>Min debut Prosa 05|09

Min hellige krig

Nazneen Khan-ěstrem



<empty>

Nazneen Khan-Østrem (41) er høgskolelektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo. I tillegg til å skrive boka Min hellige krig, har hun bidratt bl.a. i bøkene Verdier (2008) og Dekke Verden! (2009).

Nazneen Khan-Østrem
Min hellige krig
285 sider
Aschehoug 2005

DEt VAR I JANUAR 2002 at jeg bestemte meg for alvor. Nå måtte det bli slutt på den tendensiøse, til dels rasistiske og stigmatiserende fremstillingen av muslimer. Oppgjøret skulle komme i form av en bok som lot «de andre» komme til orde. I denne sammenhengen var «de andre» intellektuelle muslimer med middelklassebakgrunn, fra en rekke europeiske storbyer og i USA. Mennesker som sjelden kom til orde i mediene fordi de ikke passet inn i stereotype forestillinger av muslimer – med andre ord var de rasjonelle og siviliserte.
    Inspirasjonen fikk jeg etter å ha lest en reportasje om muslimsk mangfold i Time Magazine etter terrorangrepene 11. september 2001, og etter å ha skrevet et bidrag til essaysamlingen To fly styrtet i World Trade Center (Tiden 2002).
    Full av selvtillit sendte jeg av gårde en mail til William Nygaard i Aschehoug, som jeg antok ville være interessert i en bok om islam. Kort tid etter fikk jeg et møte med redaktør Harald Engelstad. Ideen var klar fra første stund: Jeg ville skrive en reportasjebok og utforske hvordan muslimsk identitet utfoldet seg hos den nye generasjonen av muslimer i London, Berlin, Paris, New York og Oslo. Alle byer med en sterk tilstedeværelse av muslimske immigranter som alle på sitt vis hadde sitt unike forhold til islam.
    Det ble flere strabasiøse reiser og endeløse samtaler med mennesker som i varierende grad reflekterte over sin identitet. Jeg gjorde flere uforglemmelige intervjuer – med blant annet Medina Sadiq, ungdomsarbeider i Bronx. Hun døpte den patriarkalske praktiseringen av islam for «Hislam». Og ikke minst audiensen jeg og mannen min (som ofte ble dratt med på intervjuene) fikk med lederen for Nation of Islam i New York. En høyreist, elegant afroamerikaner som brukte mye tid på å fortelle min mann at han slett ikke kunne få svarte barn, mens han selv var i stand til å få hvitt avkom. Jeg møtte også Ziauddin Sardar i London, en muslimsk intellektuell med en liberal og frigjørende tilnærming til islam som jeg skulle ønske flere muslimer og ikke-muslimer kjente til. Etter råd fra redaktøren ble boken en tanke mer personlig enn jeg først hadde sett for meg. Men religiøs identitet er på mange vis personlig, så grepet hadde slik sett en viktig funksjon. Ikke uventet fikk jeg mye medie­omtale da boken ble utgitt. Jeg forsøkte å være en alternativ stemme til de mange kvinnene som hadde skrevet om sine negative erfaringer med å være muslim, fra ulike ståsteder – som Ayaan Hirsi Ali, Irshad Manji og Shabana Rehman.
    I årene etter bokens utgivelse har debatten om islams tilstedeværelse i Europa blitt mer omfattende, og frontene atskillig hardere enn jeg kunne forestille meg, blant annet takket være karikaturtegningene og de pågående krigene i Irak og Afghanistan. Skulle jeg ha skrevet boken på nytt, måtte den ha inneholdt en langt dypere analyse av begrepet verdier og kulturkonflikter. Det offentlige ordskiftet har uten tvil bedret seg de siste årene, og stemmene jeg måtte finne til boken min har nå fått ytringsmulighet. Det er en verdifull utvikling. Men samtidig slutter jeg aldri å være forundret over de sterke fordommene tilsynelatende opplyste mennesker har mot islam.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>