>Bibliotek Prosa 05|09

>Biblio9
To er flere enn ingen. Om økt innkjøpsordning – og økt utlånsutfordring

Mia Frogner



Prosa 05 09

– HEI FÅ SE PÅ DEG! Du har jo blitt voksen!
    40 minutters busstur nord for Oslo. Det har gått ti år siden jeg flyttet fra hjemstedet mitt, men bibliotekar Unni Breen kjenner meg igjen så snart jeg setter bena innenfor de røde skyvedørene på det nye folkebiblioteket i Nannestad. På bussturen fra Gardermoen fikk jeg kjøre gratis, fetteren min har tydeligvis blitt bussjåfør siden sist. Damene bak NAVs servicekontorskranke, som deler lokaler med biblioteket, kjenner meg raskt igjen som min fars datter. Tiden har ikke stått stille her heller. Biblioteket har flyttet. Det har blitt bygd en videregående skole rett borti gata. Befolkningen har økt med 3000 på ti år, takket være flyplassen.
    Den gang folkebiblioteket fortsatt lå i samme bygning som ungdomsskolen, var onsdag ukens høydepunkt vinteren igjennom. Da skulle vi til svømmehallen, som lå i samme lange, mørke korridor. Bibliotekbesøket etterpå var minst like spennende. De tunge, mørke dørene, lånekortene i tykk papp bakerst i alle bøkene, den røde stoffstolen i barneavdelingen. Unni satt bak skranken der også, med åpne armer og hyggelige ord, akkurat som nå. Stemplet kortene, plasserte dem møysommelig ned i kartoteket. Det luktet klorvann i biblioteket og av bøkene. Klorvann og støv. Lukter ingen andre bibliotek klor?
    I de nye lokalene, hvor biblioteket har vært i elleve år, er det både større og lysere, men fortsatt lavt under taket. Et gammelt flygel står plassert blant hyllene, som er oppstilt så de deler biblioteket inn i tre avdelinger: barneavdelingen, skjønnlitteratur og fagbøker. Et sted må man begynne, for de fleste i barneavdelingen. Så kan man bare håpe at det gir lyst til å utforske skjønnlitteraturen og sakprosaen i de andre avdelingene. Jeg husker hvordan jeg likte å sitte på bibliotekgulvet med fagbøker i fanget. Alle lyder ble borte. Reagerte ikke på tilsnakk. Bøkene både trigget og stilnet en nysgjerrighet, en konstant jagen etter å vite mer, å lure på hvorfor og samtidig finne svar.
    Biblioteksjef Karin Holst-Larsen lener seg bakover i stolen og tar ut en roman fra krimhylla bak seg. – Ja, det var en helt egen lukt på biblioteket før. En dag i fjor vinter kom det en låner opp fra magasinet i kjelleren med en bok i hånda. Han åpnet boka foran meg, sånn: «Kjenn den lukta! Det lukter bibliotek!» Karin åpner den velbrukte boka og snuser på sidene. – Sånn lukter det ikke her lenger. Hun ser rundt seg. Hennes bibliotek. Karin tar nå bibliotekarutdanning på Høgskolen i Oslo samtidig som hun er i full jobb, og sjonglerer døgnets travle timer mellom bibliotek og familie. Det er viktig for å henne å ta utdanningen. Hun vil gjøre biblioteket enda bedre.
Det lukter ikke lenger klorvann, men hjemmebakt kringle. Vennskapsforeningen Norden skal ha samling etter stengetid, og holder på å rigge til i fagavdelingen. De flytter hyllene på hjul rundt, tar frem stoler, setter opp lerret og prosjektor. Karin er på fornavn med dem alle – dette er ikke nykommere i biblioteket. I Bibliotekmeldinga, som kom i april, heter det at et viktig formål med bibliotekene er å være en offentlig møteplass for kultur. Og i Nannestad skjer det. Lokalkultur. Bokmøter. Nye utgivelser. Uvurderlige tips.
    Vi vet det. Handling oppleves annerledes enn ord. Bibliotekene skal være en formidler av kunnskap. Et fysisk rom en kan oppsøke på leting etter informasjon. Digitaliseringen gjør at bibliotekene har mulighet til å romme uendelige mengder. Heldigvis har Nannestad ikke kommet dit at de gjør som Cushing Academy utenfor Boston, hvor skoleledelsen har tømt biblioteket for bøker og utelukkende satser på læring ved hjelp av digitale plattformer. Bøkene står fortsatt på hylla her, og en nykommer som innkjøpsordningen for sakprosa bidrar til at Nannestad bibiliotek bygger videre en god samling papirbøker. – For at vi skal kunne holde oss oppdatert om nye utgivelser, er innkjøpsordningene i sin helhet blitt viktigere for oss nå, etter at bokbudsjettet vårt er blitt halvert i løpet av de siste to årene. Vi er mer avhengige av den nå enn hva vi var før, sier Karin. – Nannestad er et forholdsvis lite bibliotek. Tre ansatte, og alle fungerer som veiledere og samtalepartnere i tillegg til de administrative oppgavene. Den fjerde stillingen og lørdagsåpent bibliotek forsvant samtidig med halve bokbudsjettet. Spesielt småbarnsfamiliene savner å kunne gå på biblioteket på lørdager, forteller Karin.
    Biblioteket samarbeider med skolene i distriktet, så elevene skal få bruke tilbudet i skoletiden. – Det er viktig for de ansatte her at biblioteket skal kunne gjøre det beste ut av det vi har, selv om midlene minker, sier Karin. – Ønsket om å kunne tilby variert sakprosa er stort. Uten innkjøpsordningen ville det garantert gått hardere utover fagboksamlingen – vi måtte ha prioritert skjønnlitteratur. Karin blar i papirene sine, hun har funnet frem permer med lister, tall. Hun liker statistikk. – Det er ikke til å stikke under en stol at det er skjønnlitteratur vi låner ut mest av. Av sakprosatitlene går det mest i biografier og dokumentarlitteratur om krigen. Folk her blir liksom ikke ferdige med krigen, de. Lokalhistorien står sterkt. Faglitteratur fra nærområdet kjøper vi inn.

Å balansere er vanskelig. Helst skulle Karin vært synsk. Bøkene biblioteket mottar gjennom innkjøpsordningen faller ikke alltid sammen med lånernes interesser, og ettersom utvalget av kulturfondbøkene er selektivt, tar det lang tid før de vet hva de får og når sendingene kommer. Det hender at bibliotekarene her åpner en bokpakke, og ser på hverandre. De tenker det samme. Lite i denne kassen kommer til å bli lest. Men de må stå på hylla i minst fem år. Det betyr at andre bøker enten må magasineres eller kasseres for at det nye skal få plass på hylla. Bøker som kanskje blir lånt og lest. Samtidig er ikke biblioteket i en situasjon hvor de har råd til å være utakknemlige. 25 prosent av de nye utgivelsene i biblioteket kommer gjennom innkjøpsordningene, og de har ikke budsjett til å kjøpe inn sakprosautgivelser som kanskje, eller kanskje ikke, kommer gjennom innkjøpsordningen. – Nå venter vi, forteller Karin. – Før visste vi at det tok lang tid, og da kunne det hende at vi kjøpte inn en utgivelse fordi vi uansett skulle ha to eksemplarer av flere utgivelser. Nå må vi stort sett vente til bokpakkene kommer, før vi kjøper inn noe av egne penger.

I evalueringsrapporten fra sommeren 2008 om innkjøpsordningen for ny, norsk sakprosa, er tiden fra utgivelse til bøkene mottas noe flere bibliotekarer framhever at bør forbedres for at ordningen skal fungere bedre. Det problematiske ved den selektive utvelgelsesprossessen er at det tar for lang tid fra bøkene blir publisert, evaluert og eventuelt innkjøpt, til de står i folkebibliotekets hyller. Den automatiske innkjøpsordningen for skjønnlitteratur volder verken den samme uvissheten, eller de samme tidsproblemene. Karin nikker. – Vi har ved flere anledninger sett oss nødt til å kjøpe inn en biografi som kommer, fordi det er stor etterspørsel etter den. Når den etter noen måneder kommer i en av de fire bokpakkene innkjøpsordningen sender ut, har interessen stilnet. Det hadde holdt med ett eksemplar. Hun tenker seg om. Velger ordene med omhu. Vil ikke virke utakknemlig, innkjøpsordningene er viktig for at de skal være oppdaterte. Men om de bare hadde visst hva som kom, hadde det vært så mye enklere å planlegge. Disponere midler. Kunne si til lånerne sine, ja, den kommer. Men ikke før om en stund. Går det bra? Fint. I stedet for å ha en egeninnkjøpt utgave og en kulturfondbok av enkelte utgivelser, kunne de brukt av egne midler til å kjøpe inn flere av sakprosabøkene som akkurat deres lånere melder interesse for. Hatt et enda bredere utvalg enn hva de har i dag. – Det er ikke dårlig at en sakprosabok er lånt ut to ganger her. Det betyr at vi har nådd ut til to. Det er to mer enn ingen. Hun fester blikket sitt på meg. Jeg har blitt litt Blindern-blind. Bodd for lenge utenfor, tenker jeg. Hun har jo rett. To er flere enn ingen.

40 minutters togtur sørover fra Oslo. En dame og en mann sitter med en bunke aviser i hver sin limegrønne lenestol, vendt mot de store glassveggene som strekker seg fra gulv til tak, fra første etasje via tredje til sjette. Noen få meter ut fra bygningsveggen renner Drammenselva. En høyreist og kritthvit bro strekker seg over til grøntarealene og skulpturene på andre siden. Ovenfra ser den ut som en Y.
    Drammen har satset stort de siste årene. Lagt mye penger i å ruste opp byen. Papirbredden er et resultat av det. Bygningen huser både Drammensbiblioteket, Høyskolen i Buskerud, BI og Innovasjon Norge. I foajeen innenfor mursteinssiloene som står igjen som et minne om fortidens Drammen, er det en stor café, en Norli-bokhandel og en innebygd innleveringsstasjon for biblioteket. Du trenger ikke engang gå innenfor døra. Drammens­biblioteket er Norges eneste sambibliotek, og kom på andre plass i brukerkåringen «Norges beste folkebibliotek» som Prosa og Dagbladet arrangerte tidligere i år. Her deler Buskerud fylkesbibliotek, folkebiblioteket i Drammen og Høyskolen i Buskeruds studentbibliotek både etasjer og hyllemeter. Det eneste som skiller bøkene fra hverandre, er de tre forskjellige merkingene på bokryggene. De har forskjellige eiere, men det spiller ingen rolle for lånerne. Tre bibliotek, nesten tre ganger så mange bøker, ett lånekort.
    For å få oversikt over de tre avdelingene som jeg i Nannestad kan snu meg rundt 360 grader for å se, må jeg i Drammen besøke flerfoldige hundre kvadratmeter over tre etasjer. Jeg blir storøyd. Bibliotekmeldingas store ord om «fremtidens bibliotek» får plutselig innhold. Det lukter ikke klor. Barneavdelingen fyller hele første etasje, i et hjørne sitter det en gruppe mødre og barn blant bokhyller, sofaer og leker. I andre etasje er det både en scene, mengder med datamaskiner og spillkonsoller, hylle på hylle med skjønnlitteratur. Sara (12) sitter på en høy krakk, dingler med bena, ser på youtube. Hun liker bøker også, men ikke akkurat i dag. Hun drar hode­telefonene over ørene igjen. Tre gutter spiller fotballspill på en stor flatskjerm, mens en eldre gentleman opererer de selvbetjente utlånsstasjonene. Lime­grønne de også. Han har armene fulle av romaner. I hollenderiet, mellometasjen opp til tredje, står det rekker av glasskap hvor bøker med utgivelse før 1900 står trygt innelåst. Det sitter noen studenter og diskuterer lavmælt i stilleavdelingen.
    – Hva betyr «paralysis agitans»? Er det lammelse?
    – Jeg tror det har noe med Parkinsons å gjøre …
    – Jeg tror det er sånn parkinsonskjelving?
    Tredje etasje domineres av fagbøker. Kunstbøker, historie, fagbøkene til de forskjellige studiene som Høyskolen i Buskerud tilbyr, litteraturhistorie, litteraturvitenskap. Samlokasjonen betyr spesielt mye for tilgjengeligheten av faglitteratur og sakprosa. De har mulighet til å koordinere innkjøpene sine, og på den måten ha et større utvalg. Alt i samme hus. Alt på samme hylle.

I andre etasje møter jeg Mari (22), som går med armene fulle av bøker og lydbøker. Hun kommer fra Larvik. – De har bibliotek der og, jeg har vel lest omtrent alt de har i ungdoms­avdelingen, tror jeg. Hun har lest bøker siden hun var fem. Nå bor hun i Sande, hvor de også har et lite bibliotek. Hun tar heller turen hit, til Drammensbiblioteket. I dag er det Jørn Lier Holsts krimbøker og Guro Sibekos Vingespenn hun har tatt med seg, sammen med en stor bunke lydbøker til samboerens lillebror. – Han liker ikke å lese. Klarer ikke sitte stille. Men han liker å bli lest for, så jeg pleier å ta med lydbøker til han. Så lenge de handler om fotball, følger han med.
    Lars Mæhles Knoterud FK erobrer verden ligger øverst i bunken. Jeg spør om hun leser noe sakprosa. Hun myser mot sola når hun løfter blikket for å svare. Drammensbiblioteket motbeviser myten om at bibliotek er mørke og triste. – Biografier! Men jeg husker ikke hva den siste het. Eller hva forfatteren het. Jeg er så dårlig på navn. Men den handlet om en idrettsutøver. Jeg likte den.
    – Folk gjør mye «rart» her. Men de leser ikke. Bøkene tar de med seg hjem. Avdelingsleder for voksenavdelingen ved folkebiblioteket, Annikken Sigholt, ser på meg over brillekanten. På skrivebordskanten ligger det en av de nyutgitte Beatles-cd-ene, en Sopranos-boks, en bok om Bob Dylan. Hun unnskylder rotet, hun har hatt noen dager ferie, og dessuten er det nok annet å gjøre her, rydding er ikke førsteprioritet. Hun gransker den siste lista over innkjøpte sakprosatitler på skjermen, den har akkurat kommet på e-post. – Det er jo mye variert her. Det er bra. Men noe av det har vi allerede kjøpt inn selv. Hun blar nedover. Ettersom Drammensbiblioteket er et stort bibliotek med en stor og variert lånekrets, er det sjelden bøkene blir stående ulest og ulånt på hylla. Da folkebiblioteket skulle flytte arkivene sine til Papirbredden for to år siden, regnet Annikken ut antall hyllemeter av det som var hyppigst utlånt. Historie, kulturhistorie, geografi, bøker om litteratur, forfatterbiografier, kunstbøker og helsebøker i tillegg til skjønnlitteratur både var og er populært. Det er fortsatt disse bøkene det er mest reserveringer på. Men Drammensbiblioteket har, selv om de er et større og bedre utrustet bibliotek enn folkebiblioteket i Nannestad, de samme ankepunktene mot innkjøpsordningen for sakprosa.
    – Det er ikke optimalt at sakprosabøkene har et etterslep på flere måneder, noen ganger et halvt år. Vi har våkne og oppegående lånere, som veldig fort spør etter nye utgivelser. Annikken tenker seg om. Går gjennom hyllene i hodet. – Den nye Bjørneboe-biografien, for eksempel. Den spurte lånerne etter allerede før den ble lansert. Den må vi antageligvis kjøpe inn av eget budsjett. Drammensbiblioteket trenger bøkene fort på hylla for å møte interessen, men ofte er dette utgivelser det om et år ikke er nødvendig å ha doble sett av. Det skaper hodebry både med tanke på budsjettene og hylleplassen. Sigholt forteller at de har en kontinuerlig prosess med å luke ut bøker, og antar at for de små bibliotekene må dette være et kjempeproblem. De risikerer å bli et boklager, med doble eksemplarer av altfor mange titler.

Jeg tok noen stikkprøver av kulturfondbøker fra 2008 og 2009 i Nannestad og Drammen. Er de hyllevarmere? I Drammen har de tre eksemplarer av Notto R. Thelles Gåten Jesus. Én fortelling – mange stemmer, hvor ett er innkjøpt av eget budsjett før de to fra innkjøpsordningen (IO) kom. Boken ble utlånt én gang før mottak fra IO, og to ganger senere. Nannestad har ett eksemplar, som ingen har lånt noensinne. Britt Bildøens Litterær salong, som fikk en del oppmerksomhet i mediene, har i Drammen blitt utlånt tre ganger før de mottok eksemplaret fra IO. Etter at det kom, har begge eksemplarene blitt stående på hylla. Interessen stilnet. I Nannestad har den blitt lånt ut én gang etter at den kom fra IO. Nils Øivind Haagensen og Bendik Wolds Brenn ned skiten har Drammensbiblioteket selv kjøpt inn tre eksemplarer av, som har blitt lånt ut seks ganger, alle før kulturfondeksemplaret kom. Det er urørt. I Nannestad står boka også urørt, til tross for at den står på nyheter-hylla. Et eksempel på en utgivelse som i Drammen ikke ble innkjøpt før den kom fra IO, er Lars Monsens Femundens villmark, som etter at den ankom som kulturfondbok har blitt lånt ut tre ganger. I Nannestad? Fortsatt én gang. Flere av de nye sakprosautgivelsene blir stående ulest. Er det fordi Nannestad kommunes befolkning ikke er interessert i sakprosa?
    Karin Holst-Larsen tror ikke det. – Dette varierer selvsagt med tema og sjanger. Det er absolutt en større interesse for biografier og dokumentasjonslitteratur enn det er for essay­samlinger. Biografien om Jens Chr. Hauge har biografirekorden hittil i år, med syv utlån. Vi låner for eksempel aldri ut bøker som er skrevet på nynorsk, uansett hva de handler om eller hvem som har skrevet dem, forteller Karin. – Jeg prøver å overtale dem, sier gi det en sjanse, det er en veldig god bok!, men jeg når ikke frem. Kanskje handler det om språkfordommer. Hun retter på brillene og lar blikket følge rekkene av bøker som blir stående ulest. Sammenliknet med utlånsstatistikken ligger ikke biblioteket dårlig an. Trenden i landet er at folk låner mindre bøker hos bibliotekene, mens Nannestad både i 2008 og i år har en oppgang på i underkant av åtte prosent.
    Det gjennomgående i innkjøpsordningen er at bokens kvaliteter vurderes i utvelgelsesprossen av sakprosa, ikke hva bibliotekene har behov for, eller hva deres lånere etterlyser. Selv om biblioteksjef Karin anser ordningen som primært velgjørende og tilrettelagt for forfatterne, nyter også bibliotekene godt av den. Men ville ikke biblioteket, formidleren, vært tjent med å ha en større rolle i hva de får tilsendt fra Norsk kulturråd? Kanskje slippe å kassere bøker unødvendig og lettere kunne disponere egne midler for å kunne danne en helhetlig boksamling som lånerne – for det er jo dem bibliotekene er til for – faktisk leser. Karin forteller meg entusiastisk om hvordan Akershus og Østfold har en ordning hvor de låner bøker av hverandre. De små bibliotekene får leveringer to ganger i uka, de større får leveringer tre ganger. De samarbeider godt. Ønskesituasjonen er at ingen bøker skal bli stående ulest, uavhengig om de blir utlånt i Nannestad eller på Jessheim. Å tilpasse ordningen på en måte som kunne gjort at bibliotekene innenfor fylkesgrensa har forskjellig utvalg av sakprosa, samtidig som de samarbeider med hverandre om utlån, er en mulighet for å bedre flyten og minske boklageret.

Denne høsten arrangerer Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Tidsskriftforening, ABM-utvikling og Norsk kulturråd Ikke bare skjønt!, en turné som skal fremme formidlingen av sakprosa og tidsskrifter i bib­liotekene. Kanskje får Karin og hennes kolleger noen tips derfra, for å motivere lånerne sine til å lese sakprosa? – Men vet du hva! Kom! Hun spretter opp fra stolen, tar meg med ned trappa. Jeg blir med ett usikker på om det er trygt å la sekken min bli stående igjen oppe, med laptop, lommebok, telefon og bøker. – Åja, nei, vet du hva, her er det sånn at folk leverer inn telefoner de finner. Karin skrur på lyset i kjelleren, i  magasinet. På rommet innenfor står et trehvitt skap med glassdører og hengelås, på hyllene er de små, gamle bøkene forsiktig plassert. – Vi tror, ja, vi er jo ikke helt sikre, men det er mye som tyder på at disse er det Henrik Wergeland som har gitt til biblioteket, for han bodde jo her en stund, før han mistet kapellaniet sitt i kirka etter å vært på rangel med kongens gardister. Så lenge har det vært bibliotek her. Almuebiblioteket tror jeg det het den gang. Er det ikke spennende?
    Jeg skal videre den veien mange av Nannestads bibliotekbrukere drar. Ingen buss. Ingen togstasjon med avganger så det monner. Jeg ringer broren min: – Kan du komme og hente meg? Gamle minner. Det treet. Det huset. Denne høyresvingen. – Hva har du gjort i Nannestad, egentlig? Han ser på meg. Jeg må tenke meg om. – Jeg har lært noe nytt.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>