>Bokessay Prosa 05|09

Hvem vil være humanist? Om dannelse og kompetanse

Jan Grue

En måned etter fornyet tillit til den rødgrønne regjeringen er vi kanskje klare til å drøfte dannelse og kompetanse? Rapporten fra Dannelsesutvalget for høyere utdanning havnet noe i skyggen av valgkampen, og har blitt lite diskutert offentlig. Seks år etter Kvalitetsreformen går dette utvalget mot strømmen og vil forlenge bachelorgraden med et halvt år, i den kritiske refleksjonens navn. Men har humanistisk dannelse i dag noen funksjon ut over å utvide horisontene i forkant av et matnyttig studium? Vi har gått på jakt etter svar i ny, norsk sakprosa.

<empty>

Dannelsesutvalget: Inga Bostad (leder), Terje André Arnøy, Odd Einar Dørum, Bernt Hagtvet, Berit Rokne, Anders Lindseth, Lars Løvlie, Roger Strand (sekretær).
Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre
10.08.2009

Helge Jordheim, Anne Birgitte Rønning, Erling Sandmo, Mathilde Skoie
Humaniora. En innføring
464 sider
Universitetsforlaget 2008

Kristin Asdal, Kjell Lars Berge, Karen Gammelgaard, Trygve Riiser Gundersen, Helge Jordheim, Tore Rem, Johan L. Tønnesson
Tekst og historie. Å lese tekster historisk
328 sider
Universitetsforlaget 2008

 

DANNELSESUTVALGET har levert sin sluttrapport. Utvalget, som besto av representanter fra to universiteter, en høyskole og en studentorganisasjon samt et minimalt, men tradisjonsrikt politisk parti, hadde gitt seg selv i oppgave å evaluere både universitetenes og høyskolenes samfunnsansvar, grunnverdier, dannelsesfunksjoner og etisk-vitenskapelige standarder på tvers av faggrensene. Sluttrapporten er likevel mest av alt preget av en studietur til USA, og av utvalgets beundring for den særegne amerikanske tradisjonen, der fire allmenndannende år på college gir grunnlag for spesialisering enten på graduate school (humaniora, samfunnsvitenskap, mat-nat) eller professional school (juss, medisin, odontologi osv.).
    Entusiasmen over den amerikanske løsningen gir, i kombinasjon med utvalgets selvoppnevnte og frittstående karakter, anbefalingene et beundringverdig høyt ambisjonsnivå. Den skaper også en viss avstand til den norske debatten, og jeg blir revet mellom idealistisk begeistring og pragmatisk skepsis. For eksempel applauderer utvalget eliteuniversiteter som Harvard og Yale, som i de senere år har kommet med friske og gode begrunnelser for at også fremtidige leger og advokater skal ha en viss kultur- og samfunnsvitenskapelig orientering, mens litteraturvitere og antropologer skal kjenne til et minimum av naturlover og økonomiske prinsipper. Man hevder så at prinsippene er overførbare til et norsk masse­universitet. Og det er jeg enig i – gitt at en norsk universitetsutdannelse blir utvidet til syv år (college + law school) og tretten år (college + ph.d i litteraturvitenskap).

Dannelse som garnityr
Det er her vi butter mot, med reformiveren og markedslogikken som har fått fotfeste i høyere utdanning i Norge. Kvalitetsreformen, som paradoksalt nok ble omtalt som en amerikanisering av universitetssystemet, oppmuntret til en viss grad til mer fagblanding – det fulgte av at grunnfaget, som fylte ett år, ble erstattet av seks distinkte emneblokker. Samtidig fjernet man fra lavere grad et år som kunne ha blitt brukt til tverrfaglig fordypning. Kvalitetsreformen handlet om strømlinjeforming og innsparinger; som mange allerede har påpekt, var den først og fremst en kvantitetsreform. I det reformerte Norge kan man i praksis utdanne seg til jurist og bare til jurist. Examen philosophicum og examen facultatum utgjør nå to tredjedels semester. Det innebærer at fem studiepoeng (dvs. et sjettedels semesters arbeid) skal være nok til å gi studentene «kunnskap om sentrale trekk ved vitenskapenes felles historiske og systematiske bakgrunn i filosofien, slik at de kan ha grunnlag for å forholde seg reflektert til vitenskapene i dag»1. Dette grenser til det ironiske, og antyder størrelsen på lerretet Dannelsesutvalget vil bleke.
    Samtidig sier jeg meg enig i rapportens kritiske grunnholdning, ikke minst når det gjelder hvem Kvalitetsreformen går utover og hvilke fagområder som blir sterkest berørt – nemlig de humanistiske. Bernt Hagtvet skriver i sitt kapittel av Dannelsesutvalgets rapport:
    «Alle universitetsstudier tar sikte på å forberede studentene til et liv etter college. Men denne forberedelsen skal ikke bare gjelde valg av yrke eller profesjon. Studier har verdi i seg selv for det enkelte menneske; de er kilder til innsikt, berikelse og endringsevne. Til menneskelig vekst. De skal ideelt øke studentenes eksistensielle alvor og intensitet.»2
    Kritikken fra Hagtvet og utvalget for øvrig retter seg i siste instans mot arbeidsmarkedsorienteringen og kommersialiseringen – som var hovedmålene for Bolognaprosessen, Kvalitetsreformens europeiske overbygning. Den skiller også sluttrapporten fra en ellers beslektet utgivelse: Pamfletten Dannelsens sammenbrudd, nylig utgitt av miljøet rundt tidsskriftet Minerva. Der holdes kulturpessimismen fra livet kun ved troen på markedets iboende tendens mot frihet og pluralisme. Det er påfallende: De fleste som snakker om dannelse vektlegger troen på de høyere verdier og åndelig utvikling, men i Dannelsens sammenbrudd later det til at den som vil bli et dannet menneske, helst bør velge å bli født inn i høyborgerskapet anno 1890, og definitivt ikke i en by som er avhengig av statsstøtte for å opprettholde kulturtilbudet.
    Jeg nevner denne pamfletten også fordi den forfekter et syn der dannelse er tett forbundet med kultur, som igjen er identisk med kunst. I dette perspektivet har humaniora særlig til oppgave å utdanne mennesker som kan sette pris på kunst. Forfølger man denne tanken, er det greit at ingen velger å studere et humanistisk fag fordi de ønsker seg en god jobb. Humanioras fortsatte eksistens begrunnes da – selv i et dannelsesperspektiv – primært med verdier som selvutvikling og kritisk sans. I en tid der makt utøves primært for å maksimere kommersiell nytteverdi, er dette en farlig vei å følge. Kan ikke et privat kurstilbud utvikle den estetiske sansen i like stor grad som et offentlig universitet? Er ikke selvutvikling gjennom filosofi prinsipielt sammenlignbart med selvutvikling gjennon shopping?
    Idealisten i meg vil at humaniora skal ha høyere ambisjoner for seg selv, og skarpere tenner. Og pragmatikeren i meg noterer at Kvalitetsreformen er innført – ikke som et uforanderlig faktum, men som et utgangspunkt man må forholde seg til. Derfor spør jeg, i all oppriktighet: Tilegner man seg slett ingen nyttige ferdigheter gjennom å spesialisere seg innen humaniora? Er det umulig å sette ord på hva humanistisk kompetanse består i? Hva er forholdet mellom humanistisk kompetanse, slik den forstås i dag, og samfunnsbærende dannelse?

Fortolkning og produksjon
To nyutgitte bøker kan gi et slags svar på disse spørsmålene. Den ene er Humaniora: En innføring, Universitetsforlagets nye hovedbok for examen facultatum, humanistisk variant. Den andre er Tekst og historie: Å lese tekster historisk, en utgivelse fra samme forlag som, slik jeg ser det, er å regne som en ex.fac.-bok for viderekomne – full som den er av refleksjoner rundt hva humanvitenskapelig metode har av muligheter og begrensninger. Dette er relevant stoff for fremtidige humanister, som på en helt annen måte enn leger og advokater blir tvunget til å tenke gjennom hvem de er, og hvilken samfunnsmessig rolle de skal spille. De blir tvunget til det fordi arbeidsmarkedet som venter dem, og gjerne også universitetet som sender dem dit, ofte forteller dem at de ikke kan forvente høy lønn eller høy status – eller en jobb der man får brukt kunnskapene man har tilegnet seg. Hvis ikke de finner en plass i akademia, kan de bli frilansere, idealister eller begge deler.
    Humanister er «problemløsere», heter det på universitetenes arbeidsmarkedsseminarer. De er flinke til å «tenke kreativt» og «jobbe konsentrert og selvstendig». Men dette minner mer om personlige egenskaper enn om spesifikk kompetanse. Blir vi mer spesifikke, er det i boken Humaniora den fortolkende kompetansen står i sentrum. Bokens forord fremmer ambisjoner om «å beskrive den vitenskapelige praksisen, møtet med forskningsobjektene i humaniora, slik at de vitenskapelige problemstillingene får en konkret og praktisk forankring». Et spørsmål vi ikke kommer utenom, er imidlertid hva som skjer når sødmen etter det første møtet med forskningsobjektet har svunnet. Den vitenskapelige praksisen handler så absolutt om å forstå, å oppnå innsikt – selv­utviklingen, men også om å formidle innsikten, enten det er til de nærmeste kollegene, til fagfeller i vid forstand eller til en større krets. På dette området tror jeg at Humaniora ville ha tjent på en mer omfattende presentasjon av hva humanister gjør, i betydningen: Hva de skaper, og hvordan de påvirker.

Promethevs-motivet
Gitt den tilnærmingen forfatterne har valgt, er imidlertid Humaniora en forbilledlig bok. Den har Promethevs som ledemotiv – nærmere bestemt Mathias Skeibroks gavlgruppe «Athene besjeler mennesket som Promethevs har skapt» fra 1894, som topper hovedbygningen på Universitetsplassen i Oslo sentrum. Myten om Promethevs, som både skaper mennesket og gir dem ilden han har stjålet fra gudene – først liv så kunnskap, er tolkningsmotivet som binder de ulike kapitlene sammen. Dette grepet gjør det like naturlig å referere til Percy Bysshe Shelleys skuespill Prometheus Unboud som til den mer moderne Promethevs-skikkelsen Arnold Schwarzenegger spiller i Terminator-filmene. Med både høye og lave eksempler fra vestlig kulturhistorie som illustrasjoner, og det er fremdeles vestlig kulturhistorie som utgjør rammen, får forfatterne med stor entusiasme presentert sine tolkningsmetoder.
    Forfatterne er litteraturvitere (Helge Jordheim og Anne Birgitte Rønning), historikere (Erling Sandmo) og klassisister (Mathilde Skoie), og de refererer like gjerne til Foucault og Derrida som til Marx og Freud. Denne boken markerer en milepæl for poststrukturalismens innføring i norsk akademia; det blir tatt som en selvfølge at historieskriving er «[konstruksjoner] som vi skaper oss for å bygge opp vår egen identitet, enten individuelt eller kollektivt» (s. 100), og at språket primært er «et redskap for å skape mening med andre» (s. 258). Det er ikke sikkert at disse perspektivene vil møte konsensus i historiefaget eller lingvistikken, men det er interessant å registrere at dette nå vil bli utgangspunktet deres.

Poststrukturalistisk slagside Den poststrukturalistiske slagsiden i Humaniora tar imidlertid ikke riktig høyde for fagenes produktive aspekt. For selv dekonstruksjonister bygger opp mer enn de river ned. Med dette mener jeg ikke å kritisere bokens teoretiske diskusjoner, men heller den praktiske innretningen. Det er et underskudd på oppgaver og øvelser i Humaniora, og oppgavene som er tatt med, minner ofte mer om forskningsspørsmål. For eksempel: «Hva ligger i forestillingen om ’kunstens autonomi’? Hvilken betydning har denne forestillingen for vitenskapen om kunst?» (s. 395).
    Å pakke ut et slikt spørsmål i en seminargruppe der fem studenter allerede er dypt engasjerte, fem studenter helst skulle ha vært et helt annet sted, mens de resterende femten svever et sted mellom det avventende og det uttrykksløse – det vil kreve sin seminarleder. Slik jeg har erfart det, har ferske studenter godt av oppgaver som lar dem skape noe uten å bli overveldet; konkrete og kontekstspesifikke. Hva kan vi si om denne teksten, om dette objektet? Og ideelt sett: Hvordan bør det sies for dette formålet, til dette publikummet? Jeg skal være forsiktig med å plukke for mye på reisverket rundt Humaniora. Man kan lage oppgavesamlinger og kompendier, og det gjør man. Imidlertid kan boken også sees i et mer langsiktig perspektiv. Hvordan blir humaniora portrettert som forskningsfelt og yrkesområde?

Humanistisk faglig identitet Det som mangler i Humaniora er en diskusjon av hva humanisten gjør med all sin kunnskap og all sin nysgjerrighet. Ja, humanisten fortolker (kapittel 3), og boken viser at humanisten fortolker språket (kapittel 4), historien (kapittel 5) og kunsten (kapittel 6) – kanskje også makten (kapittel 7). Men når, hvordan og med hvilke midler fortolkes det? Hvordan velger humanisten sine objekter, med tanke på hvilket publikum og med hvilke mål? Ikke minst: Skjer det slett ikke utenfor akademia?
    Det er ikke alltid klart hvorfor humanisten gjør det vedkommende gjør, verken i humaniora eller i Humaniora. Vitebegjær? Jo visst. Nysgjerrighet? Klart det. Men dette er drivkrefter som har det med å svekkes når slutten av studieløpet begynner å komme til syne på horisonten – særlig hvis horisonten ellers er tom og åpen. Kafka skrev en liten tekst, Kleine Fabel, som nesten handler om dette:
    «’Å,’ sa musen, ’verden blir trangere for hver dag. Først var den så bred at jeg var redd. Jeg løp videre, og var lykkelig da jeg endelig så murer til
høyre og til venstre i det fjerne. Men disse lange murene løper så fort sammen at jeg allerede er i det siste værelset, og der i kroken står fellen som jeg går i.’ ’Du behøver bare å løpe i en annen retning,’ sa katten og åt den.»3
    Murene som strukturerer tilværelsen, på godt og vondt: For bachelorstudenten er det snakk om mastergraden, for masterstu­denten er det – hva da, mon tro? Doktorgraden? Jobben i Kunnskapsdepartementet? Forlaget? Hva er egentlig en humanist, annet enn en som fortolker, en som ser mønstre og forbindelseslinjer? En problemløser? En utreder? Eller rett og slett en bedreviter? I Humaniora kan man få inntrykk av at det er fortolkning for fortolkningens skyld som gjelder, subsidiært fortolkning for dannelsens skyld. I USA kan man gjennomgå en collegeutdannelse med rimelig stor sikkerhet om at murene vil dukke opp i form av grad school eller professional school. Der sistnevnte fører frem til nokså avklarte yrkesrammer, vil det første innebære akademisk spesialisering og et relativt konstant arbeidspress. Riktignok finnes det en mengde uferdige amerikanske doktorgradskandidater som går rundt med betegnelsen ABD – all but dissertation – men det betyr sjelden at de mangler erfaring som hjelpelærere, forelesere og vitenskapelige assistenter. Min egen erfaring tilsier at en amerikansk grad student vil regne seg som en fremtidig faglig praksisutøver på en helt annen måte enn norske masterstudenter, fordi denne studenten har tilegnet seg omfattende undervisnings-, forsknings- og skrivekompetanse.
    Det siste punktet er viktig. En norsk mastergrad i lingvistikk, filosofi eller kunsthistorie innebærer ikke nødvendigvis en fremtid i akademia. Det finnes uansett for få stipendiatplasser til at dette er et realistisk mål for de fleste. Samtidig er den humanistiske master­avhandlingen vanligvis et spesialisert og forholdsvis snevert akademisk dokument. Er den yrkeskvalifiserende utenfor akademia? Tja. Det hjelper å ha valgt et pragmatisk tema. Det hjelper ytterligere å ha skrevet oppgaven i samarbeid med en potensiell ekstern arbeidsgiver. Men dette later til å være unntaket heller enn regelen på de fleste humanistiske fagfelt. I så fall blir masteravhandlingen først og fremst et omfattende skrivearbeid. Dessverre er den også, for mange studenter, den første omfattende teksten de har skrevet.

Tekst og samfunn
Tekst står i sentrum for det humanistiske prosjektet. Til inntekt for dette synet tar jeg Tekst og historie, som (blant mye annet) er en slags ex.fac.-bok for den humanistiske forskerskolen som ennå ikke finnes. Den er innføringsboken på det ikke-eksisterende fellesemnet for dem som ønsker å bli profesjonelle fortolkere, og som blir implisitt etterlyst av Dannelsesutvalget når de, i sin liste med praktiske forslag, ber om at «dannelsesinnholdet i PhD-løpene» blir styrket. Utvalget benytter en definisjon av dannelse som kretser rundt forholdet mellom fag og verden; den dannede fagperson skal kunne se og reflektere rundt sin samfunnsmessige funksjon og rolle. Det handler om å se ens eget fag i et bredt perspektiv, og handle ut ifra dette perspektivet. Det handler om å skrive både innen og om faget.
    Dette imperativet behøver ikke å munne ut i overdrevent selvrefleksive tekster. Tekst og historie, som jo også er et eksempel på humanistisk tekstproduksjon, diskuterer for eksempel hva det vil si å lese tekster historisk, slik undertittelen formulerer det, med utgangspunkt i de ganske konkrete temaene tekst, språk, sak, materialitet, sjanger, forfatter og leser. Disse temaene gjenspeiler også forskningsinteressene til de syv forfatterne, og selv om de står felles ansvarlig for boken, går det frem av etterordet at bokhistorikeren Tore Rem står ansvarlig for kapittelet om tekstens materialet, mens professor i tsjekkisk tekstkultur Karen Gammelgaard har skrevet om språket som semiotisk ressurs. Det går an å komme med innvendinger mot dette grepet. Siden kapittelforfatterne har hver sin distinkte skrivestil, blir det å lese Tekst og historie litt som å lese en nøkkelroman; forfatter X kunne godt ha signert kapittel Y uten at det hadde endret noe innholdsmessig vesentlig. Men grepet har også gitt ut­telling i form av klare fokuspunkter og i den forstand at boken henger bedre sammen enn de aller fleste antologier. Dannelsesutvalget postulerer at dannelse handler om å se seg selv som medlem av et fellesskap, og denne tanken finner gjenklang i Tekst og historie. Man skal kunne skrive både mot og med andre.
    Hva slags fellesskap er det så snakk om? Ifølge innledningen: Et problem- og dialogorientert fellesskap. Fordi «omfattende kulturelle og historiske sammenhenger [er] foldet inn i det materielle tekstobjektet» (s. 24) må vi benytte en tverrfaglig tilnærming for å kunne løse problemene som oppstår, for eksempel, når en forfatter som Jostein Gaarder skriver en kronikk med tittelen «Guds utvalgte folk» og helvete bryter løs. «I akademisk sammenheng kan vi … se for oss at framtidige historikere vil bruke Gaarders innlegg som en kilde til forskjellige historiske forhold,» skriver forfatterne (s. 25), og pakker deretter ut noen av de mer graverende misforståelsene som oppsto idet kronikken migrerte fra norsk til internasjonal offentlighet.

Overbevisende og vital Gjennom resten av boken legges det frem en overbevisende argumentasjon både for at tekstvitere trenger historisk kompetanse og vice versa. På et dypere nivå handler dette om innhold og form, og om fortolkningens forutsetninger og virkninger. Som humanist – som fortolker – forholder man seg det meste av arbeidsdagen til teks­ter, og det er sunt å bli minnet på at disse tekstene står i et aktivt forhold til verden utenfor kontoret. Ikke for det, slik innsikt er vesentlig også for alle som fører barnevernsjournaler, analyserer børsresultater og lager reklamekampanjer. Men det er humanioras kjernevirksomhet vi snakker om, og humanistisk dannelse bør fremheve betydningen og verdien av denne virksomheten.
    Noe av det beste ved Tekst og historie er at det er en vital bok, og at den opplever seg selv som relevant. Det har den til felles med Humaniora; analysene virker skrevet på overskudd, ikke som tekniske øvelser. Det følgende eksempelet, om maktens henvendelsesformer, illustrerer også bokens ekspansive tekstbegrep, idet det handler om statsminister Jens Stoltenbergs tv-overførte nyttårstale:
    «I første del av 2006-talen synes Stoltenberg å legge seg nærmere den amerikanske drømmen enn den sosialdemokratiske. … Kanskje er det nettopp den pseudo-intimiteten som oppstår som følge av kamerabevegelser, statsministerens blikk og kroppsspråk, som ikke henfaller til store dramatiske gester, men snarere setter sin lit til finstemt ansiktsmimikk og stemmebruk, som bidrar til å opprettholde illusjonen av et fellesskap – til tross for den nyliberale retorikken om å vinne og å lykkes.» (s. 219f)
    Denne kritiske betraktningen, fra Helge Jordheims kapittel om sjangeren, følger etter en historisk argumentasjonsrekke rundt fyrstens rolle og persona; Jens Stoltenbergs pseudo-intime smil er et kontrapunkt til kapittelets innledende bilde, av en ytterst alvorlig utseende byste av keiser Joseph II. Analysen av nyttårstalen treffer, den har aktualitet, men den har også dype røtter.
    Dette poenget er viktig. Mange av kjernespørsmålene i Tekst og historie – hvordan tekster er satt sammen, hvordan de virker – iscenesettes slik at de virker politisk relevante nå, i dag. Mens den lange tidsaksen (fra 1700-tallets Østerrike, via norsk 1930-tall til Tsjekkoslovakia anno 1968) minner oss om at de slett ikke er unike. For å låne en formulering fra Jacques Derrida: Humaniora er alltid allerede samfunnsrelevant.

Ideologikritikk Med dette aspektet av Tekst og historie in mente kunne jeg ærlig talt ha øns­ket meg et annet utgangspunkt for Humaniora enn Promethevs-frisen på Universitetsplassen. Figuren er velvalgt, og grepet fungerer ypperlig hele boken igjennom. Det er bare det at frisen er en del av Universitetet. Vi har allerede vendt blikket innover, og det mens behovet for å rette det utover er sterkere enn på lenge. Jeg skal ikke påstå at dekorasjonene på X-blokka i regjeringskvartalet ville vært et like rikt tolkningsgrunnlag (det betaler seg å begynne med grekerne), men hvor er utsmykningen av næringslivsbyggene? Hvor er Statoil-logoen?
    Den politisk-ideologiske dimensjonen ved humanistisk fortolkningsarbeid er ikke fraværende i Humaniora, men den er implisitt, til forskjell fra i Tekst og historie, der den kommer til syne gjennom så tilsynelatende ikke-ideologiske faktorer som publiseringskonteksten for kapitlene i Charles Dickens’ føljetongromaner:
    «[D]e nye delene av Hard Times var omgitt av rapporter fra samtidas politiske debatter, slik at denne såkalte industriromanen ble stående side om side med rapporter fra ulykker knyttet til den manglende sikkerheten rundt fabrikkmaskinene. … Implisitt oppmuntret dessuten tidsskriftpubliseringen til lesning av romaner sammen med andre teksttyper, snarere enn å gi signaler som den første ettbindsutgaven – og i enda større grad senere tiders klassikerutgaver – om at teksten tilhørte en autonom og klart avgrenset estetisk kategori. (S.158f, kapitlet om tekstens materialitet.)»
    Grundige historiske undersøkelser krever finmaskete tilnærminger også når det gjelder tekststemmer, retoriske strategier og dialog med leserne. Tekst og historie viser hva humanister driver med i praksis, og dokumenterer at humanister kan være motivert av politisk-ideologiske problemstillinger, at dette er en del av det overordnede fortolkningsprosjektet. Det bør man kunne fortelle også til helt ferske studenter.
    Formidlingen av slik innsikt kunne også suppleres med noe annet: Mer skrivetrening. En student som bare har lært å skrive akademiske oppgaver, har naturligvis innskrenket sine yrkesmuligheter. Humanister ligger ikke overvettes bra an når det gjelder etablerte profesjonsløp, og likevel kjenner jeg opptil flere humanister som likevel har blitt ansatt, til og med av arbeidsgivere som kunne ha valgt å ansette ikke-humanister. Men det disse humanistene har til felles, er et engasjement utenom studiene, i studentmedier, i organisasjoner og så videre.

Utdannelse
Dannelsesutvalget ønsker seg et halvt års forlengelse av bachelorgraden, et semester med såkalt «dannelsesfordypning». Det kan virke som om det er det gamle mellomfaget som skal gjenopplives. Jeg tror at en rekke humanistiske fag i stedet kunne tjent på å legge flere kompetanseutviklende elementer inn i studieplanen på emnenivå. Man ville ta bedre vare på studentene med slike grep, og gi dem en sterkere tro på at de blir utdannet til noe. Sagt på en annen måte: Dannelse kan også være utdannelse. Mer omfattende skrivetrening og oppgaver som simulerer flere tekster enn den vitenskapelige artikkelen, er helt enkle eksempler på slike elementer. Det finnes imidlertid også grunn til å satse mer på ordninger som Humanistisk prosjektsemester, der studenter arbeider med faglig relevante problemstillinger innenfor rammer som er bestemt av universitetet i samarbeid med offentlige eller private arbeidsgivere.
    Dette kan skje både på høyere og lavere grad; det viktige er at universitetet oppleves som en institusjon som samarbeider med og er relevant for resten av samfunnet. En rent forskningsrettet utdannelse kan fremstå som en blindvei. Ved Universitetet i Oslo har Humanistisk fakultet den høyeste andelen studenter på lavere grad.4 Rent anekdotisk forklarer jeg dette ikke bare med at en del studenter forsvinner fra utdanningssystemet som sådan, men med at det finnes fremtidige leger og advokater som, for å sitere informant X, «… innser at musikkvitenskapen, litteraturvitenskapen, filosofien og kunsthistorien ikke er veien til en godt lønnet, interessant og prestisjefylt jobb,» men som likevel ville ha et grunnlag innen slike «unyttige felt».
    Disse studentene, som jeg kjenner en håndfull av, forholdt seg til Lånekassens øvre grense på åtte år med lån og stipend. De kombinerte en humanistisk bachelorgrad med et profesjonsstudium. Sagt på en annen måte: De snek seg til en amerikansk løsning. Gitt Dannelsesutvalgets premisser burde vi formalisere dette løpet og oppmuntre flere studenter til å simulere kombinasjonen av college og yrkesrettet utdannelse.
    Det som plager meg med en slik løsning, er at det nok er profesjonsstudiene som vinner mest på den. Det er ikke bare fordi det kvalitetsreformerte bevilgningssystemet premierer en høyere grad fremfor en lavere. Det er også fordi vi da ender opp med flere dannede advokater og leger, men ikke med flere samfunnsengasjerte humanister. Humaniora må synliggjøre sin samfunns- og yrkesrelevans gjennom studie-planene, emnestrukturene og undervisningen. Det er da humanistisk dannelse vil bli noe mer enn en litt diffus kvalifikasjon for det man ender opp med å jobbe med.

Noter
1    Se emnesidene for examen philosophicum ved Universitetet i Oslo: http://www.uio.no/studier/emner/hf/ifikk/EXPHIL03/.
2    «Kunnskap og dannelse for et nytt århundre», s. 10.
3    Fra Erzählungen. Jeg har stjålet eksempelet – og dets relevans for utdannings- og veivalg – fra den amerikanske forfatteren David Foster Wallace.
4    Se universitetets plan for faglige prioriteringer: http://www.uio.no/for_ansatte/organisasjon/strategi/fagprioritering/uio_fagprio_web.pdf


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>