>Anmeldelser Prosa 05|09

Frontkjemperne falt, forfatterne snubler

Espen Søbye

1 1948 ble det store verket Våre falne utgitt av staten. Alle som ble drept under verdenskrigen, ofrene for Hitler-Tysklands krig og for terrorregimet som ble opprettet i Norge, skulle hedres og minnes med et fotografi og en kort livsskildring. Nordmenn som sluttet seg til Hitler og som falt på post for fascismen, skulle ikke være med. De som falt. Nordmenn som døde i tysk krigstjeneste er en etterlikning av de fire bindene fra 1948 – men omhandler de falne frontkjemperne.

<empty>

Eirik Veum i samarbeid med Geir Brenden
De som falt. Nordmenn som døde i tysk krigstjeneste
400 sider
NRK Aktivum 2009

Anmeldt av
Espen Søbye

DE SOM FALT består hovedsakelig av portrettfotografier og personopplysninger. Den skiller seg fra Våre falne ved at så å si alle de portretterte er i uniform, det minner om et par treffende linjer av Georg Johannesen: Det som tordner er kanoner, ikke storm/Det som lyner er et folk i uniform/.
    Trengs det en bok som navngir alle falne frontkjempere? Det framgår at mange av de etterlatte ikke har vært så begeistret for prosjektet, mens aktivistene blant frontkjemperne villig har bidratt. Når krigens ofre er navngitt, hvorfor kan ikke fascistenes bødler identifiseres med navn og bosted? Hvorfor skal de beskyttes? Det gjengse svar på dette har vært av hensynet til de pårørende og etterlatte. Forfatterne av denne nye boka har ikke tenkt i slike baner, de har rådspurt juridisk ekspertise som har kommet til at boka ligger «innenfor ytringsfriheten», også når denne avveies mot personvernhensyn. Det er sikkert riktig, men noen aktverdig grunn, enn si en saklig begrunnelse for hvorfor det er nødvendig å identifisere alle som falt, er det ikke. Forfatterne navngir en 18 år gammel Oslogutt som meldte seg til SS fordi noen hadde fortalt ham at fascistene da kom til å slippe broren hans ut av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Hvis dette er riktig, hvorfor skal hans navn trekkes ned i denne søla?

Tvilsom undertittel Undertittelen på boka er en liten frekkhet, Nordmenn som døde i tysk krigstjeneste; Thomas Mann, Walter Benjamin, Max Horkheimer, Marlene Dietrich, fagforeningsfolk og flyktninger var i tysk krigstjeneste under annen verdenskrig. Ved sin blotte eksistens viste de at en tysker ikke er det samme som en nazist. Nordmenn som meldte seg til tjeneste på østfronten, meldte seg til fascistisk krigstjeneste. De var SS-soldater med dødninghode på lua, de var Himmlers politiske soldater.
    Forfatterne hevder at mye av det som skjedde under verdenskrigen er tabubelagt, og har villet bøte på det med sine fotografier og navnelister. Det har imidlertid ikke vært snakket lite om frontkjemperne. Blant annet ble det alt i 1948 i artikkelen «Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940–45», av byråsjef i Statistisk sentralbyrå Julie Backer, gitt en oversikt over antall falne frontkjempere. Denne artikkelen er fremdeles standardverket om alle som falt under krigen. Blant annet hevdet hun at antallet falne frontkjempere hun opererer, med er noe for lavt, fordi tyske militære myndigheter ikke meldte alle dødsfallene til frontkjemperkontoret i Oslo, som rapporterte dem videre til Statistisk sentralbyrå. Backer opererte med 689 falne norske SS-frivillige, mens denne boka oppgir 836 falne. Forfatterne sier ingenting om hvorfor de har kommet fram til et høyere tall og om årsaken er at de har hatt tilgang på tapstall fra tyske militære myndigheter. Hvorfor drøfter ikke forfatterne slikt? Den trivielle grunnen er at de ikke har Backers standardartikkel på litteraturlista. Julie Backers underlagsmateriale fins ennå i Statistisk sentralbyrå, det står ikke noe i denne boka om forfatterne har forsøkt å gjøre bruk av det.
    Julie Backer viste at 123 av de 689 norske borgerne som falt på hitlertysk side på østfronten, var under 20 år. Det vil si at 18 prosent eller nesten en av fem var under 20 år. Forfatterne bruker ikke sitt materiale, som er mer komplett, til å produsere slik kunnskap, og drøfter følgelig heller ikke hvorfor SS gjorde barn til soldater. Det er mange portretter av 17-åringer i denne boka. Dette har det vært snakket lite om, og dette tabuet viser forfatterne ingen vilje til å gå løs på.

Manglende kilder
Ved siden av portretter og personopplysninger skildrer boka en del av de militære operasjonene frontkjemperne var med på. Den forsøker også å svare på om de norske SS-soldatene var med på krigsforbrytelsene som ble begått på østfronten. Det er høyst relevant og rosverdig at forfatterne har prøvd å finne ut av dette. Men hvor hardt har de prøvd når de ikke engang bruker Fars krig av Bjørn Westlie som kilde – som har akkurat dette som et brennende spørsmål på hver eneste side? Standardverket om de danske frontkjemperne er nevnt (mens referanse til det tilsvarende svenske mangler), en av hovedkonklusjonene er ikke kommet med. SS var ikke bare ansvarlig for politiske hæravdelinger, men for konsentrasjonsleirene, de danske historikere fant ut at noen få danske SS-frivillige også tjenestegjorde i leire.
    Forfatterne utelukker ikke at norske frontkjempere har vært vitne til eller deltatt i krigsforbrytelser, men det fins ingen en­tydige utsagn fra frontkjempere de har snakket med, som bekrefter dette. Derimot har mange av frontkjemperne sett de utroligste grusomheter fra soldater i Den røde armé. Hvorfor innskrenker forfatterne seg til å spørre om hva norske SS-frivillige gjorde på øst­fronten? Det er en kjent sak at de fleste front­kjemperheimer i Stor-Oslo ble innredet med møbler og innbo fra deporterte jødiske familier. Det er en like velkjent historisk kjens­gjerning at 20 mann fra germanske SS deltok i jøde­arrestasjonene i Oslo i 1942. Hvorfor har ikke forfatterne spurt sine informanter blant frontkjemperne om slikt? Forfatterne har latt muligheten til å drøfte hvorfor ingen frontkjemper noen gang har villet snakket om dette, gå fra seg. Her hadde de kunnet ta hull på en annen myte.
bokas største feil Manglene ved boka når det gjelder litteratur og hendelser, er katastrofale, men likevel ikke bokas største feil. Bjørn Østring er en flittig benyttet kilde, men hva slags troverdighet kan han ha i 2009? En av krigshistorikeren Lars Borgersruds store fortjenester er at han har funnet og gjentatte ganger publisert den militære etterretningsrapporten Bjørn Østring som norsk soldat 9. april ga til Hitler-Tysklands tropper som var i ferd med å okkupere Norge. For å klare det stakk han av fra sin avdeling to ganger. Bare det å stikke av regnes under krig for desertering. Østring har aldri kommentert dette, men fortsatt å framstille norske SS-frivillige som idealister som følte seg forrått av Nygaardsvold og så videre. Bjørn Østring nektet også for at han visste at han under krigen flyttet inn i leiligheten til en deportert jødisk familie. Da kjøkkenhåndklærne til denne jødiske familien med en påbrodert Ø ble stilt ut på Holocaust-senteret, var det ikke lenger mulig å nekte. Å la være å drøfte disse tilfellene med Østring og samtidig bruke ham som kilde, kan umulig Eirik Veum ha lært på journalistutdanningen. I stedet for kildekritikk utsteder forfatterne nærmest vandelsattester. Det heter at Bjørn Østring hver uke oppsøkes av journalister, historikere, forskere eller forfattere, og at han er en viktig kilde for mange av dem. Forfatterne gjengir gammelnazistenes yndlingshistorie, de frivillige norske SS-soldatene kjempet mot kommunismen, en krig som NATO tok over etter noen år, de var bare litt for tidlig ute. Hvorfor har ikke forfatterne konfrontert sine kilder med at mønstringen av 340 norske frivillige til SS divisjon Wiking i Hippodromen på Vindern faktisk skjedde 30. januar 1941, et halvt år før Hitler-Tysklands angrep på Sovjetunionen? Det er neppe vanskelig å finne belegg for at mange frivillige norske SS-soldater var antikommunister, men Bjørn Østrings militære etterretningsrapport fra 9. april lar seg ikke forklare ut fra dette motivet.
    Heller ikke SS-soldatenes deltakelse i jødeforfølgelsene i Oslo var motivert av antikommunisme. Det er grunn til å tro at mange frontkjempere etter krigen har justert sitt syn til at de var bare NATO-soldater, men dessverre litt for ivrige i tjenesten og fem-seks år for tidlig ute. Det fins en mer nærliggende hypotese enn antikommunisme som forklaring på hvorfor alle barna meldte seg til SS: De ble forledet av folk som Bjørn Østring. Han var 24 år og nesten for gammel til å melde seg da krigen mot Sovjetunionen begynte sommeren 1941.

Please kildene Forfattere kan bli oppslukt av sitt emne, la seg begeistre av kildene og derfor av og til glemme ettertankens slitsomme, kjedelige, men helt nødvendige arbeid. Dette kan være et sjarmerende trekk og ikke så mye å ta på vei for. Dessverre er det ikke slik her. Forfatterne har snarere opphøyd mangelen på refleksjon, analyse og kritikk til en dyd og til retningsgivende ikke bare for journalistikk, men også for forskning. Holocaust-senteret har siden 2005 undersøkt frivillige norske SS-soldater, hvorfor de meldte seg, hvem som ble rekruttert, hva de var med på og hvordan de har agert etter krigen. Forfatterne av denne boka skildrer et besøk hos forskerne i Villa Grande. Historikerne forteller blant annet at de har kommet over opplysninger som knytter enkelte frontkjempere til konsentrasjonsleire. Det virker som om forfatterne av De som falt blir ganske skuffet da forskerne svarer at de sannsynligvis ikke kommer til å offentliggjøre navnene på dem. Men historikerteamet i Villa Grande har angivelig ikke funnet ut at norske frontkjempere sannsynligvis kan ha deltatt i avdelinger som var med på å slå ned oppstanden i Warszawa i 1944. Eirik Veum mener å kunne forklare hvorfor de ikke har funnet ut av dette. De har ikke greid «å komme i dialog med tidligere frontkjempere». Forklaringen på dette har også Eirik Veum, og gjett hvem han har den fra? Folk som tidligere pyntet lua med et dødninghode mener at lederen ved Holocaust-senteret, Odd-Bjørn Fure, ikke framstår som en «uavhengig forskningsleder». De tidligere frivillige SS-soldatene mener at Fure ikke er nøytral, heter det i De som falt. Forfatterne kommenterer ikke hva de selv mener om dette utsagnet. Er det for å etterleve kravet om «nøytralitet» at forfatterne lar være å fortelle det Bjørn Østring aldri forteller selv? I stedet lar forfatterne ham enda en gang få komme med utsagn som ikke har noen annen hensikt enn å lage skandale – og som VG da også brukte en forside på ved boklanseringen (23.8.09).
    Hvorfor har ingen av SS-soldatene noen gang fortalt at de var med på jødeforfølgelsene i Norge, hvorfor har ingen SS-soldat fortalt at de fikk leiligheter etter deporterte norske jøder? Er det på grunn av kravet til nøytralitet? Eirik Weum, hovedforfatteren, er journalist og vaktsjef i NRKs nyhetsavdeling. Det journalistiske prinsippet han ser ut til å ha brukt i denne boka, er «ikke å sjekke en god sak i hjel» og å please kildene for å prøve å få en bra story. Hvor mye som skyldes kunnskapsløshet og hvor mye som skyldes forvekslingen av partiskhet med nøytralitet, kan være vanskelig å avgjøre. Det er ikke vakkert når debutanter snubler. Når boka heter De som falt, blir det også komisk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>