>Anmeldelser Prosa 05|09

Poet på Guds jord, barn av sin tid

Therese Bjørneboe



<empty>

Cecilie Seiness
Jon Fosse. Poet på Guds jord
344 sider
Det norske Samlaget 2009

Anmeldt av
Therese Bjørneboe

JON FOSSE. POET PÅ GUDS JORD åpner med en innflyvning mot Bergen. Bokas forfatter, Cecilie Seiness, skal treffe Fosse. Nå sitter hun på flyet og ser ut av vinduet:
    «Kor er me? Eg kikkar ut vindauget og prøver å orientera meg. Kva er det eg ser? Rett under oss er bygda Fosse og Strandebarm. Fjorden. Fjella. Hardangerfjorden innover og utover … Der nede byrja guten å skriva … Han skreiv heilt til han hadde gjort noko med den plassen der nede. Ein trebåt som ligg ute på fjorden i skymringa, ser annleis ut etter Jon Fosse… alt det som før berre var seiemåtar, har fått ein annan klang etter Fosse.»
    Slik skriver Cecilie Seiness Jon Fosse inn i det bestandige og tidløs. Avsnittet, som ikke lar det være tvil om Fosses plass i kanon, er likevel ikke typisk for Seiness. Hun har valgt å gjennomgå forfatterskapet uten å vektlegge sine egne synspunkt eller analyser. Hun inntar formidlerens, eller referentens rolle, men er likevel nærværende i teksten, der hun etablerer seg i den litt fårete journalistrollen. Hun har «spurt og grave, dilta og masa», leser vi, og selvironien vekker tillit.
    Tillit er i det hele tatt et nøkkelord i dette bokprosjektet. Seiness’ biografiske framstilling blir hele veien ledsaget av Jon Fosses egne kommentarer. De virker spontane, fortrolige, og gir meg nærmest følelsen av å sitte sammen med dem over minnealbumet. Men Seiness respekterer Fosses grenser. Slik leser vi for eksempel at han helt siden gutteårene alltid måtte ha en kjæreste. Men ingen av de to ekskonene hans blir nevnt ved navn.

Mangelfullt om dramatikken Seiness’ bok er delvis monografi, delvis et fortløpende portrettintervju med Fosse. Det er en bok som henvender seg bredt, og sikkert er tiltrengt som referanseverk eller «håndbok» for teaterpublikum. Den utfyller tildels Leif Zerns mer teaterfaglige Det lysande mørkret, som også var et bestillingsverk fra Samlaget (2005).
    På den andre siden savner jeg et mer analytisk grep i de delene som tar for seg Fosses dramatikk og internasjonale gjennombrudd. Seiness gir en kronologisk gjennomgang som blir litt fortung ved at vekten legges på de tidligste skuespillene og teaterproduksjonene. Det tilbakeskuende perspektivet, er kanskje farget av at Fosse annonserer at «den dramatiske raptusen er over» (s. 223). Selv om hun også tar med «den typiske» Fosse-tilføyelsen: «Eller han skal i alle fall skriva mindre enn han har gjort … ». Fosses kommentarer er alltid interessante – også når de er litt kryptiske. Han sier for eksempel om Otto Homlungs iscenesettelse av Nokon kjem til å komme, i 1996: «Eg likte det ironiske, banda til folkekomedietradisjonen. Det tok eg fint, sjølv om den ikke var bra på den måten.» Neivel?
    Dette var den første premieren på et stykke av Jon Fosse i Oslo. Slakten i Aftenposten har ofte blitt sitert, men mange av de tidlige anmeldelsene var svake på å skjelne mellom regi og tekst. Cecilie Seiness’ framstilling kunne fungert som et viktig korrektiv til den mangelfulle dokumentasjonsverdien i teaterkritikken, hvis hun hadde konsultert regissører, skuespillere og forestillingsdramaturger. Teaterregissør Kai Johnsens sentrale rolle som pådriver og iscenesetter gis plass i boka. «Eg har skrive i forhold til korleis han set opp,» sier Fosse. Men Seiness referer også til at det ble stilt spørsmål ved om Johnsens oppsetninger var for «trauste» eller «realistiske».
    Samme sted betegner Fosse seg som «ein dramatikar for regiteatret», og påpeker at det er «i land med regiteatertradisjon at min dramatikk har slått til».  I forlengelsen av dette hadde det vært interessant å spørre om norsk teater den gangen sto i en slik tradisjon, og om Fosse mener at stykkene «har slått til» i Norge? Det er ikke sikkert hun hadde fått svar. Jon Fosse har stort sett pleid å rose alle forestillinger, i hvert fall etter premierene. Her nyanseres dette, men Fosses karakteristikker virker litt vilkårlige. Eirik Stubøs årelange samarbeid med Fosse får ikke den oppmerksomheten det fortjener.
    I tillegg til den historiske framstillingen, skriver Seiness også reportasjer om to oppsetninger i Roma og Paris, og fanger viraken rundt Fosse, på en komisk måte. Seiness undrende holdning til «fenomenet Fosse», gjør disse partiene mer journalistiske enn analytiske, og dette preger også valg av intervjuobjekt. Franske Claude Régy og tyske Thomas Ostermeiers oppsetninger fra 1999 og 2000 ga startsignal til det som er blitt kalt en Fosse-boom. Men intervjuet med Ostermeier er svakt, og kunne med fordel vært erstattet av et intervju med Luk Perceval, Falk Richter eller Matthias Hartmann. Deres oppsetninger ranker høyest på Fosses liste (og min), og var avgjørende for Fosses kritikersuksess i Tyskland, etter den mer avmålte mottakelsen av Thomas Ostermeiers oppsetning av Namnet.
    Claude Régys Nokon kjem til å komme (1999) har større krav på oppmerksomhet, og Seiness refererer anmeldelsen i Le Monde utførlig. Hun burde kanskje også nevnt at dette er den enkeltstående anmeldelsen som har blitt flittigst sitert i markedsføringen av Fosses verk. Når intervjuene med Régy og Ostermeier opptar så mye plass, oppstår det også en viss underholdningsverdi i polemikken mellom dem, eller snarere Régys nedsettende kommentarer om Ostermeier. Kanskje Seiness også burde gravd mer i hva iscenesettelsene har betydd for Fosses egen utvikling? Jeg tror Régy har spilt en viktig rolle, fordi hans iscenesettelser viser hvordan stykkene utvisker grenser mellom liv og død, den enkelte og de andre. Men Seiness’ valg av intervjuobjekt bidrar også til en polarisering mellom en «realistisk» posisjon (Ostermeier) og en anti-realistisk og metafysisk posisjon (Korsunovas, Régy). På bekostning av oppsetninger som har hatt et lettere anslag og en åpnere inngang til stykkene. Hvor det eksistensielle i Fosses stykker ikke blir til sosiologi, men likevel tar høyde for at vi befinner oss i nåtid.  Og som trigger publikum til å stille spørsmål ved hvilke faktorer som utløser karakterenes «verbaliseringsangst» – og som kanskje derfor også har hatt større publikumsappell enn de oppsetningene Seiness fokuserer på.
    I avhandlingen «Meine Arbeiten haben die Kritiker immer polarisiert, einige lieben sie, andere hassen sie» av Suzanne Bordemann, drøftes den norske og tyske resepsjonen av Fosses tidlige stykker. Her framgår det at forfatterens tilhørighet til Norge og Vestlandet har vært av stor betydning i begge land. For tyskerne ble stykkene knyttet til «det romantiske bildet at Norge som et sivilisasjonsfjernt rekreasjonsområde».
    Seiness’ bok hører til dels også hjemme her. Men det at hun identifiserer seg med Fosse kulturelt og språklig, gir også boka en personlig, og i positiv betydning inneforstått tone. En vestnorsk ironi, lun humor. Skildringen av Fosses oppvekst og ungdom er også leseverdig som portrett av tiden og miljøet. Fosses oppgjør med kristendommen og utmeldelse av statskirken, kan – sammen med kommentarene hans i dag – også leses som et stykke kulturhistorie. Fosses skiftende posisjoner gjenspeiler skiftende motkulturelle posisjoner: «No tenkjer eg på kyrkja som eit av dei svært få romma marknaden ikkje styrer,» sier han i dag.

Selvforståelse
Det er kostelig å lese Seiness’ referat av en novelle Fosse skrev i Ungsosialisten etter å ha vært på SUs sommerleir på Rena. Rune er arbeidersønn fra Odda, og reiser, slik Jon Fosse gjorde, på sommerleir, men blir skuffa. En kveld kjøper han 20 flasker pils og drikker seg full. Neste morgen sovner han på dass, spyr på gulvet i søvne. Og dagen etter reiser han fra leiren. Både i denne novellen og andre steder, framstår Fosses selvbevissthet som et vel så sterkt karaktertrekk som hans så ofte omtalte sjenanse.
    Etter at Seiness har gjennomgått prosaforfatterskapet og dramatikken, lander framstillingen i kapitlet «Barn, poesi og Gud». Her gjøres det en sløyfe, ved at motiver fra første del tas opp igjen. Speilforholdet til første del om barndommen, skaper inntrykk av helhet og sammenheng når Fosse «fyller femti». I dag betegner Fosse seg som poet, ikke romanforfatter. Han understreker også, flere steder, at han ikke forholder seg til teori, slik som da han leste for eksempel Lukács i studietida: «Eg var oppteken av romanen den gongen, men no er eg meir oppteken av prosa, i den grad eg i det heile teke er opptatt av slikt. Eg er ikkje romanforfatter, men poet. Eg skriv poetisk prosa og poetisk dramatikk.» Jon Fosses selvforståelse later til å være farget av suksessen som dramatiker. Men jeg forstår ikke helt at det skal være et brudd mellom den unge Fosse som lot seg influere av Lukács – som mente at «romanen kunne halda fast ved det guddommelege i ei gudsforlatt verd» – og femtiåringen, som betrakter poesien som mystikk. Dagens Fosse er ikke opptatt av teori, nei vel, men slik er han kanskje representativ for en generasjon som forleste seg på teori under filosofi-boomen på 1980- og 90-tallet? I dag er det vel ikke så mange av dem som styrter av sted til bokhandlene for å kjøpe den siste teoriboka fra Pax. Det er vel heller ikke så uvanlig at forfattere er mer reseptive for teoretisk påvirkning i de tidlige fasene av forfatterskapet. Det som plager meg litt ved Fosses selvforståelse, er at han gir inntrykk av å ville distansere seg fra å bli oppfattet som intellektuell. Fosse kaller seg poet på Guds jord, men som dramatiker har han opparbeidet et enormt nettverk; han er belest, bereist og har skarpe meninger. Hvordan hadde boka blitt hvis den utelukkende besto av intervjuer? I den forbindelse kan jeg jo legge til at det er en myte at Jon Fosse sjelden lar seg intervjue. Han er bare mer restriktiv i Norge enn i utlandet. Og har helt fra debuten av har hatt grep om intervjusjangeren. I Jon Fosse. Poet på Guds jord får vi et levende portrett av en  motsigelsesfylt forfatter som står midt i sin egen samtid. Det gjør ham ikke mindre.
    Etter utgivelsen av Andvake er Seiness med på en opplesningsturné i Tyskland. Fosses tyske oversetter, Hinrich Schmidt-Henkel, intervjuer ham. Da oversetteren karakteriserer menneskene Fosse skriver om som enkle, «vaknar Fosse»: «– Å skilja mellom enkle og kompliserte menneske er ein sosial klassifikasjon, men livet er like komplisert for alle. Kanskje slike såkalla enkle menneske forstår livet betre enn dei som forklarar det med Marx eller Freud.»
    Oversetteren spør om Jon Fosse er antiintellektuell. «Ja! Fosse smiler.». «Det vert underleg stille i salen,» skriver Seiness. Og det kan jeg levende forestille meg, i Tyskland.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>