>Anmeldelser Prosa 05|09

En privilegert outsiders bekjennelser

Ivo de Figueiredo

Hva er det å si om Norge som ikke alt er sagt tusen ganger? Agnes Ravatns vri har vært å oppsøke steder der minst mulig skjer, for å se hva som skjer. Resultatet er en essaysamling som på sitt beste er morsom og underfundig, men som mangler den nødvendige tyngden for å tåle overgangen fra aviskåseri til bok.

<empty>

Agnes Ravatn
Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå
126 sider
Det Norske Samlaget 2009

Anmeldt av
Ivo de Figueiredo

DE SISTE PAR ÅRENE har en ny generasjon nynorskforfattere reist landet rundt for å finne stoff for sine penner, to av dem på oppdrag fra Dag og Tid. I fjor utga Nils Rune Langeland essaysamlingen Noreg og Marit Eikemo Samtidsruinar, og i år har vi fått Agnes Ravatns Stillstand. I tillegg til å befeste den gode nynorske essaytradisjonen, viser forfatterne at det også i Norge er rom for litterær essayistikk utenfor det skjønnlitterære felt. Hvis nå bare den norske Peter Englund vennligst vil innfinne seg, så kan vi huke av for en revitalisering av det historiske essayet også.
    I den grad det er noe poeng å skrive om Norge og nordmenn da. «Noreg,» skriver Ravatn, «kva er det å seie om dette landet som ikkje alt er sagt tusen gonger?» Den norske virkeligheten er jo så hyggelig, ikke uhyggelig hyggelig, som den østerrikske, men rett og slett hyggelig. Hvor finner forfatterne konfliktstoffet de trenger for å gi litteraturen liv? Svaret er: de bringer det med seg, skjønt på ulikt vis. Mens Langeland valser inn i vergeløse småbyer og skyter om seg med bitende bemerkninger, farer Eikemo og Ravatn mer stillferdig fram. Men spørsmålet er om ikke Ravatn på sitt lavmælte vis er like brautende som Langeland.

Provinsintellektuell forbannelse Tittelen på Ravatns bok er Stillstand, undertittelen Sivilisasjonskritikk på lågt nivå. Begge deler er for så vidt treffende, men det kreves et skjerpet øye for å se akkurat hva det er som står stille og hva som kritiseres. De korte essayene har opprinnelig stått på trykk i Dag og Tid og springer ut av en løs utfordring fra redaktøren om å skrive reisekronikker for den nynorske ukeavisen. Ravatn takket tvilende ja, men kom ikke på noen gode ideer. Slik ble det til at hun la ut for å oppsøke steder der ingenting spesielt skjedde, noe som i og for seg er en utmerket idé. Etter å ha tilbrakt femti timer på en kafé i Ålesund, oppsøker hun et kloster, et helsestudio, Rorbua i Tromsø, Kanariøyene, Litteraturfestivalen på Lillehammer og andre steder der ingenting spesielt skjer – eller kanskje heller, der det er business as usual.
    Som bokens jeg-person fremstår Ravatn som en klassisk outsider. Slike kommer jo i ulike utforminger. Outsiderens blikk kan være aggressivt, rettet mot omgivelsene eller mot en selv, eller det kan virke underliggjørende, som hos en Obstfelder eller Solstad. Ravatns blikk har litt av begge deler. Ironien i det ytre laget av teksten rettes mot omgivelsene i form av lavmælt og nådeløs harselas med folks pussige gjøremål og tankeløse tale. Samtidig utleverer hun sin egen livsudugelighet, sin giddeløse misantropi. Og det er her hun er mest interessant. Bokens jeg-person er ei slagferdig og intellektuell ung kvinne fra Provins-Norge, en outsider i de fleste sammenhenger der folk flest har det helt utmerket. Hun er smart, hun bør, kan og vil studere, lese, diskutere kunst, fly på litteraturfestivaler. Men gidder hun? Nei, «alt er fåfengd, og jag etter vin». Hun bærer den provinsintellektuelles forbannelse, selvtvilen, som folk fra for eksempel Frogner ikke aner hva er, og hun bruker denne selvtvilen til kontinuerlig å undergrave seg selv og sine.
    Ravatns tekster er med andre ord best der hun utleverer seg selv i sine egne miljø, som i auditoriet på Blindern eller på Litteraturfestivalen. Og det er her boka kan fungere som en slags sivilisasjonskritikk, ved å fremholde leden som den privilegerte intellektuelle outsider føler i et Norge så dørgende harmonisk at det gjelder å komme seg til Håkons pub på Lillehammer fortere enn svint. Og stillstanden, ja, den er selvsagt Ravatns problem. Folk flest er som vanlig travelt opptatt med sitt.

Utlevering av hvem?
I den ytre kritikken er teksten mer problematisk. Om jeg-personen føler seg aldri så mye utenfor, er hun like fullt en privilegert outsider. Det er en svakhet ved boken at denne erkjennelsen ikke har fått konsekvenser for valg av emner og virkemidler. Ravatn er ikke det eneste mennesket med høy utdannelse og mye kulturell kapital som synes at folk med lav utdannelse og liten kulturell kapital er ganske merkelige. Men hvor morsomt er det egentlig når den privilegerte outsider bruker sin språkmektighet mot de språkfattige, som for eksempel Afghanistan-soldaten på Rorbua i Tromsø? Det er ettermiddag, soldaten er full allerede og utleverer seg på det mest patetiske, uten at det hindrer Ravatn i å iscenesette seg selv som outsideren. Eller når hun reiser til Harry-Syden og fornemmer at her er så underlig. Men det er ikke så underlig, er det vel? Er det ikke snarere et helt ordinært sosiokulturelt gap som Ravatn best kunne omgått ved å reise til Berlin eller Kashmir som oss andre kulturelitister?
    Det er nok mulig å snu denne vurderingen på hodet og hevde at jeg-personen nettopp i møte med folk flest utleverer sin livsudugelighet på det mest ubønnhørlige. Det er også lov å spørre seg hvorfor man alltid skal ta så varsomt i folkeligheten, som om lun humor à la «Änglagård» er det eneste akseptable. Folk flest kan være noen intolerante drittsekker, det vet alle. Men selv om jeg godtar disse innvendingene, løfter det ikke tekstene så mye. Til det er for mange av observasjonene for opplagte, mens jeg-personens livslede og melankoli ikke gis nok eksistensiell tyngde til å skape tilstrekkelig resonans for den svarte humoren. Det hele blir rett og slett litt for grunt, noe som for eksempel avsløres i retoriske spørsmål. «Korleis blei verda slik at me må trene?» spør Ravatn under et besøk i et helsestudio. Svaret er enkelt: Fordi vi ikke lenger bruker kroppene våre i arbeid. Fordi vi kjører bil. Verre er det ikke.
    Det er mulig Ravatns tekster har tatt skade på veien fra avis til bok; det vi humrer av i avisen, imponerer ikke nødvendigvis når det samles mellom stive permer. Jeg tror likevel forfatteren har hatt større ambisjoner enn å skrive lette petiter, og det er her problemet ligger. Refleksjonsdrevet litteratur er vanskelig å skrive fordi alt organiseres rundt det tenkende jeget. Også Marit Eikemo overspiller ved et par anledninger sitt undrende jeg (ja, også hun drar til Harry-Syden for å undre seg), men hun kommer likevel mye bedre ut av det fordi hun har etablert en bærende tematisk struktur, de fysiske «ruinene» etter nylig døde eller døende kulturer, som hun kan underordne seg litterært. Til forskjell gjør Ravatn seg til navet i sitt eget litterære univers, og det hele spinner for lett.
    Som sakprosaist har Ravatn absolutt et potensial. Hun er språkfølsom, observant og morsom. Jeg lo godt av de skravlesyke nonnene med taushetsløfte og av Ravatns besøk på baby-kino – uten baby. Hun makter dessuten noe svært mange andre sakprosaister ikke makter, nemlig å sette sitt klare fingeravtrykk på teksten. Men enten må lettheten være lettere eller tyngden være tyngre for at potensialet hennes skal forløses helt, enten hun sikter mot petiten eller essayet. Det er nå min konklusjon etter å ha lest Ravatns første sakprosabok. Måtte det bli flere.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>