>Anmeldelser Prosa 06|09

Realitetsvegring

Espen Søbye

Hvorfor er det så vanskelig å rose? Fordi viljen til å hylle gjerne ødelegger evnen til å snakke troverdig. Slik virker det i alle fall i boka om arkitekt Bengt Espen Knutsen. Bruken av språklig konfetti ødelegger setningenes meningsdannende og -bærende funksjoner; resultatet er proklamasjoner. De er omtrent like festlige som konfettien under frokostbordet dagen derpå.

<empty>

Einar Dahle
Bengt Espen Knutsen. Kontinuitetens arkitekt
310 sider
Pax 2009

Anmeldt av
Espen Søbye

BENGT ESPEN KNUTSEN. Kontinuitetens arkitekt er en påkostet bok i stort format. Den er tospråklig, bokmål og engelsk, har en biografidel på 126 sider og en upaginert verkdel på om lag 170 sider. Boka er spekket med fotografier og tegninger og har to forord, ett av serieredaktøren Ulf Grønvold og ett av forfatteren, som forresten kaller sitt for «Om boken». Her redegjør Einar Dahle, født i 1946 og professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo om sin metode, eller snarere mangel på noe sånt. I alle fall er det samtaler med Bengt Espen Knudsen, født 1933, professor ved Arkitekthøgskolen fra 1981, og et innblikk i hans notater som er grunnlag for fortellingene og kommentarene i bokas biografidel – det som i innholdsfortegnelsen er kalt «Liv og virke». Noter eller referanser ut over dette fins ikke.

Grunnklisjeen
Pax har levert en lekker trykksak, og alle illustrasjonene gjør det enkelt både å beundre og rose Bengt Espen Knutsens verk. Utvidelsen av Folkets Hus i Møllergata 20 i Oslo (1985) må vel være ett høydepunkt.
    Men også i slike kaffebordbøker er teksten det viktigste. Den begynner sånn: «Han var født til arkitekt. Men egentlig ville han bli kunstner.» Ordet egentlig skal tas bort, det forstyrrer det som skal være hovedpoenget her. De fleste med respekt for språket skyr dette ordet, fordi det har en lei tendens til å snu meningen 180 grader. «Egentlig var han snill» sier vi om en person som ikke var snill, og når kjæresten din sier «Egentlig liker jeg bare deg», ja da liker hun/han sannsynligvis noen andre enda bedre. Men denne feilen er ikke poenget her. La derfor førstesetningen lyde: «Han var født til arkitekt. Men han ville bli kunstner.»  Det alminnelige ville være å sette komma mellom de to setningene. Altså: «Han var født til arkitekt, men han ville bli kunstner.» Denne setningen etablerer en motsetning mellom arkitekt og kunstner som vel må sies å være den grunnleggende klisjeen i dette faget, men la gå. Hva er det som skjer når det settes punktum mellom de to setningene? Da står ikke lenger den siste setningen, «men han ville bli kunstner», bare i motsetning til den første, «han var født som arkitekt», men den står i motsetning til bokstavelig talt alt, til hele verden. Og vips så har forfatteren innledningsvis snytt ut av seg selve grunnklisjeen for kunst, den romantiske forestillingen om at den står i motsetning til alt annet og det etablerte samfunnet. Men dette er ikke tilfelle, og det har sjelden vært det. Generelt er ikke kunst overskridende, den er både tilpasningsdyktig og ofte konvensjonell, og nå for tida er den nesten bare det siste.

Skinnmotsetning Det kan imidlertid være liten tvil om at forfatteren ser motsetningen mellom arkitekt og kunstner som grunnleggende for å forstå Bengt Espen Knutsen. Men på grunn av forfengelighet, og fordi forfatteren tror han virker dypsindig når han setter punktum i bokas innledningssetning, glipper hele dette poenget, altså om det er mulig å være arkitekt og kunstner. Nå er ikke akkurat dette heller så nytt, spennende og originalt, men la gå. Nå kunne det vært sagt atskillig også om formuleringen «født til», men i en kort anmeldelse er det ikke mulig å få med alt. Likevel går det ikke an å hoppe helt bukk over formuleringen. Det må i alle fall understrekes at den ikke er tilfeldig, på side 113 hevder Einar Dahle at: «Det fins ikke lærebøker i dette faget.» I denne formuleringen ligger det også en romantisk forestilling om at arkitektur ikke er som andre disipliner, det kan ikke læres helt ut, man må være født til det, det er noe som trenger seg fram fra et hellig indre. De som blir arkitekter, blir det av nødvendighet. De kan ikke velge, men må. Det er ikke bare den romantiske geniestetikken som synger bak sånne formuleringer, men også et helt kor av gufne stemmer. Med «født til» henvises det til en genetisk determinisme, men i boka kommer det tydelig fram at det er en miljømessig påvirkning fra faren som menes. Han, Knut Knutsen, var en sentral modernist og funksjonalist som også hadde vært professor på Arkitekthøgskolen. En filosof sa en gang at det som skiller den dyktigste bie fra den sletteste byggmester, er at han bygger huset i hodet før han bygger det i virkeligheten. Alle skjønner at Einar Dahle vil rose Bengt Espen Knutsen når han bruker formuleringen «født til», men i virkeligheten gjør han sitt objekt til en bie som handler etter instinkter. Dette likner mer på en fornærmelse enn på ros, forfatteren burde ha skrevet «oppdratt til» eller liknende.
    Med disse endringene lyder førstesetningen: «Han var oppdratt til arkitekt, men ville bli kunstner.» Det var det Einar Dahle hadde måttet skrive om han alt i bokas første setning ville ha introdusert begge de oppskrytte motsetningene, mellom arkitektur og kunst, og mellom far og sønn, som sentrale motsetninger for å forstå Bengt Espen Knutsen.

Uklare utsagn Det er ikke lett å si hva Einar Dahle mener. Årsaken er at meninger ikke eksisterer i en språkløs sfære. Meninger blir til i språket, de eksisterer i språket og de dør i språket. Diskrepansen mellom forfatterens eksplisitte intensjon, i den grad det er mulig å gjette seg til slikt ut fra hans klisjébruk, og hva han faktiske skriver, er blitt ganske stor i dette tilfellet.
    I bokas siste kapittel kommer forfatteren trekkende med blodet igjen. Her skildres arkitekturfagets hverdag innsiktsfullt. Den er full av mekanisk rutinearbeid, tegnemaskiner som truer med å overstyre arkitektens intensjoner, kalde intetsigende dataillustrasjoner som fjerner mennesket fra seg selv og virkeligheten. Frihåndstegning og akvarellmaling kan imidlertid løse opp stive tanker og «føre blodet i riktige og myke baner». (s. 125) Kald maskin mot varmt blod, her hadde det vært lett for Le Corbusier å velge. Einar Dahle skriver ikke noe nærmere om hva han mener med «å føre blodet i riktige og myke baner», men andre har både skrevet om det og handlet etter det. Veldig få vil karakterisere resultatet som riktig og mykt. Av den grunn er det svært få som nå for tida bruker ordet blod for å betegne noe positivt. Men stemmer det ikke også dårlig å karakterisere en person som definerer seg som modernist, gjennom å snakke nedsettende om kalde og umenneskelige maskiner? Har ikke modernisten, i alle fall funksjonalistene, tatt maskinens parti mot blodet?

Ingen språkfunksjonalist Einar Dahle karakteriserer en villa Bengt Espen Knutsen har tegnet, ved at den «egaliserer ulike funksjoner på en hierarkiløs måte». (s. 116) En formulering som «materialenes naturlige egenfarge» (s. 59) tyder også på en utviklet sans for det overlessede, som ikke er medfødt, men tillært. Slike talemåter røper at det fins lærebøker i arkitektur, som har skapt sjargong. Hva er galt med å si «å sidestille ulike funksjoner» og «materialenes farge»? Hvorfor ikke være litt funksjonalist også når man bruker språket? Det første uttrykket, egalisere hierarkiløst, står i forbindelse med gjengivelsen av en dobbeltkronikk Bengt Espen Knutsen skrev i Morgenbladet i 1997. Det virker som om forfatteren stiller seg bak konklusjonene i artikkelen: At klassisismen gjennom historien ikke hadde annet å by på enn tortur, tyranni, despoti og diktatur, mens modernismen var frihetens språk. Nå har funksjonalismen også klart seg ganske bra sammen med både kapitalisme, stalinisme, fascisme og sosialdemokrati. Dens evne til å skape en verden uten hierarki har kanskje ikke vært så stor. Ses modernismen, og kanskje spesielt funksjonalismen i arkitekturen, i sammenheng med utviklingen av teknokratiet i mellomkrigstida og forestillingene om hygiene og sunnhet, er det ikke så lett å se at funksjonalismen bare snakker frihetens språk.
    Denne flotte boka inngår i serien «Norske arkitekter», og man skulle tro at den leses først og fremst og med størst interesse i lauget. Men hvordan holder de ut der når de snakker sånn som det gjøres i denne boka, om og til hverandre? De vet jo selv at det er helt feil at det ikke fins lærebøker i dette faget. Når ingen av dem protesterer, må det vel skyldes at de liker denne mystifiseringen. Hvorfor? Dette er desto merkeligere fordi ikke noe fag har som arkitekturen et selvbilde som er så å si sammenfallende med den klassiske modernismens program og verdier. Og modernismen er i alle fall på papiret en antimystisk bevegelse. 
    Men tilbake til innledningssetningen: Bokas potensielle lesere skjønner raskt at Einar Dale mener at arkitekter av Bengt Espen Knutsens format er kunstnere, altså arkitekt=kunstner. Dermed lyder bokas første setning: «Han var født til kunstner, men han ville bli kunstner.» Motsetningen er blitt borte og det står: «Han var født til kunstner, han ble kunstner.» Denne setningen har den fordelen at den er sannere ut fra hva som står i boka enn den setningen Einar Dahle faktisk skriver, og vil ha leseren til å tro på. Og den gir antakelig en bedre beskrivelse av Bengt Espen Knutsen biografi. Hans far var arkitekt, og han ble arkitekt. Noen stor og grunnleggende konflikt lå det heller ikke i dette, forfatteren sannsynliggjør heller ikke at dette skulle ha kastet en disharmonisk skygge over den biografertes liv. Han gir i alle fall ingen eksempler på slikt. Tvert om gir forfatteren eksempler på det motsatte; dette gikk helt fint, og av boka virker det som far og sønn beriket hverandres liv og virksomhet. De har da også tegnet fantastiske ting sammen, som den prisbelønte eneboligen «Eckhoff» i Lyder Sagens gate i Oslo (1959).
    Det virker som om det i forfatterens forestillingsverden bør være opprør og brudd mellom far og sønn. Å gjøre som sin far er konvensjonelt. Men hva er i veien med det? Her virker det som om forfatteren vil presse en vrangforestilling ned over den biograferte. I hans «Om boken» tværer han dette ut så det nesten blir pinlig. Hvorfor må han konstruere motsetninger der de ikke finnes – eller noe som i beste fall er skinnmotsetninger? Det er vanskelig å forklare det, men kan ha sammenheng med bokas svarte hull, byggherren, den personifiserte kapital. Hva byggherrene har ment fins det ikke et ord om i Dahles bok, og det er merkelig. Man skulle tro at når man skulle beskrive en arkitekts liv, ville en beskrivelse av konteksten for byggverkene hatt betydning for liv og virke. Det virker imidlertid som om forfatteren synes at dette er skittent. Hvorfor skrives det ikke noe om at arkitektens planer (husk de forstår seg som kunstnere) svært ofte kolliderer med kapitalens krav om tomteutnyttelse og kroner per kvadratmeter? Foregår det ikke drabelige kamper mellom kunst og kapital? Er det irrelevant? Eller er moderne arkitekter så tilpasningsdyktige? Slike spørsmål stilles ikke. Det er dumt at Bengt Espen Knutsen må lide for dette. Mistanken vekkes om at dikotomiene mellom kunst og arkitektur, far og sønn, et fag uten lærebøker er mystifikasjoner av motsetningen mellom arkitektur og økonomi. Men kanskje er det en mystifikasjon å blåse opp den motsetningen også, de fleste arkitekter på Knutsens nivå er gjerne partnere i det firmaet de jobber og disponerer selv en ikke ubetydelig  økonomisk makt. Døra inn til dette rommet har biografen stengt, her slipper man bare inn for å gjøre forretninger.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>