>Anmeldelser Prosa 06|09

Synsing om det private, detaljert om det politiske

Charlotte Myrbråten

I år er det 60 år siden aktivisten Marie Høeg (1866–1949) døde. I portrettboka trekkes hennes organisatoriske ferdigheter fram, men leseren blir knapt kjent med personen. Boka ville tjent på langt mer bearbeiding i prosessen fra avhandling til utgivelse.

<empty>

Brit Connie Stuksrud
Marie Høeg. Et politisk portrett
242 sider
Unipub 2009

Anmeldt av
Charlotte Myrbråten

STUDIEREKTOR BRIT CONNIE STUKSRUD er dr.philos. med avhandlingen «Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid». Når avhandlingen har resultert i et politisk portrett av en så interessant person som kvinnesaksaktivisten Marie Høeg, skulle man ønske at forfatter og forlag hadde tatt sin egen boktittel på alvor – ikke latt dette forbli en akademisk avhandling om stemmerettskampene i større grad enn et politisk portrett.

Promethevs Fotografen Marie Høeg kom til Horten i 1895. Det sies at Høeg, med sitt kortklipte hår og humoristiske vesen, kom som Promethevs som stjal ilden fra gudene og gav den til menneskene og ristet liv i Horten. Hennes mål var stemmerett for kvinner, og de åtte årene hun bodde i Horten, mannet hun opp kvinner til å forstå hvor viktig det var med stemmerett og egen organisering mellom kvinner. Høeg kom fra en fiskerfamilie i Bamble. Hun var fotoelev i Brevik og utdannet seg også i Russland. Hun jobbet hele livet som fotograf, men viet store deler av livet til kvinnesaken.
    Marie Høeg er en todelt bok. Første del består av en gjennomgang av hva som skjer i Horten fra 1890 og fram til kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913, og hvordan de lokale avisene dekket utviklingen.  Andre del består av Høegs fotografier med kommentarer av tidligere konservator ved Norsk museum for fotografi – Preus fotomuseum, Eva Klerck Gange. SV-leder Kristin Halvorsen har bidratt med forordet i boka.
den selskapelige diskusjonsforening Spørsmålet om kvinners stemmerett var veldig aktuelt det året Høeg kom til Horten. Stortinget skulle behandle forslag om allmenn kommunal stemmerett. Da Høeg startet «Den selskapelige Diskusjonsforening» i 1896, var Høeg allerede opptatt av at kvinner måtte våge å tale, og hun ville forberede kvinner på et liv i politikken. Høeg hadde fått inspirasjon fra kvinnesaksarbeid i Finland, og hun fungerte som bindeledd mellom Horten og Kristiania. I statuttene til foreningen heter det at: «Foreningens formaal er at samle kvinder til diskussion om tidens spørgsmaal, særlig de, som angaar kvindens stilling.» Selvsagt ble ikke dette tatt vel imot av alle i småborgerlige Horten, og Høeg møtte mye motstand. Dette kan være en av grunnene til at hun etter åtte år i Horten flyttet til Oslo med sin partner Boletta Berg og startet fotoatelier der.
    Store deler av boka handler om underskriftskampanjer, foreningsarbeid og organisasjonsarbeid. Det er fortalt svært detaljrikt. Mer interessant blir det når Brit Connie Stuksrud ser på de forskjellige grunnene til at kvinner burde få stemmerett. Når Struksrud også studerer hvordan kvinnene selv i 1880-årene vektlegger biologiske faktorer og egenskaper mot egen stemmerett, er dette mer interessant enn årstall og foreningsbyråkrati. Var kvinner mer rettferdige, omsorgsfulle, moralske og konservative enn menn? Og passet ikke disse egenskapene dermed bedre til omsorgsarbeid enn til politisk arbeid? Høeg ønsket også at kvinner skulle inn på samme lister som menn og ikke inn på egne lister, som mange andre mente. Slike spørsmål ble debattert i pressen og er grundig gjenfortalt av Stuksrud.

Enkeltkvinners innsats Stuksrud konsentrerer seg i stor grad om enkeltkvinnenes innsats, og om hvem som gjorde hva og når. Hun forteller også hva som skjedde i de andre Vestfoldbyene. Når Høegs personlighet skal beskrives, og Stuksrud skal fortelle hva Høeg har oppnådd, er framstillingen ofte preget av gjentakelser og til dels overfladiske og klisjéfylte uttalelser om hennes person: «Marie Høeg var den ildsjelen som skulle til for å tenne og samle kvinnene (...)», «Det var nødvendig med et genuint engasjement og et ideologisk ståsted. Alt dette finner vi i kvinnen Marie Høeg» og «Vi kan undres over Marie Høegs sammensatte personlighet. Hun var seriøs og kontrollert, dyktig til å organisere, til å vekke entusiasme og engasjement.»
    Passasjer som dette står i motsetning til den tørre gjennomgangen av foreningsarbeidet i begynnelsen av boka. Stilen forandrer seg drastisk fra det grundig akademiske og historiske, til det tidvis overfladiske, gjentakende og sentimentale. Boka ville framstått langt mer helhetlig om disse delene var mer integrert.

Fotografen Høegs virke som fotograf kommer imidlertid fram i begge bokas deler. Det er bra at denne siden ved Høeg er inngående beskrevet, men det forsterker også opplevelsen av at den samme informasjon kommer flere ganger og at portrettet hadde tjent på å ha en annen og mer gjennomarbeidet struktur.
    Både Stuksrud og Gange ser på Høegs lek med det androgyne og det kvinnelige i sine fotografier. Begge hyller hennes originalitet og nyskapende poseringer foran kamera. Høeg levde hele livet sammen med den fem år yngre Boletta Berg. Stuksrud forteller at vi vet lite sikkert om deres forhold – som varte livet ut. Bildene de har tatt sammen, kan få en til å undre om det var et kjærlighetsforhold i tillegg til praktisk samboerskap. På flere bilder poserer Høeg i mannsklær og Berg i kvinneklær. Gange ser på hvordan bildene deres representerer lek med kjønnsroller.
    Med et postmoderne bakteppe beskriver Gange Høegs selviscenesatte fotografier og hennes lek med forskjellige sjangre, teatralitet og overskridelse. Men ikke noe av dette brukes til å analysere hennes øvrige liv og virke. Høeg hadde direkte innvirkning på kvinners stemmerett, men det politiske portrettet skjemmes av ustrukturert behandling av nettopp hvordan hennes liv som aktivist og fotograf hang sammen. For selvsagt gled disse to livene hele tiden over i hverandre.
    Selv om første del inneholder noen gode historier og andre del bidrar med noe nytt om fotografen og aktivisten fra Telemark, så er dessverre boka for lite gjennomarbeidet til å kalles et godt «politisk portrett». Den er mest av alt en detaljert lokalhistorisk gjennomgang av organisatoriske prosesser – for spesielt interesserte. Andre kan vente på en biografi om Marie Høeg.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>