>Anmeldelser Prosa 05|09

Splinten hos nesten og bjelken i eget øye

Gunnar Nerheim

I år har norske forlag funnet olje, skrev Dagsavisen ved inngangen til bokhøsten. De har i alle fall utgitt tre sakprosabøker – om oljen og Norge, og om Norge og oljen i utlandet.

<empty>

Helge Ryggvik
Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi
416 sider
Aschehoug 2009

Gudmund Skjeldal og Unni Berge
Feber. Historia om norsk olje og gass
349 sider
Cappelen Damm 2009

Simen Sætre
Petromania. En reise gjennom verdens rikeste oljeland for å finne ut hva pengene gjør med oss
296 sider
J. M. Stenersen Forlag 2009

Anmeldt av
Gunnar Nerheim

TITTELEN PÅ DENNE ANMELDELSEN er hentet fra et kjent tema i Bergprekenen – og er inspirert av to av de tre bøkene. Begge begynner med bibelsitater eller spiller på en bibelsk klangbunn. «Jeg er ikke religiøs,» skriver Helge Ryggvik i første setning av Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi. «Jeg regner meg som en politisk person som tror at menneskene hver for seg og i fellesskap står fritt til å velge sin egen fremtid, uten innblanding eller innvirkning fra uforklarlige åndelige krefter.» Det er hans mål å skrive en politisk bok. «Jeg må likevel innrømme at den sitter dypt i meg den protestantiske etikken.» Før vi fikk oljepengene, hevder Ryggvik, levde vi i Norge i en verden hvor «nesten all inntekt kunne knyttes til gode protestantiske begreper som hardt arbeid, risikovillighet, entreprenørskap, nøysomhet, sparing og offervilje». Så kom oljepengene og korrumperte oss. Det ble oppdaget store oljefelt, og brorparten av verdiene fra salget av oljen og gassen som ble pumpet opp og solgt (grunnrenten), strømmet inn i den norske statskassen. Norge og nordmenn er blitt det 21. århundres «globale aristokratiske overklasse». Nordmenn lider ifølge Ryggvik av kollektiv schizofreni. Vi har ikke utviklet noe verdisystem som gir et moralsk forsvar for den motsetningsfulle posisjonen Norge har inntatt. Vi later som ingen ting – «nyt, konsumer, ikke tenk på de moralske implikasjonene!»
    Simen Sætre begynner Petromania med å sitere Paulus’ andre brev til tessalonikerne: «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise.» Underveis på sin reise gjennom noen av verdens rikeste oljeland for å finne ut hva pengene gjør med oss, festnet følgende tanke seg hos Sætre: «Oljepengene hadde krefter i seg som kunne omskape samfunn og mennesker, få dem til å miste seg selv.» Folk i oljerike land blir nesten uvegerlig smittet av petromania – en tilstand hvor den enkelte og samfunnet rammes av eufori og gigantomani. Etter hvert skjer det ubevisste endringer i personlighet og mentalitet fulgt av tap av selvinnsikt og dømmekraft, på grunn av ekstraordinære hydrokarboninntekter (grunnrente).
    En hovedrenning i fortellingen hos Gudmund Skjeldal og Unni Berge, Feber. Historia om norsk olje og gass, er en undring over at nesten alle framstillinger av norsk oljehistorie bevisst eller ubevisst bruker begrepet oljeeventyret. Vi er som Askeladden; vi har funnet en stor skatt under Nordsjøen som vi må være evig takknemlige for, ifølge Skjeldal. Men når han leser om hva forskerne frykter kan bli konsekvensene av drivhuseffekten for permafrosten på Nordpolen, lurer han på om barna egentlig har noen framtid? Skjeldal er imidlertid i tvil om det spiller noen rolle fra eller til hva lille Norge gjør i den globale sammenhengen. Unni Berge har mange års erfaring som miljøaktivist og tviler ikke på hva som er rett vei i miljøpolitikken. De har delt arbeidet mellom seg. Skjeldal går på jakt etter askeladdene i oljehistorien fram til 2000 med et ønske om å avmystifisere dem. Berge retter søkelyset mot seire og nederlag i miljøkampen etter 2000 – for å hjelpe oss med å avklare hva Norge bør gjøre med gjenværende oljeressurser langs vår langstrakte kyst. De er begge hjertens enige om at oljeboring utenfor Lofoten ikke kan komme på tale.

Hvilke bøker er dette? Alle tre bøkene er skrevet på en slik måte at leseren må spørre: Hva slags bøker er dette egentlig? Alle tre bøkene har fotnoter, og det er mulig å kikke forfatterne i kortene til en viss grad. Skjeldal og Berge samt Sætre har også litteraturliste, og Sætre en verdifull indeks. Hovedinntrykket er at dette er generelle fagbøker, ikke vitenskapelige. Bøkene til Skjeldal/Berge og Ryggvik er også helt klart politiske debattbøker. Men til forskjell fra mer tradisjonelle debattbøker, framstår særlig Skjeldal og Berge med et stort behov for å fortelle om seg selv, hvilke kjente maktpersoner innen politikk og næringsliv de har vært sammen med, når og hvor.
    Feber hevder å ville studere det norske olje­eventyret med nye øyne – og utfordre tradisjonelle oppfatninger med utgangspunkt i klimatrusselen. I første halvdel av boken refortolker og gjenforteller Skjeldal norsk oljehistorie med utgangspunkt i ulike typer sekundærlitteratur. For en historiker er det vanskelig å akseptere at Skjeldal kun i liten  grad vurderer de sekundærkildene han bruker med hensyn til sannhetsgehalt og pålitelighet. Han refererer også bredt fra flere intervjuer med hyggelige, velvillige personer som har hatt mye makt innen politikk og olje de siste tiårene, men analyserer sjelden særlig kritisk hvorfor de sier det de gjør til ham. I vår tid har oljevirksomheten vært den ledende sektor i økonomien. De som har steget til topps i denne bransjen, innehar en rekke egenskaper knyttet til legitim maktutøvelse som går langt ut over deres opprinnelige fagkunnskaper. Den kritiske journalist, fagbokforfatter eller forsker kan ikke bare spise av intervjuobjektenes hånd. Passasjene om Thorleif Enger i Norsk Hydro illustrerer dette poenget. Kapitlet er på sju sider og har tittelen «Mr. Oseberg» – altså Thorleif Enger. Skjeldal har avtalt intervju med Enger på hans kontor. Det drøyer med avtalen, men så ringer Enger og foreslår at siden snøen og været er så fint i Nordmarka i dag, skal ikke den gamle skiløper Skjeldal og han møtes på Frognerseteren i stedet? Skjeldal aksepterer, men kompromisset blir Kobberhaughytta. Så smart Enger er, tenkte jeg. I stedet for å møtes i fremmedgjørende omgivelser på et direktørkontor, så møtes de rundt noe begge har felles glede av.
    Og det virker. Skjeldal forteller oss med stolthet hvor mange av olje- og næringslivs­topper han har truffet som liker å fyke rundt på ski. Og tenk, den rike mannen Thorleif Enger kommer mot ham i godt driv på gamle ski og staver. Kunne det bli et kritisk intervju etter dette? Les selv (s. 104f).
    Styrken i Feber er hvordan begrepet oljeeventyr tas fram og belyses fra ulike sider og i ulike sammenhenger igjen og igjen. Så får det heller stå sin prøve at Skjeldal selv i Mr. Oseberg-kapitlet faller pladask i den grøfta han så møysommelig viser at så mange andre har falt i. Den viktigste nye innsikten jeg fikk ved å lese første delen av Feber, var at det i øyeblikket åpenbart pågår en intens prosess om fortolkningen av norsk oljehistorie, kjennetegnet av at svært mange sentrale aktører er opptatt av å sikre sin plass i oljehistoriens kanon.
    Det er imidlertid de delene av boken som eksplisitt forholder seg til sammenhengen mellom olje og miljøutfordringer som er de mest interessante. Norge er på den ene side storeksportør av klimagasser og ønsker på den annen side å være et foregangsland i miljø- og klimakampen. Er det mulig? Det kommer fram mange tankevekkende og interessante problemstillinger rundt slike spørsmål både knyttet til Gro Harlem Brundtlands og Jens Stoltenbergs perioder som statsministre – som Stoltenberg bør studere når han nå er i gang med fire nye år. Feber er en godt skrevet og lettlest bok. Framstillingen skjemmes imidlertid av unødig mange faktafeil. Det var nok aldri noen Troll-plattform i Lysefjorden. Rosenberg verft gikk først over til oljeoppdrag fra 1978. Men Aker-verft fra Oslo til Verdal har vært avhengig av oljeoppdrag siden 1974, så Aker hadde nok fortjent noen linjer. Eksemplene er mange, men boken fungerer likevel greit etter hensikten – som et politisk debattinnlegg.

Stormaktspolitikk, krig og fred
Helge Ryggvik har i 20 år arbeidet mer eller mindre kontinuerlig med problemstillinger knyttet til utvinning av olje i Norge, internasjonal oljepolitikk og de multinasjonale oljeselskapenes adferd i ulike land før og nå. Olje har vært verdens viktigste råvare siden 1. verdenskrig. Olje er tett sammenvevd med stormaktspolitikk, krig og fred. Ryggviks kunnskap er bred og omfattende, og den som kjemper seg gjennom boken, vil sitte igjen med ikke så rent lite ny innsikt. Men man må ha solid tålmodighet: Forfatteren har tidvis så mye på hjertet at argumentene hoper seg opp i ikke helt logiske rekkefølger. Midt inne i avsnitt om norsk oljehistorie er vi for eksempel plutselig i Venezuela eller i Angola. Men noen hovedtemaer kommer han likevel stadig tilbake til. Et av hans hovedtemaer er olje og grunnrente – fra klassikerne Ricardo, Marx og George til hvordan ulike oljeland beskatter oljegrunnrenten i dag – og om den brukes til folkets beste eller blir overført til herskernes private konti i utenlandske banker. Et annet hovedtema er hovedlinjene i norsk oljepolitikk fra 1965 til i dag, slik han fortolker dem. Fortolkningen fører videre til en analyse av den dagsaktuelle politiske situasjonen. Et tredje tema er fagforeninger i Norge og andre oljeland, som han nærmest aksiomatisk er for, men hvor han i enkelte passasjer bruker en del plass på å skille mellom det han mener er skikkelige og korrupte fagforeninger. For eksempel mener Ryggvik at fagforeningene i Venezuela før Chavez var korrupte, men er bra nå. Sist, men ikke minst, er kritikken av Statoil kraftig. Det gjelder selskapets rolle historisk og i dag, og i enda sterkere grad Statoils internasjonalisering. Ryggvik er ingen Statoil-venn, og heller ingen beundrer av statsminister Stoltenberg, som stort sett framstilles som en løpegutt for Statoil de siste tjue årene. Ryggvik hevder at norske oljeressurser er blitt produsert altfor raskt, og at Stoltenberg og Arbeiderpartiet må bære skylden for at oljen i Norge vil ta slutt langt tidligere enn det som ville vært fornuftig.
    I denne kritikken er Ryggvik på parti med Kåre Willoch og Høyre på begynnelsen av 1980-tallet, som ønsket å vingeklippe Statoil i Norge og var imot at Statoil skulle gis anledning til å ekspandere internasjonalt. Statoil burde helst ikke vært et operativt selskap, og skulle det være operativt, burde det være så lite som mulig. Men til forskjell fra Willoch er Ryggvik for statsselskaper. På de siste sidene i boken kommer han tilbake til styringen av Statoil i dag og i framtiden. Her hjemme må Statoil få et styre som tenker mer politisk enn økonomisk. Oljevirksomhet i utlandet bør Statoil holde seg helt borte fra. Ryggvik anser det for umulig å drive oljeleting i interessante leteområder i verden i dag, uten på en eller annen måte å måtte gå til sengs med korrupte statsledere og oligarker. Skal norske selskaper engasjere seg i utlandet, bør de bli teknologiske driftselskaper for nasjonale oljeselskaper som ikke selv har den nødvendige kunnskapen – altså en form for kommersialisert U-hjelp. Vi kan ta oss betalt for utført arbeid, men vi må ikke hente ut grunnrente.
    Det finnes rikelig både med skurker og helter i Til siste dråpe. Ryggvik har stor forståelse både for Putins oljepolitikk i Russland og for Hugo Chavez i Venezuela. Men enten en er enig eller uenig, Ryggvik utfordrer uansett leseren, og har levert en faktamettet politisk debattbok. Det ville imidlertid styrket boken hvis Ryggvik hadde spart seg en del unødige sleivkarakteristikker av politiske og intellektuelle motstandere – inkludert hans detaljerte beskrivelser av hvordan han selv mener seg forfulgt av Statoil.

Nasjonal kontroll
Simen Sætre er i Petromania opptatt av mange av de samme temaene som Ryggvik – grunnrente og først og fremst oljestatenes bruk av grunnrenten. Men også hos ham er Statoil og det problematiske i at Statoil har involvert seg så sterkt i udemokratiske og korrupte regimer, et viktig tema.
    I Norge roser vi oss av at vi har klart det som svært få oljerike land har klart. Siden Stortinget vedtok de ti oljebud i juni 1971, og siden Stortinget vedtok opprettelsen av ­Oljedirektoratet og Statoil i juni 1972 og fram til i dag, har norske oljeressurser vært under nasjonal styring og kontroll. Det har vært et hovedpoeng at oljevirksomheten er demokratisk styrt gjennom Stortinget. Først sikret Norge seg kontrollen med oljerenten. Det neste viktige skrittet var å tilegne seg den utenlandske offshoreteknologien så raskt som mulig. Vi brukte uttrykket fornorskning, men egentlig drev vi med nasjonalisering. Betingelsene ved nye konsesjoner var knallharde, men Norge respekterte lov og rett og allerede inngåtte avtaler. Den nye ressursen og kunnskapen skulle brukes som en løftestang for landet. Når Norge og norske selskaper hadde samme kunnskapsnivå som de store utenlandske olje­selskapene, skulle vi selv dra ut i verden og sørge for at internasjonal oljevirksomhet ble en like stor næring som det skipsfarten hadde vært. Dette var den store visjonen til Finn Lied, Arve Johnsen og Arbeiderpartiet. Men som kjent var dette aldri Høyres visjon.
    Norge har internasjonalt fått mye ros for måten landet mestret overgangen til olje­økonomi. Fra 1996 har oljepengene strømmet i strie strømmer inn på Oljefondets konto. Avkastningen kan komme framtidige generasjoner til gode når oljen en gang tar slutt. Andre oljeland med dårligere forutsetninger enn oss, har mye å lære av Norge med hensyn til å mestre det svarte gulls forbannelse. Vi driver også U-hjelp på dette området i flere land.
    I grove trekk er denne beskrivelsen også utgangspunktet for Simen Sætre. Han har latt seg inspirere av Terry Lynn Karl, The Paradox of Plenty. Oil Booms and Petro-States (1997). Her holdes Norge fram som et eksempel på et land som har fått det til – der de fleste feiler. Men hos Sætre sniker det seg inn en viss tvil. Stemmer beskrivelsen fortsatt på Norge? Er det ikke mange symptomer i det norske samfunnet som begynner å ligne på dem vi forbinder med oljeland vi ikke liker? Det pågår en nærmest kontinuerlig kamp mellom politikerne om bruken av oljeformuen og handlingsregelen for bruken av Oljefondet. Vil vi kunne unngå «hollandsk syke»? Sætre gir oss drøssevis av eksempler på vårt nye munnhell – «har vi ikke råd til dette, vi som bor i verdens rikeste land?»
    Sætre har reist til andre små land hvor oljerikdommen dominerer samfunnet. I tidsrommet september 2007 til mars 2008 besøkte han Kuwait, Quatar, De Forente Arabiske Emirater, Turkmenistan, Venezuela, Gabon og Angola. Alle landene befinner seg midt i kampen om verdens viktigste råvare. Underveis leste han bøker om temaet og sammenholdt litteraturen med sine opplevelser og erfaringer i de enkelte land.
    Mange av landene er betydelig mer udemokratiske og ufrie enn Norge. Alle landene han reiste gjennom, hadde begrensninger i ytringsfriheten, og rangeres langt nede på pressefrihetsindekser. Mange av landene er rause med oljepenger til innbyggerne sine, i alle fall dem som har nasjonalt pass.
    Men Norge er selv i glasshus. I Petromania er det mye å lære om landene Sætre besøkte – ikke bare om hovedtemaet oljen, men også om byene, befolkningen og noen grunnleggende verdier i samfunnene. Han snakket gjerne med de rike og godt utdannete, men tross alt mest med den type folk vi alle møter hyppigst når vi er fremmede på reise – folk flest på ulike offentlige møtesteder. Sætre har satt seg grundig inn i økonomenes og samfunnsviternes tenkemåter om olje og oljeformue i Norge samt den internasjonale statsvitenskapelige og historiske litteraturen. Han evner å formidle ytterst vanskelige resonnementer på en pedagogisk måte. Boken er godt uttenkt og godt gjennomført, den er deskriptiv og inviterer leseren til å reflektere over det han observerer på sine reiser.
    Skjeldal/Berge og Ryggvik tar på seg et vanskeligere oppdrag – det profetiske. Der Sætre alltid passer på selvreferansen i sin bok, er de to andre mindre forsiktige i å fortelle hva vi bør gjøre. Til tross for innvendingene ovenfor, er det likevel ikke tvil om at alle tre bøkene fortjener mange lesere. Men har du bare tid til å lese én, finner jeg valget lett. Petromania er kortest, mest velskrevet og er den som i alle fall for denne leseren ga mest stoff til ettertanke.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>