>Minibiografi Prosa 06|09

Reiselederen. Om Trond Berg Eriksens idéhistoriske forfatterskap

Kristin Gjerpe



Trond Berg Eriksen. Foto:Trygve Indrelid/Scanpix

I denne minibiografien presenteres utvalgte deler av Trond Berg Eriksens forfatterskap. For en mer utfyllende bibliografi, se http://ask.bibsys.no

Trond Berg Eriksen
Undringens labyrinter. Forelesninger over filosofiens historie
592 sider
Universitetsforlaget 2002 [1994]

Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (red)
Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bd 1: 1750 til 1920
770 sider
Universitetsforlaget 1998

Trond Berg Eriksen
Budbringerens overtak. Perspektiver på skriftkulturen
208 sider
Universitetsforlaget 2000 [1987]

Trond Berg Eriksen
Hva er idéhistorie
160 sider
Universitetsforlaget 2003

Trond Berg Eriksen
Machiavelli. Reven i hønsegården
368 sider
Universitetsforlaget 2006

Friedrich Nietzsche
Hinsides godt og ondt
Oversatt og med etterord av Trond Berg Eriksen
256 sider
Spartacus 2009

Trond Berg Eriksen og Kari Løvaas
(illustratør)
Roma. Verdensteater og kulturreservat
375 sider
Kagge 2009

 

 

FORELESEREN, RADIOKÅSØREN, debattanten, anmelderen, reiselederen. Idéhistorikeren, sakprosaforkjemperen, redaktøren (tidsskriftet Samtiden, samleverk som Norsk idéhistorie og Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995). Oversetteren, fagbokforfatteren, prisvinneren (Brage, Universitetets formidlingspris m.fl.).
    Bak rekken av titler står Trond Berg Eriksen (f. 1945) – innbegrepet av idéhistoriefaget på norsk. I nærmere 35 år har han gjort det som er et uttalt program i hans egen filosofihistorie, Undringens labyrinter: «lokke modige lesere inn i undringens labyrinter … for å vise dem de kunstferdige irrgangene og forhåpentligvis å hjelpe dem velberget ut igjen.»
 
Tråden. I den greske myten er veiviseren Ariadne, hun som fester en tråd til Tesevs slik at veien ut av labyrinten er mulig å finne. I Undringens labyrinter er det forfatteren selv som er tråden gjennom filosofihistorien, han som siden midten av 1970-tallet har undervist fullsatte auditorier til examen philosophicum og i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, fra 1990 som professor. Mild og myndig stemme, ulastelig forberedt med den sirlig håndskrevne papirbunken foran seg på talerstolen, blikket pedagogisk rettet mot tilhørerne, en nærmest kroppslig formaning om å innfinne seg presist – slik er vi som studenter blitt lokket i hopetall til å forfølge en historisk-filosofisk studievei på leting etter innsikt i «hvordan vi er blitt det vi er, og hvorfor vi spør som vi gjør» (og en del andre grunnleggende idéhistoriske spørsmål, ifølge hans pamflett Hva er idéhistorie). Vi ble oppbygget og underholdt. På etterutdanningskurs for lærere, på folkeuniversiteter og andre foredragsarenaer har han øst av brede kulturhistoriske kunnskaper og intelligente refleksjoner rundt aktuelle samfunnsforhold. Denne lærervirksomheten er bakgrunnen, sammen med en enorm arbeidsdisiplin, for Trond Berg Eriksens omfangsrike forfatterskap – fra den første, lille essaysamlingen midt på 1980-tallet til hans hittil siste verk, en praktbok om Roma.

Forelesninger har ikke fotnoter. «Jeg slipper nesten aldri fra meg en linje som jeg ikke først har brukt i et foredrag eller en forelesning,» sier han i et nettintervju. I Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, som han redigerte sammen med Egil Børre Johnsen i forbindelse med det første forskningsprosjektet om norsk sakprosa, valgte han å skrive om Welhavens kollega Marcus Jacob Monrad. Kanskje røper denne tisiders artikkelen mer av Trond Berg Eriksens syn på sakprosaens samfunnsrolle enn hans dobbelt så lange innledning til epoke 1970–1995, «Sakprosaen i vår egen tid». Om Monrad leser vi at hans «litterære produksjon var forelesninger, foredrag og taler som ble nedskrevet og samlet etter at de hadde vært holdt». Og: «Han fylte Morgenbladet og diverse andre aviser og tidsskrifter med meningsytringer om alt mellom himmel og jord. Han ville dekke på fullstendig vis det han fant spennende og viktig i sin egen tid og sitt eget samfunn.» Når Monrads skrifter «i høy grad [var] en funksjon av hans akademiske virksomhet ... omfunksjonerer de denne virksomheten ved å henvende seg til de dannede klasser i alminnelighet».
    Hva skjer med skrift når muntlig tale er utgangspunktet? Monrads stilnorm var ifølge Trond Berg Eriksen «det dannede talespråket», og resultatet var «en direkte henvendelse til publikum og en leselighet» som gjorde ham enkel å følge, samtidig som han skriver i «den klassiske retorikkens tradisjon». Som litteraturkritiker anvendte han en «frisk og skarp penn». I likhet med Trond Berg Eriksen selv, altså. Men Monrad var, til forskjell fra Trond Berg Eriksen, hegelianer og systemfilosof. Når Monrad tok seg bryet med å lese sin samtidsfilosof Nietzsche, Trond Berg Eriksens ungdomsforelskelse, var «kommentarene hans noe gretne». Siste slengbemerkning er typisk bergeriksensk; de bryter inn i en ellers sober framstilling. Subjektive utfall og plutselige ubelagte påstander er blitt en del av Trond Berg Eriksens stil, noe som ofte frisker opp teksten, gjør den vittig og oppkvikkende, og kan få fram vesentligheter. Men når muntlighet fraktes direkte over i mer bestandige boksider, uten den formildende moderering som stemmeleie, gester, smil eller blikk kan gi, er det en risiko for at mindre heldige effekter kan oppstå. Morsomheter kan bli plumpe på trykk. Filologer kan i tillegg mistrives med mangelen på omstendelige teksthenvisninger. At et fotnotefritt tekstkorpus er med på å gjøre Trond Berg Eriksen så lest og likt, er det derimot liten tvil om.

Ikke mikrohistorie akkurat. Trond Berg Eriksen framheves bestandig som formidleren par excellence. Men hva formidler han – egen forskning, andres? Selv uttalte han tidlig at essayene hans er lesefrukter, kommenterende referater, noe han betrakter som «en genre for seg, en måte å tenke på». Forsvaret av denne posisjonen gjentas senere; i forord etter forord kommer han kritikere i forkjøpet og markerer seg som generalist. Dette er riktig i mange tilfeller, og ingenting å kimse av i og for seg. Men for forfatterskapet i sin helhet er det ukledelig beskjedent. For i mylderet av stofftilfang (som oppgis bakerst i boka, med anbefalinger og advarsler) er det jo utvelgelsen og fortolkningene som viser grepet. Trond Berg Eriksens grep har alltid vært historisering og kontekstualisering av fenomener i vår vestlige kulturtradisjon, med de store og av og til overraskende linjene som siktemål. Til dette kreves ikke bare et skarpt blikk, men også analytisk kraft.
    Budbringeren har overtaket, det gjelder form så vel som innhold. Essaysamlingen om skriftkulturen (Budbringerens overtak) handler om hvordan mediet til alle tider ikke bare har påvirket budskapet, men i seg selv formidler et budskap. I en slik historisk gjennomgang av ulike skriftsystemer, kommunikasjonsteknologier og distribusjonspraksiser utlegger og syntetiserer Trond Berg Eriksen andres spesialistkunnskaper, men alltid innenfor sitt eget perspektiv der både åndshistoriske og materielle betingelser holdes fast i samme grep. Derfor kan han også diskutere med de spesialistene han benytter seg av, gå imot enkeltteser og lansere nye. At dette ikke er et selvsagt grep, eller noe som umiddelbart gir seg av emnet, er han selv med på å tilsløre gjennom sitt velpleide språk. Han har rett og slett gjort jobben for oss; som lesere blir vi sjelden overlatt til undringens irrganger og får knapt anledning til å gå oss vill i labyrinten.

Høyfjellsfilosofen. Etter hvert forord signerer Trond Berg Eriksen med navn, tid og sted, angivelig der han har sittet og skrevet teksten. Det veksler mellom Oslo, Blindern, Østerås, Roma (aldri hjemstedet Drammen?) – og Maloja der TBE i over 30 år har tilbrakt somrene. Fra Maloja i Granbünden, i nærheten av St. Moritz i Sveits, kan man skue over innsjøen mot Sils-Maria. Her skrev Nietzsche deler av Also sprach Zarathustra. I Nietzsche og det moderne fra 1988 beretter TBE om egne «blanke sommerdager» på studiesubjektets «spaserier», og om hvordan «bildet av oppstigningen til ensomheten og nedstigningen til menneskenes verden er hentet fra Nietzsches årlige trekk til fjells … Høyfjellsluften og høyfjellslivet, de bratte stup og forrevne kløfter som pryder Zarathustra, kuflokkene og det klare lyset – alt stammer fra de kjølige dagene i Sils-Maria». Uten ironi, hevder TBE, valgte han i ung alder å følge i fotsporene til Nietzsche. At filosofens «eneste varige bidrag til litteraturen er hans eget merkverdige liv», har heldigvis ikke forhindret TBE i å oversette ham til frydefull norsk – først Ecce Homo, deretter Hinsides godt og ondt.
    I forordet til Hva er idéhistorie forteller TBE at hans egen vei til idéhistorien gikk gjennom språkstudier og oversettelse, fordi man da oppdager at ingen språk overlapper hverandre fullstendig og man tvinges inn i fremmede tankeformer. TBEs magisteravhandling i filosofi handlet om Nietzsches Kant-kritikk (1970), doktoravhandlingen om Aristoteles’ Bios theoretikos (1975). Etter dette bestemte altså forskeren seg for å skrive for flere enn de fem personene som leser den slags akademiske øvelser, og den store idéhistoriske oversikten ble hans spesialitet.
    Man kan tenke seg at Trond Berg Eriksen fra sin utkikkspost i de sveitsisk-italienske Alpene har skuet sørover mot støvlelandet og funnet skikkelsene til sine store monografier der: Dante, Augustin (som kom fra Nord-Afrika, men tilbrakte voksenlivet i Roma og Milano) og Machiavelli – alle vandrere og eksilforfattere. TBE er blitt kritisert for å oversnakke sine studiesubjekter, og for stadig å behandle dem med reduktive utsagn av typen «Dette er ikke annet enn …». Det er blitt mindre av det etter hvert. En anmelder skriver om Machiavelli. Reven i hønsegården at den gir et sjeldent komplett og korrigerende overblikk over renessansefiguren, og at «Trond Berg Eriksen er nå mer dreven, bruker færre utropstegn og billige forhånelser enn før, og han lar mer av egen tvil og søken komme til syne» (Klassekampen, oktober 2006).
    Er det mulig å ane en eksistensiell linje i disse liv-og-verk-bøkene? Valg av emne forteller noe om forskeren eller forfatteren. Jeg tror Trond Berg Eriksen velger seg Dante (eller hans Inferno) fordi han er grepet av visjonsdikterens selvbevisste form, Augustin fordi han var en vandringsmann som tok de senantikke filosofiske strømningene i Romerrikets sentrum på alvor (samtidig som han søkte seg fram til morens inderlige, kristne gudstro), og Machiavelli fordi han viser fram menneskene som kyniske pragmatikere. Kanskje kan tendensen til reduksjonisme hos TBE betraktes som utslag av sjenanse, fordi det ikke uten videre er så greit for akademikere å omgås storheter som disse, om enn kjærligheten til dem er idéhistorisk betinget.

Veien hjem.
Har man vært med Trond Berg Eriksen inn i en bortgjemt malerisamling med kunstnere som er ukjente også for ham, vet man at hans nysgjerrighet er genuin, og at han lar seg begeistre som et barn over det som bildene kan fortelle. Åpenheten er ikke alltid like lett å få øye på i de to reisebøkene fra Nord- og Mellom-Italia, der den allvitende reiselederen står klar til å dosere.
    Trond Berg Eriksens forbilde innen genren befinner seg uansett hundre år tilbake i tid. I Veien til Toscana (2008) nevnes reisebokforfatteren den britiske Edward Hutton, og dermed har Trond Berg Eriksen lagt ut et spor til sin egen lese- og skrivepraksis, som ligger nær opp til et klassisk tekstproduksjonsmodus dominert av kravet om imitatio og aemulatio. Det viser seg blant annet i en vakker skildring av den flate, tåkelagte kyststripen sør for Venezia som Trond Berg Eriksen kaller «verdens ensomste og mest melankolske sted». Hele passasjen virker selvopplevd, noe som ifølge den klassiske retorikkens regler ikke står i et motsetningsforhold til å samtidig avlegge et forbilde en visitt: I Huttons studie av Ravenna fra 1926, blir det samme landskapet beskrevet som «the loneliest and most desolate shore of Italy».
    I Roma. Verdensteater og kulturreservat er Trond Berg Eriksen kommet hjem, særlig som idéhistorisk reiseskribent. Pennen flyter langsommere enn før, tastaturet brukes ikke i like stor grad til rastløse bevegelser. Her er det mange perler. Det første kapitlet, om skandinaviske kunstneres Roma-reiser, og det neste om den protestantiske kirkegården, plasserer indirekte forfatteren (den nordiske protestanten) i hans egen tekst, og bedre enn mer personlige anekdoter. Fremdeles dreier det seg om store sveip, men de har en inkluderende forankring i nærstudier av enkeltgjenstander. I den nennsomme omgangen med Romas inventar viser Trond Berg Eriksen seg som den klassiske dannelseshumanisten han i hele sitt idéhistoriske forfatterskap er, men i et mer konsentrert og kontemplativt modus enn vi er vant til. Pennen, stilen, er hans egen, og kanskje det fremste grepet denne idéhistorikeren har i møte med høyst forskjellig materiale fra ulike tider, og særlig når den får dvele, som her.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>