>Anmeldelser Prosa 06|09

Skrivelærerne kommer

Karin Sveen

Med den sterke veksten i markedet for forfatterutdanning, var det bare et tidsspørsmål før en skrivelærer rykket fra hovedfeltet av kolleger for å bli forfatter av ei framtidig grunnbok på feltet. Merete Morken Andersens Skriveboka ser ut til å ha satt seg et slikt mål, mens Anders Johansens språkmeditasjoner i Skriv! både utfordrer språkkonvensjonene i akademia og masseproduksjonen av tekst i samtida.

<empty>

Merete Morken Andersen
Skriveboka
766 sider
Aschehoug 2008

Anders Johansen
Skriv! Håndverk i sakprosa
110 sider
Spartacus 2009

Anmeldt av
Karin Sveen

SKRIVEBOKA TIL MERETE MORKEN ANDERSEN er ei lærebok på over 750 sider, en kraftprestasjon, også fordi Andersen samtidig har arbeidet som redaktør, skrevet bøker og utøvd en omfattende virksomhet som skrivepedagog for store grupper av norsklærere og næringslivsfolk, sakprosaforfattere og skriveakademistudenter. Det er med andre ord en litterær agent med stor innflytelse som nå har samlet sine skrivekunnskaper og pedagogiske erfaringer mellom to permer. Morken Andersen henvender seg til «alle typer lesere og skrivere, både de som vil skrive skjønnlitterært og de som vil holde seg til fagskriving eller andre sakprosasjangrer, både de som har skriveerfaring fra før, og de som nettopp har begynt». Det kan synes som en umulig oppgave å nå så mange grupper og på så forskjellige nivåer. Jeg kan vanskelig forstå at den erfarne skribenten vil ha behov for denne boka, men det kan være jeg oppfatter uttrykket skriveerfaring annerledes enn forfatteren. Først og fremst framstår Skriveboka som ei sjenerøs lærebok for nybegynnere, og som den mest omfangsrike framstillingen av skrivehåndverket utgitt i Norge.
    Forfatteren streifer mellom de største klassikere og den minste tekstmelding som for å kommentere enhver litteraturhistorisk, samtidig og hverdagslig uttrykksform, inkludert den muntlige. Alt dette er fortreffelig disponert i sju digre kapitler organisert i mange og korte underavsnitt for å gjøre leservennligheten optimal. En skal rett og slett lete lenge etter en mer systematisk måte å behandle et så komplisert emne som skriving på. Samtlige hovedkapitler innledes med tekster av forfattere etter Morken Andersens hjerte, og hun avrunder kapitlene med å presentere samtaler med forskjellige slags kunstnere.

Omtenksom lærer Like ryddig som komposisjonen er, like greit går språket sin gang gjennom hundrevis av sider. De gjennomgående korte setningene glir entusiastisk og oppmuntrende forbi, lykkelig befridd for de skrivekunstens kvaler de enn måtte omtale. Som et pluss fungerer teknikken som effektiv pedagogikk; som et minus kan stilen utlegge skrivekunsten som en addisjon av ferdigheter. Kontrasten er slående mellom det strøkne språket og det knudrete emnet. Men tar jeg nybegynnerens perspektiv, er neppe en slik påpekning av interesse. Det er først og fremst som omtenksom lærer Morken Andersen er på farten i boka, ikke som forfatter i lønnkammeret.
    Men nå handler ikke boka bare om å skrive. Den diskuterer fenomenet skrivesperre og forklarer den som resultat av sjølsensurering. Den går til psykologien for å forklare kreativiteten, til grammatikken og ortografien for å gjøre det endelige manuset presentabelt, og til redaktøren og forlaget for å forklare behandlingen av det innsendte manuskriptet. Ingen ting er glemt, ikke kjærlighetsbrevet, ikke rap’en, ikke rapporten, ikke talen til ektefellens femtiårsdag. Andre partier er av livsfilosofisk art, mens enkelte emner og sjangre til min forbauselse må nøye seg med en tilnærmet leksikalsk behandling. Det gjelder essayet, som avspises med en fire siders summarisk tekst om Michel de Montaigne og Francis Bacon. Dette er snaut. 
    Jeg kan ikke huske å ha lest ei bok som mer enn denne har sørget for å komme eventuell kritikk i forkjøpet. Før jeg gir meg i kast med studiet av «grep, råd og knep i skrivekunsten», har Morken Andersen allerede advart om at oppskrifter ikke finnes. Naturligvis ikke. Men maratonteksten sår likevel en slags tvil. Hva verre er, for meg som skal anmelde boka, er å følge forfatterens henstilling om ikke å lese den i sammenheng. Jeg medgir at jeg har forbrutt meg mot anmodningen, og det som da kommer til syne, er en stor forekomst av gjentakelser. Men også på dette punktet ber Morken Andersen om forståelse. Hun begrunner repetisjonene med at «hvert kapittel skal stå mest mulig på egne ben». Det som får brikkene til å falle på plass, er forfatterens bønn om å betrakte boka som oppslagsbok. Den skal ikke egentlig leses, men brukes.
    Morken Andersen blir euforisk når hun henvender seg direkte til sine elever der ute med en antydning om at de ved å ta sine kreative sider i bruk og «utvikle den rette følsomheten», kan bli skrivere som «kan skrive hva som helst». Om dette må sies å være litt av en overdrivelse, er oppriktig talt entusiasmen smittende fra de innledende ord til det siste farvel. Men du verden hvor godt det hadde gjort om forfatteren hadde tillatt seg å bryte ut i en like henrykt advarsel mot i det hele tatt å skrive. For den siste setningen vi til enhver tid har skrevet, bør kunne tåle å vurderes som nettopp den siste. I så fall kan drømmen om en forfatterkarriere få en like lykkelig slutt som ustanselig fortsettelse. 

Ingen knep En slik advarsel kan jeg slett ikke vente å finne i ei bok med den bydende tittelen Skriv! Den står Anders Johansen for, professor i medievitenskap og sakprosaforfatter. Som Morken Andersen baserer Johansen boka si på erfaringer som skrivelærer, men der slutter enhver likhet. For det første er Johansen like kortfattet som Morken Andersen er ordrik. For det andre skriver han bare om sakprosa. For det tredje konsentrerer han seg utelukkende om språkarbeidet. For det fjerde opponerer han mot språktrender og sløv språkbruk, både i akademisk litteratur og annen sakprosa.
    Nå kan det høres ut som om Johansen er en ensom ulv i språkskogen, men helt alene er han ikke. Ifølge innledningen har også han undervist på et utall seminarer og for høyst forskjellige publikumsgrupper. Det var særlig utgivelsen av Samtalens tynne tråd (2004) som fikk invitasjonene til å strømme inn, og Skriv! er et opptrykk av ett av essayene derfra, med et nyskrevet avslutningskapittel. Dermed har både de akademiske institusjonene og det øvrige sakprosamarkedet fått ei lærebok mange vil ha nytte av. Med nytte siktes ikke her til enkle råd og knep; dem vil leseren lete forgjeves etter. I stedet fordyper Johansen seg i forestillingen om at det skal være et statisk skille mellom kunnskap og språk. Dette skillet kommer i praksis til syne som en kronologisk arbeidsrekkefølge. Først innhentes kunnskap, data og dokumentasjon; deretter skrives teksten ned. Særlig gjelder dette akademia, der språkarbeid ofte neglisjeres i undervisning og veiledning.
    Johansen argumenterer iherdig mot det gavnløse i å følge en slik kronologi. Språket er ikke å forstå som en ventende emballasje til et ferdigpakket innhold. Det er språkarbeidet som skriver fram innholdet, skaper tenkningen, setter kunnskapen i bevegelse, gir den uventet retning og original form. Det er noe slikt tittelen oppfordrer til, å tvinge opp skrivedøra fra første stund og vriste nye tanker ut av språkets gamle grep.
    Oppfordringen går til enhver, akademikeren som bare har forskningsartikkelen igjen av prosjektet, dokumentarforfatteren som ruger over sine funn, studenten som ikke tør skrive før hun har lest seg opp til hun stuper, og for den saks skyld romanforfatteren som mener å ha hele boka i hodet uten å ha skrevet ei linje. Men det er altså ved skrivebordet fortellinga begynner, det er da ideene lokkes fram, det er der ideer får kropp og fasong, poengterer Johansen. Fortrinnsvis der, vil jeg legge til, for når skrivinga først er i gang, utløses plutselige tanker og fantasier overalt.

Arbeidets mirakel
Det er et arbeidets mirakel at det får språket til å drive fram innsikter som ellers aldri ville sett dagens lys. Resultatet av slike prosesser er derfor beviselig og dokumenterbart, mens måten det oppnås på, unndrar seg fullgyldig forklaring. I dette framdrivet har sakprosaen og skjønnlitteraturen noe felles, som Johansen påpeker, men i motsetning til ham er jeg usikker på om samme driv trer i kraft ved en skriveteknisk veksling mellom sakprosa og litterære innslag i en tekst. Det litterære vil uvegerlig få preg av illustrasjon, og sjøl om illustrasjonen kan gjøre betydningen klarere, heves ikke nødvendigvis tekstkvaliteten. Men for Johansen er det avgjørende nettopp kommunikasjonen, lesbarheten og forståelsen, og hvorfor ikke anerkjenne et så viktig formål?
    Det sies at å skrive er å tenke, og det er denne vendinga Johansen vrir på når han kaller språkarbeid for «en tenkningens teknologi». Begrepet er det mest sentrale i boka, men også det minst substansielle. Det bryter med språket han ellers benytter, konkret og personlig som det er. Johansen går også med dårlig skjult ironi i rette med det innforståtte og tvetydige språkevangeliet fra postmodernismens glansdager. Man velger sine kriger, og når Johansen hever banneret, kan han framstå som noe av en puritaner. Men det gjør godt å se ham fekte. Det trengs for å motvirke ensretting, en tilbøyelighet de dominerende nettverkene til enhver tid er like opptatt av å benekte som å skjule.
    Når dette er nevnt, nøler jeg ikke med å anbefale Skriv! som kilde til å vitalisere både fag- og sakprosa. Det er også et tiltalende alvor over Johansens språkmeditasjoner. De er gjennomtenkte, oppriktige og blottet for unødig dekor. Slik utfordrer han ikke bare språkkonvensjonene i akademia, men også masseproduksjonen av tekst i samtida, et fenomen som truer med å sette presisjon, originalitet og mening ut av spill, som om vi har mistet språkbevisstheten i et anfall av moderne analfabetisme.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>