopprette USAs stilling, men med 9/11 oppstod det en unik mulighet til å sette igjennom en politikk som lenge hadde stått sentralt på den neokonservative agenda. Rumsfeld foreslo straks Irak fordi det var et «enkelt» militærmål, men bak denne tvilsomme ideen, som ennå ikke bygget på noen teori om noen direkte tilknytning til 9/11 eller at Irak skulle representere noen trussel mot USA, lå drømmen om militær kontroll over Midtøsten og dets enorme oljeressurser. 9/11 skapte en helt ny situasjon – en kjempemulighet – som skulle komme til å definere George W. Bushs to president-
perioder.
    Til tross for de omfattende tap av liv, traumatiserte pårørende og hele byer i kollektiv sjokktilstand, ble Ground Zero raskt innskrevet i et typisk amerikansk heltenarrativ som truet med å undergrave ethvert offentlig sorg­arbeid. Brannmennene ble helter; flypassasjerene i den styrtede flight 93 ble helter; borgermester Giuliani ble helt; Bush hadde sin strålende photo-up på ruinhaugene omgitt av tilsotete redningsarbeidere og ble helt; selv ofrene ble helter. Med unntak av Bush, som lot altfor mange dager passere fra 11. september før han i det hele tatt viste seg i New York, var selvfølgelig mange av dem helter, hver og en på sin måte; men sannheten er at dette ikke burde ha vært tiden for heltedyrkelse. Heltelogikken sier: we need to kick ass. Den sier at noe må skje, at hevnen må skje fyllest, ikke at vi må prøve å forstå hva som har skjedd. Den motsetter seg refleksjon. Medias heltedyrkelse borget ille for utviklingen på lengre sikt.

Krigen mot terror Krigen mot terror ble nå USAs overordnete prioritet. Det var den som skulle rettferdiggjøre invasjonene av Afghanistan og senere Irak. Mest direkte var den ment å skulle rettferdiggjøre angrepet på Afghanistan, der USA kunne påberope seg FNs charter, artikkel 51, som tillater væpnet forsvar mot en stat som på en eller annen måte har utført et væpnet angrep mot en selv. I dette tilfelle var væpnet angrep et faktum, men ikke at staten Afghanistan stod bak. Staten Afghanistan stod i beste fall indirekte bak angrepet ved å ha gitt Al Qaida tillatelse til å oppholde seg på afghansk territorium. Det var derfor tvilsomt om et angrep på staten Afghanistan kunne legitimeres med utgangspunkt i artikkel 51. Krigen mot Irak, som de jure hvilte på en kontroversiell henvisning til sikkerhetsrådets resolusjon 1441 (kontroversiell fordi 1441 ikke eksplisitt gir rom for militære sanksjoner), fikk sine egne begrunnelser: masseødeleggelsesvåpen, Al Qaida-forbindelse og til slutt regimeforandring og demokrati-innstiftelse. Bare den siste av disse begrunnelsene, som for øvrig står i strid med folkerettens suverenitetsprinsipp, har vist seg å kunne gjøre noe som helst krav på gyldighet. Påstandene om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen eller at den irakiske stat var medansvarlig for 9/11, er som kjent blitt falsifisert.
    Det var krigen mot terror som skapte det politiske klimaet som ledet til Guantánamo Bay og Abu Ghraib. Det var den som gjorde det mulig for president Bush å overvåke sine egne innbyggere ulovlig uten å bli stilt for riksrett, og som, med utgangspunkt i sterkt utvidet bruk av utøvende myndighet (executive powers), har gjenopplivet bruken av tortur og ekstrajuridiske henrettelser.
    I skrivende øyeblikk ligger Bush-administrasjonen i ordkrig med Iran, som mange uavhengige observatører hevder vil måtte kulminere i en ny krig, denne gang med reell fare for anvendelse av kjernefysiske våpen. Med støtte fra USA og under direkte henvisning til krigen mot terrorisme har Israel akkurat satt i gang et storstilt angrep på Gaza og Libanon.
    Selve ideen om en krig mot terror er i seg selv dypt problematisk. Terror er en taktikk, ikke en motstander. Som en av USAs forhenværende generaler, William Odom, har uttalt, er det like håpløst å utkjempe en krig mot terror som det vil være å kjempe mot for eksempel nattlige flyangrep som sådan. Du kan slå ut en fiende, men ikke en metode eller et våpen. Derfor er det heller ikke mulig å vinne denne krigen. Den har ikke noen mulig avslutning. Tradisjonelle kriger ender når en av partene er overvunnet eller overgir seg, eller dersom man når en fredsslutning. Krigen mot terror opererer ikke med noen kriterier for når slutten er nådd. I tråd med dette uttalte Rumsfeld følgende i New York Times den 27. september 2001: «Noen tror at krigens første offer er sannheten. Men i denne krigen består den første seieren i å fortelle sannheten. Og sannheten er at dette vil bli en krig ulik alle andre vår nasjon har stått overfor.»

Fryktens politikk Krigen mot terror er basert på det man har kalt fryktens politikk. Det var folks frykt for nye terroranslag som gjorde den nye utenrikspolitikken mulig, og det var den som beredte grunnen for Bush sitt gjenvalg i 2004, og appellen til folks frykt fortsetter å være strategien for midterm-valgene i 2006. Å spørre om hva fienden (terror) egentlig har villet oppnå, eller om dens mål er å skade sivilbefolkningen eller motsette seg USAs militærmaskin, har blitt sett på som et uttrykk for manglende nasjonalfølelse og enten direkte kritisert eller fortiet.
    Fryktens politikk har dessuten den enorme fordel for myndighetene at man kan vekke frykten og dermed den politiske mobiliseringen til fordel for Bush & co uten at objektet for frykten konkret trenger å identifiseres. Dette er Big Brother og Oceanias strategi overfor Eurasia i George Orwells 1984. Det er nok å si at det foreligger en voldsom trussel – resten kan være «hemmelig», av hensyn til etterretningsarbeidet. «Hva om han har rett?» tvinges da folk til å spørre når de hører Cheney eller Rumsfeld. «Det er best ikke å ta noen sjanser.»
    Selvsagt er det i en viss forstand fullstendig riktig at man ikke bør ta noen sjanser når det gjelder en terroristorganisasjon som Al Qaida. USA har rett til og må beskytte seg mot Osama bin Laden og hans like, hvis militære mål er ekstremt: å forvandle hele jorden til en slagmark der ingen noensinne skal kunne føle seg trygge. Moderne terrorisme søker å holde hele befolkninger som gisler. Dens taktikk går ut på å skaffe mest mulig oppmerksomhet, samt destabilisere politiske, sosiale og økonomiske systemer ved hjelp av en fullstendig nihilistisk metode. Uansett hva slags endelig politisk mål de måtte ha, finnes det ingen rettferdiggjørelse for folk som i månedsvis planlegger hvordan de skal slakte hundre- eller tusenvis av sivile. Men avhumaniseringen eksisterer på begge sider: Når Bush holder «enhver mulighet åpen» i Iran-spørsmålet, betyr dette i praksis at han ikke utelukker bruk av kjernefysiske våpen som ledd i en angrepsstrategi. De menneskelige, politiske og økologiske konsekvensene av en slik beslutning ville være uoverskuelige – like uoverskuelige som om Al Qaida besluttet å anvende et masseødeleggelsesvåpen på amerikansk jord.
    Dessuten er det flere veier å gå etter at analysen har vist hva terrorismen står for. Man kan undersøke under hvilke betingelser terrorisme har sitt utspring. Man kan iaktta hvordan den i de aller fleste tilfeller er knyttet til okkupasjon, overgrep mot sivilbefolkninger og lovløshet. Som tapere i den nye globaliserte verdensordenen kan man se på terroristenes motivasjon for å bli religiøse og politiske fundamentalister. Man kan observere hvordan terroren i de aller fleste tilfeller rammer innbyggere i land hvis myndigheter har vært ansvarlige for overgrep.
    Dette er noe annet enn å snakke om en global islamsk terrortrussel, slik USAs høyrekrefter gjør. Så snart man gjør det, løfter man trusselen ut av dens faktiske element og konstruerer et fiendebilde ikke av ekstremister, men av araberverdenen som sådan.

Vi som elsket Amerika Den politiske stemningen i USA har forandret seg avgjørende i løpet av det siste året. Stadig flere stiller spørsmål ved Bush-administrasjonens håndtering av blant annet Irak og Guantánamo Bay, og bevisstheten om prisen USA har måttet betale for sin tapte anseelse i verden, er økende. I skrivende stund er oppslutningen om Bush på meningsmålingene bare litt over 30 prosent – det samme som de upopulære presidentene Nixon og Carter hadde i sine svakeste perioder. Dessuten synes den neokonservative ideologien, som fikk vind i seilene i de første årene etter 9/11 og som legitimerte USAs politikk, å være på vikende front. Selve ideen om at et moralsk eksepsjonelt USA, uavhengig av internasjonale regelverk og overenskomster, bør søke å etablere og deretter konsolidere et politisk verdenshegemoni ved hjelp av militære midler, er i dag, etter fadesene i Irak, langt på vei blitt diskreditert.
    Mange stemmer er her inne i bildet. I sin nyutgitte bok America at the Crossroads: Democracy, Power, and the Neoconservative Legacy (Yale University Press 2006), sammenligner for eksempel den tidligere neokonservative filosofen Francis Fukuyama sin forhenværende politiske tenkemåte med leninisme. Begge ideologier, hevder han, er potensielt totalitære og voldsberedte. Snarere enn å spre demokratiideen med militære midler, som har vist seg å være umulig, bør USA gå inn for det Fukuyama nå kaller en «myk wilsonianisme». Ønsker USA å demokratisere et annet land, bør det skje gjennom kulturell påvirkning, ikke gjennom militært press eller invasjon.
    Uansett hvilken fremtid Bush og de neokonservative vil vise seg å ha rent politisk, så har USA forandret seg som følge av 9/11. Det kan, slik mange frykter, vise seg at disse forandringene er permanente, men det kan selvfølgelig også skje at nasjonen vil finne tilbake til sine liberale røtter. Mest sannsynlig – i alle fall dersom en republikansk kandidat vinner presidentvalget i 2008 – er det at USA vil fortsette sin ferd mot en slags postmoderne mykfascisme, og at demokratiet vil svekkes ytterligere. I fem samfulle år har demokratene, i frykt for ikke å være patriotiske og tøffe nok, frastått sin plikt som opposisjonsparti, noe som har gitt Bush/Cheney nær sagt frie hender i avgjørende strategiske spørsmål. Aldri har USA hatt en mer autoritær og uetterrettelig regjering. Aldri har antidemokratiske krefter som big business og religion hatt større innflytelse. Aldri har media vært mer unnfallende når det gjelder å rapportere kritisk om hva som skjer i Det hvite hus. Uansett om demokratene vil gjenvinne noe av sin makt i de to neste valgene, vil terrortrusselen, som ingen av partiene egentlig vet hva de skal gjøre med, henge over landet og skape vanskeligheter for enhver som vil forsvare det Karl Popper kalte det åpne samfunn. Dessuten er forskjellen på partiene i dag mindre enn mange er klar over, og i et land der ulikheten mellom fattige og rike er i ferd med å øke dramatisk, eksisterer det ikke noe venstreliberalt eller sosialistisk alternativ. Jo høyere oppover man ser i USAs politiske system, desto mer synes det som om demokratiet er i krise. Det er på grasrotnivå – Alexis de Tocquevilles associations – at demokratiet fremdeles lever. Som Tocqueville skrev så tidlig som i 1835, og som fremdeles er tilfelle, er USA et lappeteppe av alle slags foreninger, grupper og assosiasjoner. Det er disse, og ikke Washington, som etter all sannsynlighet vil bære den demokratiske arven videre.
    For utlendinger som bor i landet har mye endret seg. Papirmøllen i forbindelse med visum har økt enormt og for mange blitt en virkelig byrde. Som følge blant annet av tiltakene til det nye Department of Homeland Security er man utsatt for mange flere sikkerhetskontroller og mer overvåking enn tidligere, og selv ørsmå irregulariteter i ens papirer ved innreise kan sporenstreks føre til hjemsendelse. New York Times rapporterte nylig om en italiensk professor ved et prestisjetungt amerikansk universitet som ble holdt i glattcelle på Kennedy-flyplassen og deretter sendt av gårde igjen fordi han manglet ett dokument. Dette er uttrykk for arroganse. Vel har man alltid ført streng kontroll med innreise til USA, men dersom problemer har oppstått har credoet vært at man forsøker å løse dem. Nå kan immigrasjonsmyndighetene iblant få selv vanlige borgere til å føle seg som terrormistenkte. Selv om 9/11 viste at det eksisterte et behov for bedre og mer effektiv kontroll, er det avgjørende at dette finner sted på en måte som ikke i unødig grad virker belastende for personer som kommer til USA utelukkende for å arbeide.
    Et annet påfallende forhold er hvordan bruken av halvmilitær overvåking og pat­ruljering av offentlige steder har økt. Store togstasjoner som New Yorks Grand Central Station og Penn Station (som jeg har pendlet til det siste halve året), har nå en sterk og synlig tilstedeværelse av et slags militarisert politi utstyrt med maskingeværer og enorme amerikanske flagg. I tilfellet med immigrasjonsmyndighetene er det klart at man bør passe godt på. Togstasjoner vil definitivt kunne være mål for terrorister. Likevel er det noe med den aggressive måten det gjøres på som virker fremmed og intimiderende.
    9/11 og den politiske håndteringen i etterkant har også hatt konsekvenser innen utdannelses- og forskningssektoren. I kjølvannet av 9/11 har universiteter i stadig stigende grad blitt utsatt for overvåking, inngripen og kontroll. Ikke minst har professorer på venstresiden, fortrinnsvis kritikere av Bush-administrasjonen, blitt utsatt for trusler om represalier. I hele fjorten stater har man vurdert å innføre en lov som forbyr politisk argumentasjon i seminarrommene. Tiltaket springer blant annet ut av den innflytelsesrike virksomheten til David Horowitz, som hevder at konservative professorer bestandig har blitt utsatt for trakassering og at det venstreliberale establishment nå må statlig overvåkes for å forhindre at dette fortsetter å skje. Studentene skal ha en lovfestet rett til å undervises av en «politisk nøytral» lærer. Horowitz selv er langt fra upartisk: I en nylig utgitt bok, The 101 Most Dangerous Professors in America (Regnery 2006), bringer han injurierende uttalelser mot en rekke toneangivende amerikanske akademikere. De kalles USA-hatere, terroristsympatisører, forbrytere og lignende. Tanken går uvegerlig i retning av McCarthy-periodens hekseprosesser.
    Horowitz’ injurierende språkbruk er uttrykk for graden av politisk polarisering som USA nå lider under. USA har vært delt på midten mellom en stadig mer konservativ høyrefløy og en haltende sentrumsliberal fløy. Bushs strateg Karl Rove har sagt at sikkerhetspolitikk igjen vil stå i sentrum for det kommende valget. Fryktens politikk skal med andre ord mobiliseres nok en gang. Ved denne anledningen ser det imidlertid ut til at store deler av de amerikanske velgerne ikke lenger stoler på Bush. Løgnene som muliggjorde den langvarige og blodige krigen i Irak, responsen på flomkatastrofen i New Orleans og de høye oljeprisene begynner å tære på tilliten – selv for de som var mest entusiastiske under presidentvalget i 2004.
    Uansett utfallet av valget i 2006 og det viktige presidentvalget i 2008 har 9/11 forandret USA og påvirket dets forhold til resten av verden for mange tiår fremover. Angrepet i seg selv var en ufattelig barbarisk handling som blottstilte terroristenes brutalitet såvel som Vestens nær sagt komplette hjelpeløshet. «Vår beste mulighet,» skrev Martin Amis i The Guardian nøyaktig en uke etter hendelsen, «som planetariske samboere vil være basert på utviklingen av det som har blitt kalt ’artsbevissthet’ – noe som står over nasjonalismer, blokker, religioner og etnisiteter. I løpet av denne ukens ubeskrivelige elendighet har jeg forsøkt å anvende en slik bevissthet og en slik sensibilitet. Mens jeg tenkte på ofrene, på gjerningsmennene og på den nære fremtid følte jeg artssorg, deretter artsskam og så artsfrykt.» Vi må fortsette å leve med denne frykten, men den må ikke få overmanne  oss.,


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>