>Min debut Prosa 06|09

Polen mellom Ýst og vest

Jahn Otto Johansen



Foto: Aschehoug

Jahn Otto Johansen (75), er journalist og forfatter. Siden debuten i 1962 har han gitt ut gjennomsnittlig en bok i året. Johansen har vært utenrikssjef i NRK Fjernsynet, korrespondent i Moskva, Washington og Berlin, og var utenrikskommentator i NRK fra 2000 og fram til han gikk av med pensjon i 2004.

Jahn Otto Johansen
Polen
285 sider
Aschehoug 1962

JEG HADDE REIST og arbeidet i Sovjetunionen og Øst-Europa fra midten av 1950-tallet da den legendariske forlagssjefen i Aschehoug, Arthur Holmesland, spurte om jeg kunne tenke meg å skrive en bok om Polen. Polen interesserte meg på grunn av polakkenes dramatiske og tragiske historie, og fordi polsk litteratur, teater, film og billedkunst var den frieste og mest interessante i østblokken på den tiden. Jeg besøkte Polen første gang i 1957, og siden gikk det ikke et eneste år uten at jeg var i Warszawa. Jeg fikk nære polske venner som ga meg et innblikk i polsk kulturliv og hverdag. Like viktig var det å forstå psyken til et folk som hadde lidd så meget gjennom sin historie. Polakkene hadde kjempet på barrikadene for sin egen og andres frihet, og ble sviktet av Vesten.
    Det har vært grunnleggende i hele mitt faglitterære og skjønnlitterære forfatterskap at jeg ville skildre menneskers tanker og handlemåte. Min interesse for kulturliv og ikke minst for menneskene i de land jeg har arbeidet i, har preget mitt livslange forfatterskap. Intervjuer og samtaler med toppledere er vel og bra; jeg var tidlig ute med å intervjue den polske utenriksminister Adam Rapacki, som sammen med vår egen Halvard Lange, var en pioner i øst–vest-dialogen under den kalde krigen. Og jeg har intervjuet og skildret møter med mange av verdens ledende statsmenn og -kvinner i bøkene mine. Men enda viktigere for meg har møtet med kunstnere og såkalte vanlige mennesker vært.
    Forlaget ga meg den gang frie hender, men bisto med grundig manusbehandling og korrektur i en grad som i dag er mangelvare i bransjen. Jeg har imidlertid vært privilegert. Frem til høstens bok, Mitt liv med Moder Russland, har jeg hatt dyktige manusbehandlere og redaktører.
    Jeg hadde i 1962 allerede flere års erfaring som utenriksmedarbeider, som fast ansatt i Morgenposten og som frilanser i NRK. Det som var helt nytt for meg, var å stille opp for markedsføring, intervjuer og signering. Jeg trivdes ikke helt med det. Fra forlagets side var det viktigste at forfatterne møtte bokhandel­ansatte og bibliotekarer. Den gang eide jo ikke forlagene bokhandelkjeder, og det var i de mange boklader i hele landet og ikke i en liten krets i Oslo at det ble bestemt hvilke bøker som skulle tas inn. Jeg fikk gode anmeldelser, og det var viktig, men enda viktigere var det inntrykket bokhandelmedhjelpere og bibliotekarer fikk av meg og boken.
    Signering ble jeg aldri helt fortrolig med. Jeg hadde en viss sjenanse overfor fremmede mennesker, og det hendte jeg ble så trett av signeringen at jeg skrev feil. En gang oppdaget jeg at jeg hadde skrevet «med vemlig hilsen» i stedet for «med vennlig hilsen». Og jeg ble sint da en bokkjøper insisterte på at jeg skulle skrive «Til tante Olga» når det ikke var min tante ... Det var det utroligste folk kunne få seg til å be om, og dette var til og med før jeg som fjernsynsmedarbeider ble såkalt rikskjendis, en av de første i vårt land. Men det er en annen og mindre interessant historie.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>