>Bokessay Prosa 06|09

Åpen skepsis og skeptisk åpenhet. Debatten om det flerkulturelle samfunn i ny sakprosa

Sindre Bangstad

Det flerkulturelle samfunn. Multikulturalisme. Knapt noe tema har vist seg vanskeligere å behandle faglig fra et ståsted utenfor politikken i norsk og europeisk offentlighet de siste tiårene. En dansk duo argumenterer sterkt i favør av opplysningstidens idealer i en bok som nettopp er utgitt her til lands, mens et norsk mediefenomen tilfører temaet lite utover å repetere at «vi må våge å ta debatten».

<empty>

Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt
Adskillelsens politikk. Multikulturalisme – ideologi og virkelighet
431 sider
Forlaget Press 2009

Thomas Hylland Eriksen
Kulturterrorismen. Et oppgjør med tanken om kulturell renhet
71 sider
Spartacus 1999

Knut Kjeldstadli
Sammensatte samfunn. Innvandring og inkludering
293 sider
Pax 2008

Kenan Malik
Rushdie-affæren. Fra fatwa til jihad
280 sider
Gyldendal ARENA 2009

Aslak Nore
Ekstremistan. Frykt og håp i det flerkulturelle Norge
293 sider
Aschehoug 2009

«Hvorfor er det så vanskelig å si noe om politikk fra utenfor politikken? Hvorfor kan det ikke finnes en diskurs om politikk som ikke i seg selv er politisk?» spør den sør­afrikanske (nå australske) nobelprisvinneren i litteratur, J.M. Coetzee i romanessayet Et dårlig år fra 2008. Det flerkulturelle samfunn setter i sterkere grad enn noe annet tema skismogenetiske politiske holdninger og følelser i sving – dvs. at det produseres stadig eskalerende konflikt. I akademia måler man grovt sett personlig moralsk dyd ut fra om en person er mest mulig åpen for det flerkulturelle samfunn. I nettavisenes kommentarfelt synes det imidlertid å være motsatt: Personlig moralsk dyd måles etter hvorvidt personen er mest mulig skeptisk til det flerkulturelle samfunn. Mønsteret er etter hvert veletablert: På begge sider av frontene deler man, med Anton Tsjekhovs ord fra Sykehusavdeling nr. 6, «menneskeheten inn mellom slynglene og de oppriktige, og det finnes ikke noe imellom dem». Der tilhengerne siterer den kanadiske filosofen og multikulturalisme-talsmannen Will Kymlicka, siterer de beleste blant motstanderne Reflections on the Revolution In Europe-forfatteren og journalisten Christo­pher Caldwell.

Ingen monokulturell fortid
Det skal ikke så mye fantasi til for å skissere hovedtrekkene i den utviklingen som har ført også Norge inn i et slikt samfunnsmessig klima. Dette samfunnet har aldri vært monokulturelt,1 men forestillingen om «det norske» som monokulturelt forankret står fremdeles særdeles sterkt her til lands. Norge blir først et innvandringssamfunn på 1970-tallet,2 og denne utviklingen finner sted parallelt med fremveksten av et senmoderne og postindustrielt norsk samfunn. Skribent og redaktør Aslak Nore er et produkt av flerkulturalitetens Norge, og målbærer med Ekstremistan. Frykt og håp i det flerkulturelle Norge den ambivalens som for tiden karakteriserer den urbane kulturelitens holdninger til dette samfunnet.
    Fremveksten av et senmoderne og postindustrielt norsk samfunn innebærer også at den arbeiderklassen som førte an i oppbyggingen av velferdsstaten, gradvis får mindre samfunnsmessig og politisk betydning. I det post-hernesianske kulturindustrielle samfunn, hvor den teknokratiske middelklassen utøver politisk og samfunnsmessig dominans, finnes det knapt nok noe mindre interessant og sexy enn å være manuell kroppsarbeider. Fløgstadianske romantiseringer av forgangne industrielle tiders schmerz og shticks kan knapt gjøre noe med det.3 Med den tiltakende profesjonaliseringen av norsk politikk, som sender norske ungdomspolitikere som er pene i tøyet rett fra selvrekrutterende partiskoler, pizzafester og skoledebatter og inn på Stortinget, er avstanden mellom politikere og vanlige folk blitt et akutt og tverrpolitisk problem.4

Middelklasseteknokratiet Det intellektuelle middelklasseteknokratiets dominans (og dette teknokratiet er i all hovedsak hvitt, selv om det i økende grad rekrutterer sosialt mobile middelklasseindivider med minoritetsbakgrunn, blant annet for å kunne forstå sitt eget hegemoni som legitimt) innebærer også at politikk har kommet til å handle om hvordan man best styrer det samfunn man allerede lever i, snarere enn om konkurrerende ideer om hvilket samfunn man ønsker seg.5 Mange som historisk sett identifiserte seg med Arbeiderpartiet, har de siste tiårene blitt Frp-velgere: 1/3 av LO-medlemmene, og et flertall av norske industriarbeidere stemmer på Frp. Frp vokser frem som et uttrykk både for norsk antielitisme (et fenomen som på generelt grunnlag må kunne karakteriseres som en demokratisk og egalitær impuls i norsk historie) og for generell motstand mot innvandring.6 Det paradoksale her er nettopp at de som representerer det Terje Tvedt treffende har karakterisert som den norske «narsissistiske kosmopolittismen»7 utad, det vil si politikere, byråkrater og akademikere, også i størst grad er de som makter å utøve sin liberale toleranse8 på god sosial og geografisk avstand fra de praktiske muligheter og utfordringer som vanlige folk står overfor i møtet med flerkulturaliteten. Uroen over flerkulturaliteten har sammensatte elementer. Den faller i nettdebattenes hallusinatoriske verden likevel påtakelig ofte inn i hverdagsrasistiske mønstre. Men det er nå en gang slik at sannsynligheten for å måtte passere dopselgende nigerianere er betydelig større på Grønland enn på Frogner, for å si det ganske enkelt. De forståelsesrammer som synes å omgi ethvert problem knyttet til minoriteter og innvandrere, synes også å være en del av problemet. Det er blitt ganske vanlig og legitimt å forklare det meste av kriminalitet, kvinnediskriminering og overgrep med henvisning til religion og kultur snarere enn med henvisning til sosial klasse og sosioøkonomisk marginalisering. Men samtidig er henvisningene til sosioøkonomisk marginalisering og traumatisering som forklaring på de samme fenomenene ofte eksessive. En overdose av terapeutisk-krimonologisk sosialkonstruktivisme fører ofte til at man verken ser seg istand til å vedgå eksistensen av menneskelig ondskap eller av moralsk ansvar for egne handlinger.9
    For å slå det fast en gang for alle: Å være for eller mot et flerkulturelt samfunn er meningsløst. Det er som å erklære seg for eller mot USA, eller som «for eller mot internett», som Nore skriver. Norge er et flerkulturelt samfunn, og denne flerkulturaliteten kan ikke velges bort. Det sentrale er da hvordan samfunnet og hver borger forholder seg til dette. Det hører også med til historien, enten man liker det eller ikke, at det i stor grad er innvandrere, herunder arbeidsinnvandrere, som kommer til å ivareta kravstore 68-eres behov for pleie og omsorg i årene som kommer,10 og å sørge for at hus og leiligheter blir bygget for 88-erne.

Respekt for hva og hvem Det er en av fortjenestene ved Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelts bok Adskillelsens politikk11, som nylig er kommet på norsk, at den bidrar til å kutte over den gordiske knuten som knytter multikulturalisme til den politiske venstresiden, og monokulturalisme til politikkens ytterste høyre. For det er på mange måter en analyse som plasserer seg i en liberal europeiske tradisjon, snarere enn en spesifikk dansk samtidskontekst,12 de to har skrevet. De bidrar også til en faglig og politisk rehabilitering av en ikke helt anonym norsk professor i sosialantropologi (Thomas Hylland Eriksen), som er blitt et yndet hatobjekt for lumpenkommentariatet på grunn av sitt prinsipielle forsvar for et sammensatt Norge. Stjernfelt og Eriksen påpeker at Hylland Eriksen allerede i Kulturterrorismen advarte mot fantasiene om kulturell renhet både på høyre- og venstresiden.13 Dette på et tidspunkt da den intellektuelle norske venstresiden behandlet den canadiske liberalkatolske filosofen Charles Taylors problematiske argumenter i artikkelen «The Politics of Recognition»14 som manna fra himmelen. For Taylor var mer enn noen annen foregangsfiguren for dem som på talløse akademiske konferanser og seminarer i årene som fulgte, manet studenter og forskere til «respekt for kultur» – eller som en av dem, professor i historie ved UiO, Knut Kjeldstadli uttrykker det i Sammensatte samfunn: til å se «kultur [som] en sjølstendig dimensjon som må respekteres».15 Problemet her er selvsagt at det fører inn i respekt for ren og uforfalsket illiberalitet dersom dette kravet om «respekt for kultur» forstås som et generelt påbud. Det er et nokså markant skille mellom å respektere (a) den andres rett til å ha chili i maten og (b) hans rett til å banke opp sin hustru når hun er «ulydig», selv om begge deler i selvforståelsen i mange deler av verden kan anses for å være en del av «kulturen». Kjeldstadli forstår selvsagt dette, han tillegger det bare mindre vekt enn det strengt tatt burde ha. For man kommer uvergelig til et punkt, som filosofen Kwame Anthony Appiah elegant formulerer det, hvor man blir nødt til å velge om det er individer eller kulturer som skal respekteres.16 Appiah har for øvrig levert den mest substansielle liberale kritikken av Kymlicka og Taylor, men er sørgelig lite lest i Norge.
    Kjeldstadlis bok er et forsøk på å forene den intellektuelle venstresidens målsetting om å bevare en velferdsstat som ivaretar sosioøkonomisk likhet, med hans egen agenda om «respekt for kultur». Den faktiske utviklingen i sosioøkonomisk ulikhet de siste årene, og en tiltakende etnifisering av sosioøkonomisk marginalisering i det norske samfunnet de siste årene,17 indikerer at dette er langt enklere sagt enn gjort. For Kjeldstadli er misnøye med innvandring blitt en lynavleder generert av «nyliberalismens» feilslåtte politikk (s. 275f). Det er selvsagt én mulig forklaring, men langt fra den eneste. Skal vi dømme etter den konstant høye oppslutningen om Frp, viser nordmenn et høyt nivå av innvandringsmotstand, samtidig som man relativt sett har mindre nyliberalistisk politikk, og mindre usikkerhet knyttet til arbeid og lønnsvilkår enn i de fleste sammenliknbare land.
    «Det post-etniske samfunn ligger et stykke frem i tid,» erklærte Hylland Eriksen, med betydelig sans for akademisk understatement, helt tilbake i 1993. Etnifisering av sosioøkonomisk marginalisering fører det ikke nærmere. Mange norske nymarxister og sosialister, hvis tilknytning til underprivilegerte sosiale klasser alltid har vært mer retorisk enn reell, synes å «ha lært  seg å elske kultur og å ignorere klasse».18 Slik fanges en ny gruppe av det senmoderne samfunns narsissistiske identitetspolitiske logikker. Den indisk-britiske forfatteren Kenan Maliks bok om Rushdie-affæren19, som nettopp er utgitt på norsk, gir et svært interessant innblikk i hvilke fantastiske historiske paradokser dette kan føre ut i. Boken starter med forfatterens egen forbausede oppdagelse av at noen av hans politiske følgesvenner som trotskister i kamp mot diskriminering og rasisme i britiske storbyer tidlig på 1980-tallet, i 1988 dukket opp som harde støttespillere for kravet om å kappe hodet av Salman Rushdie for å ha «krenket islam». Maliks bok er en skarp analyse av hva som hender i overgangen mellom en politisk kamp for sosial og økonomisk rettferdighet i 1970-tallets Storbritannia, og en identitetspolitikk som nærmest utelukkende er opptatt av respekt for kultur og religion på 1980-tallet.
    Det er flere enn Kjeldstadli som med fordel kunne sette seg inn i Stjernfelts kritikk av Kymlicka og Taylor (s. 216–256), som så absolutt er Adskillelsens politikks intellektuelle høydepunkt.

Kulturrespektens problem
Cirka 150 meter unna mitt eget hjem på Oslo øst ligger en moské med tilknytning til den ultrakonservative islamske bevegelsen Tabligh Jama‘at (TJ). Denne bevegelsen ble grunnlagt i Britisk India på 1920-tallet, som en respons på at mange lavkastemuslimer i området ble konvertert til hinduismen. TJ har millioner av tilhengere over hele verden, og har nå sitt globale hovedkvarter ved Raiwind utenfor Lahore i Pakistan. Bevegelsen er grunnleggende apolitisk, men står ideologisk nær det pakistanske så vel som det afghanske Taliban. TJ har et betydelig antall tilhengere blant unge norsk-pakistanere og norsk-somaliere i Oslo. Deres strategi i møtet med et sekulært og liberalt samfunn som det norske, er tilbaketrekning i islamiserte soner. De står utenfor pragmatiske kompromisser og fellesarenaer som for eksempel Islamsk Råd Norge (IRN).20 Foruten å ha Norges første åpent antisemittiske imam (Zulfiqarnain Ali Madni) i sine rekker, står TJ for en strikt kjønnssegregering på religiøst grunnlag, og er overbevist om at kvinnens plass og rolle i islam er i hjemmet, hvor hun skal føde og oppdra barn.
    Ganske uavhengig av den diskriminering på arbeidsmarkedet som individer med minoritetsbakgrunn i dagens Norge står overfor, lar det seg her fastslå at «respekt for kultur» eller eventuelt «respekt for den kulturelle dimensjonen» fører til sosioøkonomisk marginalisering på individnivå, og økt sosioøkonomisk ulikhet på aggregert nivå. Som tilsvar til dem som er urolige over velferdsstatens legitimerings- og finansieringsgrunnlag dersom «respekt for kultur» blir overordnet, pleier Kjeldstadli & co. i regelen å henvise til en artikkel av – nettopp – Kymlicka.21 Problemet med henvisningen til denne artikkelen som sakens «siste ord», er at skandinaviske velferdsstater er holdt utenfor, og det dreier seg altså om effektene av multikulturalisme, snarere enn multikulturalitet. Artikkelen viser at i samfunn med multikulturalistisk politikk (hvilket ikke inkluderer Norge), så har velferdsordninger stor oppslutning også blant innvandrede minoriteter, og at høy innvandrerandel ikke nødvendigvis «samvarierer med lav folkelig støtte til velferdsstaten» (Kjeldstadli s. 208). Og hvorfor gjør den ikke det? Er ikke egne materielle interesser noe alle og enhver slutter opp om? Men det er et grunnleggende skille mellom nominell og substansiell oppslutning om velferdsstaten i en velferdsstat forankret i et høyt skattenivå og progressiv beskatning som den norske er.22 Substansiell oppslutning kommer til uttrykk i faktisk vilje til å betale skatt, og her kan det synes som om både norsk-norske pirattaxisjåfører i Torrevieja, Spania, og norsk-pakistanske taxisjåfører i Oslo har en og annen utfordring. Den intellektuelle venstresiden, her for anledningens skyld representert ved Kjeldstadli, synes altså å ha et grunnleggende problem med å svare på både den egalitære (Brian Barry, Zygmunt Bauman, Walter Benn Michaels), den feministiske (Susan Muller Okin) og den liberale kritikken (Kwame Anthony Appiah, Amartya Sen, Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt) av multikulturalismen.

Manglende grundighet Det oppgis i forordet til Adskillelsens politikk at det er skribenten Jens-Martin Eriksen som har skrevet del I av boken, og at del II og III er skrevet av Frederik Stjernfelt, som er professor i semiotikk i Århus. Skillet i akademisk grundighet mellom de to er til tider påfallende. Eriksens ledende samtaler med malaysiske intellektuelle, religiøse ledere og politikere i del I vitner om en reporter som mer enn noe annet er opptatt av å få sine samtalepartnere til å bekrefte sine egne ideer: På s. 63 stiller Eriksen et lengre spørsmål der han avslører bristene i sin egen kunnskap: Han hevder at hvis blandingsekteskap tillates blant europeiske muslimer, «så er det kun mulig hvis den ikke-muslimske parten konverterer til islam». Han får selvsagt ideen bekreftet hos en islamistisk orientert malaysisk teolog («Det går det ikke an å diskutere») på s. 100. Men faktum er selvsagt at det ut fra klassiske fortolkninger av islamske grunntekster er fullstendig legitimt for muslimske menn å gifte seg med ikke-muslimske kvinner uten at konvertering finner sted, noe da også europeiske muslimske menn i betydelig  grad gjør. For øvrig er det faktisk slik at langt flere kvinner med muslimsk minoritetsbakgrunn i europeiske samfunn inngår ekteskap med ikke-muslimske menn enn hva tilfellet er i muslimske flertallssamfunn.

Antropologien og kulturalismen Stjernfelt argumenterer for at det er antropologiens kulturbegreper anno 1930- og 40-tallet som har mig­rert inn i den politiske og samfunnsmessige sfære i form av multikulturalismen. Denne harde formen for multikulturalisme, benevnt som «kulturalismen» som ifølge Stjernfelt «tar spranget fra antropologisk metode til en ontologisk påstand om kulturers organiske vesen» (s. 168), kommer klarest til uttrykk i den amerikanske antropologiforeningens fatale kritikk av FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Men til forestillingen om at «en stor del av middelklasseoffentligheten, akademia og venstresiden[s]…kulturrelativistiske kritikkforestilling» skriver seg fra antropologien (s. 176), kan man innvende at dette er en nokså ensidig én-faktor-forklaring på utviklingen. Forfatterne tilskriver her sosialantropologien litt vel stor samfunnsmessig betydning i «vestlige» samfunn. Man kan for eksempel peke på fremveksten av en moderne identitetspolitikk på 1970- og 80-tallet eller  på ideen om «det autentiske mennesket» som er avledet av denne. Også forvitringen av forståelser forankret i sosial klasse på 1980-tallet er en vel så viktig forutsetning for multikulturalismen som antropologiens kulturbegrep fra 1920- og 30-tallet. Men Stjernfelt og Eriksen har utvilsomt mye rett i at høyre- og venstresidens kulturalisme har flere likhetstrekk enn hver av partene er villige til å innse (s. 301). De er også klare på at høyreekstreme europeiske partier nå synes å ha forlatt en forestilling om ulike rasers over- og underordning og grunnleggende uforenlighet som legitimering for motstand mot innvandring til fordel for kulturalisme (s. 303).
    I Norge har det i senere tid oppstått en debatt om fenomenet nyrasisme, som nettopp tar utgangspunkt i en idé om at rasismen ikke lenger har et biologisk, men et kulturelt legitimeringsgrunnlag. Problemet med denne nyorienteringen av begrepet er selvsagt at det vil bli fryktelig vanskelig å opprettholde et rom for legitim og nødvendig kritikk av religiøse og kulturelle praksiser som er illibe­rale, dersom man skal velge å gå denne veien fremover. Så kan man også innvende mot Eriksen og Stjernfelt at det etter hvert er ganske tidsriktig å være motstander av multikulturalisme og selverklært tilhenger av opplysningstiden. For motstanden mot ideen om multikulturalisme har om noe blitt et artikuleringspunkt for enhver kritikk av det flerkulturelle samfunn. Få forskere ville for tiden komme på tanken om å erklære seg som åpne tilhengere av multikulturalisme,23 hva nå enn de måtte mene den konkret innebærer. Det ligger et paradoks i at dette har blitt et slikt artikuleringspunkt, spesielt i de skandinaviske velferdsstatssamfunnene. For er det noen statssamfunn i den moderne vestlige verden som nettopp ikke har forfulgt en multikulturalistisk politikk de siste tredve årene, så er det faktisk disse samfunnene. Eriksen og Stjernfelt slår i så måte inn åpne dører, og gir uttrykk for et mørkt syn på fremtiden når de polemisk karakteriserer det moderne Malaysias religiøse og etniske apartheid som «en verden vi ennå ikke er kommet til». Om det er noen samfunnsmodell som i globaliseringens fase synes ikke å ha fremtiden for seg, så er det den malaysiske, og det indikerer da også den utbredte politiske og sosiale motstanden som det statsbærende partiet UNMO i Malaysia har opplevd de siste årene. Men alt i alt er dette den mest grundige og overbevisende liberale kritikk av multikulturalismen som er blitt publisert på skandinaviske språk. Noe liknende kan man dessverre ikke si om Aslak Nores siste bok.
Et mer ekstremt Norge? Med credoet «egne opplevelser har ofte prinsipiell relevans» (s. 21) har mediefenomenet Aslak Nore skrevet en bok om det flerkulturelle Oslo.24 Det er nokså misvisende å karakterisere dette som en bok om det flerkulturelle Norge, gitt at «innvandring i [til?] Norge primært er et hovedstadsfenomen» som Nore ganske riktig påpeker (s. 38). Det er med andre ord ikke gitt at det er Norge, ikke kun Oslo, som er underveis til Nores Ekstremistan – «et mer kreativt, dynamisk og farligere land» (s. 20). Nores begeistring for New York-baserte forfattere med en evne til å skrive med innlevelse om den nye verden i emning (Philip Gourevitch, Steve Coll, Lawrence Wright, Ian Buruma, Samantha Power) er ikke akkurat noen hemmelighet. Gyldendals ARENA-serie, som hittil stort sett har holdt seg til oversettelser av New York-baserte sakprosaforfattere, er redigert av Nore. I motsetning til disse forfatterne disponerer Nore imidlertid lite midler til research og et begrenset stilistisk og språklig talent. Det synes åpenbart at ethvert krav til referanser og fotnoter  for Nore er noe herk. For å parafrasere Nore selv hadde det utvilsomt kunne vært produsert flere årsverk på Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo med hans egen innstilling. Men så god samfunnsvitenskap hadde det neppe blitt. Nå får Statistisk sentralbyrå (SSB) svare for seg selv, men når Nore på s. 182 hevder at «pakistanere og somaliere i Norge er radikalt mer religiøse enn andre innvandrere, ifølge SSB» (min uthevning), så lurer man virkelig på om Nore leser SSB-rapporter med et manisk blikk. Den aktuelle SSB-rapporten (som Nore altså ikke henviser til i verken referanser eller fotnoter) er etter alt å dømme SSB-rapporten Innvandring og innvandrere 2008 redigert av Gunnlaug Daugstad. På s. 157 av denne rapporten konstaterer Kristian R. Tronstad at innvandrere fra Somalia og Pakistan «er mest religiøse». Men det ladete begrepet radikalt er Nores ideosynkratiske og tendensiøse utlegning av denne rapportens funn.
    Nore har i den massive lanseringen av Ekstremistan ikke utvist allverdens begeistring for norske samfunnsvitere. Hans kritikk blir dessverre svært grunn når han selv sauser sammen det ene retoriske spørsmålet etter det andre på et halsbrekkende generaliseringsnivå: «Hvorfor er så få muslimske land demokratiske? Hvorfor tviholder så mange europeiske muslimer på førmoderne religiøse og kulturelle praksiser? Hvor er muslimenes Voltaire?» (s. 183). For hva skal man egentlig svare på slike spørsmål? «Ring Hosni Mubarak? De er ikke moderne i hodet, som du er? Han sitter i en leilighet på Sinsen?» Jeg mener, oppriktig talt, «sett fra et vitenskapelig synspunkt» (s. 184)? Det er nokså symptomatisk for Nores seriøsitet når han finner det verdt å gjengi Harald Eias og Bård Tufte Johansens parodi på en «respektsøkende» norsk muslim («Khalid Raja») for å «forstå æreskulturer» (s. 191f, s. 201).
    Ekstremistan er først og fremst et symptom på den sosialdemokratiske uro over flerkulturaliteten de siste årene, som har nedfelt seg i den nye «realismen» i asyl- og flyktninge­politikken etter Aps valgseier i september. Nore har ingen løsninger, men vil være blant dem som står frem og sier at «vi må våge å ta debatten». Han minner oss om den euforisk begeistrede norske USA-farer, som har eksistert siden 1800-tallet. Han foreskriver «offensiv nasjonalpatriotisme» («med lærdommer fra USA kan dessuten et slikt offensivt nasjonalpatriotisk prosjekt bli en nøkkel, og slett ingen hindring, i framtidig integrering» (s. 23)). Hva denne offensive nasjonalpatriotismen skulle innebære, sier Nore aldri noe særlig om, utover å peke repetitivt i retning av sin begeistring for talentfulle fotballspillere med minoritetsbakgrunn, og sin begeistring for det «kreative og dynamiske» USA (les: New York). Nore er knapt noen ny Habermas. Han er snarere en representant for det senmoderne, narsissistiske kulturindustrielle samfunn som opphøyer dyktige selviscenesettere og mediefenomener med bakgrunn i kultureliten til intellektuelle ikoner. Nå er det vel slik at de færreste av oss, uavhengig av bakgrunn, kan bli toppseriespillere i fotball. Det er vel også heller tvilsomt om verden sett fra Norge hadde gått så mye fremover kun ved at norske borgere hadde lært seg til å bli mer begeistret for et mildest talt middelmådig fotballandslag – eller av arbeidet sitt (s. 259). Men ett skal Nore ha: Hans hovedtese er i alle fall bokstavelig talt banket inn med denne bokutgivelsen: Vi står overfor et Norge hvor den sosiale og økonomiske ulikheten kommer til å øke, og hvor den sosiale kapitalen som de historiske norske fellesskapsløsningene har vært forankret i, kommer til å synke. Det er imidlertid mer enn tvilsomt om det er flerkulturaliteten alene som bidrar til å forklare dette forholdet.

 

Noter

  1. Se for eksempel Gullestad, Marianne, 2003. Det norske sett med nye øyne. Oslo: Universitetsforlaget.
  2. Brochmann, Grethe, 2006. Hva er innvandring? Oslo: Universitetsforlaget.
  3. Slagstad, Rune, 2005. Utvalgte polemikker, s. 569–70. Oslo: Pax.
  4. Som ikke må forveksles med «folk flest», den retoriske figuren som Frp etter hvert har monopolisert. I likhet med «folk flest» er det imidlertid ingen som faktisk har påtruffet «vanlige folk», men samfunnsforskerne leter fremdeles med lys og lykter.
  5. Malik, Kenan, 2008. Strange Fruit: Why Both Sides Are Wrong in the Race Debate, s. 275. Oxford: Oneworld Publishers.
  6. For en nyansert studie av dette, se Vassenden, Erik, 2007. Flerkulturelle forståelsesformer: En studie av majoritets­nordmenn i multietniske boligområder. Upublisert dr.polit.-avhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO.
  7. Tvedt, Terje, 2002. Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie, s. 22. Oslo: Universitets­forlaget.
  8. Žižek, Slavoj, 2007. «Tolerance as an Ideological Category», Critical Inquiry, Summer 2008.
  9. Taylor, Charles, 2007. A Secular Age, s. 623. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press.
  10. Se Stortingsmelding nr. 9 (2008–2009), Perspektivmeldingen (Finansdepartementet).
  11. Eriksen, Jens-Martin og Frederik Stjernfelt, 2009. Adskillelsens politikk: Multikulturalisme – ideologi og virkelighet. Oslo: Forlaget Press.
  12. En dansk samtidskontekst hvor Frp.s søsterparti, Dansk Folkeparti, de siste årene har fått større innflytelse på asyl, integrerings- og flyktningepolitikken enn noe annet høyreekstremt parti i Europa. Se Sundström, Lene, 2009. Världens lyckligaste folk. Stockholm: Leopard Förlag, for et skrått svensk blikk på denne utviklingen.
  13. Eriksen, Thomas Hylland, 1999 [1993]. Kulturterrorismen: Et oppgjør med tanken om kulturell renhet. Oslo: Spartacus.
  14. Gutmann, Amy (ed.) 1994. Multiculturalism: Examining the Politics of Recognition. Princeton, New Jersey Princeton University Press
  15. Kjelstadli, Knut, 2008. Sammensatte samfunn: Innvandring og inkludering, s. 271. Oslo: Pax Forlag.
  16. Appiah, Kwame Anthony, 2006. The Ethics of Identity, s. 141. Princeton, NJ: Princeton University Press.
  17. Nadim, Marjan og Nielsen, Roy A., 2009. Barnefattigdom i Norge: Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Oslo: FAFO.
  18. Michaels, Walter Benn, 2006. The Trouble With Diversity: How We Learned to Love Race and Ignore Inequality. New York: Metropolitan Books.
  19. Malik, Kenan, 2009. Rushdie-affæren og veien fra fatwa til jihad. Oversatt av Gunnar Nyquist. Oslo: Gyldendal.
  20. Vogt, Kari. 2008 [2000]. Islam på norsk. Oslo: Cappelen Damm.
  21. Banting, Keith og Kymlicka, Will, 2003. «Do Multiculturalism Policies Erode the Welfare State?» Paper presentert på International Sociological Associations møte i Toronto, Canada.
  22. Halvorsen, Knut og Steinar Stjernø (2008). Work, Oil and Welfare: The Welfare State in Norway. Oslo: Universitetsforlaget.
  23. Det er i så måte symptomatisk at en av dem som finner det verdt å gjøre det er den mothegemoniske kulturradikaleren med en katolsk sent-i-livet åpenbaring, Hans Fredrik Dahl, i Morgenbladet 16.10.09.
  24. Nore, Aslak, 2009. Ekstremistan: Frykt og håp i det flerkulturelle Norge. Oslo: Aschehoug.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>