>Artikler Prosa 05|09

>Agenda: Fortid, fakta, fiksjon. Om tekst og politikk i historieskrivningen

Erling Sandmo

De siste måneders «Fløgstad-debatt» viser at litteraturen fort blir den tapende part om litteraturpolitiske interessekonflikter gir seg utslag i kamper om enkelttekster. Skal vi dyrke frem god litteratur om fortiden, kan vi verken befeste grensene mellom diktning og sakprosa eller insistere på et felles regelverk. Til det er det litterære samspillet for viktig.

Prosa 05 09

KJARTAN FØLGSTADS DELTAKELSE i debatten rundt sin egen roman Grense Jakobselv var overraskende på tre nivåer. For det første ved at han i det hele tatt svarte på historiker Tore Prysers kronikk i Dagbladet 14.7. «Hjelperytter for Fløgstad»: Hadde Fløgstad tidd stille, ville han vunnet en enklere seier enn han gjorde ved å svare, hvis han da i det hele tatt vant. For det andre er det pussig at Fløgstad trakk seg så langt unna diskusjonene om romanens utsagnskraft. For det tredje er det overraskende at han ikke viste seg mer interessert i historieskrivningens litteraritet, i de mange og åpenlyse slektskapene mellom romanen og historieboken.
    Tvert om var Fløgstad raskt ute med å etablere absolutte forskjeller mellom dem: «Historiefaget er en hjelpevitenskap for å skrive en roman, som jeg ser på som et høyere tekstnivå.» Tanken om at det finnes et sjangerhierarki som plasserer Erik Fosnes Hansen på et høyere tekstnivå enn Snorre, er ganske avsindig. Også flere av Fløgstads utsagn om hva som skiller historie og diktning, er helt naive. Til Prysers påstand om at det er et problem «at leserne ikke får mulighet til å skille mellom fakta og fiksjon», svarte Fløgstad: «Det er bevisst. Det finnes muligheter til å finne ut slikt i våre dager. Du kan google.» (Morgenbladet 17.7.) Som om romanens helhet lar seg dele opp i det faktiske og googl-bare og det som er den egentlige fiksjonen: Her er det som om Fløgstad et ukonsentrert øyeblikk glipper taket i det helt basale ved romanen. At Fosnes Hansen – upresist, tror jeg – oppfattet Fløgstad som om han mente at «vektforholdet» mellom fakta og fantasi i Grense Jakobselv var «20/80 prosent» (Klassekampen 29.7.), tyder på at andre forfattere er i stand til å foreta en slik ubekymret oppdeling. Men det virkelig underlige er altså at Fløgstad ikke et øyeblikk synes å være opptatt av historieskrivningens litteraritet, dens absolutte avhengighet av romanens språk og strukturer, og det potensialet historieskrivningen har til å la sin litteraritet bli en åpenlys del av sin utsagnskraft og sine komplekse sannhetsambisjoner.

Hva gjør romanen med historien? Jeg har lest Grense Jakobselv med stor glede, og har definitivt ikke noe ønske om å se på historieskrivning som en mal som romanen avviker fra. Teksthistorisk er det jo også omvendt: Da den moderne historieskrivningen ble etablert som vitenskapelig sjanger midt på 1800-tallet, gjorde den bruk av det som da gjaldt som realistisk språk, som det språket og de litterære strukturene som var best egnet til å gjenspeile virkeligheten. Denne litterære formen hentet historieskrivningen fra den realistiske romanen, og den formen har historiefaget stort sett betjent seg av siden – for å si det veldig skjematisk – mens romanen beveget seg i nye retninger som historikerne ikke våget å følge den i.
    I faget finnes det likevel en viss frustrasjon over at formen er så gammel og på mange måter uegnet for den som vil beskrive ettertidens erfaringer, og da ikke minst erfaringer med den fortiden Fløgstad skriver om i Grense Jakobselv. Men til forskjell fra romankunsten, lyrikken, musikken og billedkunsten, har historieskrivningen aldri virkelig blitt modernistisk. Noen av oss tar drømmen om en slik modernisme med oss inn i lesningen av romaner og er nysgjerrige. Fløgstad ga oss imidlertid steiner for brød i debatten om denne romanen. Artikkelen hans i Samtiden («Parkens grøde. Om lov og urett i krig og etterkrigstid», Samtiden 2/2009), om bakgrunnshistorien og kildegrunnlaget for boken, gir ham god ryggdekning for å hevde at han faktisk har gjort riktig godt rede for hva han bygger på. Som refleksjon omkring hva romanen egentlig gjør med sitt materiale, har imidlertid ikke artikkelen mye å gi. Tvert om: Den formidler mye av romanens materiale i eksemplarisk sakprosa.

Løgn – eller en dypere sannhet? Romanen er interessant å lese som et slags møtested for en modernistisk historieskrivning, en mulig litterær fremtid og en gammel idealisme. Den tyske historikeren Leopold von Rankes berømte påberopelse av en historieskrivning som skildret fortiden «slik den egentlig var», var nemlig ikke en besvergelse av en ny, empiristisk positivisme – selv om slagordet raskt ble tolket slik, først og fremst av hans amerikanske elever. Rankes devise var tungt forankret i den tyske idealismen, og begrepet «egentlig» viste ikke så mye til arkivene som til fortidens essens: Hans mål var en historie­vitenskap som kunne avdekke og formulere hver epokes kjerne, dens ånd og dens dypere­liggende sannhet. Og all dens modernitet og klasseanalyse til tross, er Grense Jakobselv en skildring av fortiden som jeg kan se opp fra og lure på om det ikke, tross alt, var sånn det egentlig var.
    Men Fløgstad ville ikke diskutere hva romanen gjorde med det historiske stoffet. Han sa og skrev mye om romanens blanding av sannhet og løgn, dens «realisme» (Fløgstads kronikk i Aftenposten 23.7.). Men hva er det den snakker sant og lyver om? Det var jo nettopp den historiske referensialiteten som vakte så sterk interesse både hos Pryser og andre kritikere og i flokken av begeistrede litteraturanmeldere. Romanen handler om den nazistiske eliten før og under krigen, og om hvordan etterkrigstidens elite ikke bare er full av de samme medlemmene, men også av det totalitære tankegodset, med Norge som spektakulært eksempel. Klassekampen fulgte opp romanen med en artikkelserie om «totalitære trusler» i dag, men hva er det egentlig romanen sier, og lyver, om historien og det totalitære, hvis det nå er det den egentlig snakker om? Her har det vært overraskende liten interesse for å si noe om hva det er romanen gjør med dette stoffet qua roman, men også for å diskutere det som nok er det mest interessante, historisk – Fløgstads perspektiv på norsk etterkrigshistorie. I debattene etter at boken kom ut, har han nøyd seg med å peke på at han har skrevet en roman og dermed ikke er underlagt historikernes sannhets­regime. Det er vanskelig å tenke seg Thomas Mann reagere på samme måte hvis han var blitt utfordret til å snakke om Doktor Faustus som en bok om tysk historie.

Besvergelsen av avstand For den som måtte være interessert i hvordan ulike sjangere og litteraturformer kan kommunisere med hverandre, var det nedslående å følge debatten som fulgte av Prysers utspill og Fløgstads svar. Den forfalt raskt til de avstandsmarkeringene som i og for seg var blitt annonsert helt fra først av med Prysers åpningssetning: «I sommer har jeg for en gangs skyld tatt meg tid til å lese en roman.» Fløgstad pekte umiddelbart på det diskvalifiserende i denne erklærte mangelen på interesse for det Pryser vitterlig skrev om – romanen – men unnså seg ikke for å fortelle senere at: «Jeg har mellomfag i historie, men det syntes jeg var latterlig elementært. Jeg var aldri på lesesalen.» (Morgenbladet 17.7.)
    Lenger kom de to faktisk aldri i å vise frem noen interesse for det den andre beskjeftiget seg med. Den påfølgende debatten førte heller ikke til noen utforskning av hva som – eventuelt – var grunnlaget for konflikten. Flere kommentatorer i pressen fulgte opp Prysers antydning om at Fløgstad hadde kopiert eller plagiert ham på måter som liknet Karsten Alnæs’ gjenbruk av andres tekster i sin egen norgeshistorie: Dette gjaldt Dagbladets Sven Ove Bakke og først og fremst Aftenpostens Per Anders Madsen, som høylytt og dunkelt hevdet at «Romanens [d.e. Grense Jakobselvs] virkelighetstilknytning er sterk, og Fløgstads forskerkilder er også en del av virkeligheten.» (Aftenposten 15.7.) I en kort fase av denne debatten ble den, uskarpt og helt feilaktig, forsøkt definert inn i opphavsrettens rammer. Ordskiftet endte da også på et stillferdig nivå, fjernt fra de første høye ropene både fra skjønt og saklig hold: hoderysting og sympatiske oppfordringer til frivillig høflighet i form av fotnoter, en litteraturliste eller et krediterende etterord.

Sakprosa: politikk eller tekst? Underveis kom det likevel til syne en kjerne i diskusjonen, nemlig forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa – men da først og fremst som et politisk og ikke et tekstlig forhold. Sakprosaen har blitt like mye sak som prosa i Norge de siste årene, med sterke talsmenn. For å finne et klart uttrykk for den offensive holdningen i deler av sakprosamiljøet, trenger man ikke se lenger enn til den siste utgaven av NFF-Bulletin (4/2009). Her presenteres «NFFs litteraturpolitiske manifest» som krever «Ny litteraturpolitikk» for den kommende stortingsperioden. Selv om dette manifestet slår om seg med det helt allmenne begrepet «litteratur», dreier dets seks tiltak som «bør gjennomføres» – utelukkende om å styrke sakprosaens stilling. Noen av oss slår blikket ned.
    Den retorikken som har vært brukt i arbeidet for å styrke sakprosaens stilling, var opplagt en stein som allerede lå i skoene til mange av dem som ergret seg over kritikken av Fløgstad. Deres uttalte irritasjon over argumentene for å anlegge sakprosanormer på Fløgstads roman var ingen overraskelse. Vi trenger en åpen diskusjon om formålstjenligheten i å sette sakprosa og skjønnlitteratur opp mot hverandre. Vi trenger også å fortsette diskusjonen om hvorvidt «sakprosa» egentlig er en nyttig tekstkategori: Hvem har historikere mest til felles med når de skriver: en tradisjonelt realistisk romanforfatter eller en forsker innenfor teoretisk matematikk eller astrofysikk? Hvilke tekster er det som likner mest på hverandre? For meg er svaret opplagt.
    Men her må vi sortere nivåer, i den grad de lar seg sortere. Noe av problemet med disse diskusjonene er vel snarere at man har sortert for mye, men likevel: Er begrepet «sakprosa» tekstlig eller politisk/institusjonelt? I mange situasjoner fungerer det utmerket som en praksis som forskjellige forfattere tar del i sammen, som bestrebelsene på å bli publisert og skaffe seg jobber og forskningsmidler. Det å skrive om et objekt som andre i et skrivende eller talende fellesskap oppfatter som det samme som det de selv er opptatt av, vil i mange – om ikke alle – sammenhenger være det samme som å skrive sakprosa. Man kan nok også si at disse fellesskapene ofte har sterke felles trekk og kan føre helt legitime interessekamper, for eksempel gjennom NFF, når organisasjonen arbeider for å åpne litteraturfeltet for andre litteraturer enn den skjønnlitterære.

Historiens litterære sannheter Men i den grad dette er en slags definisjon av sakprosa, sier den ingenting om hva slags tekster som produseres. Det er ikke en litterær definisjon. Sakprosaprofessor Johan Tønnessons «lommedefinisjon» av sakprosa er en nokså tilsvarende, sosial eller situasjonsbetinget definisjon: «Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.» (NFF-Bulletin 4/2009) Dette hjelper oss ikke til å forstå det spesifikke ved det vi leser. Anbefaler jeg historiestudenter å lese Daniel Defoes Moll Flanders for å forstå mer av det engelske samfunnet på 1700-tallet, forteller jeg dem i praksis at de kan lese det romanen sier som «direkte ytringer om virkeligheten». Men både de og jeg vet at det er en roman. Så reiser dette selvsagt (språk)filosofiske spørsmål: Hva betyr nå «direkte», eller, enda mer komplisert, «virkeligheten»?
    En av 1900-tallets fineste norske historie­bøker er Knut Myklands Fra Søgaden til Strandgaten, det tredje bindet av Trondheim bys historie (1955). Den er stappfull av fakta, den hviler på et enormt arkivarbeid og er en typisk og god representant for sin tids skepsis til sveipende nasjonale fortellinger. Den er også helt åpenlyst inspirert av Alex­ander Kielland. Den handler om det gamle norske patrisiatets fall og fremveksten av et nytt klassesamfunn, det samme temaet som strukturerer Garman & Worse, og Mykland stiller ut inspirasjonen fra romanen nesten demonstrativt i en sentral brannscene som likner slående på den tilsvarende scenen i romanen. Et annet sted i boken fanger Mykland spenningene mellom aristokrati og proletariat i en ballscene der uforstående rikinger danser mens den murrende massen står utenfor i mørket. Det er Kiellands novellette «Balstemning», nærmest montert inn i Myklands historiebok, en litterær readymade.
    Fra Søgaden til Strandgaten er «sakprosa» i enhver rimelig forstand, men passasjer som dem jeg har nevnt her, bør uroe lesere som vil føle seg sikre på at historieskrivning består av «direkte ytringer om virkeligheten». De er underfundige ytringer om Kielland; de forandrer – i en bestemt lesersituasjon – til og med statusen til Kiellands tekster. Myklands tekst er «sann» i kraft av at de begivenhetene den forteller om, er rekonstruert på grunnlag av historisk arkivmateriale, men den er sann også på en annen måte, i kraft av sitt slektskap med Kielland, som selv hadde bevitnet og beskrevet den utviklingen Mykland skrev historie om. Og den fremsto som spesielt troverdig for 1950-tallets lesere fordi de kjente Myklands historie igjen – fordi de altså hadde lest Kielland, som på sin side ble mer troverdig da Mykland gjorde hans fiksjon til historisk idealtype. Historieboken etter­liknet skjønnlitteraturen, og det litterære ved den gjorde den mer overbevisende og beriket dens historiske referensialitet, den syntes å fortelle fortidens egen fortelling.

Fiksjon, teori og upålitelige fortellere Et annet eksempel: Simon Schamas Dead Certainties: Unwarranted Speculations (1991) handler, delvis, om ulike historiske representasjoner av den britiske generalen James Wolfes død under slaget ved Quebec i 1759. En av disse representasjonene er en dramatisk beretning fra en soldat som var med i slaget, fortalt i et rikt og vanskelig språk med mye tidskolo­ritt. Sammenliknet med billedkunsten og historie­skrivningen som Schama ellers drøfter, er denne øyenvitneskildringen fenomenalt livaktig. Den var da også skrevet av Schama selv. Det la han ikke skjul på: Det gikk frem av kildehenvisningene bak i boken. Likevel ble boken en liten skandale i fagmiljøet.
    Og likevel var den sakprosa, utvilsomt og på flere nivåer. Mens hun leste, hadde adressaten all mulig grunn til å oppfatte denne slagskildringen som en direkte ytring om virkeligheten. Det var den jo også. Den var bare ikke «direkte» på en måte som er faglig konvensjonell, fordi den behandlet sitt tema – det potensielt endeløse mangfoldet av mulige representasjoner av en begivenhet – ved å skape en fiktiv personlig opplevelse og ikke en teoretisk forklaringsmodell. Det siste er en helt grunnleggende del av historiens sakprosa, det første er det ikke.
    Men ingen av delene, verken den tenkte opplevelsen eller den tenkte sammenhengen, lar seg enkelt redusere til «direkte ytringer om virkeligheten». Det de har til felles, på hver sin side av det som er gangbart i vitenskapelig historieskrivning, er at de er litterært konstruert, ved hjelp av grep og teknikker som har sine forelegg i skjønnlitteraturen, og da fremfor alt i romanen. Schamas bok har til og med, på sitt vis, en upålitelig forteller, noe jeg ellers iblant har tenkt at skjønnlitteraturen er alene om; kanskje kunne det være et uuttalt krav til historien og sakprosaen at dens fortellere er pålitelige, men heller ikke dette tror jeg gir grunnlag for en tekstlig definisjon av sakprosaen. Unntakene finnes, og Schamas Dead Certainties er ikke det eneste. Stemmen i Jonathan D. Spences The Question of Hu (1989), for eksempel, er en historiker som bruker nølende og fragmentariske kilder, og som åpent erkjenner at han ikke skjønner alt i sin egen historie.

Virkeligheten som litterær grense
Noe av det ulykksalige ved «Fløgstad-debatten» var altså at Fløgstad og hans meningsfeller ikke hadde eller ikke ønsket å ha et blikk for det roman­aktige i historieskrivningen. De var ikke interes­sert i å gå inn i noen konkret diskusjon om hva romanen gjør med det historiske materialet. Man nøyde seg med å befeste grensene mellom romanen og historieskrivningen, og se bort fra spørsmål som beveget seg på tvers av dem.
    På den andre siden prøvde man kanskje snarere å flytte de grensesteinene man selv hadde satt ned. I boken Hva er sakprosa? (2008) satte Johan Tønnesson det opp som et slags minimumskrav for sakprosatekster at de opprettholdt «kontrakten om den grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten» (s. 34). Dette må oppfattes som om skjønnlitteraturen ikke har en slik kontrakt, som om denne kontrakten er «en type navlestreng som kuttes over av romaner, noveller og dikt, all den tid de har en direkte tilknytning til fiksjonen – det som ikke er virkelig, men til virkelig, usakprosaisk, fiktivt, romanesk, som vender ryggen til virkeligheten», som Ole Robert Sunde formulerte det i sin skarpe anmeldelse av Tønnessons bok i Apollon. Hva handler skjønnlitteraturen om hvis den ikke handler om virkeligheten?
    Arbeidet for å styrke sakprosaens stilling har gitt vesentlige resultater. Det er denne politiske suksessen som gir grunnlag for den offensive holdningen som kommer til uttrykk i «manifestet», og kanskje også i viljen til å gjøre egne normer for kildehenvisninger til et regelverk som skal gjelde for all litteratur. Kanskje har det politiske sakprosabegrepet fått sluke de viktige diskusjonene om det tekstlige, om selve prosaen? Da debatten om Grense Jakobselv åpnet seg, var Tønnessons holdning øyensynlig blitt en annen enn i Hva er sakprosa, der han opererte med et så klart – og problematisk – analytisk skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur. På spørsmål fra Dagbladet om hvorvidt normene i God skikk, utredningen om bruk av kilder og litteratur i historiske fremstillinger, også burde gjelde for romanen, svarte han: «Selv om denne utredningen ikke gjelder skjønnlitterære bøker, mener jeg Grense Jakobselv ligger såpass tett opp mot faglitteraturen at forfatter og forlegger burde ha benyttet kildeliste.» (Dagbladet 15.7.) Han hadde på dette tidspunktet ikke lest boken «men kjenner til innholdet», som avisen formulerte det. Kanskje var det kjennskapen til at boken handlet om virkeligheten, som fikk Tønnesson til å mene at den liknet faglitteratur eller sakprosa. Men det gjør jo altså mange romaner, akkurat som mye sakprosa likner romaner. Det må vi holde fast ved hvis vi skal kunne opprettholde en fruktbar diskusjon som hele det litterære feltet kan delta i. Men da bør sakprosaens forkjempere i denne sammenhengen antakelig legge seg på en mer tekstnær linje.
    Da kunne vi også utviklet våknere blikk for hvordan en kompleks tekst som Grense Jakobselv ikke bare refererer til historiske begivenheter, men også – som Dead Certainties – til andre representasjoner av begivenhetene, først og fremst til andre tekster. Fløgstad har selv fremhevet sin gjeld til en rekke tyske og norske forfattere, både i Samtiden-artikkelen og i intervjuet i Morgenbladet. Slektskapet med Thomas Manns Doktor Faustus er også lett å få øye på, og jeg ble ofte minnet om Sebastian Haffners En tyskers historie. At sentrale tekster klinger med, beriker selvsagt teksten; det gir den, på måter som er viktige og utfordrende for historikere, flere referanse­nivåer enn de fleste historiebøker. Men altså ikke alle.

Fra grensekonflikter til litterær ferdsel Mye av det unødvendige og ufruktbare i debatten om Grense Jakobselv skyldtes ren irritasjon. Det er lett å forstå at romanforfattere har ergret seg over sakprosaforkjempernes iver etter å tilta seg virkeligheten og litteraturbegrepet og å spre sin egen kildeetikk. Samtidig har jeg selv ingen vanskeligheter med å forstå Tore Prysers frustrasjon over å oppdage at mange anmeldere oppfattet det de leste som ny historisk kunnskap og som resultat av Fløgstads forskningsarbeid. Dagsavisen mente at Grense Jakobselv var forfatterens «mest oppsiktsvekkende fortelling til dato. I hvert fall om man betrakter innholdet», og lot seg under overskriften «Ny forskning» imponere av «Fløgstads overraskende innsikt» i denne forskning­en. Dagbladet satte det frem som Fløgstads erkjennelse at: «Det var ikke arbeidsledig pøbel som løftet Hitler til makten, slik vi ofte ser det framstilt. Det var det dannede borgerskap … Med sjokkerende historiske fakta viser Fløgstad at den kunst­elskende nazist snarere synes å ha vært regelen.» Vissheten om at nazismen vokste ut av det borgerlige tyske samfunnet og den tyske dannelseskulturen, er imidlertid ikke bare et grunnleggende motiv i hele etter­krigstidens tyske historieskrivning: Det har vært dens store, styrende spørsmål og mye av grunnlaget for dens politiske og kul­turelle betydning. At dette kom som et sjokk på noen av litteraturanmelderne, skyldtes ikke at Fløgstad selv ga seg ut for å være historiker eller underslo sin gjeld til Pryser. Det skyldtes at de kunne for lite historie. Men det de kunne, hadde de nettopp lært av Fløgstad.
    Debatten som fulgte, var fra først av preget av at aviskommentatorene Bakke og Madsen i realiteten insisterte på å lese Grense Jakobselv som sakprosa. Deres dårlige romanlesninger må altså ha utløst den ulmende ergrelsen i deler av det skjønnlitterære feltet. Samtidig presenterte verken Fløgstad eller noen andre noen interesse eller slående kompetanse når det gjaldt å lese sakprosa som litteratur. Det er med andre ord vanskelig å bli en god leser hvis man bare er opptatt av én litterær sektor. Skal vi komme videre herfra, bør vi nok også slutte å se på de mange litterære berøringspunkt­ene mellom historieskrivning og romankunst som en grense: De er en elv.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>