>Anmeldelser Prosa 06|09

Ml-bevegelsen sett nedenfra

Ragnhild Mork

Boka som vil skildre ml-bevegelsen nedenfra skjemmes av upresis problemstilling, rotete struktur og et noe slentrende og flåsete språk. Men det finnes heldigvis også interessant stoff i utgivelsen med den altfor pretensiøse tittelen Den store ml-boka.

<empty>

Jon Rognlien og Nikolai Brandal/ Kaderprosjektet
Den store ml-boka. Norsk maoisme sett nedenfra
304 sider, ill.
Kagge forlag 2009

Anmeldt av
Ragnhild Mork

DEN STORE ML-BOKA. Norsk maoisme sett neden­fra er en blanding av tekst og intervjuer, 160 i alt. De som kjenner «Kaderprosjektet», vet at dette er et frittstående forskningsprosjekt støttet av blant andre Fritt Ord og Norsk kulturråd, som har samarbeidet med Arbeider­bevegelsens Arkiv og Bibliotek. Prosjektet ledes av litteraturviter Jon Rognlien og historiker Nikolai Brandal. De har intervjuet nåværende og tidligere medlemmer av ml-bevegelsen på grasrotnivå. Et resultat av prosjektet er det utgiveren kaller «den store boka om denne underlige, maoistiske bevegelse som omfattet mer enn ti tusen nordmenn på 1970- og 80-tallet – organisert i SUF (m-l), AKP (m-l), Rød Ungdom osv.»

Barne-ml-ere
Det er altså den marxist-leninistiske bevegelsen boka dreier seg om. Bevegelsen hjemsøkte vårt land fra slutten av 1960-tallet til langt utpå 1980-tallet. Boka har oversikt over sentralkomiteer og hemmelige utvalg i ml-bevegelsen, folkekrig og heimevern mot Sovjetunionens forestående okkupasjon på midten av 1970-tallet, politiske og kulturelle publikasjoner – med blant annet oversikt over musikere, forfattere og bøker, og redaktører av Klassekampen. I intervjuene møter leseren mennesker og deres opplevelser i bevegelsen på ulike steder i Norge, blant annet i Mo i Rana, Volda, Bergen og Oslo. Til sammen utgjør intervjuene i alt 126 sider av totalt 304 tekstsider.
    Ett intervju med to jenter som i dag nærmer seg 40 år, er det såreste og fineste av intervjuene. Jentene var barne-ml-ere, de hadde med andre ord foreldre som var medlemmer i AKP(m-l). De var med foreldrene på sommerleir, og husker godt kloraminet som legene på leiren innstendig krevde at de skulle vaske seg med når de hadde vært på «toalettet». De sprang rundt, og ropte som barn flest på foreldrene – som hysjet dem ned fordi de ikke brukte deres dekknavn. De omtaler foreldrene med kjærlighet, samtidig som intervjuet får fram barnas undring over det de opplevde, på en måte som fenger leseren.

Internasjonal bevegelse Det er bra at Rognlien i boka trekker trådene internasjonalt til Sverige, Danmark, Belgia, Sveits, Italia og Tyskland. I sin doktoravhandling ved Universitetet i Oslo og som en fortsettelse av dette prosjektet, skal Nikolai Brandal se nærmere på framveksten av ytre venstre-grupper innenfor studentbevegelsene i USA og Vest-Tyskland på slutten av 1960-tallet. Det blir spennende å lese hva Brandal finner ut.
    Studentopprøret og radikaliseringen på venstresiden i Vest-Tyskland er interessant. Oppgjøret med foreldregenerasjonen og deres unnfallenhet under andre verdenskrig og det mangelfulle krigsoppgjøret etterpå, samt det aktive politiapparatet, er faktorer som er sentrale for å forstå ytre venstre-bevegelsene.
    Angående det internasjonale perspektivet, så er boka også morsom et par steder, som i intervjuet med Rolv Petter Amdam: «På Lokalhistorielinja ved DH i Volda ville vi reise på studietur til Albania eit år, men fekk berre pengar til å reise til Førde.» Eller Ivar Mork: «Det var direktiv om at ein aldri skulle sjå opp fordi det fanst satellittar som var så gode at ein kunne verte gjenkjent på satellittbilde.»
Rognlien analyserer også andre av AKP(m-l)s merkelige holdninger, som avvisingen av homoseksuell frigjøring. Homofili var fullstendig bannlyst i bevegelsen, som det var i sosialismens fyrtårn, Albania og Kina. Det ble ansett som et borgerlig avvik, som ikke hadde noen plass under sosialismen, og Rognlien spør hvor mange homoseksuelle som meldte seg ut av bevegelsen grunnet dette.

Væpna revolusjon Ml-bevegelsen sprang i Norge ut av Sosialistisk Folkeparti (SF), det senere Sosialistisk Venstreparti (SV), ikke ut av det kommunistiske partiet (NKP) som i mange andre land. De to partiene AKP(m-l) og NKP lå i konstant fiendskap med hverandre. Et av spørsmålene Kaderprosjektet ville få klarhet i, var i hvilken grad AKP(m-l) drev spionasje mot NKP. De skrev et leserbrev med dette spørsmålet i Klassekampen. Jorun Guldbransen, som var gift med avdøde Tron Øgrim og i dag er sentral i partiet Rødt, svarte: Å spionere på AKP «var det Politiets Overvåkingstjeneste som gjorde» (s. 145). Finn Sjue, sjef for etterretningen i AKP(m-l), sier imidlertid i et NRK-Brennpunkt-program i 2009 at partiet hadde drevet registrering av NKP-ere – selv om han hadde benektet det like før.
    Halvveis i boka kommer kapitlet «Væpna til hva?». Det er et betimelig spørsmål, som dessverre er skuffende behandlet i boka ut over kapitteloverskriften – som ikke blir besvart. Leseren får ikke dyp nok kunnskap om hva slags forhold bevegelsen hadde til våpen og krig. Rognlien hevder at en voldskultur utvilsomt eksisterte, men stopper der. Hvorfor gjør han det? Har ikke Rognlien og Brandal spurt sine 160 informanter om dette sentrale temaet? Jeg tviler. Hvorfor skriver de da så lite om dette?
    AKP(m-l) mente at kapitalister og Unge-Høyre-folk skulle dingle i lyktestolpene. Stalin hadde rett i å utrydde de «kontrarevolusjonære skadedyra». En diktator som Stalin, og senere Mao, som hadde totalt om lag 120 millioner liv på samvittigheten, var forbildet for ml-erne i revolusjonen her hjemme. Hvilke planer for revolusjonen hadde ml-erne? Hvor utbredt var voldsdyrkingen? Rognlien bruker vel fire sider på dette temaet, kapitteltittelen til tross. Dette framstår mer enn rart.
    Det spørsmålet Rognlien imidlertid stiller, vel og merke i egen tekst, ikke i intervjuene, er det sentrale: Hva hvis maktapparatet hadde opptrådt tøffere overfor ml-bevegelsen, som blant annet i Vest-Tyskland, der studentopprøret i 1968 fikk blodige konsekvenser. Hva da? Her hjemme derimot, anså ikke politiet ml-erne som en reell trussel, særlig fordi bevegelsen var liten og ikke brukte vold. Politiet holdt imidlertid øye med dem.

Maoismen sett nedenfra Bokas tittel, Den store ml-boka, gir forventning om at det er hele ml-bevegelsens historie som er skrevet – at denne boka så å si skal være en syntese av alt som er skrevet om emnet. Men dette er ikke tilfelle. Det ville være lettere å lese boka med andre forventninger, og også vurdere den mer positivt, om undertittelen Norsk maoisme sett nedenfra hadde vært bokas eneste tittel.
    Det at bevegelsen «ses nedenfra», byr imidlertid på noen problemer som ikke i tilstrekkelig grad reflekteres i boka. Forfatterne har gjort en rekke intervjuer med folk «der nede». En sentral opplysning om hvorfor dette prosjektet er Norsk maoisme sett nedenfra, kommer først i siste kapittel. Brandal har her en tekstboks om den franske tradisjonen som har vært en essensiell inspirasjon i valget av perspektiv i dette prosjektet, sidene 291–295, men det har preg av å være en pliktøvelse hentet fra en hovedoppgave i historie. Hvorfor i alle dager kommer ikke denne opplysingen i begynnelsen av boka? Og hvorfor har akkurat den tekstboksen et ubearbeidet akademisk språk blottet for vilje til å kommunisere med allmenne lesere?
    Rognlien problematiserer ikke bruken av muntlige informanter. Men slike intervjuer er selvsagt problematiske. Hvordan kan vi vite om de er sanne? Hvordan kan vi vite om de er representative? Hva om hukommelsen spiller de intervjuede et puss? Og hva om de rett og slett lyver til intervjuer? Dette burde kort ha vært problematisert innledningsvis.
En nærmere klargjøring av hva boka vil – og gjør og ikke gjør – burde også vært reflektert innledningsvis. Det ville styrket leserens forståelse av hva som er hovedproblemstillingen til forfatterne. I det tiende og siste kapitlet, «Den største forbrytelsen», problematiserer Rognlien spørsmål som: Hva var de riktige tankene i bevegelsen, hvem hadde dem og på hvilket nivå – og hvordan skal man gå fram for å tilegne seg dem? Sjelden eller aldri var det noen som rokket ved det hierarkiske systemet i ml-bevegelsen, skriver han. De ledende forble de ledende. Det var de som hadde de riktige tankene.
    Er dette Rognliens svar på den ikke nevnte hovedproblemstillingen? Ml-bevegelsen var en ikke-demokratisk bevegelse. Rognlien og Brandal har bare bekreftet at den var nettopp det, ikke analysert hvorfor.

En endelig historie? Brandal sier avslutningsvis at han tror på en endelig historie: «Såleis er denne boka eit bidrag til skrivinga av ei sann historie om ml-rørsla» (s. 295). En sann historie? Når det å se maoismen nedenfra knapt blir problematisert, og de muntlige kildenes opplysninger møtes med få oppfølgingsspørsmål og konfrontasjon med andre kilder, må dette karakteriseres som metodisk svakt.
    Boka kunne med fordel hatt en strammere struktur. Nå kommer tekstbokser, kapitler, bilder og intervjuer osv. om hverandre i en litt rotete grafisk formgitt bok. En ryddigere struktur ville trolig kunne ha hindret en del gjentakelser. Rognlien skriver for eksempel hele tre ganger i innledningen at boka tar for seg noen sentrale sider av den norske ml-rørsla. Slikt er overflødig. Første og andre kapittel, «De riktige tankene» og «Der jorden aldri ble rund – maoismens steder» kunne med fordel ha blitt redusert og slått sammen. Det siste og tiende kapitlet kunne vært kuttet ned. Da ville en antakelig også fått plass til det kapitlet som nå er blitt tatt ut og kun publisert på Internett.
    Rognlien har skrevet mesteparten av boka. Språket er til tider upresist, som når han skriver at Mao var et «vidunderbarn», noe som ikke stemmer. Bedriftsøkonomisk Institutt har i en årrekke hett Handelshøyskolen BI, og Stalin arbeidet neppe «døgnet rundt år etter år». Avsnittet «Hvordan bruke denne boka» kan stå som eksempel på at språket også har fjasete passasjer: «Vi vet at det er mange som nå sliper knivene og vil lete med lys og lykter etter grums i teksten vår. (Hei på deg, NN)» Hvem denne NN er og hvorfor det står stadige hilsninger til ham/henne, virker litt nachspiel-aktig på denne leseren. Andre grep i teksten ville vært langt mer effektive for å komme kritiske anmeldere og lesere i møte – som for eksempel en ryddig og presis innledning.

For hvem? Hvem vil springe til bokhandelen og kjøpe denne boka? Tidligere ml-ere og nåværende sympatisører med partiet Rødt vil nok gjerne lese den. Dessuten vil den kanskje interessere de som har vært i kontakt med folk som var med i bevegelsen, og kanskje en og annen akademiker. Det er ikke noe ved selve boka som utvider denne forholdsvis avgrensede målgruppen. AKP(m-l) ble til AKP, RV forsvant og navnet på det nye partiet er Rødt. AKP(m-l) var et lite parti i en forgangen tid – og blir kanskje en parentes i historien.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>