>Bokessay Prosa 05|09

Offentlig utenomsnakk. Om den rosa elefanten i dagens religionsdebatter

Jill M. Loga

Det har vært tett mellom sakprosautgivelsene med temaene religion og sex det siste året. Da er det kanskje like greit å innse at man ikke kommer unna de to sentrale tabuene i de store religionene – nemlig kvinnelighet og homoseksualitet. Men mange av utgivelsene viker i stedet unna den rosa elefanten.

Prosa 05 09

Arnfinn Nordbø
Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo
199 sider
Det Norske Samlaget 2009

Tone Hellesund
Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord
208 sider
Spartacus 2009

Sindre Bangstad
Sekularismens ansikter
276 sider
Universitetsforlaget 2009

Dag Øistein Endsjø
Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex
248 sider
Universitetsforlaget 2009

Wencke Mühleisen og Åse Røthing (red.)
Norske seksualiteter
203 sider
Cappelen Damm 2009

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli
Jenter som kommer
224 sider
Spartacus 2008

DE SISTE TJUE ÅRENE beskrives gjerne som en periode preget av religionenes gjenkomst. Fra en gryende verdi- og etikkdreining på 1990-tallet, har religiøse verdier blitt stadig sterkere tematisert «post-9/11» – og med økt offentlig debatt om globalisering og innvandring utover på 2000-tallet. Parallelt med dette har det skjedd radikale endringer i vestlige normer og lovreguleringer i det som er kjernespørsmål i de store religionene, nemlig organiseringen av seksualiteten, kjønnsrollene og familielivet. Det har nærmest blitt en nasjonal konkurranse om å fremstå som progressiv og ikke havne for langt ned på lista over land som har liberalisert lovgivningen knyttet til organiseringen av privatlivet.
    Men kommer disse endringene på grunn av eller på tross av «religionenes gjenkomst»? Forholdet mellom religion og sex beskrives gjerne som et motsetningsforhold. Seksualiteten er nettopp regulert, kneblet og undertrykket der det er mye religion. Kanskje nettopp derfor fremstår sex og religion som to sider av samme sak. Kan det tenkes at oppmerksomheten viet sex – i liberale, avvikende og radikale varianter – kan ses som en reaksjon på religionenes påståtte tilbakekomst og fungerer som motmaktstrategi mot religion?

Avtrykk av offentlig samtale Det er det siste drøye året utgitt en mengde sakprosabøker som via ulike innfallsvinkler omhandler temaene sex og religion. Jeg tok med meg en god bunke på hytta – så årets lesesommer ble med andre ord sterkt preget av den tilsendte bokbunken fra Prosa: Her var Meningen med sex av Wencke Mühleisen og Christel Sverre (red.), Kampen om ekteskapet av Nina-Karin Monsen, Sex og religion av Dag Øistein Endsjø, Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo av Arnfinn Nordbø, Norske seksualiteter av Wencke Mühleisen og Åse Røthing, Sekularismens ansikter av Sindre Bangstad, Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord av Tone Hellesund, Jenter som kommer av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli, Liberalisme. Politisk frihet fra John Locke til Amartya Sen av Lars Fr. H. Svendsen og Frihetens forvandling. Essay og artikler 2002–2008 av Arne Johan Vetlesen.
    Som sagt, en god bunke. Det kunne imidlertid vært flere. Og hvis vi antar at temaene som preger sakprosautgivelser for et bestemt år kan leses som et avtrykk av rådende verdier, så er vi i Norge ved slutten av første desennium av 2000-tallet sterkt opptatt av religion og sex – eller av avstandtaken fra disse fenomenene. Bøkene kan med andre ord si noe generelt om hva som tematiseres i offentligheten og hvor de normative bevegelsene for tiden befinner seg. Temaet og titlene i de tilsendte bøkene sier meg at dette først og fremst omhandler kvinner og homofile.
    Samtidig kan en sommerferie og det at man drar bort fra det vanlige livet – byen, debattmøtene og avislesingen – gi en opplevelse av at «offentligheten» er en lukket sfære for noen få og befinner seg milevis fra hverdagen, verdiene og virkelighetsoppfatningene til store deler av befolkningen. Fra familiehytta beliggende på grensen mellom Vest- og Sørlandet utenfor småbyen Flekkefjord, ser debattene annerledes ut enn om man befinner seg i hovedstaden. Jeg ble i alle fall minnet om at Sørlandet også er Norge – landet som karakteriseres som et av verdens mest sekulariserte.

Maktløs religion?
I en av den norske Maktutredningens publikasjoner (1998–2003) ble det konstatert at religionen nå har mistet sin makt i Norge, foruten i små, lukkede sekter.1 Det er mulig det er slik mange vil tenke om de leser den ærlige, opprørende og flotte boken til Arnfinn Nordbø Betre død enn homofil? Å vere kristen og homo. I lys av Maktutredningens konklusjon kan man ikke annet enn å slutte at denne stakkars fyren har vært fryktelig uheldig som har måttet vokse opp i et slikt ekstremt, kristenkonservativt miljø. Foruten at foreldrene til 18-åringen mente det hadde vært enklere å takle at han døde enn at han erklærte seg som homofil, mottok han hundrevis av sms-er daglig over en tremånedersperiode fra kjente og ukjente i bedehusmiljøet på Randaberg i Rogaland. De var både av det milde slaget om at man ba for ham for at han skulle bli frisk igjen, men også av det truende slaget: «Du burde skamme deg din notoriske homopuler. NN og NN pluss familien skulle helst sett deg død, vi skjemmes over din eksistens.»
    Nordbø ble utstøtt av familie, slekt, venner – ja, av hele sitt sosiale miljø, kun i kraft av at han fortalte noe om sin seksualitet. Nå vet jeg ikke om det å feriere på Sørlandet innebærer at man tilhører en liten, lukket sekt, men i løpet av ferien traff jeg for eksempel en lesbisk feriegjest som hadde kommet i klammeri med en annen feriegjest fordi hun hadde etterlyst et nabovarsel i forbindelse med et påbygg. Mer skulle ikke til før hun ble truet både fysisk og verbalt – fordi hun levde ut det han mente var en ukvinnelig og ufyselige livsstil. Det er viktig i et demokrati at man evner å løfte frem stemmer i offentligheten med fortellinger fra den virkelige verden, slik som Arnfinn Nordbø og også Tone Hellesund i Identitet på liv og død. Marginalitet, homoseksualitet og selvmord, en bok som er basert på intervju med 12 personer som forteller om hva det er ved en homofil identitet som kan være dødelig. For om ikke slike historier når offentligheten, så kan man komme til å tro at religiøst tankegods kun finnes i små lukkede sekter i dagens Norge, og ikke fortsatt eksisterer som avleiringer i det norske verdigrunnlaget, som tidvis kommer til overflaten i mer eller mindre eksplisitt form.

Opplevelsen av at noe står på spill Erfaringer med religion er ikke bare knyttet til hvor man befinner seg i landet, men handler også om hva slags liv man lever og hvem man er. Spørsmål om personlig erfaring kan derfor ofte virke fremtredende i bøker som tematiserer verdispørsmål. Det vil si, en forfatter eller forsker kan jo ikke annet enn å skrive ut fra sitt eget ståsted. Men dermed har forfatterens livserfaringer og virkelighetsforståelse relevans for hva som blir inkludert eller utelatt i hans eller hennes perspektiv. Et eksempel på dette er Sindre Bangstads Sekularismens ansikter, der forfatteren synes å ha en allmenn ambisjon om å gi en bred oversikt over sekularisme, sekularismens ulike begreper og avgrensninger, teoretiske innflytelse i feltet og sentrale debattema. Dette er et prisverdig prosjekt og gjør denne boken til den eneste i sitt slag på norsk. På tross av den allmenne ambisjonen og signalet om at vi her får presentert «ulike ansikter» ved et stort og viktig tema, er boken imidlertid skrevet hovedsaklig innenfor en bestemt teoretisk tradisjon som gjerne kalles deliberativ demokratiteori. Bangstad redegjør for sentrale tenkere som John Rawls, Charles Taylor og Jürgen Habermas. I tillegg til dette tar han også med innspill fra postkolonial teori representert ved antropologene Talal Asad og Saba Mahmood. Et siste perspektiv vektlegger dialogen og forsoning mellom islam og sekularisme representert ved Abdullai Ahmed an-Na’im. I likhet med hva som er tilfelle i mye av litteraturen som berører religionenes såkalte tilbakevending, og dialogen versus konflikten, er dette en bok som nærmest er rensket for temaene kjønnsroller, seksualitet og familieliv – altså kjernespørsmålene i kontroversene omkring det religiøse og sekulære. Spørsmål knyttet til kvinners rettigheter, omskjæring, tvangsekteskap og syn på homofili blir riktignok omtalt av Bangstad, men temaene blir plassert i periferien av hva saken gjelder – nærmest som et beklagelig trekk ved de konfliktorienterte mediene.

De rasjonelle og opplyst liberale Det å unnlate å tematisere kjønn og seksualitet som hovedtema i disse kontroversene, er ikke Bangstad alene om. Ut fra deliberativ demokratiteori, som for øvrig har vært et styrende perspektiv i både deler av den norske Maktutredningen og i Fritt Ord, er det skillet mellom offentlig og privat som er det overordnede. Utfordringene handler om at privatlivets (intime og emosjonelle) temaer trenger seg inn i (den mer fornuftspregede og distanserte) offentligheten. Angående religionstemaet er man følgelig opptatt av hvorvidt man kan akseptere at tro og såkalt ikke-rasjonell argumentasjon skal gjøres legitimt i en offentlig meningsutveksling. Et gradvis mer populært synspunkt er at med «religionens gjenkomst» så blir det urimelig å holde religionen gjemt i privatsfæren, blant annet fordi det kan oppfattes som etnisk diskriminerende i en globalisert verden.
    Det er dette perspektivet Bangstad forholder seg til når han for eksempel belyser «Rana-saken». Den unge, norske muslimen Mohammad Usman Rana, som ble kåret til vinner i en kronikkonkurranse i Aftenposten, hevdet at det norske samfunnet er preget av en sekulær ensretting der offentlig religionsutøvelse forsøkes ryddet unna. Med et slikt synspunkt er han på linje med Habermas, som nå har snudd i sitt standpunkt og hevder at offentligheten ikke kun kan bestå av såkalte rasjonelle talehandlinger.
    Mine kritiske innvendinger mot Bangstads bok gjelder ikke først og fremst dette standpunktet om å skille mellom offentlig og privat. Slik jeg ser verden, er dette mer å regne som en idealmodell som ikke må forveksles med virkeligheten. Fra mitt ståsted har det nemlig aldri manglet på verken eksplisitte eller implisitte religiøse ytringer i offentligheten. I Norge har vi for eksempel en statskirke og et kristelig folkeparti (og et såkalt sekulært SV som likevel fremmer familieverdier på linje med KrF). Om man videre spør for eksempel Arnfinn Nordbø, så er det ikke mangel på religiøst begrunnede ytringer i hans sivilsamfunn – selv om de ikke blir trykket i avisen.
    Min kritikk handler imidlertid om begrensningene i perspektivet til de tre vestlige, liberale mennene Bangstad lener seg til når spørsmålet gjelder religion. I mangel på å problematisere forskjellen på menn og kvinners ulike erfaring i møtet med religion, samt forskjellen mellom heterofile og homofile erfaringer – opererer de med et borgerbegrep som ikke er så universelt som det utgir seg for å være. Problemet er altså ikke bare at det er et virkelighetsfjernt perspektiv, men det er også sentrert rundt den (heterofile) mannens erfaringer og interesser. Når det nå applauderes at religiøst begrunnede argumenter i større grad må få slippe til i såkalte sekulære samfunn, som at Usman Rana bør få delta på lik linje med de opplyst liberale, så må man ha i mente at man samtidig åpner for ytringer som undergraver andres menneskerettigheter. Når religiøse begrunnelser inkluderes og i større grad anerkjennes, så er det med andre ord mer som settes på spill for enkelte enn for andre. Et annet eksempel på dette er naturligvis Fritt Ord-prismottaker Nina Karin Monsens bok Kampen om ekteskapet. I det opplyst liberale demokratiets navn vil en slik bok kunne bli ansett som et tegn på fremskrittet hvor man nå slipper til de religiøse begrunnelsene som vi vet allerede finnes i miljøer i samfunnet. Noen religiøse begrunnelser rammer imidlertid enkelte borgeres grunnleggende rettigheter, og minner derfor mest om de tekstmeldingene Arnfinn Nordbø mottok.

Religion, kvinneliv og underliv En bok som slående kontrasterer disse begrensningene i Bangstads bok, er Dag Øistein Endsjøs svært interessante og lærerike Sex og religion. Den er først og fremst rettet til studenter på religionsvitenskap, men den ville kunne tilføre mye på et statsvitenskaplig studie om makt og politiske regimer. På et statsvitenskaplig pensum lærer man lite om at kjønn har betydning for samfunnsorganiseringen. I pensum her har religionen mistet sin makt, bortsett fra i små lukkede sekter. Statsvitenskap er i imidlertid opptatt av å rangere og kritisere ulike politiske regimer og vise at ikke alle regimer gir samme livskvalitet for ulike typer enkeltmennesker. Før man velger hvilket politisk parti man vil stemme på, vil mange for eksempel spørre: Hvordan får man det om man er innvandrer, aleneforsørger, milliardær eller pensjonist om man lever under et Frp-regime fremfor et sosialdemokratisk styre? Dag Øistein Endsjø viser i sin gjennomgang av ulike religioners regulering av seksualitet og samliv, at det nettopp ikke er uten betydning om man lever i verden som mann eller kvinne – under det ene eller det andre religiøse (eller sekulære) regimet.
    Mens både et antropologisk perspektiv og deliberativ demokratiteori er mest orientert mot konsensus (at man ikke må oppmuntre til konflikt og the clash of civilisations ved å rangere eller fokusere så mye på negative elementer i enkelte religioner) – så er Endsjø opptatt av at kjønn og seksualitet er det underliggende temaet som i altfor liten grad blir tematisert. Endsjø spør: «Men hva er det med sex som gjør at det er sånt et sentralt tema, gjerne det ultimate tema, for så mange religioner?»2 Dette spørsmålet er det naturligvis ikke enkelt å svare på, og Endsjø tar heller ikke mål av seg til å gjøre det. Han minner oss imidlertid om at den intense interessen for seksualitet og kjønn i religioner gjør at religiøse begrunnelser får radikalt ulike konsekvenser for menn og kvinner. I en av påminnelsene skriver han: «I hele Middelhavsområdet finnes for eksempel et generelt tradisjonelt mønster der menn stort sett får gjøre som de vil, mens kvinners seksualitet er strengt kontrollert. Dette mønsteret har i stor grad vært det samme, uansett om det er snakk om kristendom, jødedom, islam eller andre religioner. (…) Selv om de færreste trolig vil gi en religiøs forklaring på at menn i hovedsak får gjøre som de vil seksuelt, vil den strenge kontrollen av kvinnelig seksualitet, derimot, nettopp bli knyttet til den religion man hører til. Når dette mønsteret er internalisert i den enkelte religion, blir det samtidig også en del av den samme religionen.»3
    Ifølge Endsjø er det med andre ord ikke først og fremst voksne menn som mottar religioners ubehagelige sanksjoner. En kvinnelig (eller homofil) leser kan derimot bli sittende og fundere over hva slags regulering man ville foretrukket. I ett regime risikerer man å bli steinet dersom man blir voldtatt, og i et annet kan man bli satt fyr på dersom man blir ansett for å være en dårlig kone. Disse og flere eksempler på hvor ulike erfaringer kvinner og menn har i møte med (det religiøse) samfunnet, viser mangelen i Bangstads bok – og også i Lars Fr. Svendsen og Arne Johan Vetlesens bøker. Alle disse tre representerer en liberal, abstrakt og «kjønnsløs» tilnærming i samfunnsanalysen. Man får følelsen av at de seiler på en teoretisk overflate uten helt å forstå hvorfor dette med religion dukker opp. De finner dermed ikke begrep når religion viser seg å kunne være eksplosivt også i liberalistiske og frihetssøkende samfunn. Endsjø går derimot rett på sak. I den liberale religionsdialogen, om den er rasjonell eller ei eller foregår i privatlivet eller i offentligheten, så lar man vanligvis være å snakke om det saken gjelder. Enten fordi det blir for betent til at den gode stemningen kan bevares, eller, hva som verre er, fordi man faktisk ikke ser (og selv har erfaring med) hva saken gjelder. Derfor er det gledelig at Endsjø, en mann som ser at regulering av kjønn er grunnleggende i både religionen og samfunnets organisering, eksplisitt våger å snakke og skrive om den rosa elefanten i dagens religionsdebatter.

Fra liberal til unnvikende Bangstad er selv inne på relativisme-temaet når han skriver om antropologiens postkoloniale arv og den dårlige samvittigheten for å ha villet frelse verden og forme den i vår egen såkalte overlegne (kristne) modell. Det er vel og bra at vi fortsetter å ha dette i minne, men vi må ikke bli så opptatt av dette at vi glemmer å rette opp i gammel og seiglivet urett. Man trenger ikke gå lenger tilbake enn til Siri Sunde-saken for å se at disrespekt for det kvinnelige og den tilhørende homofobien lever i beste velgående også her til lands, og fremdeles legitimeres av Den norske kirke. Et viktig redskap den norske stat har beholdt gjennom statskirkeordningen, er investiturretten. Det vil si at det er kulturministeren som har det siste ordet når kirken selv velger sine biskoper. Det at man fikk Gunnar Stålsett som biskop i Oslo i 1998, fremfor Odd Bondevik som var den siste av biskopene som nektet å godta kvinnelige prester, skyldtes ikke at Den norske kirke hadde vist en egen vilje til å rydde opp i den teologisk begrunnede kjønnsdiskrimineringen. Det var i stedet Anne Enger Lahnstein som grep inn og gjorde om på kirkens eget valg. Den samme årvåkenhet ble imidlertid ikke vist noen år senere under Valgjerd Svarstad Haugland, da Ole Christian Kvarme ble innsatt til protester kun fra Per Christian Foss og Odd Einar Dørum. Uten at det har vært særlig mye debatt om det, har imidlertid myndighetene nå gitt tilbake investiturretten til kirkemøtet og bispedømmerådene. Denne økte selvråderetten for Kirken ble gitt i forhandlinger om blant annet den nye ekteskapsloven.

Kjønnsforskning og politikk
Statlige reguleringer og de juridiske endringene i organiseringen av privatlivet de siste tiårene, er blant temaene i Wencke Mühleisen & Åse Røthings antologi Norske seksualiteter. En interessant artikkel her er «Det norske seksuelle medborgerskapet», skrevet av Arnfinn J. Andersen. Han gjennomgår offentlige dokumenter som belyser enkeltindividets formelle rettigheter i samlivet, og viser frem de radikale endringene som faktisk har skjedd de siste 30 årene. Som at samboerskapet er blitt omfavnet av juridiske rettigheter, at sex mellom menn ikke lenger er straffbart og at homoseksuelle par er blitt juridisk likestilt med heterofile par. Flere av bokens artikler er imidlertid vel så opptatt av hvordan staten har bidratt til å regulere, begrense og «normere». Innledningsvis skriver Mühleisen & Røthing: «Man kan imidlertid spørre seg hva som skjedde med det antatte seksuelle mangfoldet som var et viktig element i ’den seksuelle revolusjonen’? Hvilke samlivsformer, seksuelle livsstiler og seksuelle preferanser – eller smaker, om man vil – har blitt skjøvet til utkanten av legitim norsk sex? Lystens potensielle mangfold, som var motor i den seksuelle frigjøringen, ble på 1980-tallet snudd til krav om regulering og begrensninger av uønsket seksualitet».4
    Det er naturligvis enklere å gi svar på spørsmål om seksuelle praksiser, tabuer og det illegitime i Norge i etterkant. Det finnes jo ikke så mye forskning som avdekker dagens faktiske praksiser – og det er jo dessuten et område der folk har en tendens til å lyge om man spør. Mühleisen & Røthing mener imidlertid at seksuelle praksiser som i dag er underlagt tabu (og statlig reguleringer?) blant annet er sadomasochistiske praksiser, kommersiell sex og seksuelle relasjoner på tvers av generasjoner. Jeg stusser litt på dette, og klarer heller ikke umiddelbart å se at man kan klandre staten for disse reguleringene (delvis med unntak av porno og prostitusjon). Men i den grad for eksempel aldersforskjeller er veldig illegitimt, skal man klandre kvinnebevegelsen? Før kvinnefrigjøringen var det jo ikke like problematisk med ekteskap mellom en mann på 50 og en kvinne på 20, men nå vil spørsmål om maktbalanse bli aktualisert i forbindelse med slike forhold. Er det da hva noen kaller «statsfeminismens» reguleringer det her siktes til – som begrensninger av det seksuelle mangfoldet? Eller er det helt andre bevegelser i samfunnet som (eventuelt) fører til at aldersforskjell oppleves som tabu?
    Påstander om statsbegrensninger av seksualiteten står dessuten også i kontrast til gladboken fra de unge jentene Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. I disse 20-åringenes bok, som bygger både på «egne erfaringer, bøker, intervjuer med fagfolk og samtale og chatting med jenter i alle aldre», synes verken det ene eller andre å være særlig tabubelagt.5 Her har man det gøy med både porno, fisting, analsex, bonding og smerte. En litt baktung leser som meg savnet kanskje noen flere politiske betraktninger omkring maktrelasjoner mellom kjønnene når det handler om sex. Men på den andre siden ville det jo da ikke blitt sånn en seksuell gladbok – ja, litt som Betty Dodsens «kjenn deg selv»-håndbøker fra 70-tallet, men nå skrevet med de unge bifiles innsikter og kyndige hender.
    Det statskritiske perspektivet i deler av Mühleisen & Røthings bok minner leseren om at kjønnsforskningen består av ulike faglige perspektiver. For min del oppleves etter hvert både det franskimporterte queer-perspektivet og det engelskimporterte postkoloniale antropologi-inntaket for teoretisk og ubehjelpelig relativt. For det første har nordmenn faktisk svært stor tillit til myndighetene. Vi har ingen tradisjon som franskmennene for å frykte det store statsmonsteret med sitt panoptiske og kontrollerende blikk. Vi har heller ikke som britene en imperialistisk forhistorie med tilhørende dårlig samvittighet. Det vi derimot har erfaring med, er at staten har grepet langt inn i privatlivet blant annet for å holde religiøsiteten under oppsyn. Slik har staten medvirket til at religionen gradvis har mistet autoritet til å regulere seksualiteten. Om man derimot ser til USA, så har man her et eksempel på hvor stor politisk makt trossamfunnene kan få når de fristilles fra det statlige oppsynet. Mens det i Norge i dag kun er et par av partiene (KrF og Frp) som innretter seg etter retorikken i trossamfunnene, har trossamfunn i USA fått politisk makt på linje med politiske partier dersom de kommer i vippeposisjon. For ikke å støte bort velgerne i de store trossamfunnene, måtte både Hillary Clinton og Barack Obama derfor vokte seg for å snakke om kvinnesak og homorettigheter i presidentvalgkampen.

Fra prat til handling?
Religionens tilbakevending ble tematisert med økende styrke utover på 90-tallet. En problematisering av menings­tapet i postmoderne samfunn førte til en oppblomstring av eksistensialistisk prat omkring religion, filosofi og verdier. I etterkant av 9/11 syntes imidlertid den religiøse debatten å bli tilspisset og orientert mot en konflikt mellom religioner, samtidig som innvandring i ulike land brakte med seg konkrete kollisjoner mellom ulike verdisett knyttet til særlig kvinne- og homosyn. Mye tyder på at vi nå er over i en ny fase der man har forlatt den overordnede dialogen og heller retter blikket mot enkeltindividers borger- og menneskerettigheter. Her er det særlig homobevegelsen som har hatt slagkraft den senere tiden.
    I lys av min sakprosabunke synes det å være to parallelle tilnærminger til spørsmål. Begge berører, implisitt eller eksplisitt, religion og verdikonflikter i dagens samfunn. På den ene siden er det innspill til en opplyst rasjonell debatt om frihet, liberalisme og likeverdighet mellom ulike religioner – og der fremstår kvinner og menns ulike erfaring med religion som lite relevant. Denne rosa elefanten som her er utelatt, er imidlertid hva den andre tilnærmingen belyser – for hvem fremstår samfunnet liberalt, og er rettighetene universelle? Mens Bangstad, Svendsen og Vetlesen representerer den abstrakte og liberale refleksjonen, er rettighetstenkningen mer til stede i bøkene til Mühleisen og Røthing, Endsjø, Jackson og Solli, Hellesund og Nordbø. Kan det tenkes at man kan tolke aksjonspreget i de sistnevnte bøkene som en reaksjon på det begrensede perspektivet i det liberale prosjektet? Kanskje den siste gruppen bøker vitner om en utålmodighet. Kaffeslabberasen har ikke ført frem, det som etterlyses er håndheving av den enkeltes borgerrettigheter, og lovgivningen.
    Denne rosa elefanten ignoreres i de rasjonelle og opplyste liberales prosjekt. Det medfører for eksempel at de ikke tar hatmeldingene som kommer fra både Monsens og Ranas miljø på alvor. For enkelte personer og grupper gir dette grunn til å bekymre seg for rettssikkerheten som borgerskapet skal gi. Leser man min bokbunke med dette blikket, fremstår tilnærmingen i de sistnevnte bøkene mest egnet for den som vil forstå sentrale bevegelser i dagens samfunn. Jeg tror vi vil få ytterligere oppmerksomhet om både menneskerettigheter og forvaltning av norsk lov i de forestående debattene omkring trossamfunn. Kirkevalget som nylig ble avholdt, var et demokratiserende element som myndighetene fikk i bytte mot investiturretten i statskirkeforliket. Med en fortsatt rødgrønn regjering (og et svekket Krf) kan man kanskje håpe på at også finansieringen av trossamfunnene i større grad blir knyttet opp til lovverket, slik at kjønn- og seksualitetsdiskriminering ikke lenger tillates ut fra religiøse hensyn.
    Det er med andre ord kanskje ikke bare «religionenes gjenkomst» som gjør at sexpraten synes å ha blitt mer høylydt. Det kan også tenkes at det avspeiler en utålmodighet med hele religionstemaet. Alle de begrensningene vi fortsatt finner i offentlige debatter om sex og religion, gjør i alle fall at motreaksjoner viser seg sterkere på andre områder: I de aksjonsrettede debattbøkene, i skjønnlitteratur og i populærkultur.

Noter
1 Engelstad 2003
2 Endsjø 2009: 12
3 Endsjø 2009: 19
4 Mühleisen og Røthing (red.) 2009: 22.
5 Jackson og Solli 2009: omslaget.a


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>