>Anmeldelser Prosa 05|09

Krise. Hvilken krise?

Arne Johan Vetlesen

Finanskrisen som skyllet over verden høsten 2008 danner bakteppe for nær sagt enhver sakprosabok som vil si noe vesentlig om tiden vi lever i. Samtidig med at enkelte av verdens ledende økonomier melder om resesjon, det vil si negativ vekst i over to kvartaler, advarer forskerrapporter om at verdens forbruk av naturressurser er det motsatte av bærekraftig: naturen tynes i takt med at den materielle velstanden øker. Her på berget er imidlertid det meste som før: kjøpefesten fortsetter.

<empty>

Christine Myrvang
Forbruksagentene. Slik vekket de kjøpelysten
317 sider
Pax 2009

Henrik Syse
Måtehold i grådighetens tid
140 sider
Cappelen Damm 2009

Anmeldt av
Arne Johan Vetlesen

HISTORIKER CHRISTINE MYRVANG fastslår i boken Forbruksagentene. Slik vekket de kjøpelysten at det private forbruket er blitt tre ganger så stort de siste femti årene. «Vi har et betraktelig høyere forbruk av ting som ikke er direkte livsnødvendige for oss. Varer og tjenester som før ble betegnet som luksus, er nå blitt allemannseie» (s. 16). Myrvang vil vise hvilke krefter som har formet forbrukersamfunnet, især i Norge. Bokens erklærte hovedbudskap er at «kampen om forbrukeren har vært en kamp om kunnskap» (s. 31). Hva slags kunnskap hun sikter til, beskrives gjennom kapitler viet reklamepsykologi og påvirk­ningskunst, markedsteknologene, husmødre som varepromotører, osv.
    Boken åpner med spørsmålet om jeg øns­ker en ny TV, til tross for at jeg allerede har en fullt brukbar en. Vi «føler» at vi trenger nye ting i ett sett, selv om vi strengt tatt ikke trenger dem (s. 11). Dersom det er sant – og jeg tror de fleste vil tiltre – så er det et høyst merkelig fenomen vi har med å gjøre: den gjentatte kjøpshandlingen synes unødvendig og unaturlig inntil det irrasjonelle, og står i behov av gode forklaringer.
    Det merkelige ved å kjøpe ny TV når jeg alt har en fullgod en, gis ingen fullverdig analyse, enn si forklaring, i løpet av Myrvangs ti kapitler. Riktignok viser hun, med en historikers sans for grundig dokumentasjon, hvem aktørene som har formet forbrukersamfunnet er, samt hvor kunnskapsbasert og etter hvert tiltakende vitenskapeliggjort moderne reklame og markedsføring er blitt. Likevel er Myrvangs historikerblikk på kreftene som driver kjøpelysten mot stadig nye høyder, for rasjonalistisk til å komme virkelig under huden på de psykologiske mekanismene som moderne livsstilsreklame i særdeleshet appellerer til. Selv om dette langt på vei skjer uten at vi som mottakere aner hvilke strenger det spilles på for å knytte vår opplevelse av velvære, anerkjennelse og verdi opp mot anskaffelsen av et bestemt produkt. Skiftet fra produktets bruksverdi over dets bytteverdi til dets symbolske verdi, analyseres ikke av Myrvang som distinkte logikker, eller som etapper frem mot et samfunn der svært mange etter hvert har «alt», men ikke desto mindre er opptatt inntil besettelse av hva de synes – mer presist fortelles – at de mangler. Spørsmålet er: Hvordan skapes, intensiveres og kanaliseres opplevelsen av å mangle «noe» som vår tids hyperkapitalisme er så avhengig av?

Tilbakeskuende og provinsielt Myrvang er en samvittighetsfull kronikør av aktørene på tilbydersiden, men boken sier for lite om mottakerne og deres selvforståelse, og dermed om grobunnen for reklamens makt til å forme ikke bare handlevaner i merkantil forstand, men selve menneskebildet i konsumerismens tidsalder. De fleste av oss vet godt at de formene for ekspertise hun beskriver, eksisterer. Og at de arbeider med stadig mer finslepne teknikker for å la det ene kjøpet lede over til det neste. Men som objekter for denne kunnskapen og dens særlige anvendelse – nitid og subtil situering av produktene i en livsverden for sin del preget av naiv fortrolighet – vet vi lite om hvordan kjøpspusherne går frem for å lede nyvekkede «behov» frem mot nyutklekkede produkter og modeller.
    Tre ting ved Myrvangs bok forbauser meg. Det ene er at mesteparten av empirien og eksemplene hun bruker, hentes fra 1920- og 30-tallet. Dermed utelates den viktige utviklingen de siste tiårene, der stadig mer av reklamen blir livsstilsorientert, uaktet produktets bruksverdi og egenart.
    Dernest at hun gir slik dominans til norske forhold. En ukjent magisteravhandling om innflytterungdoms identitetsproblemer i Oslo, skrevet i 1959 av Sigurd Skirbekk, gis mer oppmerksomhet enn Horkheimer og Adornos innflytelsesrike essay om «kulturindustrien» (Adorno nevnes, i likhet med Wenche Foss, én gang i boken). Boken synes videre helt uinformert om bidragene til sentrale forbruksanalytikere, som George Ritzer og Juliet Schor. Slik får boken et tilbakeskuende og provinsielt preg.
    Endelig forbauser det meg at det utvalgte eksemplet på «motmakt» er bladet Forbruker-rapporten, som jo nettopp (skjønt uten at Myrvang nevner det) har mistet sin en gang så viktige stilling – og det i en epoke der forbruksvekstens uheldige sosiale og miljømessige konsekvenser nødvendiggjør sterkere motmakt enn noensinne. Det er både symptomatisk og synd at Myrvang ikke tematiserer dette paradokset; det ville gitt boken sterkere politisk aktualitet og latt dens analyse peke fremover, ikke bare bakover.
 forbeholdent måtehold Mens Myrvang åpner med TV-kjøpet, åpner filosofen Henrik Syses bok Måtehold i grådighetens tid med at forfatteren ergrer seg over de mange båtene til millioner av kroner som raser forbi familiens sommersted, med «brune, kjekke, rike mennesker om bord». Fordømmelsen av pappaguttenes atferd på fjorden forstummer imidlertid raskt. Syse går sine såkalte fordommer i sømmene og vedgår at ergrelsen over dem som «viser frem rikdommen på mer synlig vis» enn ham selv, «unektelig har preg av enten steinkasting eller ren misunnelse» (s. 13).
    Mon det. Plettfrihetskravet kveler som kjent ethvert tilløp til kritikk. Hva misunnelse angår, har den ofte et korrekt oppfattet tilfelle av urettferdighet som basis; misunnelse kan være uatskillelig fra undertryktes erfaringsgrunnlag for å kreve forandring av utålelige forhold. Det er betegnende for Syses tilnærming at straks han har ymtet et kritisk ord om andres atferd, spør seg om han har tolket den galt, og videre om det i stedet er seg selv – for eksempel eget forbruk, egen rikdom – han ergrer seg over. Selv når disse forbeholdene er behørig notert, legger han til: «Kanskje klarer jeg ikke å artikulere denne selvkritikken godt nok og ofte nok» (s. 15).
    Jo, til overmål. Det boken dermed ikke klarer, eller ikke våger, er å artikulere en kraftfull kritikk av den eksplosjon i (store deler av) privat forbruk som er ett med historien om Norge de siste årene. Siden denne eksplosjonens implikasjoner og ringvirkninger – kulturelt og sosialt, moralsk og økologisk – er et hovedanliggende i Syses bok, er hans «ett skritt frem, ett tilbake» en selvpåsatt brems som overhodet ikke står i stil med objektet. Syses hyppige «jeg mener ikke å kritisere alle dem som …» beroliger som intendert. Tenk så mye sterkere hans analyser ville engasjert dersom han hadde droppet ordet «ikke».
 
Kritikken avtatt Det sies at moralsk begrunnet kritikk av forbrukssamfunnet er like gammel som dette samfunnet. Besnærende, men misvisende. (Neste gang noen sier det, legg merke til hvem og fra hvilket ståsted.) For slik kritikk har ikke tiltatt, men avtatt i en tid der trekkene det er tale om går fra galt til verre. Filosofen Syse viser en sterkere fornemmelse for dette forholdet enn historikeren Myrvang, men bremses av sin hang til å gjøre forsiktighet til den fremste dyd han som forfatter vil vise leserne.
    «En planet med syv milliarder mennesker og et begrenset antall naturressurser kaller åpenbart på dyden måtehold» (s. 27). Syse har, ukontroversielt, rett i det. Han reiser spørsmålet om situasjonen kaller på personlig moral (individuell atferdsendring) eller dyptgripende endringer på det politisk-institusjonelle nivået, i form av systemkritikk. Han svarer at sammenhengen mellom de to er viktigere enn forskjellene, og vil behandle de to under ett.
     Igjen uklanderlig, skjønt med tap av brodd og dybde som resultat. Klimakrisen nevnes som en mulig aktualisering av en «system­omlegging». Syse avfeier strukturell kapitalismekritikk ved å vise til at sosialistiske kommandoøkonomier har enda dårligere rulleblad hva gjelder menneskerettigheter og miljø. Argumentet er i løse luften i en verden der kapitalismen er blitt det ene globale økonomiske systemet som alle deltar i, imperativene som alle underkaster seg (racet mot bunnen), med systemdrevet forverring av problemene det handler om. Vekst og profitt – alltid mer, aldri nok er nok – er iboende trekk i kapitalismen, eller, om man vil, midler som er blitt til mål i seg selv.
    Syses appeller om personlig måtehold på ulike arenaer for fristelser – penger, sex og alkohol – motarbeides av jaget etter mer, alltid mer som bedrives av de stadig mektigere kommersielle aktørene Myrvang beskriver. Den erklærte balansen mellom det personorienterte og det strukturelle gjennomføres ikke: Måtehold i Syses tapning er skuffende tamt, langt unna potensialet jeg i dag ser for en politisert dydsetikk.
    Lesere av Syses bok kan oppleve denne kritikken som en kritikk av Syses meninger mer enn av boken han har villet skrive. I et så populært og kortfattet (140 små siders) format kan man ikke forvente dybdeboring i finanskrisens årsaker, enn si systemkritikk. Og uansett filosofisk posisjon og ideologisk standpunkt er grepet med å appellere til individuell moral (med dydsetisk anslag fra Platon og Aristoteles) uendelig mer takknemlig enn en strukturell tilnærming til krisene forlaget bruker som blikkfang for bokens aktualitet.
     At Syse har skrevet en vellykket bok på sine premisser skal ikke få overskygge at temaet han har tatt for seg – måtehold som motmiddel mot skrikende urett og miljømessig uvett – krever en tydeligere avklaring av individets reelle makt, eller mangel på sådan, overfor de økonomiske imperativene og kommersielle aktørene som med voldsom kraft fremmer det motsatte av måtehold. Dette handler om konflikt, noe harmoniserende pedagogiske grep ikke endrer på, men i stedet tilslører. På meg virker Syses bok (minst) en anelse for beroligende. Og det var neppe hensikten.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>