>Anmeldelser Prosa 06|09

Disseksjonens fantastiske anatomi

Kjerstin Aukrust

«Nysgjerrigheten min ble først vekket da jeg leste om renessansens såkalte anatomiske teater.» Slik åpner Espen Stueland sin mastodont av en bok Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie og vekker samtidig leserens nysgjerrighet fra første setning. Utgivelsen er noe så sjelden som et lærd og formfullendt essay.

<empty>

Espen Stueland
Gjennom kjøttet.
Disseksjonen og kroppens kulturhistorie
784 sider, ill.
Forlaget Oktober 2009

Anmeldt av
Kjerstin Aukrust

I GJENNOM KJØTTET er liket plassert i sent­rum, slik det ble i de anatomiske teatrene, formet som et øye, med kadaveret som pupill. Stuelands prosjekt er å gjenfortelle den fantastiske historien om hvordan mennesket ble kjent med sin egen kropp gjennom medisinske fremskritt, og på hvilken måte den nye kunnskapen om kroppen til alle tider har infiltrert kunsten. Disseksjonen rommer et rikt reservoar av bilder, og Stueland har funnet frem til svært mange interessante eksempler på hvordan det anatomiske språket adapteres og parafraseres innen visuelle medier og i litteraturen. Ifølge ham har disseksjon og obduksjon et enormt potensial for somatiske metaforer og litterære bilder, og det er disse han ønsker å sette søkelys på.

Hva er en disseksjon? Gjennom kjøttet slår meg som en gjennomført historisk orientert bok. Alle analyser blir satt inn i en større historisk og kulturell sammenheng; dette gjelder også disseksjonsbegrepet. Hva disseksjonen er og hva disseksjonen har vært, er to forskjellige ting, og Stueland er påpasselig med å vise på hvilken måte disseksjonens betydning har forandret seg. Det var lenge en sammenheng mellom disseksjon og straff, der disseksjonen ofte fungerte som en forlengelse av dødsstraffen, en praksis til skrekk og advarsel. Samtidig ble disseksjonen på 1600-tallet ansett som kilde til lærdom, for eksempel ved universitetene i Padova og Leiden, som disponerte de største anatomiske teatrene. Stueland viser også til det problematiske forholdet mellom Kirken og medisinen: mange så på praksisen som en vanæring av den døde. Kirkens menn reagerte, ikke overraskende, med skepsis da det ble avdekket at kvinner ikke har et ribbein mer enn mannen.

Disseksjonens poetikk
Slik disseksjonen forandrer betydning, vil også kunstens fremstilling av den forandre seg: enhver visuell fremstilling av anatomier reflekterer sin tids medisinske kunnskap og samfunnets syn på kroppen. I sin avgrensning av «forskningsobjektet», opererer Stueland med et utvidet disseksjonsbegrep som ikke bare rommer det oppkuttede liket, men også motiver fra disseksjonssalen, det anatomiske teatret, operasjonsstuene og de kirurgiske redskapene. Måten disse feltene gjør seg gjeldende på i litteraturen og i kunsten, omtaler han som «disseksjonens poetikk», en betegnelse som sikter til verker hvor terminologi som kan knyttes til disseksjon forekommer konsekvent på en måte som viser at forfatteren eller kunstneren er fortrolig med de medisinske eller korporlige bildene. Stueland utforsker altså forfatteren og kunstneren som «dissektører». Vi begynner med historien om abedissen Klara av Montefalco som på 1300-tallet ble balsamert av sine medsøstre, og ender opp med Gunther von Hagens plastinerte kadavre i utstillingen Body Worlds. Stuelands tilnærming er essayistisk, ikke kronologisk: essaysjangerens nysgjerrige tilnærming gir ham frihet til å «snuble fra en epoke og havne et helt annet sted». Han ser på dette som en fruktbar måte å ferdes på, og det viser seg at det er en like fruktbar måte å lese på også. Vi følger Stueland ufortrødent fra den ene «dissektøren» til den andre og blir med på en oppdagelsesferd som åpner opp for uante slektskap: Her blir Samuel Becketts poesi en naturlig oppfølger til den britiske sekstenhundretalls anatomisten William Harveys betraktninger om blodomløpet, mens X-files og Edgar Allan Poes noveller danner et like dynamisk tospann.

Renessansemennesket Stueland Blant de mange stoppestedene på den nærmere 800 sider lange reisen, er det beretningene fra det tidligmoderne som vekker størst interesse. På mange måter er det under renessansen at historien om kroppen er på sitt mest spennende: Det er på denne tiden at de mest revolusjonerende oppdagelsene om kroppens indre finner sted og at disseksjonspraksisen tar av. Stueland, som vi, lar seg fascinere: «Straks jeg begynner å lese renessansens dikt, forstår jeg at kroppen kan være noe annet enn hva jeg har tenkt den er.» Han viser eksempler på hvordan renessansens poeter forholdt seg aktivt til medisinske skrifter og diskusjoner, som potensielle kilder til litteratur, og tar bl.a. for seg kanoner blant datidens såkalte anatomiske atlaser, der Vesalius’ De humani corporis fabrica (1543) troner som den mest betydningsfulle. Atlaser som dette er ifølge Stueland blant vår tids viktigste dokumenter: De både former og dokumenterer den vestlige kulturens forståelse av kroppen, og bør leses som kilde til en bredere forståelse av kollektivets kultur.

Politikk og disseksjon Stuelands styrke ligger i at han kontinuerlig trekker linjer mellom nåtid og fortid. Parallellen han trekker mellom en CSI-episode og et hollandsk disseksjonsmaleri, mellom et av Orlans grotekse kunstverk og 1500-tallets anatomiske motiv av écorcheen, den flådde muskelmannen, drar han også inn i politikken. Dermed blir forskjellen på det illegale markedet for salg av lik, en ulovlighet som «Anatomy Act 1832» var ment å få slutt på, og nåtidens like betenkelige marked for organhandel, ikke lenger så stor. Måten Stueland ilegger disseksjonspraksisen en politisk dimensjon er interessant. Han påpeker bl.a. den klassebestemte fordelingen mellom den som dissekerer og den som blir dissekert: Historisk har det alltid vært overklassen som dissekerer arbeiderklassen, de hjemløse og de fattige. Dette henger sammen med at det lenge kun var forbryteres kropper det juridiske systemet tillot til disseksjoner. Klasseaspektet er fortsatt til stede i dag: Stueland hevder med overbevisning at det synet man har på obduksjon i dag, i relativt stor grad avhenger av hvilken sosial klasse man tilhører.

Den gode lesningen Gjennom kjøttet er preget av et svært stilsikkert språk, og Stue­land er på sitt beste når han kommer med egne analyser av kunstverk og skjønnlitterære tekster som har hentet inspirasjon fra disseksjonsfeltets rike billedgalleri. Den interessante lesningen av Rembrandts maleri «Dr. Tulps anatomiforelesning» (1632) er verdt å trekke frem: Stueland viser hvordan dette kanoniske verket skiller seg fra andre innenfor samme sjanger, og påpeker at den dissekerte i disse disseksjonsmaleriene vanligvis ikke er en person, men mer et eksempel på mennesket – liket fungerer dermed som dekor i en scene som først og fremst symboliserer makten til de som står rundt. Kapitlet som omhandler «Disseksjon som litterær metode» viser også Stueland i sitt ess. Her gjør han rede for hvordan medisinen «forsyner skjønnlitteraturen med en korporlig fantasmagori som inntar uendelig varierte former». Disse varierte formene formidler Stueland på en forbilledlig måte, spesielt i sine lesninger av Tor Ulven og Edgar Allan Poe.
    Enkelte grep kunne ha løftet boken til enda større høyder. Vel er den «rikt illustrert» slik forlaget reklamerer for, men ikke rikt nok etter denne anmelderens smak. Det fungerer dårlig når Stueland refererer til et kunstverk uten å kunne vise det frem, som når han nevner de «hyperrealistiske menneskeskulpturene» til den amerikanske kunstneren John de Andrea – de skulle jeg gjerne ha sett. I tillegg hadde jeg ønsket meg en enda fyldigere litteraturliste: Til tross for at den 14-siders lange bibliografien vitner om et grundig arbeid, savner jeg allikevel titler som Andrew Cunninghams The Anatomical Renaissance. The Resurrection of the Anatomical Projects of the Ancients (1997) og Rafael Mandressis Le regard de l’anatomiste. Dissections et invention du corps en Occident (2003).

Disseksjon som metode
Bokens hovedmål er å vise at menneskekroppen er noe av det minst statiske i historien. Det samme kan man si om forståelsen av den: Den vitenskapelige disseksjonskulturens utvikling har endret synet på kroppen radikalt. Stueland klarer å påvise den nære forbindelsen mellom kunsten og det medisinske, og overbeviser i sitt forsøk på å vise hvordan det anatomiske feltet er en nærmest utømmelig kilde til metaforer og bilder: Disseksjonen har i vår kultur blitt en emblematisk størrelse som danner et skjema eller en fortelling som kan legges som en sjablong over andre uttrykk. På den måten gjennomsyrer den dagligtalen («å komme under huden på noen»), litteraturen, kunsten, filosofien og vitenskapelig metodikk. Disseksjon brukes i dag synonymt med analyse, og det ligger stor prestisje i det å kunne dele opp verden encyklopedisk etter disseksjonens metode.
     Et sted i boken definerer Stueland disseksjonen som noe vi alle har et forhold til som «[e]n vag forestilling av noe skrekkelig». Etter å ha lest Gjennom kjøttet fremstår disseksjonen ikke lenger som noe vagt, men som en nøyaktig definert kroppslig hendelse som har hatt enorm betydning for den medisinske og kulturelle utviklingen. I tillegg tvinger boken frem en konfrontasjon med den åpne kroppen: Å lese eller å se den dissekerte kroppen er en rystende erfaring, som til tider nærmest kan gjøre fysisk vondt. Stueland påpeker selv at det anatomiske språket fyller forfatterne som tar det i bruk, med skrekk og gru, og vender stadig tilbake til begrepet «sjokk» når han omtaler bildene og tekstene som låner disseksjonens språk. Kraften i det dissekerende perspektivets sjokkestetikk er svært effektivt, fordi det aldri etterlater leseren likegyldig: «Parteringen av et lik kan ikke unngå å gjøre inntrykk.» Jeg opplever Gjennom kjøttet som en veldig personlig bok, der forfatteren er til stede som engasjert formidler på nesten hver side. Et eksempel er når han gjenforteller episoden der han fikk være vitne til en obduksjon. Det er sterk lesning, frastøtende i sine kroppslige detaljer («Det spruter opp en nokså tett, halvmeter høy søyle av pulverisert kraniemasse») og bevegende i sine betraktninger over det menneskelige ved denne absurde situasjonen («Ingen øyne har betraktet denne kvinnens indre før»). «Alle bør ha vært med på en obduksjon,» skriver Stueland. Det er en tanke som slår meg som sann, men som av naturlige årsaker også byr meg imot. Og det er ikke sikkert at jeg trenger det nå – jeg har lest boken.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>