>Bokessay Prosa 06|09

Mitt Amerika. Norske selvportretter med stjerner og striper

Hallvard Notaker og Helge Danielsen

Man trenger ikke være konspirasjonsteoretiker for å anta at det store antall norske publikasjoner om Amerika fra det siste året har sammenheng med forleggeres håp om en økonomisk Obama-effekt. I så måte blir det spennende å se hvilke litterære ettervirkninger årets fredspris vil få. Forfatterne av nye, norske USA-utgivelser synes på sin side å være mer opptatt av andre ting. Blant annet seg selv.

<empty>

Levi Henriksen
Mannen fra Montana
256 sider
Gyldendal 2009

Morten A. Strøksnes
Rett vest – Cape Cod til Big Sur
280 sider
Gyldendal 2009

Erik Møller Solheim
En stemme for Obama
256 sider
Gyldendal 2009

Joar Hoel Larsen
Dead or alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crockett til George W. Bush
412 sider
Font 2008

Ole O. Moen
USA. Annerledes­landet i en ny tid
415 sider
Historie & Kultur 2009

DET ER INGEN MANGEL på norske bøker om USA. Det er ikke mange nok heller, men i første omgang er det kanskje innfallsvinklene og emnevalgene som burde bli flere – og dristigere. Et noe slitt premiss for norske publikasjoner i denne genren finnes blant annet formulert i innledningen til Ole O. Moens bok om Annerledeslandet USA, nemlig at «den jevne nordmanns generelle innsikt i amerikansk kultur og politikk er relativt overflatisk».1 Hensikten med å trekke frem dette grepet er ikke å polemisere mot eller harselere med det, men snarere å synliggjøre ett av flere fellestrekk mellom bøkene i vårt relativt uensartede utvalg av nye, norske USA-utgivelser. Det Moen her gjør, er å formulere eksplisitt noe som finnes implisitt i flere av tekstene: en forestilling eller forventning om en lesergruppe som kan litt – men ikke for mye – om det emnet som behandles. Dette er et dristig valgt premiss, særlig for den som vil gjøre dypdykk. Norge er fylt av jevne nordmenn med kunnskaper og innsikter om det amerikanske som er langt fra overflatiske. Forfatteren står dermed i fare for å skuffe den allerede velorienterte leseren og samtidig svikte et mer allment publikum man ikke helt stoler på og dermed ikke utfordrer. Våre utvalgte seks mestrer denne utfordringen i ulikt monn.
    Utvalget spenner altså vidt: Erik Møller Solheim, Audun Tjomsland og Ole O. Moen tar for seg sider ved amerikansk politikk og samfunnsliv, Joar Hoel Larsen behandler Western- og cowboymyter satt i sammenheng med samtidig amerikansk politikk, Levi Henriksen tar oss med på en populærkulturell roadtrip der (i alle fall det angivelige) målet er å jakte etter Kongsvingers første hippie. Morten Strøksnes kan sies å havne i flere av disse kategoriene – men sjelden mellom to stoler. De to siste tekstene representerer for øvrig unntak fra regelen om manglende forventninger til leseren.
    Det finnes imidlertid noen fellestrekk mellom publikasjonene, som ikke krever slike forbehold: De seks bøkene har klare likheter i valg av tema og i måten forfatterne iscenesetter seg selv på. Emnene er klassiske for genren europeisk Amerika-litteratur: det gamle Vesten i bokstavelig eller overført betydning, politikk og presidenter, alt fremstilt med et selvbevisst og personlig blikk fra Norge. Med såpass velprøvde utgangspunkter, hvor stort blir rommet for ny erkjennelse og overraskende perspektiver?

Levninger Med fare for å fremstå som både uærbødige og yrkesskadde: I løpet av arbeidet med de utvalgte bøkene vokste følgende tanke frem: For en fremtidig historiker vil disse bøkene (og trolig en lang rekke andre med samme tema) ha større interesse som levninger enn som beretninger. Det vil si: Dersom disse bøkene blir lest om, la oss si femti år, vil det høyst sannsynlig være fordi de kan si noe om et «norsk» syn på det amerikanske anno 2008–09, og ikke på grunn av det som er deres uttalte emner, enten dette er valgkamp eller kvegtyveri. Dette er ikke en fordekt påstand om at disse bøkene er dårlige eller uinteressante (i den grad noen av dem er det ene eller det andre, skyldes det andre forhold), men en påpeking av en dimensjon ved dem som i stor grad overstyrer det de ellers tar opp: forfatterens refleksjon over sin egen rolle i teksten, enten denne er velutviklet eller ikke. USAs forestilte egenart blir speilet av forfatteren som person heller enn som forfatter. Kort sagt: Alle bøkene kunne hatt undertittelen «Mitt Amerika». Slik sett går de inn i en tradisjon i norsk sakprosa som har bidrag fra så ulike forfattere som Sigmund Skard og Anders Buraas, for bare å nevne noen tidlige eksempler.2 Det er selvsagt fullt mulig å skrive interessante og gode bøker med en slik (implisitt) undertittel. Spørsmålet som gjenstår å besvare er i hvilken grad våre utvalgte lykkes med det.

Vi som elsket (vårt) Amerika Enten hovedtemaet ’reise’ er eksplisitt som i en roadtrip (Henriksen, Møller Solheim og Strøksnes) eller implisitt som i et livslangt bekjentskap (Moen, Hoel Larsen og Tjomsland), så er utgangspunktet for narrativene enten et personlig perspektiv eller en personlig erfaring. I noen tilfeller snakker vi snarere om det private enn om det personlige, i alle fall i det ytre: Levi Henriksens Mannen fra Montana er en fremstilling av hvordan forfatteren og hans familie (kone og to barn på elleve og sju år) tar seg fra San Antonio, Texas, via utvalgte stoppesteder i New Mexico, Colorado og Wyoming, til Missoula i Montana på jakt etter en mystisk – og mytisk – skikkelse, nemlig norsk-amerikaneren Thor Vigeland. Ifølge bokas undertittel var han i sin tid Kongsvingers første hippie. Han har gjort et sterkt inntrykk på forfatteren, ikke minst gjennom musikalske levninger i form av et kassettopptak, samt muntlige overleveringer om vedkommende og hans plass i forfatterens minne – og fantasi? Hippiefiguren fremstår som mangetydig – både som en konkret person, og som en representant for noe mytisk, noe som forutsetter aktiv deltakelse, aktiv tolkning fra dem som deltar i jakten. Også landskapet man reiser gjennom gis elementer av en liknende flertydighet, der fysiske (og prosaiske) opplevelser flettes sammen med minner, myter og forestillinger. Boka er den mest litterært vellykkede i utvalget. Både ved at den spiller på og med ulike myter om det amerikanske, og ved at det ’private’ gjennomgående brukes som et bevisst virkemiddel, unndrar den seg deler av den kritikken man kan reise mot flere av de andre bøkene.
    Også i Morten Strøksnes’ Rett vest. Cape Cod til Big Sur er reisen, denne gang fra øst til vest med diverse avstikkere, både hovedmetafor og praksis, tema og fortelling. Der fortellingen lykkes, er det fordi forfatteren er bevisst på og klarer å utnytte spenningene som oppstår mellom et opplevd Amerika og et mytologisk Amerika. Mytologisk i minst dobbelt forstand, i og med at han både behandler ’Amerika’ sett fra sin egen personlige synsvinkel (og dermed fra Europa) og amerikaneres egne myter om seg selv og hverandre. Strøksnes bryter imidlertid ut av denne dimensjonen med jevne mellomrom, og det i to vidt forskjellige retninger: Den første er i tråd med bokas uttalte mål om å nærme seg, eller finne, det egentlige Amerika, og er i hovedsak forfulgt ved å slippe til forfatterens fellow travelers, enten de helt konkret er på reise eller er mer stedbundne bekjentskaper – både levende mennesker og kunstnere i kraft av deres kulturuttrykk. Han oppsøker også ulike minnesteder for noen av sine ’medreisende’. Et vellykket eksempel på dette er forfatterens «møte» med Henry David Thoreau i kapittel tre. Dette kapitlet kan også illustrere hvordan det opplevde og det personlige fungerer godt sammen; Strøksnes’ tilstedeværelse i teksten bidrar her til å gjøre den god. Utbrudd i retning noe «egentlig» finnes også i de passasjene der vi presenteres for så ulike grupper som republikanske homesteaders i Nebraska, Native Americans i South Dakota eller Nevada, eller working poor forskjellige steder i Midtvesten. I disse tablåene «fra virkeligheten» bidrar Strøksnes med egne analyser og stort sett solid belegg. Noen steder havner han likevel i gamle tråkk: Kritikk av fremmedgjørende massekonsum og moderne industriproduksjon (selv om den er godt fremført) har vært et glansnummer i europeisk Amerika-kritikk i så mange tiår at teksten her mister en del av originaliteten som ellers kjennetegner den. Overraskende er også konklusjoner om at amerikanerne «er» slik eller slik for eksempel på grunn av konkurransen i samfunnet. Amerika er ikke ett, som Strøksnes selv viser.
    I de mange møtene underveis er forfatteren vekselvis aktivt til stede i teksten, i andre nøkternt gjenfortellende, i atter andre respektfullt i bakgrunnen for å overlate ordet til noen andre. Denne variasjonen, der det personlige riktignok dominerer, er  i all hovedsak vellykket. Mindre vellykket er dessverre de delene av teksten som bryter ut i en annen retning, nemlig innover, fra det personlige til det private. Disse bruddene er helt bevisste; hendelser i forfatterens liv er med blant grunnene til at han i utgangspunktet har begitt seg ut på reise, og han mer enn antyder at målet med reisen også er å komme bort fra noe som har vært. Om han ikke finner «Amerika», så kanskje han kan finne seg selv? Med dette valget blottlegger forfatteren seg for leseren – og legger listen svært høyt for seg selv. Å være sterkt personlig til stede i en tekst er en vanskelig øvelse. Med antydende eleganse mestrer Strøksnes dette i store deler av boka, men ikke alltid når det blir som mest privat.
    Det personlige er også til stede i de to bøkene om Obama og presidentvalget, Audun Tjomslands En personlig reise i Amerika fra Kennedy til Obama, og Erik Møller Solheims En stemme for Obama. Om en nordmanns forsøk på å få 300 millioner amerikanere til å forstå sitt eget beste. Utover dette er det vanskelig å sammenlikne dem. Tjomsland presenterer «greatest hits» fra amerikansk historie og samfunnsliv, krydret med innsmett av egne erfaringer. Allerede i første avsnitt av forordet gjør han det klart at han ikke trenger å si noe nytt («dette er ingen forskerbok»), at han ikke trenger oppgi kilder (boka er basert på hans «generelle orientering») og at han ikke trenger utøve kildekritikk («jeg [legger] vekt på mine intervjuobjekters erfaring og kompetanse»). Etter denne fallitterklæringen forsik­rer Tjomsland så at han har forholdt seg til «en stor mengde lesestoff». Boka inneholder blant annet side etter side med oversettelser av Obamas og Martin Luther Kings taler, «fordi det ellers er sjelden den sjansen byr seg» (s. 8), og er etter disse leseres oppfatning ikke spesielt vellykket. Det er synd, for innsiktsfulle utenriksjournalisters fremstilling av sine erfaringer er en genre som har livets rett, og som har potensial til å nå store og uensartede lesergrupper. Vi velger å tro at Tjomsland her ikke har fått tatt ut det han har inne, noe forlaget må ta sin del av ansvaret for. Møller Solheim bygger også på egne erfaringer, men har et mye mer konkret og avgrenset prosjekt. Han beretter i bokform om hvordan han selv meldte seg som frivillig for å jobbe for Obama-kampanjen og dermed både fikk oppleve en amerikansk folkebevegelse fra innsiden, og fikk drive valgkamp på en måte partifunksjonærer og forskere kommer til å diskutere lenge ennå. Emnet er utvilsomt spennende, og forfatterens iscenesettelse av seg selv tidvis sjarmerende, men dessverre blir reisemotivene og de mange personportrettene ikke så vellykkede som man kunne ønske seg: Interessante poenger mistes av syne, og konkrete fremstillinger av det å forflytte seg fra et sted til et annet blir ikke episke roadtrips, men snarere litt masete og ordrike fortellinger om mer eller mindre anstrengende bilturer.

Selvforståelse og politisk kultur Joar Hoel Larsen bruker sine mange år i og med USA til å forene en personlig begeistring for cowboyen, med innsikter som er ervervet i det profesjonelle. Dead or alive. Cowboyer i amerikansk historie fra Davy Crockett til George W. Bush inneholder noen interessante forsøk på å knytte sentrale begreper i amerikansk selvforståelse (manifest destiny, the frontier) til en Western- eller cowboykultur, og i neste omgang å knytte denne til amerikansk politisk kultur.3 Dette er vellykket i den forstand at norske lesere som måtte ha et banalt og negativt syn på cowboy-begrepet, gis muligheten til å forstå hva som ligger i mange amerikaneres motsatte standpunkt. (Morten Strøksnes byr for øvrig på mye av det samme i mer fortettet form.) Hoel Larsens fremstilling av Davy Crockett er en vellykket formidling av de kulturelle sammenhengene boka tar for seg.  Man må også ha sympati for målsettingen om å overskride de mytiske og romantiske forestillingene om the cowboy, for slik å kunne tyde denne aktørens plass og utnyttelse i en nåtidig kulturell og politisk kontekst. Når denne delen av målsettingen ikke nås fullt ut, er det til dels fordi fremstillingen er for lang: Forfatteren faller for fristelsen til – i kapittel etter kapittel – å fortelle ikke bare én anekdote om den cowboyen som til enhver tid står i sentrum. Slik ender han med å gjenta myter han ønsker å slå hull på. I et grunnleggende kildekritisk prosjekt som denne boka er, blir det uavklarte forholdet mellom myteknusing og romantisk gjenfortelling særlig påtakelig ved fraværet av kildereferanser. Ikke at en slik allmennutgivelse burde pepres med fotnoter, men litteraturlista kunne vært fordelt på hvert kapittel, slik at også forfatterens egen bruk av historien kunne tas opp til diskusjon. Når kilden til de drøyeste røverhistoriene tidvis er uklar og gjerne kan stamme fra helten i historien, blir bokas underholdningsfunksjon i overkant førende.4
    Ole Moen berører temaer som også Hoel Larsen og Strøksnes tar opp, men Moen skiller seg ut ved sin langt bredere ambisjon, nemlig å bøte på det han oppfatter som en generell kunnskapsmangel om USA. Annerledeslandet i en ny tid bygger på samme forfatters utgivelse fra 2005, med tittelen Annerledeslandet i vest. Begge utgavene fremstår som ryddige innføringer i viktige sider ved USA og landets plass i verden. De er oversiktsfremstillinger – med de styrker og svakheter som kjennetegner genren. Det hadde for øvrig vært en styrke om likheter og forskjeller mellom de to pub­likasjonene ble mer eksplisitt gjort rede for. Moens bok er den mest tradisjonelle fagboka i utvalget, samtidig som den er høyst personlig. Dette kommer ikke minst til uttrykk i de delene som inneholder mest nytt sammenliknet med utgivelsen fra 2005, nemlig betraktningene omkring Obamas valgseier. Det går tydelig frem at professor Moen, som altså er en nestor i den norske American Studies-tradisjonen, har følt seg fremmedgjort overfor sitt studieobjekt i perioden 2001–2008, og at USAs nye president har bidratt til en lykkelig gjenforening mellom gamle kjente, og også gitt Moen håp (!) for fremtiden.

Tapt uskyld? Hva gjør det personlige perspektivet i disse utgivelsene med forfatternes mulighet til å komme forbi eksisterende forestillinger og klisjeer i norsk offentlighet? En personlig form kan bidra til at leseren identifiserer seg med stoffet, men det er ikke lett å skulle by på gjenkjennelse og på fremstillinger av det fremmede fra samme synsvinkel. Her har flertallet av forfatterne gjort jobben enda vanskeligere for seg selv ved å ty til de samme grepene i konstruksjonen av seg selv og av Amerika. Stikkordene er ungdom, falne guder og vestavind.
    Flere av forfatterne byr på bekjennelser om ungdommelig uskyld og begeistring for Amerika, som kontrast til et «annet» og styggere Amerika, der de vakre idealene viser seg å være besudlet av kynisme, vold og grådighet. Stephen Walton er en av flere som har påpekt at trangen til å bekjenne sitt forhold til USA og beskrive forskjellen mellom barndommens og voksenlivets syn på landet, er et gjennomgående trekk ved europeisk forsk­ning på amerikansk innflytelse på «oss».5
    Medaljens bakside «avsløres» i en evig loop, slik at klisjeen om Amerikas to distinkte ansikter stadig får forlenget livet. Er det latskap som gjør at dette perspektivet ikke får avløsning mer enn 40 år etter at Bjørneboe ikke lenger elsket Amerika? Eller uttrykker det forfatternes oppriktige overraskelse over at det heller ikke i Nord-Amerika ligger et land av melk og honning? Her er Møller Solheim den skyldigste, med sin forestilling om en kamp mellom idealenes «Amerika» og en slags dark side benevnt «USA». Som utgangspunkt for en videre diskusjon kunne dette skillet kanskje fungert, ikke minst fordi det later til å være bredt akseptert, men ved reisens slutt viser forfatteren fortsatt ingen tegn til å ha oppdaget klisjeens utilstrekkelighet.
    Uskylden som skaper utgangspunktet for de ulike forfatternes senere skuffelse og erkjennelse, har sin rot i barndom og ungdom. De tar oss med – til 1950-årenes tegneserie­hefter (for hvilken gang?), til åpenbaringen John F. Kennedy, til indianerbøker og cowboylek, til leiefilm fra Amerika i 1980-årenes Kongsberg og til Henriksens mystiske hippie-sambygding. Finnes det andre temaer enn USA hvor dokumentarister i fullt alvor lar sine synspunkter fra barndommen danne utgangspunkt for analysen? Møller Solheims dualistiske grunnidé kan ikke forstås på noen annen måte. Man skulle tro at han som voksen yrkesutøver heller ville la seg informere av sine mange år med, etter eget utsagn, «jålete studier». Vi får imidlertid ikke vite stort mer om disse formative årene enn at de altså var «jålete», selv om det er nokså opplagt at det var i den tiden han ble kjent med de alternative kulturuttrykkene som ofte brukes (med hell) til å beskrive situasjoner underveis. Vi får detaljerte beskrivelser av forfatterens far og andre slektningers klassebakgrunn, men knapt et ord om hans egen hverdag eller omgangskrets i Oslos kultur- og mediebransje.
    Hos Tjomsland er den ungdommelige uskylden implisitt i selve bokas perspektiv – tittelen lover en «personlig reise». Iscenesettelsen er tydelig nok der Tjomsland i 1966 reiser av sted «over Atlanterhavet med en firemotors DC8 fra Pan American Airways. Det var stort for en 22 år gammel journalist fra Sandefjord» (s. 11). Bokas premiss er at denne naive førstereisgutten ikke lenger finnes, men i stedet er blitt en erfaren og innsiktsfull veterankorrespondent.
    Hoel Larsen opptrer også som veterankorrespondent – ikke uten troverdighet. Barndomskontrasten er tydeligere enn hos Tjomsland, ikke overraskende gitt temaet. Likevel går Hoel Larsen bare indirekte i uskyldsfella, siden hans erindringer om Kaptein Miki & co i kapitlet om norske cowboyer ikke gjøres til et premiss for bokas hovedprosjekt (t.o.: Også Møller Solheims far var glad i Kaptein Miki (s. 12). Strøksnes leste og lyttet til Den siste mohikaner (s. 57)). Samtidig er det vanskelig å lese Hoel Larsens kritikk av Bush og amerikansk utenrikspolitikk løsrevet fra mimringen om Præriebladet og barndoms­årene da USA «var det forjettede land, og vi elsket Amerika» (s. 284).
    Henriksen skiller seg fra denne oppstillingen av uskyld som bakteppe. Han bruker drømmen og uskylden bevisst som metafor for sine egne, private illusjoner; han vil beholde sine to barn i eventyrlandet der Alamo er for helter, og der far ikke trenger innse at verden er like forgjengelig som kjernefamilien på bilferie. For Henriksen er illusjonen en integrert del av budskapet. Og til tross for mimring over hvordan en Ford Escort i ungdommen vekket den instinktive amerikaneren i Morten Strøksnes (s. 55), spiller ikke kontrasten mellom Amerika som en personlig ungdomsdrøm og en opplevd skuffelse samme rolle hos ham som hos en del av de andre forfatterne. Dels fordi eventuell uskyld er tapt før reisen tar til, dels fordi Strøksnes ser at drømmer, skuffelser og håp ikke nødvendigvis er motsetninger – heller ikke for amerikanerne. Han velger seg ikke dermed noe mer originalt. Den kyniske referanserammen er mer enn litt gonzo-inspirert, og det er og blir en klisjé – selv om det er formildende at Strøksnes vet hva han gjør.

Oss annerledesland imellom Både Strøksnes og Henriksen behersker roadtrip-formatet og har skrevet gode bøker som er verdt å lese. Samtidig er det så lite overraskende å få servert en bok om en lang og lykkesøkende bilreise i USA, ikke minst en som handler om oppbrudd og ferd vestover, at man må beundre forleggere som har valgt å tro at de kan få til noe nytt. Formatet innbyr i seg selv til (pop-)kulturelle referanseorgier, og gjør det dessuten tilnærmet umulig å unngå at bøkene blir beskrivelser av «mitt Amerika». Kan en forfatter innenfor til de grader myteomspunnede rammer utfordre de samme mytene, eller er de bekreftet idet nøkkelen settes i tenningen?6
    Bidrar så disse bøkene, i stort eller lite, til å skape en mer opplyst allmennhet i Norge? Kommer man lenger vekk fra banale forforståelser og de utskjelte Hollywood-versjonene av virkeligheten? Nærmere en erkjennelse som hjelper oss til å forstå Amerika/USA som en del av verden omkring oss? Det enkle svaret er selvsagt ja, fordi samtlige av de seks byr på kunnskap i en eller annen form. På samme tid representerer de i beste fall tvetydige bidrag til å avskaffe forestillingen om USA som «annerledes» og som «unntak», som i «American exceptionalism».7 Flertallet av forfatterne tar for seg og kritiserer gjerne dette begrepet direkte eller indirekte – men den form, farge og begeistring de gir sine studieobjekter etterlater tvil om hva de selv mener. Forestillingen om USA som unntak er knyttet til utviklingen av det amerikanske styresettet og landets utbredelse vestover. Disse to faktorene legger det narrative grunnlaget for alle bøkene unntatt Moens. For Moens del er det selve tittelen som gir rom for den uheldige tolkningen at USA faktisk er et unntak i verdenshistorien. Når de øvrige bøkene i ulik grad bidrar til å forlenge en slik forestilling om USA, er det fordi de direkte eller indirekte bygger opp under det som gir forestillingene liv, selv om de også kritiserer dem. Det konstituerende for eksepsjonalismen er langt på vei også konstituerende for bøkene: erobringen av prærien og kampen for tilværelsen langs the frontier, den rastløses oppbrudd og frie reise vestover, virkeliggjøring av drømmer, verdens mest spektakulære demokrati og en integrasjon av fortid og samtid som er sterkere og mer politisk potent enn i et forestilt gammelt Europa. Verken samlet eller hver for seg utgjør bøkene noen utvetydig avskjed med den amerikanske eksepsjonalismen. De utgjør heller ikke noe brudd med etablerte tradisjoner i norsk – eller europeisk – litteratur om USA.
    All den tid det opplagt eksisterer sterke ambisjoner blant forfattere og forlag om å fortelle norske lesere noe de antas å ikke vite om Amerika, burde mangelen på nyorientering være et tankekors. Hist og her antyder Strøksnes en utvei som ikke bærer vestover: Han beskriver USA med bilder fra Minsk, det sørlige Nordland, australske urbefolkningssamfunn og tysk ekspresjonisme fra 1930-årene. Dermed bryter han ut av det historievitenskapen kaller metodologisk nasjonalisme; han løsner på båndene mellom fortellingen og nasjonen som forklaring. Av alt som ikke er fortalt om USA, er det kanskje begrensningen i disse båndene som skriker mest etter å bli formidlet på norsk?

Noter

  1. I tillegg til å være en relativt vanlig påstand i norsk offentlighet, har liknende påpekninger i en akademisk sammenheng vært brukt for å legitimere en økt satsning på forskning om USA og norsk-amerikanske relasjoner innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Noe for øvrig forfatterne av dette essay har nytt godt av som henholdsvis postdoktor- og doktorgradsstipendiat tilknyttet det NFR-finansierte samtidshistorieprosjektet «Amerika i våre hjerter?» som formelt ble avsluttet i fjor høst.
  2. Se for eksempel Anders Buraas: Typisk amerikansk, Oslo: Tiden, 1954, C.J. Hambro: Glimt fra Amerika, Oslo: Aschehoug, 1925, og Sigmund Skard: USA i norsk historie: 1000–1776–1976, Oslo: Det norske Samlaget, 1976.
  3. Fremstillingen av nasjonale forestillinger om manifest destiny ville for øvrig vært faglig tjent med å benytte seg av det bredere og mer forklaringssterke begrepet om amerikansk eksepsjonalisme. Manifest destiny er historisk knyttet til ekspansjonen vestover midt på 1800-tallet, selv om forfatteren gjør det tydelig nok at han anvender det i overført betydning, etter litteraturlista å dømme inspirert av historikeren Anders Stephanson.
  4. Eks.: Kit Carson var så «kraftfull» at han flere ganger overtalte indianerkrigere til å slå retrett ved å true med å drepe alle sammen, selv om de var overlegne «i antall og slagkraft» (s. 74).
  5. Stephen Walton: Den teksta versjonen: amerikanisering og modernitetens intellektuelle, Oslo: Samlaget, 2006, s. 29.
  6. Amanda Lagerkvist skriver i sin doktoravhandling Amerikafantasier: Kön, medier och visualitet i svenska reseskildringar från USA 1945–1963 bl.a. om hvordan svenske reiseskildringer ble refleksjoner av de reisende svenskenes fantasier om å tre inn i fiksjoner de kjente fra populærkulturen (Stockholms Universitet, 2005).
  7. For mer om dette begrepet og referanser til videre lesning, se Hallvard Notaker: «Hva er alt dette håpet?», Nytt Norsk Tidsskrift 3 (2008). Det er viktig å merke seg forskjellen mellom «unik» og «unntak». De fleste lands historie har trekk som kan oppfattes som unike og dermed forskjellige fra andre som i sin tur også har unike trekk. Et unntak forutsetter noe mer, nemlig fritak fra en ellers universell regel.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>