>Anmeldelser Prosa 05|09

Et enkeltmenneskes krigshistorie

Guri Hjeltnes

Det er langt fra noen selvfølge at Det niende barnet¸den tsjekkiske jøden Edgar Brichta, skulle få et langt liv. I dag er han en eldre herre på 79. Familien – far, mor og lillesøster – ble drept i tilintetgjøringsleiren Auschwitz i 1942. Tilfeldigheter gjorde at han fikk leve. Frank Rossavik har i sin lille bok om Brichta gjort mye ut av et tynt kildegrunnlag, men kunne med fordel lagt bokens tyngdepunkt til etterkrigsårene.

<empty>

Frank Rossavik
Det niende barnet. NS-ordførerens jødiske sønn
183 sider
Spartacus 2009

Anmeldt av
Guri Hjeltnes

JØDISK HISTORIE fra 2. verdenskrig er dypt engasjerende og bevegende. Historier om enkeltmenneskers liv fra krigsårene er utgitt i tusentall, internasjonalt og i Norge. Holocaustmuseene rundt i verden selger bøker, en evig lang rekke fortellinger fra overlevende, om familier som er drept og utradert, om knuste hjem, landsbyer, om kulturer i det gamle østlige Europa som er utslettet. Man kan faktisk trygt si at «det alltid er noe nytt å hente fra krigen». Hvert menneske har sin egen historie, sin egen krig, sin egen okkupasjon, sin egen erfaring.
    Så også for historien som brettes nennsomt ut av Frank Rossavik i Det niende barnet. NS-ordførerens jødiske sønn. Ved bokutgivelsen var det nettopp forholdet som fanges i tittelen, som fikk oppmerksomhet: at det jødiske barnet som ble sendt til Norge ved verdenskrigens utbrudd, kom til en familie der den norske pleiefaren meldte seg inn i NS i august 1940. Når man har lest denne boken i ro og fred, er det ikke pleiefarens NS-tilknytning som sitter igjen, heller ikke den særskilte norske okkupasjonserfaringen, men vel så mye den modningen som unggutten gikk gjennom:  Hans strev for å overleve etter verdenskrigens slutt, hans leting og jakt etter familiens skjebne på kontinentet og ikke minst også hans rastløshet. Hva skulle han gjøre med livet sitt?

Spinkelt kildemateriale
Edgar Brichta var bare ni år gammel da han høsten 1939 ble sendt til Norge sammen med en liten gruppe jødiske barn fra Mellom-Europa. Nansen­hjelpen hadde sloss for å få lov til å hente flere barn enn de jødiske barna fra Østerrike som allerede befant seg i Norge. De såkalte Wienerbarna hadde kommet på ferieopphold sommeren 1938, 20 i alt, og 16 ble værende på grunn av den stadig mer pressede situasjonen for jøder i Østerrike. Fire reiste hjem til foreldrene. Nansenhjelpen arbeidet intenst for å hente flere barn etter som tilværelsen for jødiske familier forverret seg, men møtte mye motstand fra norske myndigheter. Endelig, i oktober 1939, kunne en transport av 37 barn starte opp. En gutt i gruppen het Berthold Grünfeld, som skulle markere seg i norsk samfunnsliv og offentlighet helt fram til sin død i 2007. Historien til noen av de andre jødiske barna er også kjent; Edgar Brichtas spesielle historie ble fanget opp av historikeren Bjarte Bruland ved Jødisk museum i Oslo. Rossavik har hatt stor glede av Brulands arbeid, men den driftige journalisten har også arbeidet seg gjennom ulikt skriftlig materiale, diverse historikker og gjort intervjuer ut over Brulands «startpakke».
    I bunn og grunn er kildematerialet til krigsårene ganske spinkelt – en del brev Brichta har tatt vare på, noen brev venner og andre har sittet på. Verdifull er korrespondansen med familien i Tsjekkoslovakia, men den tar slutt i 1942, uten at noen forstår hva som skjer, annet enn at kommunikasjoner og korrespondanse allment ble vanskeligere. Vi kan følge guttungens liv hos familien på Laksevåg, i Nordfjordeid dit Edgar reiser med pleiemoren Agnes, og i ulike hjem etter som Edgars situasjon ble vurdert forverret av Nansenhjelpen og han ble flyttet. Det var hjem med staute idealistiske kvinner som tok hånd om de jødiske barna. Hvem skal forresten fortelle historien om disse, mon tro?
    Den rekonstruksjon av okkupasjonshistorien som Rossavik gjør rundt Edgars personlig historie, er rimelig godt jobbet fram, i en lett blanding av europeisk og norsk historie fra 1940–45. Journalisten er en velskrivende, observant, distansert og nøytral forteller, og inntar en avslappet holdning til krigshistoriens øvrige narrativ. Samtidig vipper det iblant nesten over i en for fjern holdning – det er så mye som skal fortelles, så mye som skal rammes inn. Vi ser hvordan dagens biografier eser ut i omfang, og historien om en ung gutt som blir til voksen mann over en 20–årsperiode, har også i seg en vifte av fortellinger og sidesprang, her fortalt på snaue 180 sider.
hovedkilden Beste kilde i Rossaviks framstilling er Edgar Brichta selv, især for perioden etter verdenskrigens slutt – da er Brichta nesten blitt voksen. Denne leser stiller seg noe tvilende til de mange voksne analysene Edgar selv skal ha gjort seg i krigsårene. Øynet han virkelig hva NS-medlemskapet til pleiefaren Arne betydde i 1940, da Edgar var 10 år gammel? Da han var 11 og 12? Her er det selvsagt lett for en muntlig kilde å fortelle med den voksne mannens resonnementer. Dette kunne Rossavik ha problematisert noe mer for sine lesere.
    Det er i årene etter 1945 at Edgar Brichtas personlighet, hans ulike egenskaper og særheter, kommer fram i boken. Han reiser tilbake til sine barndomstrakter, sporer opp familie her og der, nøster, reiser, forsøker, lever av strøjobber, kommer tilbake til Norge – der pleiefamilien tar imot. Det er trange tider, pleiefar Arne sliter med å komme seg ut i arbeidslivet etter å ha vært landssvikdømt. Men generøsiteten er stor hos familien Normann og hos andre. De ulike familiene sender Edgar mat og penger mens han leter etter røttene sine og familens skjebne i Tsjekkoslovakia.
    I krig og fred kom tilfeldighetene ham til gode, og en lang rekke vennlige hjelpende mennesker. Boken vitner om en bevegende medmenneskelighet, på de mest uventede steder: Som da Edgar i 1948 var tilbake i Norge og en kveld gikk av toget på Flå stasjon og skulle til fjells. En mann fortalte ham at det var for langt å gå til setra der pleiefaren var, før det ble mørkt. Han tilbød Brichta overnatting og skyss neste dag. Det endte med at mannen, som var ingeniør og holdt til på Nesøya utenfor Oslo, tilbød Edgar å bo hos ham en vinter mens han gikk ferdig realskolen.
    Brichta forsøker seg som sjømann, deserterer og prøver å slå rot i USA, må ta hyre igjen. Men med stor egeninnsats og god hjelp, igjen, får han oppholdstillatelse, etablerer seg med sin kjæreste fra en flyktningfamilie fra Bratislava, kjemper seg til utdanning, blir lege i California. Denne etterkrigshistorien kunne vært vektlagt og løftet opp enda mer – blant annet fordi skjebnen til jødene som mistet all familie og alle røtter var dramatisk da de skulle slå rot etter krigen, helt alene –  og fordi den voksne Brichta har så mye mer tyngde å tilføre til denne epoken i sitt liv. Det kan imidlertid se ut som om det stoffet Rossavik fikk fra forlaget Spartacus og Bjarte Bruland, var presentert som særegen norsk krigshistorie. Men gjennom Rossaviks graving og gode kontakt med Brichta vokste historien til å bli noe langt mer. Og så ble det som det ble, en historie uten helt tydelig struktur og framdrift, og uten et klart tyngdepunkt ut over spenningen som ligger i bokens gode tittel. Det synes som om verken tiden eller bokens lille format strakk til. Uansett har det blitt en fin, leseverdig bok. Ikke minst vil jeg tro den vil kunne leses av ungdom, med utbytte.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>